Heltebyen

Vi er redusert til atomer, avskåret fra verden og hverandre, uten mulighet til å kommunisere. Vi befinner oss i et mørke som tilhører den moderne tid, men som like fullt føles uvant og altoppslukende. 

Telefonnettverket er nede i Gondar.

For turistguiden Pietro er årsaken enkel: det er bare to dager til etiopisk nyttår (11. september). Medlemmer av den etiopiske diasporaen sender penger hjem på denne tiden, og nå kommer ikke pengene frem i tide. Pietro får ikke sove fordi han ikke har greid å gi en sau til tanten sin som lovet. Det var med hensikt at staten saboterte nettverket, og bare i Gondar, mener han. 'Så det var ikke en teknisk feil, da?' spør jeg. 'Nei!' sier Pietro med overbevisning. Det er villet, og det er utspekulert. Staten vil rett og slett ikke at folk i Gondar skal feire nyttår!

'Folk i Gondar er helter', sier en bajajsjåfør til meg når han kjører meg gjennom byen. 'De slåss med staten.'

Markedet Kedama Gebei, Gondar, 16. september 2016

Det hele tok av med arrestasjonen av den pensjonerte obersten Demake Zewdu i juli 2016. Obersten satt i en grasrotkomité som fremmet kravet om at Welkait - et område tradisjonelt bebodd av amharer - må tilbakeføres til Amhara-regionen fra Tigray-regionen. Temaet er svært betent, for området er fruktbart, og amharere oppfatter overføringen til Tigray for over tjue år siden som et tyveri. De andre komitémedlemmene var allerede blitt arrestert, og da føderalt politi kom til oberstens hus i Gondar, visste obersten hva som ventet ham. I døråpningen trakk han opp en pistol og skjøt to politimenn. En folkemengde hadde i mellomtiden samlet seg rundt oberstens hus. Noen hadde våpen fra Sudan, andre fra krigen mot Derg-regimet på åttitallet. Befolkningen åpnet ild mot det føderale politiet, og et dusin* føderale politimenn/kommandosoldater ble drept.

Obersten ble så omsluttet av folkemengden, som fulgte ham til byens borgermester. Denne tok personlig ansvar for at obersten ikke skulle overleveres til føderale myndigheter - 'blir han det, skyter vi deg og familien din', lød advarselen fra demonstrantene. Med borgermesterens garanti lot obersten seg føre til fengselet i Gondar. Der er han fremdeles, og det er usikkert om myndighetene vil greie å stille ham for retten. Folket i Gondar mener at han handlet i selvforsvar, og at han dessuten er en helt, fordi han står opp for at Welkait tilhører Amhara-regionen. Obersten beskyttes av væpnede sivile - særlig folk fra Welkait - som camper utenfor fengselet, så vel som av andre innsatte. Føderale myndigheter har angivelig prøvd å hente obersten flere ganger, og dratt med uforrettet sak.

Betyr det da virkelig så mye om et område tilhører Amhara eller Tigray?

Hotellresepsjonisten Elias mener at den etniske føderalismen har skylden. 'Hver region har sitt eget flagg', sier tjueseksåringen - 'det er ikke bra. Vi skulle bare bruke ett flagg - det etiopiske. På legitimasjonskortene skulle det bare stått navn og nasjonalitet. Nå står det navn, etnisk gruppe og nasjonalitet.'

Det underliggende problemet er nepotismen. Etiopiske sjefer ansetter folk som ikke fortjener stillingene, slik at de alltid kan si til dem: 'Jeg ga deg en jobb!' Underforstått: som du ikke fortjente! De foretrekker ansatte som er bundet av takknemlighet. Dermed forsvinner de beste til utlandet.

'Staten skulle være nøytral, slik at det blir rettferdig', konkluderer Elias.

Selv er han renstriglet resepsjonist ved et av byens dyreste hoteller, men likevel stadig i trøbbel. Tjueseksåringen forteller at han satt på den populære Tele café med venner på 'den svarte dagen' - dagen da alle var ment å ha på seg svarte klær for å markere årsdagen for statsminister Meles Zenawis død  (20. august 2012). Nå var det likevel slett ikke alle som gikk i svarte klær på den svarte dagen - noen hadde tvert imot tatt på seg hvite klær, som om de feiret. Sikkerhetsstyrker stormet plutselig Tele café og begynte å banke opp de hvitkledde kaffedrikkerne. Selv hadde Elias på seg den svarte jakken sin, fordi det var kaldt, men han fikk likevel noen slag og spark før han greide å rømme.

Dette var verket til spesialkommandostyrkene, som kjennetegnes av grønne uniformer og røde luer. De er alle sammen tigreanere, hevder Elias.  Det finnes ikke én eneste kommandosoldat som er amharer, og det eneste de tenker på, er myndighetenes interesser - aldri befolkningens interesser. De er fremdeles i Gondar i hopetall, men bruker iblant uniformen til det amhariske regionspolitiet og lar de røde luene ligge hjemme. Kommandosoldatene er så upopulære i Gondar at de iblant synes det er lettere å kamuflere seg.

'Vann koker ved en viss temperatur - hundre grader', sier Elias. 'Vannet kan nå nittini grader, og likevel være rolig, men ved hundre grader koker det. Nå er temperaturen i Etiopia hundre grader!'

I Gondar svirrer ryktene. Har det vært en massakre på et sted som heter Anba Georgis, ikke langt fra Gondar? Var telefonnettverket nede i halvannen dag for å dekke over arrestasjoner?

Kanskje skyldes all denne ryktemakingen at internett er nede, og har vært det i to måneder i Gondar - pålitelig informasjon er vanskelig å oppdrive. Bare den regjeringsfiendtlige satellittkanalen ESAT, som kringkastes fra Washington, følges i de tusen hjem. Men er tallene som oppgis fra den andre siden av jordkloden korrekte? Overdriver kanalen fordi dens fremste mål er å velte det nåværende regimet i Etiopia? 

Benjamim og Ayu, en langdistansesjåfør og en bankmanager, tar meg til slottet til keiserinne Mentewab i utkanten av byen. For å forstå det som skjer i Gondar, må man forstå historien. Gondar var en gang Etiopias hovedstad. Flere generasjoners keisere regjerte herfra på seksten- og syttenhundretallet. Etter en periode med åtti års uro, ofte referert til som 'prinsenes æra', greide Tewodros II å gjenskape en slags statsmakt med varierende grad av koherens fra og med 1855. Da han var i ferd med å overmannes av britiske styrker i 1868, begikk han selvmord i stedet for å overgi seg. Han var med andre ord en helt.

En statue av Tewodros pryder Gondar sentrum, og bilder som sirkulerer fra telefon til telefon i disse urolige ukene, viser den arresterte obersten og attenhundretallskeiseren ved siden av hverandre, to helter som på hver sine måter har brukt 'blod og jern' for å forene Etiopia.

Realitetene er selvfølgelig helt annerledes nå enn på keiser Tewodros' tid. Monarkiet ble avskaffet og erstattet av et kommunistisk militærdiktatur i 1974, som igjen ble styrtet sytten år senere. Regjeringspartiet Ethiopian People's Revolutionary Democratic Front (EPRDF), som har hatt makten siden 1991, er en allianse av flere etnisk baserte politiske partier/opprørsgrupper som kjempet mot Derg-regimet på åttitallet. En av disse er Tigray People's Liberation Front (TPLF), som mange hevder er den egentlige beslutningstakeren i alliansen.

'Folk misliker ikke tigreanere', sier bankmanageren Ayu - 'de misliker TPLF. Ting kom skjevt ut fra begynnelsen av. Statsminister Meles Zenawi hadde ikke ambisjoner om å lede Etiopia, men om å lede et uavhengig Tigray.'

'Staten skulle være fri fra etnisk favorittisme, og fri fra hevntanker', sier han videre. Ayus mening er at TPLF hevner seg på amharafolket for avgjørelser tatt under de to forrige regimene. 'Er det sultkatastrofene du mener at de vil hevne seg for?' lurer jeg. 'Ja, tigreanerne var sultofre under henholdsvis keiser Haile Selassie og oberst Mengistu Haile Mariam. Men Wollo ligger i Amhararegionen, det var hungersnød der også', sier Ayu - 'det er ikke slik at bare tigreanere døde.'

Nå har lykken smilt mot tigreanerne, mener mange, i tjuefem år. Særlig august 2016 har vært markert av folkelige protester mot staten.

'Dette året feirer ikke folk i Gondar nyttår', hevder Benjamin - 'ikke som de pleier. Du ser at folk har ikke pyntet seg. De sørger over de døde.'

Hvor mange døde egentlig i Gondar i juli og august? Folk oppgir vidt ulike tall. Noen sier 'minst hundre', andre sier 'mer enn ti'. Noen inkluderer militære tap, mens andre bare nevner sivile. Folk i Gondar opererer generelt med lavere dødstall enn folk ellers i regionen tilskriver byen. Men alle ser ut til å være enige om at sikkerhetsstyrkene i Gondar led større tap enn sivile borgere. Og det virkelige tallet får vi kanskje aldri vite, fordi myndighetene har all grunn til å nedjustere det. Det høyeste anslaget jeg hører, er at nitti sikkerhetspersonell ble drept.

'I Gondar slår folk tilbake, det er derfor så få borgere har blitt drept, i forhold til i Bahir Dar og Oromia. I Bahir Dar ble seksti demonstranter massakrert, i Oromia hundrevis. I Gondar, derimot, ble mange spesialkommandosoldater og føderale politimenn drept, av folket', sier Benjamin.

Opptøyene skyldes to faktorer, ifølge langdistansesjåføren: det ene er ujevn fordeling av inntekter og ressurser, det andre er land og identitet.

Benjamin sier at han vil emigrere til Europa, gjennom Libya og over havet om så er. 'Jeg tjener bra i Etiopia, men jeg har ikke frihet', gir han uttrykk for.

11. september feirer Etiopia nyttår.** Tobarnsmoren Marta, som jeg bodde hos i fire dager da Gondar var i streik, har invitert meg til nyttårsfeiring i morens hus. Men når dagen kommer, er det ikke mye feststemning likevel. Marta gir tradisjonelle musikere som kommer på døra noen penger og ber dem gå. Hun vil ikke høre på spillet deres - hun føler seg ikke bra. En fetter av henne ble arrestert i natt. 'Det er derfor vi ikke feirer, vi er forvirrende', sier Marta. 'Ser du, mange av oss har på seg vanlige klær.'

De vet ikke i hvilket fengsel den arresterte slektningen befinner seg. Han har kone og to barn.

Under en kveldstur i Gondar tenker jeg på hvor forferdelig det må være å ikke vite hvor et familiemedlem holdes fanget og hva som skjer med vedkommende. Utenfor en av byens politistasjoner, ikke langt fra middelalderborgene, står det en flokk mennesker foran inngangen, noen av dem med gryter med mat i hendene. Når de får øye på sine kjære innenfor sprinkelporten, stiller de seg på tå og vinker febrilsk.

Som for å gjøre frykten enda større, har flere fengsler i Etiopia blitt ildpåsatt det siste året. 'Myndighetene sier at det er fangene selv, eller terrorister, som har brent fengselene', sier en bajajsjåfør. 'Men det er staten! De ville at de politiske fangene der inne skulle dø.' Sjåføren anslår dødstallene under brannen i Bata-fengselet i Gondar i desember 2015 til å være seksti***. Noen innsatte ble også skutt mens de flyktet, hevder han. 

Den etiopiske nyttårsfeiringen kulminerer på en tradisjonell bar hvor Benjamin og Ayu bestiller St. Georg-øl. Det er strengeinstrumenter, improvisert sang og kvinnelige dansere som trekker tilskuerne i armene helt til de blir med i dansen.

Det er ikke hvilke som helst sanger de synger - det er krigssanger.

Noen av strofene jeg får oversatt, er:

'Gi oss tilbake jorden som tilhører oss!'

'Begrav meg i hjemlandet mitt når jeg dør!'

'Én person fra Gondar kan drepe selv tusen kommandosoldater!'

Det er minst tre sivilkledde soldater i lokalet. Når de går på do, tar de med seg kalasjnikovene sine.

'Den etiopiske hæren består for det meste av amharer og oromoer', forteller Benjamin meg gjennom musikken. 'De vil være på folkets side. Derfor vet vi at vi vil vinne denne kampen. Myndighetene er fullt klar over at de er i en vanskelig posisjon.'

'Hvis det er rolig i Gondar nå, så er det bare fordi det er regntid', mener Benjamin videre. 'Folk er ute på åkeren. Men når regnet tar slutt, og folk har hendene frie ...'

'Man kan ikke bruke makt på Gondar, bare forhandle. Om det blir en løsning ved forhandling, så er det bra. Hvis ikke, blir det krig!'

Benjamin virker egentlig ganske fornøyd med dette perspektivet.

Lokalet er varmt, lyst og fullt av trampeklapp. Hva om kommandosoldater går forbi på gaten og hører sangene? Men det er ingen frykt å spore i de berusede ansiktene. Folk virker tvert imot lystne på kamp.

Id al-adha, muslimenes offerfest, faller på dagen etter etiopisk nyttår, 12. september. Det er uvanlig mange soldater i sentrum av Gondar den morgenen. De kjører rundt med mitraljøser på lasteplanene, eller bare står på gaten i tause grupper og ser på folk. 'Hva skjer?' spør jeg hotellmanageren, som svarer 'Jeg vet ikke.' Han svarer alltid at han ikke vet.

Legestudenten Muhammed har invitert meg hjem til familien sin og forteller meg nyheten straks vi er innenfor husets fire vegger. Muslimer ba på stadionet, slik de gjør hvert år, og etter bønnen var det noen som gjorde de opposisjonelles tegn (la armene i kors). Det ble det arrestasjoner av.

Muhammed selv gikk ikke til stadionet, fordi moren hans var imot. En onkel jobber i staten, og Muhammeds deltakelse i politiske demonstrasjoner kan sette slektningens jobb på spill.

Likevel er Muhammed klar på hvem han sympatiserer med: 'Folk i Gondar er helter', sier han med følelse.

Dagene med selvpålagt ikke-aktivitet, som har vært en av protestformene i Amhara-regionen, har kostet dyrt. 'Når vi demonstrerer, mister vi menneskeliv. Når vi holder oss hjemme, mister vi bare penger.' Det er derfor folk var rede til å brenne bilene til de som brøt streiken, eller adma-en, under de til sammen åtte dagene Gondar holdt pusten: 'hvorfor tjener du penger, mens alle andre taper penger?' - dette var logikken.

Muhammed mener at Etiopia og Eritrea ligner hverandre mye mer enn Vesten ønsker å se. Begge er diktatoriske, men den ene skjuler det ikke, mens den andre emballerer alt med fine ord. Etiopia er en mønsterelev, Eritrea en pariastat. Men er de egentlig så forskjellige? Meles Zenawi og Isaias Afwerki (Eritreas resident, min anm.) var våpenbrødre under kampen mot Derg-regimet, påpeker Muhammed. De kom fra det samme folket og hadde den samme machiavelliske ideologien, men den ene valgte ordene sine med omhu og holdt valg for syns skyld, mens det andre ikke gadd å late som.

Natten fra 15. til 16 september brenner et av Gondars markeder til grunnen. Det er Kedama Gebei, 'Lørdagsmarkedet'. Her ble det solgt svært dyre tradisjonelle bomullskjoler, noen av dem verd flere tusen birr.

Det ryker fremdeles av ruinene når Muhammad tar meg til markedet som ikke lenger finnes. Over fire hundre butikker lå her. Muhammeds bror eide én av dem. Folk graver i ruinene og prøver å redde byggematerialer som de kan bruke om igjen - bølgeblikk og ståltråd.

Muhammed vil ikke si noe før han har tatt meg lagt vekk fra det brente markedet, til et sted med små stråhytter man kan tilbringe dagen i for tjue birr, populære blant kjærestepar. Først her vil han snakke, fordi 'dette er et trygt sted'. Ingen kommer hit for å diskutere politikk eller spionere, men for å kline, drikke øl og tykke khat.

Markedet brant i åtte timer, natten fra 15. til 16. september, forteller Muhammed. Politiet kom raskt til stedet og hindret folk i å nærme seg. Men folk sa: 'Alt vi lever av, befinner seg der', og de banet seg vei til markedet for å prøve å redde varene sine. Muhammed og broren var blant dem.

Muhammed, og folk i Gondar generelt, setter brannen i forbindelse med de siste månedenes politiske begivenheter. Muhammed forteller at de observerte at brannvesenet kom, men at flammene bare ble større da slokningsarbeidet begynte. Helte brannvesenet i virkeligheten bensin på bålet? Tilliten Gondars befolkning har til staten er lik null akkurat nå.

'Folk har to hovedforklaringer på det som har skjedd', sier Muhammed: 'Den ene teorien er at staten står bak, fordi Gondar er i opposisjon til staten. Oberstens handling, de åtte dagene uten økonomisk aktivitet ... Brannen er en straff for alt dette.'

Den andre teorien er at en tigreansk handelsmann står bak. Bakgrunnen er angrepene mot tigreanskeide butikker og foretak under opptøyene. Mange tigreanere forlot Gondar, men denne handelsmannen, som hadde en butikk på Kedama Gebei-markedet, dro ikke. Da sa de andre handelsmennene - som var amharere - til ham: 'På grunn av deg, vil butikkene våre bli ramponert!' Og de ba ham forlate markedet. 'Greit', sa tigreaneren da, 'jeg forlater markedet, men dere vil heller ikke bli værende her!' Han forlot forretningen og byen, og ingen har sett noe mer til ham siden. Men nå oppfatter folk ordene hans i et nytt lys. Har han tatt en forferdelig hevn?

'Staten består av tigreanere', sier Muhammed, 'så det er uansett staten som står bak.' Den enslige handelsmannen, den etniske gruppen og staten fremstår som ett i Muahmmeds hode.

To dager før en ny, sju dager lang adma (streik) skal starte, forlater jeg Gondar. Hva kommer til å skje i den byen i den nærmeste fremtid? Vil spådommen om vold når regntiden er over, slå til? Vil obersten gå fri for drapet på de føderale politimennene - som kanskje kom for å hente ham til en tilværelse av tortur og stille død? Vil staten gå i seg selv som følge av motstanden i Gondar og andre etiopiske byer, og slutte med politiske arrestasjoner, tortur og snikskyting av demonstranter?

Sist, men ikke minst: hva er en helt? 

* I Gondar mener folk at tallet er mye høyere. 

**Etiopia ligger sju-åtte år etter den gregorianske kalenderen og gikk inn i 2009 den 11. september 2016.

*** Andre kilder oppgir 17 døde.