lørdag 30. juli 2016

‘Verden er virkelig ødelagt når selv fulanier tigger.'

Det var få steder hvor jeg delte ut så mange mynter som i Niamey, Nigers hovedstad. Alle ba om en cadeau, «gave», overalt. Iblant ble forespørselen uttalt så fort at den lignet et navn: «Bonjour cadeau!» «Allo cadeau!»

Gamle tradisjoner var ispedd moderne rotløshet. Ungene som ba om penger eller sa «vi vil spise» (on va manger) var ikke tiggere, ifølge fulanien Diallo Ibrahim. De tilhørte en marabout (religiøs lærer) og gikk på koranskole. Men fordi marabouten ikke kunne brødfø dem alle, gikk de ut med tiggerbollene sine og samlet almisser. «De kalles ikke tiggere, men talibés», sa Diallo Ibrahim. «Studenter?» spurte jeg. «Ja», sa Diallo Ibrahim. «De følger marabouten nå i tørketiden, og drar hjem til landsbygda før det begynner å regne for å hjelpe til på åkeren.» «De skulle være på skolen», sa jeg. «Det koster for mye», sa Diallo Ibrahim. «Det er statens ansvar», sa jeg - «det er vel og bra å studere koranen, men jeg tror ikke barn får all den kunnskapen de trenger i livet ved å gå på koranskole. Lærer de matte? Lærer de geografi? Lærer de naturfag? Lærer de internasjonale språk?» Diallo lo og sa at religiøse mennesker «ikke liker livet» (i forhold til etterlivet, mente han vel da). «Men hvordan skal Niger utvikle seg hvis barn bare går på koranskole?» spurte jeg. Diallo Ibrahim så et øyeblikk ut til å gå for argumentet om at koranen har alt man trenger og er en slags kunnskapsmessig morsmelk (han var selv en dypt troende muslim), men tok seg i det. Samfunnet hadde utviklet seg. En del moral var universell, andre ting var det ikke. 

Om fulaniene, sitt eget folk, sukket han at det nå var mange fulanitiggere i Niamey. Du så kvinner med barna sine på bensinstasjonene eller ved trafikklysene. Men tigging var fremmed for fulaniers kultur, påstod Diallo Ibrahim. «De har kuer hjemme som de forlater for å komme hit og tigge», sa han - «det er ikke normalt.» «Men hvorfor gjør de det?» lurte jeg. «Fordi ingen straffer dem», sa Diallo Ibrahim - «når folk ikke straffes, gjør de det de har lyst til. Men det ødelegger fulanienes navn. Noen sa: ‘Verden er virkelig ødelagt når selv fulanier tigger.’» Diallo Ibrahim var stolt av sin etniske gruppe, og å se dem med utstrakte hender i gatestøvet skar ham i hjertet. En gang ble en gjeng fulanitiggere satt på en buss hjem til landsbyen sin, fordi man ikke ville ha det mer. Likevel ble det flere og flere av dem. For fem år siden var det kanskje hundre av dem i Niamey, anslo Diallo Ibrahim; nå var det tusen.

Og ikke bare fulanier: I Accra i Ghana var han blitt sjokkert over å se tuaregbarn fra Niger som tigget langs veien, mens foreldrene deres satt i skyggen av bygninger og drakk te.  

Men alt som handlet om penger og pengebruk var så komplisert. En gang ga den nigerske staten hundre og tretti tusen franc i studiestøtte til hver av studentene, fortalte Diallo Ibrahim. Noen av dem dro til landsbyene sine og giftet seg ved hjelp av de pengene. «Og da de kom tilbake, var de pengelense?» spurte jeg. «Ja», sa han.

Jeg innrømmet at jeg var litt overveldet over antallet tiggere i byen. «Jeg gir til de eldre og de handikappede, det er alt», sa jeg - «barn er jeg forsiktig med.» Ibrahim Diallo mumlet at selv barn ... Ikke alle barn var talibés. Hvem som helst kunne ta en tiggerbolle og be om almisser. De spilte på muslimers pliktfølelse til å hjelpe barn som lærte koranen. 

Det fantes til og med eksempler på at hele landsbyer brøt opp, særlig fra Zinder-regionen i Niger, og dro til Algerie for å leve av tigging. Dette hadde vært tilfelle med befolkningen i landsbyen Matamèye. I oktober 2013 døde 82 av dem, blant dem 42 barn, av tørste i ørkenen mellom Niger og Algerie. «Er det naturlig at en hel landsby pakker sakene sine og forlater landsbyen sin for å tigge i et annet land?» sukket Diallo Ibrahim.

Den unge fulanien trodde ikke på den slags løsninger på fattigdom. For ham var urgamle verdier de beste rettesnorene også i vanskelige tider. 

«Det er fire ting som er viktige for en fulani», sa Diallo Ibrahim: «tro, mot, skamfølelse og kuer.»

Gate i Niamey

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar