Etiopias eldste hotell ble reist av den handlekraftige keiserinne Taitu i 1898 på et av høydedragene i Addis Abeba, og bærer treffende nok navnet hennes: Taitu hotell. I den gammelmodige, halvmørke restauranten spiser businessfolk og barnefamilier, horekunder og prostituerte, turister og etterretningsfolk middag av sure, boblete injera-pannekaker hver eneste dag.
Israel er direktør for en privatskole som har uteksaminert over tretti tusen studenter i Etiopia. Han er min første venn i dette landet. Og det første han vil snakke om, er vestens innblanding i etiopiske affærer.
Han mener at hele Afrika, inkludert Etiopia, kontrolleres utenfra. 'Jeg tror ikke på det!' sier jeg. Ja, noen multinasjonale selskaper driver på en svært uetisk måte; ja, det har vært politisk motiverte drap, statskupp og opprørsbevegelser som har fått næring fra vesten. Den fatalistiske og altomfattende konspirasjonsteorien som reduserer afrikanske aktører til intet, har jeg likevel vanskelig for å tro på. 'Det står alltid en supermakt bak', hevder Israel. 'Og hvilken supermakt er det, i Etiopias tilfelle?' lurer jeg. (Etiopia er, ved siden av Liberia, det eneste landet i Afrika som aldri har vært kolonisert.) 'Før var det Sovjetunionen. Nå er det ...' Israel kan ikke sette fingeren på nøyaktig hvilket land det er, men det må være de landene som ikke har sine egne naturressurser og lever av å snylte på andre land. Storbritannia og Frankrike er slike land, mener han.
'Jeg tror på ansvar', sier jeg. Påstanden om at alle problemer kommer utenfra er populær i Afrika, men neppe hva kontinentet trenger.
'Jeg skal fortelle deg en historie', sier Israel. 'I Minneapolis - i Minneapolis - møtte jeg en etiopisk bekjent som jeg inntil da bare hadde kjent som en Addis Abeba-borger. I Minneapolis fortalte mannen meg at han var oromoer (tilhørende en hovedsakelig muslimsk etnisk gruppe i Etiopia, min anm.). Han var blitt invitert av onkelen sin til USA. Da han ankom Minneapolis, hadde onkelen gitt ham følgende ultimatum: 'Enten drar du tilbake til Etiopia, eller så melder du deg inn i Oromo Liberation Front og blir værende her, og jeg sponser studiene dine.'
Den unge mannen var i et dilemma. Han fortalte Israel at han ikke likte Oromo Liberation Front og ikke ønsket å bli medlem av bevegelsen. Men hva skulle han gjøre? Han var nyankommet, hadde ingen penger og ønsket å studere. USA rommet tilsynelatende alle mulighetene han hadde drømt om.
Det hovedsakelig muslimske oromo-folket er den største etniske gruppen i Etiopia og utgjør rundt førti prosent av befolkningen. Likevel domineres Etiopias statsadministrasjon av en kristen minoritet - amharer og tigreanere - og slik har det vært så lenge folk kan huske. Oromo Liberation Front ble grunnlagt i 1973 med mål om å kjempe for oromo-folkets selvbestemmelsesrett. Moderate elementer i bevegelsen mente at folkets rettigheter kunne ivaretas innenfor rammene av et samlet Etiopia, mens de radikale elementene ønsket en uavhengig Oromia-stat.
OLF anses av den etiopiske staten for å være en terrororganisasjon.
I Minneapolis debatterte Israel og den unge mannen problemet frem og tilbake en ukes tid. Israel kom frem til at han ikke kunne hjelpe landsmannen sin. 'Jeg og vennene mine i Minneapolis er ikke organisert', forklarer Israel meg, 'men det er derimot The Oromo Liberation Front. De er i stand til å gi et ungt menneske alt det behøver; bosted, mat, et sosialt nettverk. Dessuten har de sine egne regler', tilføyer han, halvt leende - 'det er forbudt å snakke amharisk, og om du snakker det, får du en bot.'
Israel forlot Minneapolis før han fikk vite enden på sagaen, men hørte senere at den unge mannen var blitt medlem av OLF. Når du er medlem, bidrar du med en viss prosentandel av lønnen din - fremtidig om så er - til bevegelsen. Slik finansierer deler av den etiopiske diasporaen en væpnet gruppe i Etiopia.
'Men mener du virkelig at dette er vertslandets ansvar?' spør jeg. 'Disse menneskene bærer navnet flyktninger eller arbeidsinnvandrere, og pengene de sender til hjemlandet, går under navnet remisser. Hvis denne pengestrømmen inkluderer finansiering av OLF, så er det virkelig Etiopias problem, ikke USAs problem.'
Israel er ikke helt uenig, men mener likevel at amerikansk etterretning vet hva som foregår. OLF nyter sympati i vesten. Konklusjonen hans er den samme som jeg har hørt utallige ganger før: 'Vesten ønsker ikke et stabilt Afrika.'
*
Israel hopper plutselig på stolen ved synet av en mann som kommer inn i restauranten. 'Jeg kjenner ham! Ikke personlig, men ved navn og ansikt. Han er en regjeringsspion.'
Israel har senket stemmen så mye at jeg må lene meg over bordet for å høre hva han sier.
'Under valget av medlemmer til handelskammeret, var den mannen til stede i salen. Han ønsket å tale i favør av en bestemt kandidat, men ble ikke gitt ordet i løpet av hele sesjonen. Da gikk han bort til formannen i valgkomiteen og sa: 'Jeg skal drepe deg!' Like etterpå fikk han taletid og sa det han ville.'
'Og riktig kandidat ble valgt?' lurer jeg.
'Ja.'
Israel fingrer med glasset sitt med spress, en blanding av te og kaffe, og sukker, 'Det er virkelig en mafia!'
 |
| Keiserinne Taitu (1851-1918) møter fremdeles gjester ved Taitu hotell, Addis Abeba, Etiopia |
