torsdag 13. oktober 2016

Irreecha-seremonien ender i tårer

Åkrene modner og gir håp om en god avling, smørblomstene lyser i landskapet, sølen tørker på veiene mellom åser som er vidunderlig grønne. Oromoene, Etiopias største etniske gruppe, som utgjør rundt en tredjedel av befolkningen, feirer hvert år slutten på regntiden i en seremoni som finner sted ved en hellig innsjø førti kilometer unna Addis Abeba, i byen Bishoftu. 

Irreecha-seremonien tiltrekker seg angivelig flere millioner mennesker hvert år. 'Myndighetene sier fem millioner, men jeg tviler på det tallet', sier Sisay fra turistinformasjonen med en porsjon sunn skepsis. Den unge etiopieren tekstet meg kvelden i forveien og foreslo at vi skulle dra sammen for å se seremonien, som han heller aldri har opplevd før. 

To oromoer i Addis Abeba, klare for fest

Vi ankommer Bishoftu 2. oktober litt før klokka ni om morgenen. Egentlig skulle vi ha overnattet her, men med en så stor tilstrømning av mennesker var vi engstelige for å ikke finne hotell. Snart møter vi prosesjoner som åpenbart ikke bare har med irreecha å gjøre. Folk går med hendene i kors, løftet i været, et tegn brukt av opposisjonelle over hele Etiopia, som det siste året har vært rystet av de største demonstrasjonene landet har sett på et kvart århundre. Det begynte i Oromia-regionen i november 2015. Etiopias hovedstad Addis Abeba ligger i Oromia, og protester brøt ut da staten ville beslaglegge jordbruksland tilhørende oromoere rundt hovedstaden. Planen ble annullert, men sinnene var, og er, fortsatt i kok på grunn av statens hardhendte håndtering av protestene. Ifølge Human Rights Watch ble over fire hundre mennesker drept i trefninger med sikkerhetsstyrker bare i Oromia-regionen. I 2016 begynte så protester i Amhara-regionen, blant Etiopias nest største etniske gruppe, amharene, over land så vel som identitet. På bare én helg (5-7. august) ble over hundre mennesker ble drept i byene Bahir Dar og Gondar. Frustrasjonen over regjeringspartiet - som angivelig vant 99 prosent av stemmene under parlamentvalget i 2015 - synes å være enorm i befolkningen akkurat nå. 

'Ikke ta bilder av dette', sier Sisay. Antagelig må man være veldig regjeringsvennlig for å jobbe i turistinformasjonen, tenker jeg og senker kameraet.

Demonstranter i Bishoftu ønsker regimets fall

Plutselig sirkler fly over oss. Noe har skjedd. Vi hører at folk har omkommet lenger fremme. Plutselig er Sisay borte. Han kommer ikke tilbake, og er utilgjengelig på telefon. Har han slått den av? Har han stukket av?

En mann stanser foran meg og sier: 'We are sorry to be oromo!' Han forteller meg at minst hundre mennesker nettopp har dødd. En bombe av noe slag ble sluppet fra himmelen. Men når folk samler seg rundt oss for å høre hva vi snakker om, løfter han hånden og går. 

Jeg fortsetter alene. Folk gråter, noen sitter på fortauskanten og virker i sjokk, stivpyntede kvinner med glitrende diademer sjangler.

En politipickup passerer med en livløs kropp på lasteplanet. Den forsvinner inn i et forskningssenter for jordbruk hvor jeg fortelles at døde kropper har blitt stuet sammen i all hast. Inngangen voktes av soldater fra regionen. Pickuper fulle av føderale politimenn i blå uniformer, med ansiktvisirer, patruljerer også området.

Rett etter ulykken

En mann som jobber i en butikk som blant annet selger brus og kokte bønner, sier: 'Folket selv stelte i stand dette. Ikke staten.' 
En annen mann retter ham og sier at sikkerhetsstyrkene avfyrte røykgranater.

Noen hevder at tåregass ble sluppet fra et helikopter. Andre sier at det som ble sluppet fra helikopteret, var uidentifiserbart og sannsynligvis harmløst*, men at det ble gjort for å skremme. Frykten var i seg selv dødelig. Det som skjedde, så langt jeg greier å rekonstruere begivenhetene, var at regjeringsfiendtlige demonstranter kom inn på området med opposisjonelle gester og slagord som 'Vi vil ha frihet!'. De hindret arrangørene i å holde taler. Sikkerhetsstyrker brukte da røyk og tåregass for å spre folkemengden. Panikk oppstod, og mange falt ned i en flere meter dyp dreneringsgrøft, på toppen av hverandre, og ble klemt ihjel, mens andre ble trampet ihjel. Det offisielle dødstallet etiopiske myndigheter oppgir i ettertid, er 52 omkomne, senere justert til 55 omkomne. Men i Bishoftu den dagen sier folk at over hundre er døde.**

Mens vi står der og snakker, er det tilløp til panikk. Folk begynner å løpe mot sidene av veien, uten at det er tydelig hva de er redde for. 

En ung mann i samme butikk sier beroligende: 'Ikke løp. Ingen her kan gjøre deg noe, verken folket eller militæret, fordi du er hvit.'

'Det er forskjellen på deg og meg', legger han til.


En mann som heter Abdi og har kommet fra byen Adama for å se festlighetene, tar meg til området der det skjedde. Her hersker en dødsens stillhet. Forlatte sko ligger på bakken, mens forlatte klær er hengt opp på et stativ. Hundrevis av soldater sitter tause på tribunene. 

Folk er i ferd med å grave i grøften. En bøtte går opp, som fra en brønn, med eiendelene til folk som er døde eller på sykehus. Dessuten kan det fremdeles være kropper der nede, dekket av jord og leire.

Minst 55 mennesker døde da de falt ned i denne grøften under irreecha-seremonien

Etter hvert som jeg beveger meg bort fra sjøen, tilbake mot byen, virker stemningen mer normal. Folk drikker øl, barene spiller musikk. Vet folk rett og slett ikke hva som har skjedd noen kilometer unna? Nettverket er jo nede (et av statens trumfkort er at det bare finnes ett telekommunikasjonsselskap i Etiopia - det statlige). Men jeg tror egentlig ikke det. Ordet sprer seg fort fra munn til munn. 

En mann som snakker høyt og virker litt gal, kommer opp på siden av meg. Jeg griper meg i å se ned på føttene hans, for å se om han har sko på. Det har han. 

'Du må forstå at det er tre grupper', sier han, 'to av dem ekstreme. Den første gruppen sier: Gi oss frihet! De andre gruppen sier: Dere er allerede fri! Den tredje gruppen er de som er i flertall og bare vil feire oromoenes kultur.'

'Jeg er ikke så opptatt av hvor mange som døde i dag', fortsetter han. 'Ja, over tusen er døde i Oromia-regionen bare i år. Ja, femti tusen er i fengsel. Ja, ti millioner har emigrert. Men det viktige er de femti millionene som begynner å forstå.'

Oromoene har, til tross for sin tallmessige overlegenhet, følt seg politisk og økonomisk marginalisert under ulike etiopiske regimer fra keisertiden og frem til i dag. 

'Folk her er uvitende, folk er ville', fortsetter mannen. 'Det er nå de begynner å komme til bevissthet, etter 130 år med undertrykkelse ...'

'Spørsmålet har allerede eksplodert', avslutter han.

Klær og sko som tilhører døde og skadde

Abinet, som studerer fred og konflikttransformasjon, samt teologi, mener at dagens ulykke ikke var en ulykke. Slikt har aldri forekommet under irreecha-seremonien før!

Følelsen av at ulykken er statens skyld, og statens vilje, forårsaker de neste dagene en bølge av protester i Oromia-regionen. Veier i utkanten av Addis Abeba sperres av demonstranter, biler brennes, offentlige bygninger angripes. En uke etter irreecha-tragedien har til sammen 15 blomstergårder og fabrikker, to resorthoteller og 67 kjøretøyer blitt ødelagt i større eller mindre grad.*** En amerikansk doktogradstudent omkommer idet hun blir truffet av en stein kastet av demonstranter i byen Holeta 38 km vest for Addis Abeba. Staten proklamerer på sin side tre dagers landesorg for ofrene etter tragedien, gjennomfører et utall arrestasjoner og stenger internett i flere dager. Fra og med 8. oktober begynner en seksmåneders unntakstilstand i landet. 

Hvilken stat vil orkestrere en tragedie på en festival som tiltrekker seg så mange utenlandske turister og journalister? Det ville ha vært et omdømmeselvmord, intet mindre. Men i det oversensitive klimaet som hersker i Etiopia i dag, settes tragedien inn i en større sammenheng. På internett samme kveld jeg kommer tilbake fra Bishoftu, ser jeg at dagens begivenheter allerede har fått navnet 'the Irreecha massacre'.


* Noen hevder at helikopteret ganske enkelt slapp papirlapper det stod 'Happy Irreecha festival' på, men at folk reagerte med frykt.

** Wikipedia skal senere operere med det merkelig upresise dødstallet 52-300, noe som reflekterer det store gapet mellom informasjon gitt av myndigheter og opposisjonelle i Etiopia. En mann som har en høy posisjon i lokaladministrasjonen i Bishoftu, forteller meg senere at opposisjonens tall er sterkt overdrevet. 'De multipliserer dødstallene fem, ti ganger .... Vi telte 11 kvinner og 44 menn. Vi har navnene deres. En av mennene ble funnet i grøften dagen etter. Nå har vi brukt gravemaskin, og det finnes ikke flere kropper i grøften. Opposisjonen overdriver fordi den har politiske mål.'

*** Dette ifølge Fortune 09.10.2016:24

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar