Englebyen

Mot slutten av 1100-tallet fikk den kristne etiopiske kong Lalibela (1185-1225) en guddommelig visjon: han skulle skape kirkebygg ingen hadde sett maken til. Arbeiderne skulle begynne på blanke berget og hogge seg nedover til de hadde en frittstående steinblokk, og av denne steinblokken skulle de meisle ut en kirke, komplett med søyler, gallerier, vinduer, trapper, kors og alt som ellers hører til.

De elleve steinkirkene i landsbyen Lalibela, som fikk navnet sitt etter den visjonære kongen, tok ifølge legenden form i løpet av bare tjuetre år. 'Det finnes to synspunkter på hvordan det skjedde: det åndelige og det arkitektoniske', forteller guiden min meg. 'Ifølge det åndelige perspektivet fikk kong Lalibela hjelp av engler med å lage kirkene. Ifølge det arkitektoniske perspektivet var det førti tusen arbeidere, lønnet med gull, som laget dem.'

'Og hvilket perspektiv tar du?' spør jeg. Guiden Muchaw ler og sier 'begge'. Det var førti tusen arbeidere som jobbet, men det var også engler som hjalp til!

Tviler du på at disse massive steinbygningene kunne ta form i løpet av bare tjuetre år? Det finnes til og med en kirke - Bet Abba Libanos - som ble skapt på bare én natt! kan lalibelere fortelle deg.

Historien du hører oftest i Lalibela, er at kongen med samme navn hadde sett seg lei på at folk døde under pilegrimsferden til Jerusalem. Den hellige byen var blitt erobret av muslimer i 1187, og reisen til det lovede land var i seg selv svært farefull. Den gode og kloke kongen bygde derfor et 'andre Jerusalem' i sin egen landsby. Fra nå av dro folk på pilegrimsferd til Lalibela, stedet med de makeløse kirkene. Her er tomme graver som skal forestille gravene til Abraham, Isak og Jakob; her er en representasjon av Adams grav; og gjennom landsbyen flyter en elv som heter Jordan. Hvilken troende etiopier behøver å dra til Israel når et helt lite Israel finnes i Etiopia?

De monolittiske og semimonolittiske kirkene gjør et enormt inntrykk, og alle er unike. Noen er utførlig utsmykket med meiselen, andre så grovt tilhogget at du kan tenke at 'der falt meiselen for ni hundre år siden!'. Her er originale dører i oliventre, gamle gonger av basaltstein, gallerier, et oblatbakeri, inngangen til kong Lalibelas sovekammers og et gjemmested for et sju kilo tungt gullkors, for å nevne noe. Kirkene, gangene og de underjordiske tunnelene mellom dem er spekket med symbolikk. En smal inngang representerer den smale stien til himmelen, mens en bekmørk tunnel (som du skal snuble deg gjennom uten lommelykt) symboliserer helvete. Av de mange hulrommene i steinveggene rundt kirkene er noen graver, andre hjem til eneboere og voktere. Steintrappetrinn og søylebaser er blankslitte etter ni hundre års fotsteg og berøringer. Det beste av alt er at kirkene fremdeles i høyeste grad er i bruk og betjenes av nesten tusen prester og diakoner. Under religiøse høytider - som det er mange av - ser du hvitkledde troende strømme til og fra med askekors i pannen og bibelen på det hellige språket ge'ez i hånden.

Den mest berømte av de elleve kirkene er St. George-kirken, formet som et gigantisk gresk kors. Drakedreperen kom angivelig til kong Lalibela i en drøm og ba om at den siste kirken skulle bygges i hans navn. Denne kirken har et avløpssystem, forteller guiden Muchaw og peker på en takrenne: Til tross for ufeilbarlig englehjelp hadde den kloke kongen lærte av de tidligere kirkenes mangler, og St. Georg-kirken er den eneste kirken i Lalibela som ikke trenger beskyttelse av et aluminiumstak i dag.

Det er på sin plass å nevne at kristendommen ble statsreligion i Etiopia omkring år 340 etter Kristus.* Etiopia er dermed den nest eldste kristne staten i verden, etter Armenia. 

Jeg slutter meg til ordene til den portugisiske oppdagelsesreisende Francisco Alvares som besøkte Lalibela i 1521. Han skrev: Jeg tar meg i vare for å skrive mer om disse bygningene, for det forekommer meg at jeg ikke skal bli trodd, om jeg skriver mer ....

* Kristendommen ble innført av Ezana, den første kristne kongen av Axum-riket. 

Heltebyen

Vi er redusert til atomer, avskåret fra verden og hverandre, uten mulighet til å kommunisere. Vi befinner oss i et mørke som tilhører den moderne tid, men som like fullt føles uvant og altoppslukende. 

Telefonnettverket er nede i Gondar.

For turistguiden Pietro er årsaken enkel: det er bare to dager til etiopisk nyttår (11. september). Medlemmer av den etiopiske diasporaen sender penger hjem på denne tiden, og nå kommer ikke pengene frem i tide. Pietro får ikke sove fordi han ikke har greid å gi en sau til tanten sin som lovet. Det var med hensikt at staten saboterte nettverket, og bare i Gondar, mener han. 'Så det var ikke en teknisk feil, da?' spør jeg. 'Nei!' sier Pietro med overbevisning. Det er villet, og det er utspekulert. Staten vil rett og slett ikke at folk i Gondar skal feire nyttår!

'Folk i Gondar er helter', sier en bajajsjåfør til meg når han kjører meg gjennom byen. 'De slåss med staten.'

Markedet Kedama Gebei, Gondar, 16. september 2016

Det hele tok av med arrestasjonen av den pensjonerte obersten Demake Zewdu i juli 2016. Obersten satt i en grasrotkomité som fremmet kravet om at Welkait - et område tradisjonelt bebodd av amharer - må tilbakeføres til Amhara-regionen fra Tigray-regionen. Temaet er svært betent, for området er fruktbart, og amharere oppfatter overføringen til Tigray for over tjue år siden som et tyveri. De andre komitémedlemmene var allerede blitt arrestert, og da føderalt politi kom til oberstens hus i Gondar, visste obersten hva som ventet ham. I døråpningen trakk han opp en pistol og skjøt to politimenn. En folkemengde hadde i mellomtiden samlet seg rundt oberstens hus. Noen hadde våpen fra Sudan, andre fra krigen mot Derg-regimet på åttitallet. Befolkningen åpnet ild mot det føderale politiet, og et dusin* føderale politimenn/kommandosoldater ble drept.

Obersten ble så omsluttet av folkemengden, som fulgte ham til byens borgermester. Denne tok personlig ansvar for at obersten ikke skulle overleveres til føderale myndigheter - 'blir han det, skyter vi deg og familien din', lød advarselen fra demonstrantene. Med borgermesterens garanti lot obersten seg føre til fengselet i Gondar. Der er han fremdeles, og det er usikkert om myndighetene vil greie å stille ham for retten. Folket i Gondar mener at han handlet i selvforsvar, og at han dessuten er en helt, fordi han står opp for at Welkait tilhører Amhara-regionen. Obersten beskyttes av væpnede sivile - særlig folk fra Welkait - som camper utenfor fengselet, så vel som av andre innsatte. Føderale myndigheter har angivelig prøvd å hente obersten flere ganger, og dratt med uforrettet sak.

Betyr det da virkelig så mye om et område tilhører Amhara eller Tigray?

Hotellresepsjonisten Elias mener at den etniske føderalismen har skylden. 'Hver region har sitt eget flagg', sier tjueseksåringen - 'det er ikke bra. Vi skulle bare bruke ett flagg - det etiopiske. På legitimasjonskortene skulle det bare stått navn og nasjonalitet. Nå står det navn, etnisk gruppe og nasjonalitet.'

Det underliggende problemet er nepotismen. Etiopiske sjefer ansetter folk som ikke fortjener stillingene, slik at de alltid kan si til dem: 'Jeg ga deg en jobb!' Underforstått: som du ikke fortjente! De foretrekker ansatte som er bundet av takknemlighet. Dermed forsvinner de beste til utlandet.

'Staten skulle være nøytral, slik at det blir rettferdig', konkluderer Elias.

Selv er han renstriglet resepsjonist ved et av byens dyreste hoteller, men likevel stadig i trøbbel. Tjueseksåringen forteller at han satt på den populære Tele café med venner på 'den svarte dagen' - dagen da alle var ment å ha på seg svarte klær for å markere årsdagen for statsminister Meles Zenawis død  (20. august 2012). Nå var det likevel slett ikke alle som gikk i svarte klær på den svarte dagen - noen hadde tvert imot tatt på seg hvite klær, som om de feiret. Sikkerhetsstyrker stormet plutselig Tele café og begynte å banke opp de hvitkledde kaffedrikkerne. Selv hadde Elias på seg den svarte jakken sin, fordi det var kaldt, men han fikk likevel noen slag og spark før han greide å rømme.

Dette var verket til spesialkommandostyrkene, som kjennetegnes av grønne uniformer og røde luer. De er alle sammen tigreanere, hevder Elias.  Det finnes ikke én eneste kommandosoldat som er amharer, og det eneste de tenker på, er myndighetenes interesser - aldri befolkningens interesser. De er fremdeles i Gondar i hopetall, men bruker iblant uniformen til det amhariske regionspolitiet og lar de røde luene ligge hjemme. Kommandosoldatene er så upopulære i Gondar at de iblant synes det er lettere å kamuflere seg.

'Vann koker ved en viss temperatur - hundre grader', sier Elias. 'Vannet kan nå nittini grader, og likevel være rolig, men ved hundre grader koker det. Nå er temperaturen i Etiopia hundre grader!'

I Gondar svirrer ryktene. Har det vært en massakre på et sted som heter Anba Georgis, ikke langt fra Gondar? Var telefonnettverket nede i halvannen dag for å dekke over arrestasjoner?

Kanskje skyldes all denne ryktemakingen at internett er nede, og har vært det i to måneder i Gondar - pålitelig informasjon er vanskelig å oppdrive. Bare den regjeringsfiendtlige satellittkanalen ESAT, som kringkastes fra Washington, følges i de tusen hjem. Men er tallene som oppgis fra den andre siden av jordkloden korrekte? Overdriver kanalen fordi dens fremste mål er å velte det nåværende regimet i Etiopia? 

Benjamim og Ayu, en langdistansesjåfør og en bankmanager, tar meg til slottet til keiserinne Mentewab i utkanten av byen. For å forstå det som skjer i Gondar, må man forstå historien. Gondar var en gang Etiopias hovedstad. Flere generasjoners keisere regjerte herfra på seksten- og syttenhundretallet. Etter en periode med åtti års uro, ofte referert til som 'prinsenes æra', greide Tewodros II å gjenskape en slags statsmakt med varierende grad av koherens fra og med 1855. Da han var i ferd med å overmannes av britiske styrker i 1868, begikk han selvmord i stedet for å overgi seg. Han var med andre ord en helt.

En statue av Tewodros pryder Gondar sentrum, og bilder som sirkulerer fra telefon til telefon i disse urolige ukene, viser den arresterte obersten og attenhundretallskeiseren ved siden av hverandre, to helter som på hver sine måter har brukt 'blod og jern' for å forene Etiopia.

Realitetene er selvfølgelig helt annerledes nå enn på keiser Tewodros' tid. Monarkiet ble avskaffet og erstattet av et kommunistisk militærdiktatur i 1974, som igjen ble styrtet sytten år senere. Regjeringspartiet Ethiopian People's Revolutionary Democratic Front (EPRDF), som har hatt makten siden 1991, er en allianse av flere etnisk baserte politiske partier/opprørsgrupper som kjempet mot Derg-regimet på åttitallet. En av disse er Tigray People's Liberation Front (TPLF), som mange hevder er den egentlige beslutningstakeren i alliansen.

'Folk misliker ikke tigreanere', sier bankmanageren Ayu - 'de misliker TPLF. Ting kom skjevt ut fra begynnelsen av. Statsminister Meles Zenawi hadde ikke ambisjoner om å lede Etiopia, men om å lede et uavhengig Tigray.'

'Staten skulle være fri fra etnisk favorittisme, og fri fra hevntanker', sier han videre. Ayus mening er at TPLF hevner seg på amharafolket for avgjørelser tatt under de to forrige regimene. 'Er det sultkatastrofene du mener at de vil hevne seg for?' lurer jeg. 'Ja, tigreanerne var sultofre under henholdsvis keiser Haile Selassie og oberst Mengistu Haile Mariam. Men Wollo ligger i Amhararegionen, det var hungersnød der også', sier Ayu - 'det er ikke slik at bare tigreanere døde.'

Nå har lykken smilt mot tigreanerne, mener mange, i tjuefem år. Særlig august 2016 har vært markert av folkelige protester mot staten.

'Dette året feirer ikke folk i Gondar nyttår', hevder Benjamin - 'ikke som de pleier. Du ser at folk har ikke pyntet seg. De sørger over de døde.'

Hvor mange døde egentlig i Gondar i juli og august? Folk oppgir vidt ulike tall. Noen sier 'minst hundre', andre sier 'mer enn ti'. Noen inkluderer militære tap, mens andre bare nevner sivile. Folk i Gondar opererer generelt med lavere dødstall enn folk ellers i regionen tilskriver byen. Men alle ser ut til å være enige om at sikkerhetsstyrkene i Gondar led større tap enn sivile borgere. Og det virkelige tallet får vi kanskje aldri vite, fordi myndighetene har all grunn til å nedjustere det. Det høyeste anslaget jeg hører, er at nitti sikkerhetspersonell ble drept.

'I Gondar slår folk tilbake, det er derfor så få borgere har blitt drept, i forhold til i Bahir Dar og Oromia. I Bahir Dar ble seksti demonstranter massakrert, i Oromia hundrevis. I Gondar, derimot, ble mange spesialkommandosoldater og føderale politimenn drept, av folket', sier Benjamin.

Opptøyene skyldes to faktorer, ifølge langdistansesjåføren: det ene er ujevn fordeling av inntekter og ressurser, det andre er land og identitet.

Benjamin sier at han vil emigrere til Europa, gjennom Libya og over havet om så er. 'Jeg tjener bra i Etiopia, men jeg har ikke frihet', gir han uttrykk for.

11. september feirer Etiopia nyttår.** Tobarnsmoren Marta, som jeg bodde hos i fire dager da Gondar var i streik, har invitert meg til nyttårsfeiring i morens hus. Men når dagen kommer, er det ikke mye feststemning likevel. Marta gir tradisjonelle musikere som kommer på døra noen penger og ber dem gå. Hun vil ikke høre på spillet deres - hun føler seg ikke bra. En fetter av henne ble arrestert i natt. 'Det er derfor vi ikke feirer, vi er forvirrende', sier Marta. 'Ser du, mange av oss har på seg vanlige klær.'

De vet ikke i hvilket fengsel den arresterte slektningen befinner seg. Han har kone og to barn.

Under en kveldstur i Gondar tenker jeg på hvor forferdelig det må være å ikke vite hvor et familiemedlem holdes fanget og hva som skjer med vedkommende. Utenfor en av byens politistasjoner, ikke langt fra middelalderborgene, står det en flokk mennesker foran inngangen, noen av dem med gryter med mat i hendene. Når de får øye på sine kjære innenfor sprinkelporten, stiller de seg på tå og vinker febrilsk.

Som for å gjøre frykten enda større, har flere fengsler i Etiopia blitt ildpåsatt det siste året. 'Myndighetene sier at det er fangene selv, eller terrorister, som har brent fengselene', sier en bajajsjåfør. 'Men det er staten! De ville at de politiske fangene der inne skulle dø.' Sjåføren anslår dødstallene under brannen i Bata-fengselet i Gondar i desember 2015 til å være seksti***. Noen innsatte ble også skutt mens de flyktet, hevder han. 

Den etiopiske nyttårsfeiringen kulminerer på en tradisjonell bar hvor Benjamin og Ayu bestiller St. Georg-øl. Det er strengeinstrumenter, improvisert sang og kvinnelige dansere som trekker tilskuerne i armene helt til de blir med i dansen.

Det er ikke hvilke som helst sanger de synger - det er krigssanger.

Noen av strofene jeg får oversatt, er:

'Gi oss tilbake jorden som tilhører oss!'

'Begrav meg i hjemlandet mitt når jeg dør!'

'Én person fra Gondar kan drepe selv tusen kommandosoldater!'

Det er minst tre sivilkledde soldater i lokalet. Når de går på do, tar de med seg kalasjnikovene sine.

'Den etiopiske hæren består for det meste av amharer og oromoer', forteller Benjamin meg gjennom musikken. 'De vil være på folkets side. Derfor vet vi at vi vil vinne denne kampen. Myndighetene er fullt klar over at de er i en vanskelig posisjon.'

'Hvis det er rolig i Gondar nå, så er det bare fordi det er regntid', mener Benjamin videre. 'Folk er ute på åkeren. Men når regnet tar slutt, og folk har hendene frie ...'

'Man kan ikke bruke makt på Gondar, bare forhandle. Om det blir en løsning ved forhandling, så er det bra. Hvis ikke, blir det krig!'

Benjamin virker egentlig ganske fornøyd med dette perspektivet.

Lokalet er varmt, lyst og fullt av trampeklapp. Hva om kommandosoldater går forbi på gaten og hører sangene? Men det er ingen frykt å spore i de berusede ansiktene. Folk virker tvert imot lystne på kamp.

Id al-adha, muslimenes offerfest, faller på dagen etter etiopisk nyttår, 12. september. Det er uvanlig mange soldater i sentrum av Gondar den morgenen. De kjører rundt med mitraljøser på lasteplanene, eller bare står på gaten i tause grupper og ser på folk. 'Hva skjer?' spør jeg hotellmanageren, som svarer 'Jeg vet ikke.' Han svarer alltid at han ikke vet.

Legestudenten Muhammed har invitert meg hjem til familien sin og forteller meg nyheten straks vi er innenfor husets fire vegger. Muslimer ba på stadionet, slik de gjør hvert år, og etter bønnen var det noen som gjorde de opposisjonelles tegn (la armene i kors). Det ble det arrestasjoner av.

Muhammed selv gikk ikke til stadionet, fordi moren hans var imot. En onkel jobber i staten, og Muhammeds deltakelse i politiske demonstrasjoner kan sette slektningens jobb på spill.

Likevel er Muhammed klar på hvem han sympatiserer med: 'Folk i Gondar er helter', sier han med følelse.

Dagene med selvpålagt ikke-aktivitet, som har vært en av protestformene i Amhara-regionen, har kostet dyrt. 'Når vi demonstrerer, mister vi menneskeliv. Når vi holder oss hjemme, mister vi bare penger.' Det er derfor folk var rede til å brenne bilene til de som brøt streiken, eller adma-en, under de til sammen åtte dagene Gondar holdt pusten: 'hvorfor tjener du penger, mens alle andre taper penger?' - dette var logikken.

Muhammed mener at Etiopia og Eritrea ligner hverandre mye mer enn Vesten ønsker å se. Begge er diktatoriske, men den ene skjuler det ikke, mens den andre emballerer alt med fine ord. Etiopia er en mønsterelev, Eritrea en pariastat. Men er de egentlig så forskjellige? Meles Zenawi og Isaias Afwerki (Eritreas resident, min anm.) var våpenbrødre under kampen mot Derg-regimet, påpeker Muhammed. De kom fra det samme folket og hadde den samme machiavelliske ideologien, men den ene valgte ordene sine med omhu og holdt valg for syns skyld, mens det andre ikke gadd å late som.

Natten fra 15. til 16 september brenner et av Gondars markeder til grunnen. Det er Kedama Gebei, 'Lørdagsmarkedet'. Her ble det solgt svært dyre tradisjonelle bomullskjoler, noen av dem verd flere tusen birr.

Det ryker fremdeles av ruinene når Muhammad tar meg til markedet som ikke lenger finnes. Over fire hundre butikker lå her. Muhammeds bror eide én av dem. Folk graver i ruinene og prøver å redde byggematerialer som de kan bruke om igjen - bølgeblikk og ståltråd.

Muhammed vil ikke si noe før han har tatt meg lagt vekk fra det brente markedet, til et sted med små stråhytter man kan tilbringe dagen i for tjue birr, populære blant kjærestepar. Først her vil han snakke, fordi 'dette er et trygt sted'. Ingen kommer hit for å diskutere politikk eller spionere, men for å kline, drikke øl og tykke khat.

Markedet brant i åtte timer, natten fra 15. til 16. september, forteller Muhammed. Politiet kom raskt til stedet og hindret folk i å nærme seg. Men folk sa: 'Alt vi lever av, befinner seg der', og de banet seg vei til markedet for å prøve å redde varene sine. Muhammed og broren var blant dem.

Muhammed, og folk i Gondar generelt, setter brannen i forbindelse med de siste månedenes politiske begivenheter. Muhammed forteller at de observerte at brannvesenet kom, men at flammene bare ble større da slokningsarbeidet begynte. Helte brannvesenet i virkeligheten bensin på bålet? Tilliten Gondars befolkning har til staten er lik null akkurat nå.

'Folk har to hovedforklaringer på det som har skjedd', sier Muhammed: 'Den ene teorien er at staten står bak, fordi Gondar er i opposisjon til staten. Oberstens handling, de åtte dagene uten økonomisk aktivitet ... Brannen er en straff for alt dette.'

Den andre teorien er at en tigreansk handelsmann står bak. Bakgrunnen er angrepene mot tigreanskeide butikker og foretak under opptøyene. Mange tigreanere forlot Gondar, men denne handelsmannen, som hadde en butikk på Kedama Gebei-markedet, dro ikke. Da sa de andre handelsmennene - som var amharere - til ham: 'På grunn av deg, vil butikkene våre bli ramponert!' Og de ba ham forlate markedet. 'Greit', sa tigreaneren da, 'jeg forlater markedet, men dere vil heller ikke bli værende her!' Han forlot forretningen og byen, og ingen har sett noe mer til ham siden. Men nå oppfatter folk ordene hans i et nytt lys. Har han tatt en forferdelig hevn?

'Staten består av tigreanere', sier Muhammed, 'så det er uansett staten som står bak.' Den enslige handelsmannen, den etniske gruppen og staten fremstår som ett i Muahmmeds hode.

To dager før en ny, sju dager lang adma (streik) skal starte, forlater jeg Gondar. Hva kommer til å skje i den byen i den nærmeste fremtid? Vil spådommen om vold når regntiden er over, slå til? Vil obersten gå fri for drapet på de føderale politimennene - som kanskje kom for å hente ham til en tilværelse av tortur og stille død? Vil staten gå i seg selv som følge av motstanden i Gondar og andre etiopiske byer, og slutte med politiske arrestasjoner, tortur og snikskyting av demonstranter?

Sist, men ikke minst: hva er en helt? 

* I Gondar mener folk at tallet er mye høyere. 

**Etiopia ligger sju-åtte år etter den gregorianske kalenderen og gikk inn i 2009 den 11. september 2016.

*** Andre kilder oppgir 17 døde.

'Konjo buna', 'god kaffe'

Elementene i en etiopisk kaffeseremoni involverer røkelse, nyskåret gress spredt ut på gulvet, og gjerne popkorn, røstet bygg eller peanøtter som snacks. Øyeblikket da kaffebønnene er ferdigrøstet er viktig: kaffedamen går da fra person til person med den rykende stekepannen, og man skal vifte den aromatiske røyken mot seg, i anerkjennelse av lukten. 

Så følger tre runder kaffe: Den første runden er abol, den andre runden er huleutteunya, den tredje runden er beureuka, 'velsignelse'.

I Gorgora tar den halvblinde engelsklæreren Nigusu meg hjem på kaffeseremoni, som de alltid har på den tiden av dagen (søsteren er i ferd med å knuse kaffebønner i en metallmorter når vi kommer). 'Den ortodokse kirken oppfordrer folk til å slutte å drikke kaffe', forteller Nigusu, 'for når folk drikker kaffe, sladrer de.' 

'Men prestene drikker selv kaffe', legger han til. 'Vi kan ikke slutte å drikke kaffe, og vi kan ikke slutte å sladre ...'

Det er uforholdsmessig mye sladring i Etiopia, mener Nigusu, fordi folk ikke jobber. Det handler om ting som: 'De og de er kjærester ... Nå er de ikke kjærester lenger ... De og de naboene har en konflikt ...' 

'Her er folks øyne hele tiden på deg', smiler Nigusu, 'og selv ti år etter, husker de alt de har hørt om deg under kaffeseremonien ...'

Et mysterium: I Etiopia skal koppen tilsynelatende alltid renne over sine bredder. Kaffedamene heller så mye kaffe i koppen at litt (og iblant ganske mye) renner ned på skålen. Har dette med sjenerøsitet å gjøre? Ja, bekrefter Abebe i Gondar: 'Skal drikken bare gå opp dit' - han peker på det punktet hvor vi selv ville ha valgt å stoppe skjenkingen - 'så kunne de like gjerne ha laget en lavere kopp!' 

Nøkkelordene å uttale under en kaffeseremoni er 'konjo buna', 'god kaffe'. 

'Si konjo buna', oppfordres jeg i Gondar: 'Da blir kvinnene våre glade, og de jobber hardt!'

En annen etiopisk spesialitet: tej, honningvin

Spenninger

Dette skal ikke bli noen vanlig dag, skjønner jeg da jeg kommer til stamrestauranten min ved bredden av den idylliske Tanasjøen. 'Vi holder stengt i dag, men vi vil servere deg', sier eieren, som presenterer seg som Daniel. Jeg får gratis eplete, og vi ser en stund på flodhestene som boltrer seg i strandkanten.

Han forteller at appen Psiphon kan hjelpe meg med å omgå statssensuren og få tilgang til Facebook. Jeg har ikke greid å åpne sosiale medier siden jeg kom til Bahir Dar for fem dager siden.

'En oppfordring har gått ut - vi vet ikke nøyaktig fra hvem, men det er fra opposisjonelle - om å ikke åpne forretninger i dag, og holde seg mest mulig hjemme', forteller Daniel.

'Jeg tror jeg vet hva det er', sier jeg. 'Det er en 'død by'- dag!'

'Nettopp', sier Daniel.

Det er den 21. august. Nøyaktig to uker tidligere - søndag den 7. august - ble 55 mennesker drept i Bahir Dar, skutt av regjeringssoldater under en demonstrasjon. Andre byer i Amhara- og Oromia-regionene ble også rystet av demonstrasjoner og represalier. Særlig ille har det gått for seg i byen Gondar på nordsiden av Tanasjøen.

En utløsende årsak til demonstrasjonene i Amhara-regionen, forklarer Daniel meg, er at staten tok en del av Amhara-regionen og overførte den til Tigray-regionen. Folk i det omstridte området sier (ifølge Daniel): 'Vi er amharer, ikke tigreanere!'

Men den underliggende årsaken til demonstrasjonene, er at mange etiopiere føler at én bestemt etnisk gruppe - som har dominert statsapparatet siden det kommunistiske Derg-regimet ble styrtet i 1991 - konsekvent stikker av med alle privilegiene. De besitter nesten alle de viktigste stillingene i statsapparatet, mottar stipender uten å være briljante, får lån uten å stille noe i sikkerhet og uten å betale rente ... (Kan dette stemme? tenker jeg med meg selv, mens Daniel lirer av seg det ene etter det andre.)

Det dreier seg om tigreanerne, et folk fra nord.

Siden Bahir Dar ligner en spøkelsesby, inviterer Daniel meg hjem til seg på en kaffeseremoni. Han kom til fots på jobb i dag morges, og dette er ikke hans vanlige bil (han har problemer med å få slått av tyverialarmen). Veien er nesten helt tom. Vi ser kun ett annet kjøretøy, en trehjulet rickshaw - som kalles bajaj her - på den første kilometeren. 'Kanskje de brenner den bajaj-en i kveld', kommenterer Daniel. Mobben er ikke nådig mot folk som bryter 'streiken'. En annen bajaj som vi møter litt lenger fremme, kjører med nødlyset på. Det er som for å si: 'Jeg kan ikke for det, jeg har noe viktig å gjøre, tilgi meg!' Daniel setter også på nødlys. Noen unggutter roper likevel til ham på amharisk idet vi passerer: 'Hvorfor kjører du i dag?'

Jeg legger merke til det nå: De få kjøretøyene vi møter, bruker alle nødlys. Unntaket er noen minibusser og en stor buss som må tilhøre et busselskap.

Helt siden jeg ankom Etiopia for to uker siden, har jeg fått med meg at den politiske scenen er preget av uro. Ingen har imidlertid vært villige til å forklare meg i detalj hva det alle refererer til som 'problemet', går ut på. Vennen min Israel har sagt at det er etnisk basert politikk. En annen venn, Assefa, sier at det er Eritrea som prøver å destabilisere Etiopia. Guiden min i Bahir Dar, Gabriel, er enig med Assefa: 'Staten legger lokk på internett for å kontrollere statens fiender', har han sagt til meg.

Daniel ler. Det dårlige Etiopia/Eritrea-forholdet er bare en unnskyldning, mener han. 'Når folk i Etiopia demonstrerer, sier staten at det er eritreere. Når folk i Eritrea demonstrerer, sier myndighetene deres at det er etiopere. Det er bare tull. Når folk protesterer, kaller staten dem terrorister. Hvis alle er terrorister, hva er staten da?'

Bajaj i Bahir Dar. Påmalt er profilen til keiser Menelik II, som knuste den italienske invasjonen i 1896

Daniels søster begynner å forberede kaffeseremonien. Tjenestejenta strør papyrusgress og blomsterblader på et grønt teppe. Mens vi spiser snacks av røstet bygg og kikerter, steker hun kaffebønnene, og kommer bort til oss med den rykende stekepannen, slik at vi kan nyte kaffelukten.

Mellom 1974 og 1991 ble Etiopia styrt av et kommunistisk militærregime ledet av oberst Mengistu Haile Mariam, med støtte fra Sovjetunionen. Derg-regimet var svært blodig - ifølge Det røde terror-museet i Addis Abeba mistet så mange som en halv million etiopere livet. Ulike opprørsgrupper kjempet for å velte regimet, deriblant Tigray People's Liberation Front, og i 1991 klarte de det. Et av de første politiske valgene som ble tatt, var å gi Eritrea uavhengighet. Videre skulle 'nasjonalitetsspørsmålet' i Etiopiabesvares gjennom etnisk føderalisme, der ni etnisk baserte delstater skulle utøve utstrakt grad av selvbestemmelsesrett. I realiteten fortsatte imidlertid beslutningsmakten å være svært sentralisert, og Meles skapte en de facto ettpartistat.

'Derg-regimet drepte, og innrømmet at det drepte', sier Daniel - 'nå er staten en stille drapsmann.' Han legger ikke skjul på at han foretrekker det forrige regimet (men så virker han også for ung til å ha opplevd det). 'Derg drepte for å samle Etiopia - det nåværende regimet dreper for å splitte Etiopia. Derg-regimet beriket seg ikke, og Mengistu flyktet til Zimbabwe uten noe i lommen. Tigreanerne som er ved makten nå, derimot - de beriker seg! Da de kom fra villmarken, var de barføtte og hadde ikke annet enn kalasjnikover. Nå har de hus i Dubai, i Thailand, i Europa. Statsminister Meles Zenawi hadde store pengesummer på bankkonti i Sveits ...'

Meles Zenawi døde i 2012, etter å ha styrt Etiopia i over tjue år. Etterfølgeren hans, nåværende statsminister Hailemariam Desalegn, er fra en etnisk minoritet. Et tegn på at makten ikke er konsentrert i hendene til én etnisk gruppe, likevel? Nei, mener Daniel. 'Den nåværende statsministeren er briljant, men har ingen reell makt. Man sier at staten i dag er som en telefon, og at telefonen er fra Wolayita (statsministerens etniske gruppe og hjemsted, min anm.), mens simkortet er fra Tigray. Uten simkortet, virker ikke telefonen!'

Det vi har sett den siste tiden, ifølge Daniels analyse, er at omoro- og amharafolkene endelig har skjønt gamet og reiser seg i samlet protest mot staten, som siden begynnelsen av nittiårene har vært dominert av tigreanere. Sammen utgjør oromoene og amharene seksti prosent av befolkningen. Tigreanerne utgjør bare seks prosent. Det er dette tigreanerne har fryktet, hevder Daniel, og de har i lang tid prøvd å så splid mellom oromene og amharene i en splitt-og-hersk-strategi. De satte til og med opp en statue i Chelenqo i Oromo-regionen, til 25 million birr, av en hånd som holdt et avskåret kvinnebryst i hånden.* De sa: 'Dette er amharene som skar brystet av søsteren deres.' Oromoene ødela den statuen, hevder Daniel; den finnes ikke lenger.

Daniel setter på ESAT, Ethiopian Satelite Television, en regjeringsfiendtlig kanal laget av medlemmer av den etiopiske diasporen i Vesten. Kanalen viser demonstranter som blir slått av soldater med batonger. Symbolet kanalen stadig viser, er en hånd som holder opp et rødt kort, som i fotball. 'Det røde kortet er for staten', kommenterer Daniel.

Med et tastetrykk skifter han til statskanalen. 'Se hva de viser - De olympiske leker', sier han. 'De vil at folk skal tenke på sport i stedet.'

Vi ser en stund på ansiktet til den etiopiske langdistanseløperen Almaz Ayana, som tok gull i Rio nå nettopp, før Daniel skifter tilbake til Esat.

'Ikke fortell Gabriel at jeg har denne kanalen i huset mitt', ber Daniel. 'Da vil jeg få soldater på døra ...'

Den etniske dimensjonen som hefter ved alle ting og forhold i så mange land i Afrika, brettes ut for meg denne dagen. Det er som vanlig ikke noe vakkert syn. For første gang får jeg vite at guiden min i Bahir Dar er tigreaner. Vennene mine Israel og Assefa i Addis Abeba må også være tigreanere, mener Daniel - han hører det på etternavnene deres, og på tingene de har fortalt meg. Majoritetsbefolkningen i Bahir Dar - amharer - liker dessuten ikke hotellet jeg bor på. I 2005, da demonstrasjoner også rystet landet, lot hotelleierne - som er tigreanere - regjeringssolater bruke balkongene som utkikksposter. Det er et femetasjers hotell, med god utsikt til viktige gater i byen. Folk ble skutt på grunn av dette. I tilfelle voldelige demonstrasjoner i Bahir Dar, er hotellet et av de første stedene som vil bli angrepet, mener Daniel. Under protesten for to uker siden fikk det noen av vindusrutene sine knust med steiner.

Krigsmonument i Bahir Dar dedikert til de som døde under kampen mot Derg-regimet

Dagen etter skal det visst også være en 'død by'-dag i Bahir Dar. En gutt jeg snakker med på havnen, sier at det vil være slik i tre dager. Han legger til at han 'hater regjeringen'.

Med nok en død dag i sikte, føles det deilig å legge ut på en todagers reise på Tanasjøen med lastebåt.

Men begivenhetene fortsetter å være diskusjonstema. Ordene 'Oromia', Tigray' og 'regjeringen' går i ett på båten. 2016 har vært et blodig år i Etiopia, mener passasjeren Habtamu, som tror på høye dødstall: sju hundre mennesker er drept i Oromia-regionen, seksti i Bahir Dar, hundre i Gondar. 'Alle privilegiene går til folket i nord', legger han til.

Et av punktene som skaper harme, er denne glansbilde-illusjonen av et rasktutviklende Etiopia som Vesten serveres, og tror på. Regjeringen hevder at alt er så bra, at Etiopia er i ferd med å bli et middelinntektsland, at man holder frisk kurs mot millennium-målene, 'men du ser hvordan folk lever', sa Daniel til meg i Bahir Dar.

Habtamu mener det samme, og som Daniel nevner han kolerautbruddene: Det finnes kolera i Etiopia, men regjeringen vil ikke kalle sykdommen ved dens rette navn. Dusinvis har dødd i Addis Abeba og Bahir Dar. Regjeringen kaller sykdommen 'Akutt Vannholdig Diaré', og bruker attpåtil akronymet for å skjule betydningen enda mer, og det får folk til å se rødt. Kall det kolera!

Man må ikke tro noe annet enn at utviklingen er ujevnt fordelt og minimal for størstedelen av befolkningen.

Habtamu viser meg et bilde på mobiltelefonen sin av et uavhengig Tigray. 'Hvem lagde det?' spør jeg. 'Tigreanerne', svarer han. Habtamu mener at overføringen av landområder fra Amhara- til Tigray-regionen er et skritt mot en fremtidig opprettelse av en uavhengig tigreansk nasjonalstat.

Jeg synes det er rart at 'regjeringsfolk' - som tigreanerne ofte kalles - skulle være separatister, og sier det til Habtamu: 'Hvis tigreanerne har det så bra i Etiopia som folk sier, hvorfor skulle de da ville løsrive seg?'

Addis Abebas metro ble åpnet i 2015 og er den første i subsaharisk Afrika

Den 25. august er jeg på vei til Gondar, det naturlige neste stoppestedet etter Tanasjøen. For første gang på flere dager går transportmidler i den retningen. Men transporten går ikke helt frem. Den vil stoppe i Azazo, noen kilometer fra Gondar. Vil jeg helt inn til byen, må jeg finne en hest og kjerre, blir jeg fortalt.

Akkurat som i Bahir Dar for noen dager siden, har opposisjonelle pålagt stans av all aktivitet i Gondar.

En etiopisk kvinne ifølge med sin gamle mor, på vei fra en begravelse i en landsby, sier at hun vil hjelpe meg. Hun skal også til Gondar, og hun har en bror i Azazo som kan kjøre oss.

Selve reisen til Azazo er vanskelig og oppstykket, siden ingen busser går så langt som de pleier i disse dager. 'Det var kjedelig!' utbryter kvinnen om den kronglete bussturen, idet vi går av. Hun heter Marta, er tjuesju år gammel og besøker Etiopia etter åtte års fravær. Hun bor i England og har to barn som er født i eksil.

Broren bor i en gusjegul blokk i et sovjetaktig boligområde i Azazo. Det første Marta sier til meg straks vi er innenfor døren, er: 'Ta på deg pyjamasen din!' Hun duller meg inn i et hvitt sjal. Så følger injera med shiro (krydret ertestuing) og en langsom kaffeseremoni med popkorn og røkelse. Familiemedlemmene snakker intenst på amharisk.

Til slutt forteller Marta meg at det vil være risikabelt for broren hennes å kjøre oss til Gondar nå. Folk kan se ham og bestemme seg for å brenne bilen hans. Vi må kjøre til Gondar enten ved midnatt eller klokken fem om morgenen. Det ender med at vi blir enige om å dra klokken fem om morgenen.

'Folk er redde', sier Marta under en kveldstur i boligområdet, og peker på at parkerte minibusser og rickshawer ikke har nummerskilt. Folk har selv tatt av skiltene i frykt for at de skal bli konfiskert. Et nytt skilt koster fem tusen birr. Og selvfølgelig: nummerskiltet identifiserer bilen, både de som bryter 'streiken', og de som overholder den.

'Regjeringen har ikke makt i Gondar nå. Folket har makten', sier Marta.

Det meste i Azazo er stengt, men et par butikker holder likevel åpent. 'Det kan de bare gjøre fordi vi ikke er i Gondar ennå', hevder Marta illevarslende.

Trekull til salgs langs veien mellom Addis Abeba og Bahir Dar

I halv femtiden om morgenen går vekkerklokkene i den lille leiligheten. Klokka fem er vi alle på vei ned: Marta med guttungen sin bundet fast i et sjal på ryggen, døddrukken av søvn; den gamle moren som peser seg langsomt ned trappene; jentungen som går selv, men senere begynner å gråte; Martas bror som skal kjøre oss i minibussen sin uten nummerskilt.

Tre minutter over fem legger vi ut, og er fremme i Gondar litt på halv fem. Det er bare snakk om noen kilometer.

Marta peker på en bygning ved inngangen til byen som fikk alle rutene knust og alt inventaret stjålet under opptøyene: 'Eieren støttet regjeringen', sier hun. 'Hvordan da?' lurer jeg. 'Han var en informant, og hadde soldater boende i hotellet. Nå har han pakket sakene sine og dratt tilbake til Tigray ...'

Vi når huset til Martas mor. Marta åpner kjøleskapdøren. 'Vi har ikke brød', sukker hun, 'og alle butikkene er stengt ...'

Likevel greier de å trylle frem pasta med oljete chilisaus og noen gulrøtter, samt injera. Marta deler ut toalettpapir - 'Vi har ikke servietter', sier hun. Det er heller ikke vann i springen.

En ung gutt har kommet, en fetter av Marta. Han skal i en butikk som i hemmelighet er åpen. Jeg spør om jeg kan være med.

Ute i gatene er det ikke en bil å se. Folk er ute og spaserer, gjerne midt i kjørebanen. Det er et merkelig syn i en stor by.

Vi stanser foran en lukket bølgeblikkdør. Butikken er tilsynelatende stengt. Gutten banker på og sier noen ord inn i den stengte døra - antagelig det han vil ha, for når kvinnen åpner, har hun varene i hendene. Øyeblikket kan koste henne dyrt, og må være så kort som mulig.

Stemningen er likevel fredelig. Unger og tenåringer spiller fotball, og i en bakgate dribler noen jenter med en turkis plastball.

Soldater patruljerer byen til fots, to og to eller tre og tre. Jeg forventer halvt at de skal stanse meg og be om å få se passet mitt, eller stille meg noen kritiske spørsmål. Det skjer ikke. 'Folket og myndighetene holder øye med hverandre', er Martas forklaring.

Hun forteller at broren ble stanset av politifolk på veien tilbake til Azazo. De spurte ham hvorfor han kjørte på denne tiden av døgnet, og hvorfor han ikke hadde nummerskilt. Men de lot ham gå. Det er ikke politiet man frykter, så mye som sinte og ramponerende ungdommer.

Vennen min Assefa ringer fra Addis Abeba. Det er som om han har påtatt seg å informere meg om tilstanden i landet, siden han vet at jeg ikke har noen internettforbindelse der jeg er. Han forteller at volden i Etiopia er rettet mot én etnisk gruppe, tigreanerne. 'Da regjeringen slo brutalt ned på demonstranter i Gondar - som er dominert av amharer - svarte befolkningen med å angripe den tigreanske minoriteten i byen. Hus og eiendeler ble ødelagt. Derfor flykter tigreanere fra Gondar i dag. Folk har levd sammen i fred i femti år ...'

'Ikke-aktiviteten i Gondar er en del av volden', fortsetter han. 'Det er andre gang befolkningen gjennomlever dette på kort tid. Første gang var det tre dager; nå er det fem.' Han forteller at en folkerepresentant, De.make Me.konnen, uttalte at han nektet å la det disputterte området bli overført fra Amhara til Tigray. Da soldater kom for å arrestere ham, drepte han to soldater. 'En sivil drepte soldater?' spør jeg vantro. 'Alle i Gondar har våpen', sier Assefa, og får meg til å forstå at scenarioet er mulig. (Senere hører jeg at Demake er en pensjonert oberst.) Mannen ble arrestert og er nå i fengsel i Gondar. 'For folk i Gondar er han en helt', konkluderer Assefa: 'Regjeringen ønsker å flytte ham ut av byen, men han beskyttes av befolkningen, så vel som av fire tusen fengselsinnsatte.'

Gondar var Etiopias hovedstad fra 1636 til midten av 1800-tallet, og kalles ofte 'Afrikas Camelot'.

Utrolig nok greier Martas familie å få tak i det som etter hvert virker som en overflod av mat, gjennom naboer, venner og butikkeiere de kjenner. Martas eneste hodebry er melk til barna. En mann som har melk i bakhånd, kommer stadig forbi huset, men Marta mistenker at han blander melken med vann, fordi den er så tynn. 'I denne situasjonen har jeg ikke noe valg', sukker hun. Når Marta rett ut spør mannen om han vanner ut melken, svarer han halvt innrømmende: 'Neste gang vil jeg gi deg noe bedre.'

'Etiopia var bra før. Nå er det business som driver folk', sier Marta hoderystende.

I tolvtiden går Marta og jeg ut for å lete etter en butikk. Vi går på hovedveien. Det er som i går, men likevel ikke helt. Noen skopussere har installert seg på fortauet, et apotek er åpent. Så ser vi en restaurant, et kaffehus og et par butikker som åpenlyst er åpne, hvor vi handler. 'Fem dager er mye', sier Marta - 'noen håper det beste og åpner etter tre.'

Eneste kjøretøy vi møter, er en ambulanse, noen hester og kjerrer, samt en militærbil.

Vi ser også militære som har konfiskert fotballen til noen gutter.

Jeg spør Marta om dette at tigreanerne har rømt byen. Hvor mange har forlatt Gondar? Er det snakk om hundrevis? Tusenvis? Hun sier at hun også har hørt om fordrivelsen, men gir uttrykk for å ikke vite mer.

Vi drikker kaffe hos en fetter av Marta som har blitt rik på handel og eier mange bygninger og biler i Gondar. Familien frykter at han skal bli arrestert, fordi myndighetene tror at rike folk i Gondar står i ledtog med opprørerne. 'I Vesten må det bevis til for å få noen dømt', sier Marta; 'slik er det ikke her.'

'Jeg hater dette landet', legger hun til med følelse.

Et av slottene i The Royal Enclosure i Gondar

Det er femte og siste dag av 'streiken'. Marta venter utålmodig på at lokket skal løftes, så hun kan frisere seg og kjøpe flybilletter for seg og barna - til Tigray.

Martas ektemann er tigreaner. Hun er amharer. De politiske begivenhetene har snudd opp-ned på planene de hadde for familieferien i Etiopia. Det var meningen at ektemannen skulle komme til Gondar for å møte konens familie, men han avblåste det, fordi han var redd. 'Tigreanerne i Gondar fikk hus og eiendeler ødelagt, noen av dem mottok brev - man vet ikke fra hvem - der de ble bedt om å dra tilbake dit de kom fra', forteller Marta. Stemningen innbød kort sagt ikke til besøk.

Marta er også redd for å dra til Tigray. 'Jeg snakker ikke tigrinja, jeg bare forstår litt. Jeg er redd for hevn', sier hun liketil - 'jeg skulle ønske at jeg ikke måtte dra.' 'Kan du ikke avblåse det?' spør jeg - 'ektemannen din kom jo ikke hit.' 'Ja, men om jeg avblåser det, vil svigerforeldrene mine ta det ille opp', sier Marta. Hun legger til: 'I Afrika blir det problemer av alt.'

På grunn av situasjonen, vil hun fly med barna, selv om det er dyrt. Å reise fra Gondar til Tigray med buss kan være farlig i en tid med så store etniske spenninger. Noen kan angripe eller putte en bombe i bussen ... 'Folk, eller til og med regjeringen, for å si at det er folket', mener hun.

Marta og jeg går inn i et kaffehus for å kjøpe vann. Klienter - bare menn - sitter på bambusbenker og putestoler av geiteskinn fylt med gress. En kvinne koker og serverer tradisjonell kaffe.

'Er hun fra BBC? Al Jazeera?' spør folk om meg. 'Kom hun for å se problemet, eller var hun her før det begynte?'

Marta forteller dem at jeg var her før det begynte.

Hun spør mennene om veien til Lalibela på mine vegne, og får rede på at deler av veien er stengt. Bussen kan ikke krysse de ulike administrative enhetene. Det betyr å bytte buss hele tiden, slik som mellom Gorgora og Azazo, og kanskje oppleve at veien er blokkert.

'Hvorfor drar du ikke med henne?' blir Marta spurt (det er vanlig her å tenke at verten gjør hva som helst for gjesten sin, selv å akkompagnere vedkommende i hundrevis av kilometer). 'Fordi jeg drar til Tigray', svarer hun. Kaffedrikkerne måper: 'Hvorfor drar du til Tigray?' Marta begynner ufrivillig å le: 'Fordi mannen min er derfra.' Samtalen tar en farlig vending: 'Hvorfor giftet du deg med en tigreaner?' 'Å, vi har vært gift i lang tid ...' Samtalen går raskt på amharisk, Marta frittes ut om både det ene og det andre, jeg spør henne hviskende om hun er komfortabel, hun klemmer kneet mitt og hvisker 'ja'.

'Hvis du forteller flyselskapet at du er tigreaner, så flyr du gratis', sier en.

'Han spøker', ler Marta i øret mitt.

Busselskapet Selam Bus, som jeg reiste med fra Addis Abeba til Bahir Dar, opererer ikke lenger i denne sonen, hevder noen. En av bussene deres ble brent. Det sier seg selv hvilken etniske gruppe det er som eier Selam Bus.

En unggutt som heter Duiche hevder at han så en av kameratene sine bli drept i opptøyene. 'I Etiopia dør mange på grunn av ordet terrorist', sier Duiche. Han er ung, kanskje i slutten av tenårene, og virker revolusjonær i tale og fakter.

'Etiopia har en lang historie, Etiopia er kjent av hele verden, men etiopiske folk ligger nede på bakken ... vi blir tråkket på. Regjeringen vil viske ut etiopisk historie.'

'Vil de virkelig at folk skal glemme historien?' spør jeg.

Han ler: 'De vil at folk skal glemme at de er mennesker.'

'USA, som er verdens mektigste og rikeste land, har en årlig økonomisk vekst på to, tre, kanskje fire prosent. Og så skulle Etiopia ha en vekst på elleve prosent? Er det mulig?' spør han ironisk.**

'Alt vi tenker på nå, er Etiopias enhet. Ikke Tigray, ikke Amhara, ikke Oromia ... men enhet.'

Når vi er ute av kaffehuset, sier Marta at hun satte pris på samtalen. 'Alle er som tvillinger nå', sier hun; 'alle føler det samme.'

*

Og så, den 29. august, er det liv i Gondar igjen. Nå ser jeg for første gang bykjernen, middelalderborgen, det støvete markedet, de knuste apotekene. Jeg ser at Gondar er en stor by.

Marta vil kjøpe flybilletter til seg og barna til Tigray med Ethiopian Airlines. Kontoret deres er på Piazza, og det er lang kø utenfor. De tre kundebehandlerne har hendene fulle. Det er fordi kontoret har vært stengt i fem dager, og det dessuten ikke går busser; selv veien til Bahir Dar er stengt. 'Ville jeg ha stått her om det fantes en buss?' spør en mann som skal til Addis Abeba. Han hevder å ha hørt at Bahir Dar fremdeles er uten aktivitet, på sjuende dagen.

Det er tidvis knuffing. 'Tigreanere er så uhøflige', sier Marta om en mann som albuer seg frem. 'Å komme inn i et kontor drevet av tigreanere, er ikke som å komme inn i et kontor drevet av amharer.

Lokalene til det statlige flyselskapet har fått hard medfart, og mange av vindusrutene er knust.

Glasskår på gaten fra vindusknusing er kanskje det tydeligste vitnesbyrdet på det som har skjedd. Hoteller, restauranter og barer har alle fått føle folkets raseri. En gang ser jeg opp: bygningen over meg har bølgeblikk over vinduene sine, som bandasjer over sår.

Marta og jeg skiller lag. De underlige, nesten drømmeaktige dagene da butikker opererer med stengte dører, og folk vandrer midt i kjørebanen, er over. Tilbake er mange spørsmål. Gjorde Etiopias etniske føderalisme, som skulle gi utløp for pluralisme og mangfold, bare vondt verre? Ville en annen etnisk gruppe ha gjort noe annerledes, eller gått fri fra de samme anklagene, om de befant seg der tigreanerne er i dag? Er det virkelig noen som greier å være nøytrale når det står mellom familie og et såkalt 'imagined community', som nasjonen på mange måter er? Hvordan frigjøre staten fra klantenkning?

De opposisjonelle bruker et av Etiopias gamle flagg som symbol. Det minner meg om opprørerne i Libya i 2011, som brukte flagget fra monarkitiden. Det er lett å forandre et flagg, et navn - i mange tilfeller selv et statsoverhode. Men har man da virkelig grepet tak i problemet? Den mest uoppnåelige drømmen av dem alle, ser ut til å være drømmen om en upartisk stat. Men en slik ser ut til å sitte langt inne.

En knust rute på Central Gondar Hotel, Gondar

* A.nole Oromo-monumentet

** Femårsplanen lansert etter 2010-valget tok sikte på en årlig vekst på mellom 11 og 15 prosent. Tallene ble ansett av observatører for å være urealistiske. Se International Crisis Group (2012): Ethiopia After Meles. Africa Briefing N°8

Takk for turen, Mussolini

Etiopia regnes for å være et land som ikke ble utsatt for europeisk kolonisering - men dette betyr ikke at forsøk på å kolonisere landet ikke ble gjort.

I 1889 underskrev keiser Menelik II en avtale med Italia uten å kjenne innholdet i den italienske versjonen, som skamløst nok skilte seg fra den amhariske oversettelsen på viktige punkter. Avtalen la til rette for at Etiopia skulle bli et italiensk protektorat.

Da keiser Menelik skjønte at han var blitt lurt, tok han opp kampen. Italias invasjon av Etiopia ble effektivt stoppet med Adwa-slaget i nordlige Etiopia i 1896. (Mange gir æren for dette til Meneliks kone, den handlekraftige, mistenksomme og konfronterende keiserinne Taitu.) Slaget ved Adwa var et sjeldent eksempel på europeisk militært nederlag i subsaharisk Afrika på den tiden. Mens resten av det afrikanske kontinentet ble delt mellom Storbritannia, Frankrike, Belgia og Tyskland, forble Etiopia et uavhengig keiserrike.

Men Mussolini gjenopplivet drømmen om et italiensk Etiopia, og okkuperte landet mellom 1936 og 1941.

Utsikt fra Andenet

Båten Andenet ('enhet' på amharisk) het en gang St. Nikolas, St. Maria eller noe annet katolskklingene - ingen i dagens mannskap er helt sikre på hva det opprinnelige navnet var. Men alle er enige om at båten ble brakt til Tanasjøen, Etiopias største innsjø, av italienerne i siste halvdel av 1930-årene. Kanskje fraktet den våpen og annet gods som skulle bistå okkupasjonen; kanskje patruljerte den kysten og øyene på utkikk etter fiender.

Da italienerne ble overmannet av britiske styrker og så seg nødt til forlate Etiopia i 1941, fylte de båtene sine med sand og kampesteiner og senket dem til bunnen av Tanasjøen.

Men, overraskelse: den etiopiske staten fikk heist båtene opp igjen og tatt dem i bruk.

Tre slike båter, gjenoppstått fra de døde, tråler i dag Tanasjøen med last og mennesker: Andenet, Tatek og Limalimo.

Den stolte kapteinen av Andenet forteller meg at den gjenoppståtte båten har gått i skytteltrafikk på Etiopias største innsjø i et halvt århundre.

Bryggen i K'Unzila. Mange av steinbryggene på Tanasjøen ble bygd av italienerne under okkupasjonen. 

Båten legger ut fra havnebyen Bahir Dar rett etter soloppgang. Jeg er heldig og får sitte i styrerommet sammen med kapteinen og deler av mannskapet. Kapteinen er en eldre mann med et smalt, fint ansikt, krusete hår og mørkeblå uniformsjakke. Han dreier på det italienske, malingsavflassede trerattet med store bevegelser, og styrer oss ut på sjøens gyllenbrune vann.

En hjelpegutt bøyer seg ned bak kapteinens stol og plukker opp en løs kortstokk fra gulvet.

Et par timer går.

Båten legger til på øyer og i små landsbyer på fastlandet. Noen stopp er bare på fem-ti minutter, så passasjerer kan stige av og på. Andre steder skal det losses og lastes. Kartonger og dunker med byvarer bæres av, mens brennved, geiter og papyruskanoer bæres på.

Papyruskanoer brukes fremdeles av fiskere på Tanasjøen. Måten de er bygget på, antyder ifølge det etiopiske turismekontoret en forbindelse mellom Tanasjøen og oldtidens Egypt. Thor Heyerdahl brukte papyrus fra Tanasjøen i konstruksjonen av en av båtene sine, 'Ra'.

Papyruskano - som i oldtidens Egypt?

På øya Dek, i midten av sjøen, stiger en ung mann ved navn Habtamu på båten. Han har tilbrakt de siste to ukene i et kloster på øya. Tanasjøen har mer enn tjue middelalderklostre, mange av dem grunnlagt så tidlig som på trettenhundretallet. Kristendommen ble proklamert statsreligion i Etiopia allerede i det fjerde århundre etter Kristus, og den etiopiskortodokse kirken spiller fremdeles en viktig rolle i mange etioperes liv.

Ortodokse etiopere har fastet i to uker, før en høytid til minne om Jomfru Marias himmelfart. De har avholdt seg fra å innta mat eller drikke før klokken tre hver dag, og har fullstendig unngått kjøtt, fisk, egg og melkeprodukter. Denne dagen, 23. august, er fasten over. Siden Habtamu kommer fra landsbyen K'Unzila på fastlandet, hvor vi ankrer opp for natten, tar han meg like godt hjem til seg på festmåltidet: injera med kjøtt og fisk, usøtet yoghurt, og brennevin.

Andenet i K'Unzila

Du skal ha flaks - noen vil si uflaks - for å krysse Tanasjøen med en av de italienske båtene. Vanligvis gjør de større og mer moderne båtene Nigat og Yetananesh den ukentlige ruten mellom havnebyen Bahir Dar og utposten Gorgora. Sistnevnte båt er ifølge Wikitravel  fra Bremen, årgang 1964, og ble i sin tid delt opp i sju deler for transporten til Tanasjøen.

Jeg må innrømme at jeg ikke var overlykkelig da jeg så oppskrapte, lille Andenet for første gang og skjønte at det var den, og ikke Yetananesh, jeg skulle tilbringe to dager på. Men da jeg hørte båtens historie, fikk følelsene mine motsatt fortegn. Å reise med en båt fra tiden rundt andre verdenskrig, trukket opp fra en sjøbunn i Etiopia og blåst liv i på ny, til glede for flere generasjoners passasjerer, må vel anses for å være ganske spektakulært gjenbruk.

Hva skal jeg si - takk for turen, Mussolini?

Lossing og lasting, sett fra Andenet