mandag 18. april 2016

Når gaven er en barnebrud

Unge Abdoulaye hadde planer for fremtiden. Da jeg møtte ham i provinshovedstaden Massenya i Tsjad ved årsskiftet, fortalte han meg at han hadde vært forlovet i over et år med ei jente som er halvt goran, halvt arabisk. ‘Goranjenter er svært krevende’, spøkte jeg, for dette er en vanlig karakteristikk – ‘de sier, gi meg 100.000 franc innen klokka 22.00, ellers skiller jeg meg fra deg!’

‘Men det er når de er i polygame forhold at de blir slik’, la jeg til med et lite stikk, ‘for det kan ikke være lett å være mange om beinet.’

‘Av og til tvinges menn til å bli polygame’, sa Abdoulaye med et uventet alvor. ‘Jeg planlegger å bli polygam, men det er ikke av egen vilje.’ ‘Hva, du er ikke engang gift, og du planlegger allerede å bli polygam?’ sa jeg med den spøkefulle himmelfallenheten folk gjerne benytter om den slags temaer. ‘For en måned siden fikk jeg et tilbud jeg ikke kan avslå’, sa Abdoulaye – ‘og det fra en mann som ikke gir døtrene sine bort lett.’ ‘Hvem er det? Hvorfor kan du ikke si nei til ham?’ lurte jeg. ‘Kanskje det er en sultan’, sa Abdoulaye hemmelighetsfullt.

Han ville ikke gå nærmere inn på det, men da jeg hadde frittet ham ut og prøvd alle sultanene jeg kjenner til, inkludert den i N’djamena (noe som fikk oss begge til å knekke sammen i latter, fordi denne tilbringer nesten all tid i drikkebuler i stedet for i palasset sitt), lot han meg endelig forstå at det er sultanen av Baguirmi.

Kvinnedagen 8. mars i N'djamena, 2016.
Her på Nasjonens plass i hjertet av byen.

Abdoulaye har aldri sett jenta han så uventet ble lovet av sultanen. Forloveden kan nå bestemme om hun vil bli førstekone eller andrekone, eller forlate ham. ‘Hvordan tok hun nyheten om sultanens gest mot deg?’ lurte jeg. ‘Dårlig’, sa Abdoulaye. ‘Og sultanens datter?’ ‘Hun er ei tradisjonell jente, hun er psykologisk forberedt på polygami’, mente Abdoulaye. ‘Men er det det hun drømmer om?’ spurte jeg. Abdoulaye så ut som han kjempet med mange motstridende følelser. ‘Hun har ikke drømmer’, sa han til slutt – ‘hun er ei tradisjonell jente, underkastet fra tidlig alder.’


Da jeg møtte Abdoulaye igjen i hovedstaden i mars, var det offisielt at han skulle gifte seg med sultanens datter i slutten av måneden. Abdoulaye hadde fått nok et dilemma i fanget: Den ansiktsløse jenta er bare tretten år gammel, så Abdoulaye vil ikke fullbyrde ekteskapet nå. Formelt - i henhold til tradisjonen - skulle han likevel gifte seg med henne. Siden hun er en gave, er det sultanen som betaler brudepris og festligheter, mens Abdoulaye bare betaler transport for familie og venner.

Abdoulayes forlovede valgte å bli andrekone. 'Hvorfor i all verden valgte hun å bli andrekone?' lurte jeg - 'alle vet at konene i midten lider!' (Gorankvinner har fortalt meg mye om den polygame virkeligheten: at den første kona får respekten, den siste kjærligheten, mens de i midten, nummer to og tre - hvis man skal ta polygamiet helt ut så det blir fire – ofte forsvinner i mengden.)

Abdoulaye trakk bare på skuldrene over forlovedens valg: ‘Hun oppga ingen grunn for hvorfor hun vil bli andrekone.’



Bryllupet med hans opprinnelig utvalgte blir om en fire måneders tid. I begynnelsen gjorde hun opprør, raste, protesterte. Så ble hun rasjonell. ‘Kan du si nei til sultanen?’ spurte hun. ‘Nei, det kan jeg ikke’, sa Abdoulaye. Til slutt kom goranjenta frem til at hun rett og slett ikke hadde noe valg. ‘Om du ikke godtar ekteskapet mitt med sultanens datter, så kommer du til å miste meg’, sa Abdoulaye rett frem.

Sultanen av Baguirmi er Abdoulayes arbeidsgiver, og en personlighet som kommanderer absolutt respekt hos den unge mannen. ‘Men det er ditt liv, det er ikke sultanens liv!’ utbrøt jeg. ‘Ja, det er mitt liv’, innrømmet Abdoulaye. Men føringene var rett og slett for sterke.

Ellers fortalte han at han ikke planla mye kontakt mellom sine to koner. Goranjenta ville han plassere i Massenya, hvor han arbeider, og sultandatteren i N’djamena, hvor han har et hus. Igjen ble jeg forbløffet: ‘Ønsker goranjenta å bo i Massenya, da?’ Å flytte folk fra hovedstaden til provinsen skaper ofte rabalder i Tsjad, og nesten ingen som er oppvokst i byen, vil bo i landsbyen - i alle fall ikke i en landsby som tilhører en annen etnisk gruppe. ‘Nei, men jeg vil tvinge henne’, sa Adboulaye. Sultandatteren, som aldri har sett noe annet enn innsiden av sultanpalasset, vil han på sin side flytte til storbyen, som hun antagelig bare vil isolere seg fra. 




Det er så typisk i Tsjad, egentlig, dette å ikke få viljen sin. Det siste ordet ligger nesten aldri hos deg selv. Fellesskapet bestemmer over individet, de eldre over de yngre, menn over kvinner - men et av mysteriene jeg stadig tygger på, er at mange synes å være innstilt på å overkjøre viljen til dem de har makt over … 'for å stadfeste sin autoritet', som en afrikansk venn av meg sier. Er det ikke i bunn og grunn derfor Abdoulaye, som allerede hadde sitt hjertets utkårede, og monogame fremtidsplaner, plutselig lar seg styre mot ekteskap med en trettenåring?

Aldri har han drømt om flerkoneri - minst av alt en barnebrud. Likevel er dette i ferd med å bli hans virkelighet. Sultanens planer satte i noen uker hans egne planer på spill, for det var aldri gitt at goranjenta, som han elsket, skulle akseptere den nye familiestrukturen. Da ville han ha mistet noen som var veldig kjær for ham. Dessuten er han i ferd med å bli en lovbryter, fordi barneekteskap faktisk er forbudt i Tsjad.

Abdoulaye er ikke den første sympatiske unge mannen jeg har møtt som er lojal mot en tradisjon som går på hans fremtidige kone(r)s, og etter alt å dømme hans egen, bekostning. Mer enn en overgriper fremstår han som en mann som er bundet på hender og føtter. Dette var ikke viljen hans, men viljen til noen andre og noe større - til sultanen som han ikke kan si nei til; til Tradisjonen som han er en del av; til storfamiliens alliansebygging i en hard verden; og til det enkle regnestykket en mann formulerte for meg i et annet sultanat, nemlig at ‘Vil du ha mange kalver, må du ha mange kuer!’ - et regnestykke som legger press på menn om å ta flere koner. Men hvorfor en trettenåring? En utålmodig og mektig far ga henne bort til en forfjamset mann som egentlig ikke ville ha henne, men som ikke greide å si nei ... slik kan det også foregå.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar