Syndebukkene

Elias ringte en venn i Gondar for noen måneder siden, bare for å si hei. Samtalen ble ikke som forventet. Vennen plumpet ut med følgende nyhet: 'Person X [en tigreaner, kjent for dem begge] ble brent levende i huset sitt.' Elias reagerte med raseri: 'Hvordan kunne dere gjøre noe slikt?' Vennen sa defensivt at tigreaneren hadde skutt tre personer som kom på døra hans. (På dette tidspunktet hadde han allerede evakuert familien sin, så nervene hans var åpenbart i høyspenn.) Elias ropte: 'Du er ikke lenger vennen min - kontakt meg aldri igjen!' Vennen hadde ikke selv vært med på brannstiftingen - 'problemet var tonen hans', forteller Elias meg; 'han snakket som om de hadde gjort noe riktig. It makes me mad!'

Etiopias to største etniske grupper, oromoene og amharene, har det siste året reist seg i protest mot et politisk regime de anklager for å være korrupt og nepotisk. Problemet er at regimet av mange anses for å være synonymt med én etnisk gruppe - tigreanerne. Vanlige tigreanske borgere så seg nødt til å flykte fra Gondar, en by i Amhara-regionen, i tusentall* denne sommeren, etter at hjemmene og forretningene deres ble angrepet av rasende demonstranter. 

Da det såkalte lørdagsmarkedet i Gondar brant ned i september, mente mange at de føderale myndighetene stod bak - at det rett og slett var en hevnaksjon fra staten på vegne av den etniske gruppen som var blitt fordrevet fra byen. 

Vennen min Habtamu fra Tanasjøen fortalte meg nylig at noen tigreanere - to-tre stykker - ble 'arrestert' av folk i Gondar og brakt til politiet, anklaget for å stå bak brenningen av markedet, og at politiet slapp dem fri. Habtamus forurettelse var rettet mot politiet. 'Kanskje de ikke var skyldige?' innvendte jeg. Men Habtamu var ikke med på denne muligheten. 

Elias innrømmer at enkelte tigreanere bruker familieforbindelsene sine i statsapparatet for det de er verdt. Han har jobbet i lokaladministrasjonen i Addis Abeba, så han vet dette. 'Korrupsjonen hjelper ikke tigreanernes sak i dag', konstaterer han. 

'Vi er individer først og fremst', sier jeg. I en folkegruppe på seks millioner mennesker finnes det nok mange ærlige slitere. Hvorfor skal disse stigmatiseres på grunn av en korrupt elite?

Elias ler: 'I Etiopia tenker alle kollektivt', sier han. 'Vet du hvordan Gojjam sluttet seg til Amhara-protestene? De har en helt ved navn Belay Zeleke, som kjempet mot den italienske okkupasjonen mens keiser Haile Selassie var i eksil i Europa. Da keiseren vendte tilbake fra eksil, ville han dekorere helten. Men Belay Zeleke ville ikke ta imot keiserens utmerkelser. For ham var keiseren en forræder, fordi han hadde flyktet fra landet. Da fikk keiseren ham hengt. Frem til denne dag har folk i Gojjam lite godt å si om Haile Selassie, fordi han hengte helten deres. En statue av Belay Zeleke står nå i sentrum av Debre Markos by i Gojjam.

En natt sommeren 2016 kom folk fra Gondar, hvor protestene begynte, til Gojjam, hvor det inntil da hadde vært stille. I nattens mulm og mørke kledde de opp statuen av Belay Zeleke i kvinneklær. Da folk i Gojjam våknet og så helten sin i kjole, slo beskjeden dem som et lynnedslag: Dere er kvinner! 'Slik ble Gojjam mobilisert i protestene', ler Elias. 'Ser du hvor kollektivistisk og kulturelt det er?'

'Om jeg liker deg, og du misliker noe, vil jeg mislike det, jeg også', konkluderer han. 

Elias mener samtidig at de nåværende problemene i Etiopia vil overkommes, slik de har blitt overkommet 'i tusener av år'. Etiopia har ifølge Elias mange fiender - som han ikke vil nevne ved navn - men de har aldri greid å overvinne 'denne øya' av stolt og selvstendig egenart. Det gjelder både ottomanerne som startet jihad mot det kristne høylandet i det femtende århundre, de portugisiske korsfarerne som hjalp de etiopiske keiserne mot ottomanerne, men ville omvende Etiopia til katolisismen, og italienerne, som to ganger prøvde å kolonisere landet. Ifølge Elias har ingen greid å knuse etiopernes samhold. 'Vi har blandet oss', sier han: 'ingen kan tenke seg å splitte landet, fordi 'moren min er der, forretningen min her, kona mi er derfra, og barna mine studerer i nok en by ...' 

Elias' egen far er tigreaner, moren oromoer. Det lille vi-et går stadig opp i et større vi, og dette utgjør Etiopias redning i tider som disse. 

Mer som forener enn splitter: en ortodoks prest foran en av steinkirkene i Lalibela 

* Det har vært vanskelig å finne anslag på hvor mange tigreanere som ble fordrevet fra Gondar sommeren 2016. Et av anslagene jeg har hørt, lyder på seks tusen mennesker.