En av verdens største antilopevandringer finner sted når 1,2 millioner antiloper krysser grensen fra Sør-Sudan til Etiopia mellom mars og juni hvert år. Migrasjonen, som bare overgås i størrelse av antilopemigrasjonen i Serengeti i Tanzania, har gitt nasjonalparkene Boma og Gambella i henholdsvis Sør-Sudan og Etiopia verdensry.
Til tross for at det er oktober, og antilopene befinner seg i Sør-Sudan, vil jeg se Gambella nasjonalpark. Jeg har sett nasjonalparker i tørketiden - hva med å se en i regntiden? Sjefen for nasjonalparkkontoret i Gambella gir meg grønt lys for å dra til Mataar, som ligger nær den sørsudanske grensen. Betingelsen er at jeg skal overnatte i 'byen' (om Mataar kan kalles såpass) og ikke i landsbyer eller i villmarken. Dette på grunn av unntakstilstanden som ble innført i Etiopia 8. oktober.
Ved et kontrollpunkt et trettitalls kilometer fra Gambella melder første utfordring seg: to uniformerte menn vil ikke la meg passere. Jeg viser dem kvitteringen for betalte inngangspenger fra nasjonalparkkontoret, og de diskuterer frem og tilbake om jeg skal få lov til å fortsette eller ikke. 'Dere har vel mange turister som kjører forbi her for å dra til nasjonalparken', argumenterer jeg. 'Ja', sier en av de uniformerte, 'men de har sin egen bil, og sine egne speidere. De reiser ikke med buss!'
Etter mye om og men, etter først å ha sagt at jeg ikke får fortsette, blir en av dem med bussen for å ledsage meg til Mataar. 'It's for your life', sier mannen, som heter Takala og er fra Oromia-regionen. Folk fra Etiopias høyereliggende regioner går ofte under betegnelsen 'highlanders' i Gambella, som er lavland og dominert av de to etniske gruppene nuer og anuak.
Bussen gjør hyppige stopp, som jeg etter hvert finner ut at rett og slett er sammenbrudd. Det er stadig noe som må fikses. Og når vi kjører, ristes vi av laterittveien og slår oss hver gang bussen forserer en dump, tettpakkede som vi er. På ett tidspunkt slutter jeg å prøve å lese: jeg bare lider, og venter på at reisen skal ta slutt. Veien er omgitt av vann på alle kanter, delvis skjult av gress. Vi kjører, virker det som, inn i en gigantisk våtmark.
I Mataar kommer speideren Pur, hvis navn og nummer jeg fikk av nasjonalparkkontoret i Gambella, så vel som en ung mann ved navn Nyol som også jobber for The Ethiopian Wildlife Conservation Authority.
Den unnvikende Pur forsvinner like etter at jeg har spandert kaffe på ham, og er ikke å oppdrive hele resten av kvelden. Sjefen for speiderne i Mataar forteller meg at Pur har et 'problem' med noen i en landsby på nettopp den veien som leder til nasjonalparken. Hva 'problemet' består i, kommer jeg aldri til bunns i, men det involverer et drap og en fare for blodhevn. 'Begge samfunn mobiliserte seg, og ingen vil se noen fra det andre samfunnet i sin landsby.' Speidersjefen bestemmer derfor at Nyon, ikke Pur, skal ledsage meg på vandringene mine.
I en butikk kjøper jeg seks liter vann og proviant for turen. Jeg spør Nyon hva han vil ha. 'Salt', svarer han. Folk i området liker å suge på salt, som man mister mye av i varmen.
Takala (som, i likhet med de andre, er fra villmarksavdelingen) har også tilbudt seg å gå med meg, men fordi han er fra en annen region og ikke snakker lokalspråket, stiller jeg meg tvilende, til tross for at han er den eneste som snakker rimelig bra engelsk. Han tar det pent, og gir fyrstikker til Nyon. 'Vi skal ikke gjøre opp ild', protesterer jeg. 'Putt dem i lommen din, ikke i lommen hennes', sier Takala til Nyon da.
Morgenen etter, idet Nyon og jeg har spist en grytidlig frokost og er i ferd med å gå, dukker Pur uventet opp. Plutselig vil han gå med meg likevel. På grunn av nabokonflikten vil han ikke gå til fots, men ta bajaj. Likevel insisterer han på å komme. Mens Nyon er kledd i villmarksuniformen sin, virker Pur helt uforberedt på en tur i skog og mark: han har på seg lysebrune bukser, signalgrønn skjorte og kontorsko. Jeg ivrer etter at vi skal komme oss av gårde før det blir for varmt, så jeg går ikke rundt grøten, men sier rett ut at jeg ikke kan betale for to speidere. Som om dette ikke var nok, har Pur med seg en militærvenn som heter Bhan, som også ganske sikkert vil forvente en belønning når dagen er omme. Pur er urokkelig: Jeg må hyre dem alle. Jeg ringer nasjonalparkkontoret i Gambella, som bekrefter at jeg bare trenger én speider. Pur krangler med nasjonalparkkontoret på telefon. Nyon utfordrer ikke Pur, antagelig fordi den andre er eldre.
I fortvilelsen ringer jeg Takala. Kanskje er det bedre å gå med noen fra en annen region, tross alt. Men nå skjønner jeg at det er for sent; Takala høres ut som han nettopp har stått opp, så grøtete er stemmen hans, enda vi nettopp spiste frokost sammen, og det går opp for meg at han er full. Lønnen jeg ga ham som kompensasjon for alle lidelsene han gjennomgikk for min skyld dagen før - han måtte stå under den seks-sju timer lange bussturen - har tydeligvis allerede blitt omsatt til brennevin.
Endelig gir Pur opp, og lar meg gå alene med Nyon.
Så hvordan er Gambella nasjonalpark i regntiden? Strekker på strekker med stillestående vann. En sump!
Av praktiske årsaker følger vi hovedveien, som er drenert og ligger høyere enn det omkringliggende landskapet.
Iblant går vi forbi badende jenter og kvinner med hvite perlekjeder rundt halsen. De hilser oss når vi passerer: 'Male!' Bare hodene og litt av hals og nakke er synlig over de mørke vannflatene.
Guineaormen, som kan vokse seg meterlang inni beinet på et menneske, er utbredt her. Men fra en landsbylege hører jeg at situasjonen i området har bedret seg fordi folk nå drikker mindre stillestående vann enn før.
Alle personene vi møter - de fleste kvinner - stiller oss ett og samme spørsmål: Hvorfor har vi ikke bil?
Da vi når landsbyen Satkon er Nyon allerede demoralisert og vil ta bajaj. Det er stekende hett. Jeg foreslår at vi tar en kaffe. For å komme til landsbyen hvor denne kaffen selges, bare et steinkast fra veien, må vi vade i vann til opp på lårene. Nyon tar av seg militærstøvlene før vadingen - svært tidkrevende med alle lissehullene - og virker ikke så praktisk kledd, likevel.
I Satkon følger en eldre mann med stav oss til en arm av Makuay-elven. Han forteller at han har problemer med øynene sine. De er røde, hovne og blodskutte. Dette er et av de mange øyeblikkene da jeg skulle vært lege, tenker jeg. Nyon deler saltet sitt med ham.
Ved inngangen til nasjonalparkområdet møter vi en definitiv barriere: vann. Her skal det visstnok bygges en bro, selv om den parkerte, rustne Caterpillar-gravemaskinen ser ut som den aldri vil våkne til live igjen.
Området er fullt av menn og gutter som renser, parterer og tørker fisk. Andre stiger ned i vannet med spyd, garn og gule dunker som de flyter utover vannet på.
En uthult kano er vår eneste sjanse til å nå nasjonalparken. Nyon sier at eierne vil ha femti birr for overfarten, og jeg går med på dette. Likevel blir ikke turen noe av, fordi Nyon ikke kommer overens med mennene. Speideren avblåser det hele uten å forklare meg årsaken. Igjen lurer jeg på om det ville ha vært bedre å ha oromoen Takala som guide. Er disse båtfolkene anuaker? Er det derfor de ikke vil gjøre oss en tjeneste?*
Jeg greier altså ikke å sette foten på nasjonalparkområdet. I stedet besøker vi landsbyene som ligger langs veien, og Burbey, som ligger på grensen mot Sør-Sudan.
Jeg ser storker, dominikanerenker, varaner og klorofyllgrønne øgler eller gekkoer.
Området ser ut til å ha bra med ressurser. Stadig møter vi menn og gutter som bærer fersk fisk - ofte ett eller to svært store eksemplarer - i trestokker med kroker. I Mataar møter jeg arabere som har kommet helt fra Gedaref i Sudan for å kjøpe og eksportere fisk fra området.
Menneskene er fantastiske. En eldre kvinne som har et ortodoks trekors i hånden, langt som en stav, hilser meg mange ganger: 'Male! Male! Male!' Pur og jeg slutter fred, og etter fire døgn i Mataar har jeg flere venner enn jeg kan telle. Dagene fyker av gårde med historier fra Sør-Sudan, for det meste, over rykende ingefærkaffe.
Reisen tilbake til Gambella har sitt eget etterspill. Militære kommer på bussen rett før Nyininyang og sjekker folks bagasje. (Jeg har problemer med å ta disse sikkerhetskontrollene alvorlig - det virker meningsløst å klemme på folks plastposer med klær og bananer når det finnes så mange våpen i hendene på sivile i området, selv på hovedferdselsåren mellom Gambella og Mataar, selv i Mataar sentrum. Det virker som om disse militære ikke ser skogen for bare trær.)
Mer alvorlig er beskjeden vi får i Nyininyang: to anuaker ble drept av nuere i Itang går.** På veien til Gambella vil vi måtte kjøre gjennom anuakenes land. De fleste passasjerene er nuere. Kan vi bli utsatt for et hevnangrep?*** Løsningen, forteller bussjåføren meg, vil være å få med noen soldater fra Nyininyang, og vi snakker frem og tilbake om dette. ('Vil de militære ha sin egen bil?' 'Nei, de vil være i bussen.' 'Det er ikke plass i bussen.' 'Jo, det er ennå mye plass, minst tjue personer til kan trykkes inn.' 'Men om de militære er inni bussen, vil det ikke synes at vi har eskorte, og vi kan fremdeles bli angrepet ...')
Det ender med at bussen snur og drar tilbake til Mataar. Jeg blir igjen i Nyininyang for å prøve å finne et annet transportmiddel. En trafikkpolitimann setter meg til slutt på rød lastebil. Andre reisende, som er fra det etiopiske høylandet og føler at anuak/nuer-konflikten ikke angår dem, kryper også inn i førerrommet. En av medpassasjerene mine er en omreisende sanger. Ved kontrollpunktet jeg nesten ikke kom meg forbi sist gang, deler vi injera med oppskårede tomater, og sjåføren tar seg en øl.
Konklusjon: Er det nasjonalparken du vil besøke, er tørketiden den eneste praktiske tiden å komme på.
Er du derimot fleksibel med hensyn til opplevelser, er en tur til Gambella uforglemmelig uansett årstid. I denne regionen som er nærmere forbundet med Sør-Sudan enn med Addis Abeba kan du virkelig føle at du reiser inn i de dypere delene av Afrika - på godt og vondt.
* Forholdet mellom nuere og anuaker, Gambellas to største etniske grupper, er tidvis preget av konflikt. Voldelig konflikt brøt ut i Gambella by så sent som i januar 2016.
** Utgangspunktet for drapene var, etter hva jeg hørte, en ild startet av anuaker som spredde seg til en nærliggende nuerlandsby. To anuaker, begge lærere, ble drept i represalier samme dag, 29. oktober.
*** I mars 2012 ble en buss angrepet og nitten passasjerer skutt.
Til tross for at det er oktober, og antilopene befinner seg i Sør-Sudan, vil jeg se Gambella nasjonalpark. Jeg har sett nasjonalparker i tørketiden - hva med å se en i regntiden? Sjefen for nasjonalparkkontoret i Gambella gir meg grønt lys for å dra til Mataar, som ligger nær den sørsudanske grensen. Betingelsen er at jeg skal overnatte i 'byen' (om Mataar kan kalles såpass) og ikke i landsbyer eller i villmarken. Dette på grunn av unntakstilstanden som ble innført i Etiopia 8. oktober.
 |
| Med kano over Dhure-elven (Mataar) |
Ved et kontrollpunkt et trettitalls kilometer fra Gambella melder første utfordring seg: to uniformerte menn vil ikke la meg passere. Jeg viser dem kvitteringen for betalte inngangspenger fra nasjonalparkkontoret, og de diskuterer frem og tilbake om jeg skal få lov til å fortsette eller ikke. 'Dere har vel mange turister som kjører forbi her for å dra til nasjonalparken', argumenterer jeg. 'Ja', sier en av de uniformerte, 'men de har sin egen bil, og sine egne speidere. De reiser ikke med buss!'
Etter mye om og men, etter først å ha sagt at jeg ikke får fortsette, blir en av dem med bussen for å ledsage meg til Mataar. 'It's for your life', sier mannen, som heter Takala og er fra Oromia-regionen. Folk fra Etiopias høyereliggende regioner går ofte under betegnelsen 'highlanders' i Gambella, som er lavland og dominert av de to etniske gruppene nuer og anuak.
Bussen gjør hyppige stopp, som jeg etter hvert finner ut at rett og slett er sammenbrudd. Det er stadig noe som må fikses. Og når vi kjører, ristes vi av laterittveien og slår oss hver gang bussen forserer en dump, tettpakkede som vi er. På ett tidspunkt slutter jeg å prøve å lese: jeg bare lider, og venter på at reisen skal ta slutt. Veien er omgitt av vann på alle kanter, delvis skjult av gress. Vi kjører, virker det som, inn i en gigantisk våtmark.
 |
| Unger i Muon lar seg begeistre av smarttelefonen min |
I Mataar kommer speideren Pur, hvis navn og nummer jeg fikk av nasjonalparkkontoret i Gambella, så vel som en ung mann ved navn Nyol som også jobber for The Ethiopian Wildlife Conservation Authority.
Den unnvikende Pur forsvinner like etter at jeg har spandert kaffe på ham, og er ikke å oppdrive hele resten av kvelden. Sjefen for speiderne i Mataar forteller meg at Pur har et 'problem' med noen i en landsby på nettopp den veien som leder til nasjonalparken. Hva 'problemet' består i, kommer jeg aldri til bunns i, men det involverer et drap og en fare for blodhevn. 'Begge samfunn mobiliserte seg, og ingen vil se noen fra det andre samfunnet i sin landsby.' Speidersjefen bestemmer derfor at Nyon, ikke Pur, skal ledsage meg på vandringene mine.
I en butikk kjøper jeg seks liter vann og proviant for turen. Jeg spør Nyon hva han vil ha. 'Salt', svarer han. Folk i området liker å suge på salt, som man mister mye av i varmen.
Takala (som, i likhet med de andre, er fra villmarksavdelingen) har også tilbudt seg å gå med meg, men fordi han er fra en annen region og ikke snakker lokalspråket, stiller jeg meg tvilende, til tross for at han er den eneste som snakker rimelig bra engelsk. Han tar det pent, og gir fyrstikker til Nyon. 'Vi skal ikke gjøre opp ild', protesterer jeg. 'Putt dem i lommen din, ikke i lommen hennes', sier Takala til Nyon da.
 |
| Fiskemarked i Mataar |
Morgenen etter, idet Nyon og jeg har spist en grytidlig frokost og er i ferd med å gå, dukker Pur uventet opp. Plutselig vil han gå med meg likevel. På grunn av nabokonflikten vil han ikke gå til fots, men ta bajaj. Likevel insisterer han på å komme. Mens Nyon er kledd i villmarksuniformen sin, virker Pur helt uforberedt på en tur i skog og mark: han har på seg lysebrune bukser, signalgrønn skjorte og kontorsko. Jeg ivrer etter at vi skal komme oss av gårde før det blir for varmt, så jeg går ikke rundt grøten, men sier rett ut at jeg ikke kan betale for to speidere. Som om dette ikke var nok, har Pur med seg en militærvenn som heter Bhan, som også ganske sikkert vil forvente en belønning når dagen er omme. Pur er urokkelig: Jeg må hyre dem alle. Jeg ringer nasjonalparkkontoret i Gambella, som bekrefter at jeg bare trenger én speider. Pur krangler med nasjonalparkkontoret på telefon. Nyon utfordrer ikke Pur, antagelig fordi den andre er eldre.
I fortvilelsen ringer jeg Takala. Kanskje er det bedre å gå med noen fra en annen region, tross alt. Men nå skjønner jeg at det er for sent; Takala høres ut som han nettopp har stått opp, så grøtete er stemmen hans, enda vi nettopp spiste frokost sammen, og det går opp for meg at han er full. Lønnen jeg ga ham som kompensasjon for alle lidelsene han gjennomgikk for min skyld dagen før - han måtte stå under den seks-sju timer lange bussturen - har tydeligvis allerede blitt omsatt til brennevin.
Endelig gir Pur opp, og lar meg gå alene med Nyon.
 |
| Et barn viser frem geværet sitt av leire til Nyon |
Så hvordan er Gambella nasjonalpark i regntiden? Strekker på strekker med stillestående vann. En sump!
Av praktiske årsaker følger vi hovedveien, som er drenert og ligger høyere enn det omkringliggende landskapet.
Iblant går vi forbi badende jenter og kvinner med hvite perlekjeder rundt halsen. De hilser oss når vi passerer: 'Male!' Bare hodene og litt av hals og nakke er synlig over de mørke vannflatene.
Guineaormen, som kan vokse seg meterlang inni beinet på et menneske, er utbredt her. Men fra en landsbylege hører jeg at situasjonen i området har bedret seg fordi folk nå drikker mindre stillestående vann enn før.
Alle personene vi møter - de fleste kvinner - stiller oss ett og samme spørsmål: Hvorfor har vi ikke bil?
Da vi når landsbyen Satkon er Nyon allerede demoralisert og vil ta bajaj. Det er stekende hett. Jeg foreslår at vi tar en kaffe. For å komme til landsbyen hvor denne kaffen selges, bare et steinkast fra veien, må vi vade i vann til opp på lårene. Nyon tar av seg militærstøvlene før vadingen - svært tidkrevende med alle lissehullene - og virker ikke så praktisk kledd, likevel.
I Satkon følger en eldre mann med stav oss til en arm av Makuay-elven. Han forteller at han har problemer med øynene sine. De er røde, hovne og blodskutte. Dette er et av de mange øyeblikkene da jeg skulle vært lege, tenker jeg. Nyon deler saltet sitt med ham.
 |
| Bare en elv skiller Etiopia og Sør-Sudan ved Burbey |
Området er fullt av menn og gutter som renser, parterer og tørker fisk. Andre stiger ned i vannet med spyd, garn og gule dunker som de flyter utover vannet på.
En uthult kano er vår eneste sjanse til å nå nasjonalparken. Nyon sier at eierne vil ha femti birr for overfarten, og jeg går med på dette. Likevel blir ikke turen noe av, fordi Nyon ikke kommer overens med mennene. Speideren avblåser det hele uten å forklare meg årsaken. Igjen lurer jeg på om det ville ha vært bedre å ha oromoen Takala som guide. Er disse båtfolkene anuaker? Er det derfor de ikke vil gjøre oss en tjeneste?*
 |
| Hit, men ikke lenger: den uferdige broen som leder til nasjonalparken |
Jeg greier altså ikke å sette foten på nasjonalparkområdet. I stedet besøker vi landsbyene som ligger langs veien, og Burbey, som ligger på grensen mot Sør-Sudan.
Jeg ser storker, dominikanerenker, varaner og klorofyllgrønne øgler eller gekkoer.
Området ser ut til å ha bra med ressurser. Stadig møter vi menn og gutter som bærer fersk fisk - ofte ett eller to svært store eksemplarer - i trestokker med kroker. I Mataar møter jeg arabere som har kommet helt fra Gedaref i Sudan for å kjøpe og eksportere fisk fra området.
Menneskene er fantastiske. En eldre kvinne som har et ortodoks trekors i hånden, langt som en stav, hilser meg mange ganger: 'Male! Male! Male!' Pur og jeg slutter fred, og etter fire døgn i Mataar har jeg flere venner enn jeg kan telle. Dagene fyker av gårde med historier fra Sør-Sudan, for det meste, over rykende ingefærkaffe.
 |
| Folk er vennligheten selv. Her ved Muon |
Reisen tilbake til Gambella har sitt eget etterspill. Militære kommer på bussen rett før Nyininyang og sjekker folks bagasje. (Jeg har problemer med å ta disse sikkerhetskontrollene alvorlig - det virker meningsløst å klemme på folks plastposer med klær og bananer når det finnes så mange våpen i hendene på sivile i området, selv på hovedferdselsåren mellom Gambella og Mataar, selv i Mataar sentrum. Det virker som om disse militære ikke ser skogen for bare trær.)
Mer alvorlig er beskjeden vi får i Nyininyang: to anuaker ble drept av nuere i Itang går.** På veien til Gambella vil vi måtte kjøre gjennom anuakenes land. De fleste passasjerene er nuere. Kan vi bli utsatt for et hevnangrep?*** Løsningen, forteller bussjåføren meg, vil være å få med noen soldater fra Nyininyang, og vi snakker frem og tilbake om dette. ('Vil de militære ha sin egen bil?' 'Nei, de vil være i bussen.' 'Det er ikke plass i bussen.' 'Jo, det er ennå mye plass, minst tjue personer til kan trykkes inn.' 'Men om de militære er inni bussen, vil det ikke synes at vi har eskorte, og vi kan fremdeles bli angrepet ...')
Det ender med at bussen snur og drar tilbake til Mataar. Jeg blir igjen i Nyininyang for å prøve å finne et annet transportmiddel. En trafikkpolitimann setter meg til slutt på rød lastebil. Andre reisende, som er fra det etiopiske høylandet og føler at anuak/nuer-konflikten ikke angår dem, kryper også inn i førerrommet. En av medpassasjerene mine er en omreisende sanger. Ved kontrollpunktet jeg nesten ikke kom meg forbi sist gang, deler vi injera med oppskårede tomater, og sjåføren tar seg en øl.
Konklusjon: Er det nasjonalparken du vil besøke, er tørketiden den eneste praktiske tiden å komme på.
Er du derimot fleksibel med hensyn til opplevelser, er en tur til Gambella uforglemmelig uansett årstid. I denne regionen som er nærmere forbundet med Sør-Sudan enn med Addis Abeba kan du virkelig føle at du reiser inn i de dypere delene av Afrika - på godt og vondt.
 |
| Tørrskodd - men bare på veien |
* Forholdet mellom nuere og anuaker, Gambellas to største etniske grupper, er tidvis preget av konflikt. Voldelig konflikt brøt ut i Gambella by så sent som i januar 2016.
** Utgangspunktet for drapene var, etter hva jeg hørte, en ild startet av anuaker som spredde seg til en nærliggende nuerlandsby. To anuaker, begge lærere, ble drept i represalier samme dag, 29. oktober.
*** I mars 2012 ble en buss angrepet og nitten passasjerer skutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar