onsdag 14. september 2016

Spenninger

Dette skal ikke bli noen vanlig dag, skjønner jeg da jeg kommer til stamrestauranten min ved bredden av den idylliske Tanasjøen. 'Vi holder stengt i dag, men vi vil servere deg', sier eieren, som presenterer seg som Daniel. Jeg får gratis eplete, og vi ser en stund på flodhestene som boltrer seg i strandkanten.

Han forteller at appen Psiphon kan hjelpe meg med å omgå statssensuren og få tilgang til Facebook. Jeg har ikke greid å åpne sosiale medier siden jeg kom til Bahir Dar for fem dager siden.

'En oppfordring har gått ut - vi vet ikke nøyaktig fra hvem, men det er fra opposisjonelle - om å ikke åpne forretninger i dag, og holde seg mest mulig hjemme', forteller Daniel.

'Jeg tror jeg vet hva det er', sier jeg. 'Det er en 'død by'- dag!'

'Nettopp', sier Daniel.

Det er den 21. august. Nøyaktig to uker tidligere - søndag den 7. august - ble 55 mennesker drept i Bahir Dar, skutt av regjeringssoldater under en demonstrasjon. Andre byer i Amhara- og Oromia-regionene ble også rystet av demonstrasjoner og represalier. Særlig ille har det gått for seg i byen Gondar på nordsiden av Tanasjøen.

En utløsende årsak til demonstrasjonene i Amhara-regionen, forklarer Daniel meg, er at staten tok en del av Amhara-regionen og overførte den til Tigray-regionen. Folk i det omstridte området sier (ifølge Daniel): 'Vi er amharer, ikke tigreanere!'

Men den underliggende årsaken til demonstrasjonene, er at mange etiopiere føler at én bestemt etnisk gruppe - som har dominert statsapparatet siden det kommunistiske Derg-regimet ble styrtet i 1991 - konsekvent stikker av med alle privilegiene. De besitter nesten alle de viktigste stillingene i statsapparatet, mottar stipender uten å være briljante, får lån uten å stille noe i sikkerhet og uten å betale rente ... (Kan dette stemme? tenker jeg med meg selv, mens Daniel lirer av seg det ene etter det andre.)

Det dreier seg om tigreanerne, et folk fra nord.

Siden Bahir Dar ligner en spøkelsesby, inviterer Daniel meg hjem til seg på en kaffeseremoni. Han kom til fots på jobb i dag morges, og dette er ikke hans vanlige bil (han har problemer med å få slått av tyverialarmen). Veien er nesten helt tom. Vi ser kun ett annet kjøretøy, en trehjulet rickshaw - som kalles bajaj her - på den første kilometeren. 'Kanskje de brenner den bajaj-en i kveld', kommenterer Daniel. Mobben er ikke nådig mot folk som bryter 'streiken'. En annen bajaj som vi møter litt lenger fremme, kjører med nødlyset på. Det er som for å si: 'Jeg kan ikke for det, jeg har noe viktig å gjøre, tilgi meg!' Daniel setter også på nødlys. Noen unggutter roper likevel til ham på amharisk idet vi passerer: 'Hvorfor kjører du i dag?'

Jeg legger merke til det nå: De få kjøretøyene vi møter, bruker alle nødlys. Unntaket er noen minibusser og en stor buss som må tilhøre et busselskap.

Helt siden jeg ankom Etiopia for to uker siden, har jeg fått med meg at den politiske scenen er preget av uro. Ingen har imidlertid vært villige til å forklare meg i detalj hva det alle refererer til som 'problemet', går ut på. Vennen min Israel har sagt at det er etnisk basert politikk. En annen venn, Assefa, sier at det er Eritrea som prøver å destabilisere Etiopia. Guiden min i Bahir Dar, Gabriel, er enig med Assefa: 'Staten legger lokk på internett for å kontrollere statens fiender', har han sagt til meg.

Daniel ler. Det dårlige Etiopia/Eritrea-forholdet er bare en unnskyldning, mener han. 'Når folk i Etiopia demonstrerer, sier staten at det er eritreere. Når folk i Eritrea demonstrerer, sier myndighetene deres at det er etiopere. Det er bare tull. Når folk protesterer, kaller staten dem terrorister. Hvis alle er terrorister, hva er staten da?'

Bajaj i Bahir Dar. Påmalt er profilen til keiser Menelik II, som knuste den italienske invasjonen i 1896

Daniels søster begynner å forberede kaffeseremonien. Tjenestejenta strør papyrusgress og blomsterblader på et grønt teppe. Mens vi spiser snacks av røstet bygg og kikerter, steker hun kaffebønnene, og kommer bort til oss med den rykende stekepannen, slik at vi kan nyte kaffelukten.

Mellom 1974 og 1991 ble Etiopia styrt av et kommunistisk militærregime ledet av oberst Mengistu Haile Mariam, med støtte fra Sovjetunionen. Derg-regimet var svært blodig - ifølge Det røde terror-museet i Addis Abeba mistet så mange som en halv million etiopere livet. Ulike opprørsgrupper kjempet for å velte regimet, deriblant Tigray People's Liberation Front, og i 1991 klarte de det. Et av de første politiske valgene som ble tatt, var å gi Eritrea uavhengighet. Videre skulle 'nasjonalitetsspørsmålet' i Etiopiabesvares gjennom etnisk føderalisme, der ni etnisk baserte delstater skulle utøve utstrakt grad av selvbestemmelsesrett. I realiteten fortsatte imidlertid beslutningsmakten å være svært sentralisert, og Meles skapte en de facto ettpartistat.

'Derg-regimet drepte, og innrømmet at det drepte', sier Daniel - 'nå er staten en stille drapsmann.' Han legger ikke skjul på at han foretrekker det forrige regimet (men så virker han også for ung til å ha opplevd det). 'Derg drepte for å samle Etiopia - det nåværende regimet dreper for å splitte Etiopia. Derg-regimet beriket seg ikke, og Mengistu flyktet til Zimbabwe uten noe i lommen. Tigreanerne som er ved makten nå, derimot - de beriker seg! Da de kom fra villmarken, var de barføtte og hadde ikke annet enn kalasjnikover. Nå har de hus i Dubai, i Thailand, i Europa. Statsminister Meles Zenawi hadde store pengesummer på bankkonti i Sveits ...'

Meles Zenawi døde i 2012, etter å ha styrt Etiopia i over tjue år. Etterfølgeren hans, nåværende statsminister Hailemariam Desalegn, er fra en etnisk minoritet. Et tegn på at makten ikke er konsentrert i hendene til én etnisk gruppe, likevel? Nei, mener Daniel. 'Den nåværende statsministeren er briljant, men har ingen reell makt. Man sier at staten i dag er som en telefon, og at telefonen er fra Wolayita (statsministerens etniske gruppe og hjemsted, min anm.), mens simkortet er fra Tigray. Uten simkortet, virker ikke telefonen!'

Det vi har sett den siste tiden, ifølge Daniels analyse, er at omoro- og amharafolkene endelig har skjønt gamet og reiser seg i samlet protest mot staten, som siden begynnelsen av nittiårene har vært dominert av tigreanere. Sammen utgjør oromoene og amharene seksti prosent av befolkningen. Tigreanerne utgjør bare seks prosent. Det er dette tigreanerne har fryktet, hevder Daniel, og de har i lang tid prøvd å så splid mellom oromene og amharene i en splitt-og-hersk-strategi. De satte til og med opp en statue i Chelenqo i Oromo-regionen, til 25 million birr, av en hånd som holdt et avskåret kvinnebryst i hånden.* De sa: 'Dette er amharene som skar brystet av søsteren deres.' Oromoene ødela den statuen, hevder Daniel; den finnes ikke lenger.

Daniel setter på ESAT, Ethiopian Satelite Television, en regjeringsfiendtlig kanal laget av medlemmer av den etiopiske diasporen i Vesten. Kanalen viser demonstranter som blir slått av soldater med batonger. Symbolet kanalen stadig viser, er en hånd som holder opp et rødt kort, som i fotball. 'Det røde kortet er for staten', kommenterer Daniel.

Med et tastetrykk skifter han til statskanalen. 'Se hva de viser - De olympiske leker', sier han. 'De vil at folk skal tenke på sport i stedet.'

Vi ser en stund på ansiktet til den etiopiske langdistanseløperen Almaz Ayana, som tok gull i Rio nå nettopp, før Daniel skifter tilbake til Esat.

'Ikke fortell Gabriel at jeg har denne kanalen i huset mitt', ber Daniel. 'Da vil jeg få soldater på døra ...'

Den etniske dimensjonen som hefter ved alle ting og forhold i så mange land i Afrika, brettes ut for meg denne dagen. Det er som vanlig ikke noe vakkert syn. For første gang får jeg vite at guiden min i Bahir Dar er tigreaner. Vennene mine Israel og Assefa i Addis Abeba må også være tigreanere, mener Daniel - han hører det på etternavnene deres, og på tingene de har fortalt meg. Majoritetsbefolkningen i Bahir Dar - amharer - liker dessuten ikke hotellet jeg bor på. I 2005, da demonstrasjoner også rystet landet, lot hotelleierne - som er tigreanere - regjeringssolater bruke balkongene som utkikksposter. Det er et femetasjers hotell, med god utsikt til viktige gater i byen. Folk ble skutt på grunn av dette. I tilfelle voldelige demonstrasjoner i Bahir Dar, er hotellet et av de første stedene som vil bli angrepet, mener Daniel. Under protesten for to uker siden fikk det noen av vindusrutene sine knust med steiner.

Krigsmonument i Bahir Dar dedikert til de som døde under kampen mot Derg-regimet

Dagen etter skal det visst også være en 'død by'-dag i Bahir Dar. En gutt jeg snakker med på havnen, sier at det vil være slik i tre dager. Han legger til at han 'hater regjeringen'.

Med nok en død dag i sikte, føles det deilig å legge ut på en todagers reise på Tanasjøen med lastebåt.

Men begivenhetene fortsetter å være diskusjonstema. Ordene 'Oromia', Tigray' og 'regjeringen' går i ett på båten. 2016 har vært et blodig år i Etiopia, mener passasjeren Habtamu, som tror på høye dødstall: sju hundre mennesker er drept i Oromia-regionen, seksti i Bahir Dar, hundre i Gondar. 'Alle privilegiene går til folket i nord', legger han til.

Et av punktene som skaper harme, er denne glansbilde-illusjonen av et rasktutviklende Etiopia som Vesten serveres, og tror på. Regjeringen hevder at alt er så bra, at Etiopia er i ferd med å bli et middelinntektsland, at man holder frisk kurs mot millennium-målene, 'men du ser hvordan folk lever', sa Daniel til meg i Bahir Dar.

Habtamu mener det samme, og som Daniel nevner han kolerautbruddene: Det finnes kolera i Etiopia, men regjeringen vil ikke kalle sykdommen ved dens rette navn. Dusinvis har dødd i Addis Abeba og Bahir Dar. Regjeringen kaller sykdommen 'Akutt Vannholdig Diaré', og bruker attpåtil akronymet for å skjule betydningen enda mer, og det får folk til å se rødt. Kall det kolera!

Man må ikke tro noe annet enn at utviklingen er ujevnt fordelt og minimal for størstedelen av befolkningen.

Habtamu viser meg et bilde på mobiltelefonen sin av et uavhengig Tigray. 'Hvem lagde det?' spør jeg. 'Tigreanerne', svarer han. Habtamu mener at overføringen av landområder fra Amhara- til Tigray-regionen er et skritt mot en fremtidig opprettelse av en uavhengig tigreansk nasjonalstat.

Jeg synes det er rart at 'regjeringsfolk' - som tigreanerne ofte kalles - skulle være separatister, og sier det til Habtamu: 'Hvis tigreanerne har det så bra i Etiopia som folk sier, hvorfor skulle de da ville løsrive seg?'

Addis Abebas metro ble åpnet i 2015 og er den første i subsaharisk Afrika

Den 25. august er jeg på vei til Gondar, det naturlige neste stoppestedet etter Tanasjøen. For første gang på flere dager går transportmidler i den retningen. Men transporten går ikke helt frem. Den vil stoppe i Azazo, noen kilometer fra Gondar. Vil jeg helt inn til byen, må jeg finne en hest og kjerre, blir jeg fortalt.

Akkurat som i Bahir Dar for noen dager siden, har opposisjonelle pålagt stans av all aktivitet i Gondar.

En etiopisk kvinne ifølge med sin gamle mor, på vei fra en begravelse i en landsby, sier at hun vil hjelpe meg. Hun skal også til Gondar, og hun har en bror i Azazo som kan kjøre oss.

Selve reisen til Azazo er vanskelig og oppstykket, siden ingen busser går så langt som de pleier i disse dager. 'Det var kjedelig!' utbryter kvinnen om den kronglete bussturen, idet vi går av. Hun heter Marta, er tjuesju år gammel og besøker Etiopia etter åtte års fravær. Hun bor i England og har to barn som er født i eksil.

Broren bor i en gusjegul blokk i et sovjetaktig boligområde i Azazo. Det første Marta sier til meg straks vi er innenfor døren, er: 'Ta på deg pyjamasen din!' Hun duller meg inn i et hvitt sjal. Så følger injera med shiro (krydret ertestuing) og en langsom kaffeseremoni med popkorn og røkelse. Familiemedlemmene snakker intenst på amharisk.

Til slutt forteller Marta meg at det vil være risikabelt for broren hennes å kjøre oss til Gondar nå. Folk kan se ham og bestemme seg for å brenne bilen hans. Vi må kjøre til Gondar enten ved midnatt eller klokken fem om morgenen. Det ender med at vi blir enige om å dra klokken fem om morgenen.

'Folk er redde', sier Marta under en kveldstur i boligområdet, og peker på at parkerte minibusser og rickshawer ikke har nummerskilt. Folk har selv tatt av skiltene i frykt for at de skal bli konfiskert. Et nytt skilt koster fem tusen birr. Og selvfølgelig: nummerskiltet identifiserer bilen, både de som bryter 'streiken', og de som overholder den.

'Regjeringen har ikke makt i Gondar nå. Folket har makten', sier Marta.

Det meste i Azazo er stengt, men et par butikker holder likevel åpent. 'Det kan de bare gjøre fordi vi ikke er i Gondar ennå', hevder Marta illevarslende.

Trekull til salgs langs veien mellom Addis Abeba og Bahir Dar

I halv femtiden om morgenen går vekkerklokkene i den lille leiligheten. Klokka fem er vi alle på vei ned: Marta med guttungen sin bundet fast i et sjal på ryggen, døddrukken av søvn; den gamle moren som peser seg langsomt ned trappene; jentungen som går selv, men senere begynner å gråte; Martas bror som skal kjøre oss i minibussen sin uten nummerskilt.

Tre minutter over fem legger vi ut, og er fremme i Gondar litt på halv fem. Det er bare snakk om noen kilometer.

Marta peker på en bygning ved inngangen til byen som fikk alle rutene knust og alt inventaret stjålet under opptøyene: 'Eieren støttet regjeringen', sier hun. 'Hvordan da?' lurer jeg. 'Han var en informant, og hadde soldater boende i hotellet. Nå har han pakket sakene sine og dratt tilbake til Tigray ...'

Vi når huset til Martas mor. Marta åpner kjøleskapdøren. 'Vi har ikke brød', sukker hun, 'og alle butikkene er stengt ...'

Likevel greier de å trylle frem pasta med oljete chilisaus og noen gulrøtter, samt injera. Marta deler ut toalettpapir - 'Vi har ikke servietter', sier hun. Det er heller ikke vann i springen.

En ung gutt har kommet, en fetter av Marta. Han skal i en butikk som i hemmelighet er åpen. Jeg spør om jeg kan være med.

Ute i gatene er det ikke en bil å se. Folk er ute og spaserer, gjerne midt i kjørebanen. Det er et merkelig syn i en stor by.

Vi stanser foran en lukket bølgeblikkdør. Butikken er tilsynelatende stengt. Gutten banker på og sier noen ord inn i den stengte døra - antagelig det han vil ha, for når kvinnen åpner, har hun varene i hendene. Øyeblikket kan koste henne dyrt, og må være så kort som mulig.

Stemningen er likevel fredelig. Unger og tenåringer spiller fotball, og i en bakgate dribler noen jenter med en turkis plastball.

Soldater patruljerer byen til fots, to og to eller tre og tre. Jeg forventer halvt at de skal stanse meg og be om å få se passet mitt, eller stille meg noen kritiske spørsmål. Det skjer ikke. 'Folket og myndighetene holder øye med hverandre', er Martas forklaring.

Hun forteller at broren ble stanset av politifolk på veien tilbake til Azazo. De spurte ham hvorfor han kjørte på denne tiden av døgnet, og hvorfor han ikke hadde nummerskilt. Men de lot ham gå. Det er ikke politiet man frykter, så mye som sinte og ramponerende ungdommer.

Vennen min Assefa ringer fra Addis Abeba. Det er som om han har påtatt seg å informere meg om tilstanden i landet, siden han vet at jeg ikke har noen internettforbindelse der jeg er. Han forteller at volden i Etiopia er rettet mot én etnisk gruppe, tigreanerne. 'Da regjeringen slo brutalt ned på demonstranter i Gondar - som er dominert av amharer - svarte befolkningen med å angripe den tigreanske minoriteten i byen. Hus og eiendeler ble ødelagt. Derfor flykter tigreanere fra Gondar i dag. Folk har levd sammen i fred i femti år ...'

'Ikke-aktiviteten i Gondar er en del av volden', fortsetter han. 'Det er andre gang befolkningen gjennomlever dette på kort tid. Første gang var det tre dager; nå er det fem.' Han forteller at en folkerepresentant, De.make Me.konnen, uttalte at han nektet å la det disputterte området bli overført fra Amhara til Tigray. Da soldater kom for å arrestere ham, drepte han to soldater. 'En sivil drepte soldater?' spør jeg vantro. 'Alle i Gondar har våpen', sier Assefa, og får meg til å forstå at scenarioet er mulig. (Senere hører jeg at Demake er en pensjonert oberst.) Mannen ble arrestert og er nå i fengsel i Gondar. 'For folk i Gondar er han en helt', konkluderer Assefa: 'Regjeringen ønsker å flytte ham ut av byen, men han beskyttes av befolkningen, så vel som av fire tusen fengselsinnsatte.'

Gondar var Etiopias hovedstad fra 1636 til midten av 1800-tallet, og kalles ofte 'Afrikas Camelot'.

Utrolig nok greier Martas familie å få tak i det som etter hvert virker som en overflod av mat, gjennom naboer, venner og butikkeiere de kjenner. Martas eneste hodebry er melk til barna. En mann som har melk i bakhånd, kommer stadig forbi huset, men Marta mistenker at han blander melken med vann, fordi den er så tynn. 'I denne situasjonen har jeg ikke noe valg', sukker hun. Når Marta rett ut spør mannen om han vanner ut melken, svarer han halvt innrømmende: 'Neste gang vil jeg gi deg noe bedre.'

'Etiopia var bra før. Nå er det business som driver folk', sier Marta hoderystende.

I tolvtiden går Marta og jeg ut for å lete etter en butikk. Vi går på hovedveien. Det er som i går, men likevel ikke helt. Noen skopussere har installert seg på fortauet, et apotek er åpent. Så ser vi en restaurant, et kaffehus og et par butikker som åpenlyst er åpne, hvor vi handler. 'Fem dager er mye', sier Marta - 'noen håper det beste og åpner etter tre.'

Eneste kjøretøy vi møter, er en ambulanse, noen hester og kjerrer, samt en militærbil.

Vi ser også militære som har konfiskert fotballen til noen gutter.

Jeg spør Marta om dette at tigreanerne har rømt byen. Hvor mange har forlatt Gondar? Er det snakk om hundrevis? Tusenvis? Hun sier at hun også har hørt om fordrivelsen, men gir uttrykk for å ikke vite mer.

Vi drikker kaffe hos en fetter av Marta som har blitt rik på handel og eier mange bygninger og biler i Gondar. Familien frykter at han skal bli arrestert, fordi myndighetene tror at rike folk i Gondar står i ledtog med opprørerne. 'I Vesten må det bevis til for å få noen dømt', sier Marta; 'slik er det ikke her.'

'Jeg hater dette landet', legger hun til med følelse.

Et av slottene i The Royal Enclosure i Gondar

Det er femte og siste dag av 'streiken'. Marta venter utålmodig på at lokket skal løftes, så hun kan frisere seg og kjøpe flybilletter for seg og barna - til Tigray.

Martas ektemann er tigreaner. Hun er amharer. De politiske begivenhetene har snudd opp-ned på planene de hadde for familieferien i Etiopia. Det var meningen at ektemannen skulle komme til Gondar for å møte konens familie, men han avblåste det, fordi han var redd. 'Tigreanerne i Gondar fikk hus og eiendeler ødelagt, noen av dem mottok brev - man vet ikke fra hvem - der de ble bedt om å dra tilbake dit de kom fra', forteller Marta. Stemningen innbød kort sagt ikke til besøk.

Marta er også redd for å dra til Tigray. 'Jeg snakker ikke tigrinja, jeg bare forstår litt. Jeg er redd for hevn', sier hun liketil - 'jeg skulle ønske at jeg ikke måtte dra.' 'Kan du ikke avblåse det?' spør jeg - 'ektemannen din kom jo ikke hit.' 'Ja, men om jeg avblåser det, vil svigerforeldrene mine ta det ille opp', sier Marta. Hun legger til: 'I Afrika blir det problemer av alt.'

På grunn av situasjonen, vil hun fly med barna, selv om det er dyrt. Å reise fra Gondar til Tigray med buss kan være farlig i en tid med så store etniske spenninger. Noen kan angripe eller putte en bombe i bussen ... 'Folk, eller til og med regjeringen, for å si at det er folket', mener hun.

Marta og jeg går inn i et kaffehus for å kjøpe vann. Klienter - bare menn - sitter på bambusbenker og putestoler av geiteskinn fylt med gress. En kvinne koker og serverer tradisjonell kaffe.

'Er hun fra BBC? Al Jazeera?' spør folk om meg. 'Kom hun for å se problemet, eller var hun her før det begynte?'

Marta forteller dem at jeg var her før det begynte.

Hun spør mennene om veien til Lalibela på mine vegne, og får rede på at deler av veien er stengt. Bussen kan ikke krysse de ulike administrative enhetene. Det betyr å bytte buss hele tiden, slik som mellom Gorgora og Azazo, og kanskje oppleve at veien er blokkert.

'Hvorfor drar du ikke med henne?' blir Marta spurt (det er vanlig her å tenke at verten gjør hva som helst for gjesten sin, selv å akkompagnere vedkommende i hundrevis av kilometer). 'Fordi jeg drar til Tigray', svarer hun. Kaffedrikkerne måper: 'Hvorfor drar du til Tigray?' Marta begynner ufrivillig å le: 'Fordi mannen min er derfra.' Samtalen tar en farlig vending: 'Hvorfor giftet du deg med en tigreaner?' 'Å, vi har vært gift i lang tid ...' Samtalen går raskt på amharisk, Marta frittes ut om både det ene og det andre, jeg spør henne hviskende om hun er komfortabel, hun klemmer kneet mitt og hvisker 'ja'.

'Hvis du forteller flyselskapet at du er tigreaner, så flyr du gratis', sier en.

'Han spøker', ler Marta i øret mitt.

Busselskapet Selam Bus, som jeg reiste med fra Addis Abeba til Bahir Dar, opererer ikke lenger i denne sonen, hevder noen. En av bussene deres ble brent. Det sier seg selv hvilken etniske gruppe det er som eier Selam Bus.

En unggutt som heter Duiche hevder at han så en av kameratene sine bli drept i opptøyene. 'I Etiopia dør mange på grunn av ordet terrorist', sier Duiche. Han er ung, kanskje i slutten av tenårene, og virker revolusjonær i tale og fakter.

'Etiopia har en lang historie, Etiopia er kjent av hele verden, men etiopiske folk ligger nede på bakken ... vi blir tråkket på. Regjeringen vil viske ut etiopisk historie.'

'Vil de virkelig at folk skal glemme historien?' spør jeg.

Han ler: 'De vil at folk skal glemme at de er mennesker.'

'USA, som er verdens mektigste og rikeste land, har en årlig økonomisk vekst på to, tre, kanskje fire prosent. Og så skulle Etiopia ha en vekst på elleve prosent? Er det mulig?' spør han ironisk.**

'Alt vi tenker på nå, er Etiopias enhet. Ikke Tigray, ikke Amhara, ikke Oromia ... men enhet.'

Når vi er ute av kaffehuset, sier Marta at hun satte pris på samtalen. 'Alle er som tvillinger nå', sier hun; 'alle føler det samme.'

*

Og så, den 29. august, er det liv i Gondar igjen. Nå ser jeg for første gang bykjernen, middelalderborgen, det støvete markedet, de knuste apotekene. Jeg ser at Gondar er en stor by.

Marta vil kjøpe flybilletter til seg og barna til Tigray med Ethiopian Airlines. Kontoret deres er på Piazza, og det er lang kø utenfor. De tre kundebehandlerne har hendene fulle. Det er fordi kontoret har vært stengt i fem dager, og det dessuten ikke går busser; selv veien til Bahir Dar er stengt. 'Ville jeg ha stått her om det fantes en buss?' spør en mann som skal til Addis Abeba. Han hevder å ha hørt at Bahir Dar fremdeles er uten aktivitet, på sjuende dagen.

Det er tidvis knuffing. 'Tigreanere er så uhøflige', sier Marta om en mann som albuer seg frem. 'Å komme inn i et kontor drevet av tigreanere, er ikke som å komme inn i et kontor drevet av amharer.

Lokalene til det statlige flyselskapet har fått hard medfart, og mange av vindusrutene er knust.

Glasskår på gaten fra vindusknusing er kanskje det tydeligste vitnesbyrdet på det som har skjedd. Hoteller, restauranter og barer har alle fått føle folkets raseri. En gang ser jeg opp: bygningen over meg har bølgeblikk over vinduene sine, som bandasjer over sår.

Marta og jeg skiller lag. De underlige, nesten drømmeaktige dagene da butikker opererer med stengte dører, og folk vandrer midt i kjørebanen, er over. Tilbake er mange spørsmål. Gjorde Etiopias etniske føderalisme, som skulle gi utløp for pluralisme og mangfold, bare vondt verre? Ville en annen etnisk gruppe ha gjort noe annerledes, eller gått fri fra de samme anklagene, om de befant seg der tigreanerne er i dag? Er det virkelig noen som greier å være nøytrale når det står mellom familie og et såkalt 'imagined community', som nasjonen på mange måter er? Hvordan frigjøre staten fra klantenkning?

De opposisjonelle bruker et av Etiopias gamle flagg som symbol. Det minner meg om opprørerne i Libya i 2011, som brukte flagget fra monarkitiden. Det er lett å forandre et flagg, et navn - i mange tilfeller selv et statsoverhode. Men har man da virkelig grepet tak i problemet? Den mest uoppnåelige drømmen av dem alle, ser ut til å være drømmen om en upartisk stat. Men en slik ser ut til å sitte langt inne.

En knust rute på Central Gondar Hotel, Gondar

* A.nole Oromo-monumentet

** Femårsplanen lansert etter 2010-valget tok sikte på en årlig vekst på mellom 11 og 15 prosent. Tallene ble ansett av observatører for å være urealistiske. Se International Crisis Group (2012): Ethiopia After Meles. Africa Briefing N°8

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar