fredag 26. februar 2016

I Émile Gentil-land

Da den franske militære og oppdagelsesreisende Émile Gentil kom til Massenya i 1897, vet vi at sultanen som innvilget ham audiens var kledd i blå bukser med svarte broderier, mønstrete arabisk overdel og en hvit turban innsydd med gull. At Massenya lignet en leir mer enn en by etter at beboerne hadde flyktet fem år tidligere, for så å komme tilbake; at gatene var kantet med stråmatter, og at palasset hadde kuppelformede hustak prydet med strutseegg i toppen. 

Vi blir fortalt at ansiktet til sultanen Gourang var jovialt, men lett preget av koppersyke, at militærmarsjene og rytteroppvisningene var 'bemerkelsesverdig utført', og at utestengte kvinner betraktet seremoniene fra bak stråmatter. 

Dette ifølge Émile Gentil. 

Barn foran hus fra kolonitiden, nå bebodd av statlige funksjonærer,
Massenya, Tsjad

En blodig krig raste på den tiden. Den sudanske slavehandleren Rabah la store områder under seg og truet til slutt Baguirmi, et av de eldste og best organiserte sultanatene i Tsjad-bassenget.

Franskmennene så sitt snitt til å komme på banen. I Massenya formet Émile Gentil og sultanen Gourang en pakt som tok sikte på å nedkjempe Rabah. I praksis gjorde pakten sultanatet til et fransk protektorat, og ble første skritt for koloniseringen av Tsjad. Påskuddet om beskyttelse av afrikanere mot 'arabiske slavehandlere' (med og uten gåseøyne) var mye brukt i tida, som av Storbritannia i koloniseringen av Sudan, og av den belgiske kongen i koloniseringen av Kongo. Tsjad føyde seg inn i mønsteret. Rabah var en fryktet slavehandler, Frankrike en reddende engel, i alle fall slik Émile Gentil fremstiller historien i La chute de l'empire de Rabah

'Franskmenn frykter ikke noe', proklamerte han med patos overfor engstelige baguirmiere da han tross advarsler dro inn i Rabah-territorium med den væpnede dampbåten sin Léon-Blot. 

Markedsdag (lørdag) i Massenya, Tsjad

Vi har så detaljerte versjoner fra disse hvite mennene som utforsket og koloniserte Afrika på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. De skrev historien - simpelthen fordi de skrev. Hva med afrikanernes versjon? Hvordan huskes franskmannen Émile Gentil, sultanen Gourang og slavehandleren Rabah i og rundt Massenya, hvor den så skjellsettende pakten mellom sultanatet og den franske republikken, som formet Tsjads historie, ble underskrevet? 

Dagens Massenya, en fraflyttet regionshovedstad som ikke engang har et permanent marked, bare en ukentlig markedsdag, ligner ikke mye på det Massenya Émile Gentil må ha sett for hundre og nitten år siden. Men mange av tradisjonene lever videre. Jeg møter sultanatets 'statsminister' og deler av De Vises Råd, den sannsynlige tronarvingen (en femteklassing) og mannen som fungerer som mellomledd mellom sultanen og konene hans, og som i Gourangs dager var evnukk, men som nå har egen kone og barn. 

Det er sistnevnte - tittelen hans er ngarangdangr - som kan flest historier. Han har tilbrakt hele sitt liv i palasset og kan fortelle om drapet på den tjuefjerde sultanen, Mbang Mahamat Youssouf, i 1980, som han opplevde på nært hold, og om ting han selv ikke har sett, bare hørt om, som en magisk tromme trukket med menneskehud som trommet av seg selv hver gang tronarvingen gikk forbi i palasset, i svunne tider. 

Landsbyboere i Oualdi viser frem en stein med magiske egenskaper,
som krigere samlet seg ved før kampene mot slavehandleren Rabah

Hva med krigen mot Rabah? 

Slavehandleren begikk selvmord med et skudd i hodet da han skjønte at han var overmannet, ifølge lokale fortellinger. Mens Rabah ifølge Émile Gentil ble drept av en franskrekruttert tirailleur (skytter). 

Minner om grusomheter finnes til denne dag - brønner som ble fylt opp til randen med lik, kannibalisme som følge av matmangel og invasjon. Ngarangdangr forteller at mens Rabahs avskårede hode ble satt på en stake av franskmennene (dette vet vi alle - bildet av Rabahs hode er ikonisk), så ble Rabahs kropp delt opp, blandet med oksekjøtt og servert Gourangs krigere som mat. Dette var for å overføre noe av Rabahs heltemot til soldatene, ifølge Ngarangdangr. 

Dans i forbindelse med troningen av kantonhøvdingen i Gourourou, Tsjad

Jakten på den afrikanske delen av historien sender meg fra sultanpalasset til landsbyer i Massenyas omegn. Generelt har folk lite å fortelle om de spesifikke begivenhetene - det ligger så langt tilbake i tid - men alle kjenner til hovedpersonene i dramaet: 

'Émile Gentil var de hvites chef de guerre', sier mannen hvis livsoppgave det er å oppbevare objekter fra baguirmiernes historie - deriblant kniver kalt sagaie, som krever offerblod ved forflytning - i landsbyen Bodoro. 

'De hvite mennene som ble drept i krigen med Rabah fikk byer oppkalt etter seg, og på grunn av disse hvites spilte blod måtte skatt betales. Skatten var tung å bære', slår landsbyhøvdingen i Oualdi fast. 

Sultanen sender meg til det gamle Massenya hvor jeg må ofre en geit (som blir spist av landsbybeboere) får å få tilgang til gresskledde voller og rester av murstein som en gang dannet palasset Émile Gentil besøkte i 1897. Sultanens kvinnelige sekretær følger eksempelet mitt og plukker opp en murstein for å sjekke om lukten av smøroljen de ble laget med fremdeles sitter i. 

'Hvordan fikk du ideen til å besøke Massenya?' lurer sekretæren. Jeg forteller at jeg generelt er glad i konger og sultaner, men  at denne spesifikke interessen for Baguirmi-sultanatet begynte med at en kunstner i Sarh fortalte meg om Émile Gentils grunnstøtte båt  bak en landsby som heter Gourourou i sørøstlige Tsjad. Besøket av båten fikk meg til å lese La chute de l'empire de Rabah - som igjen gjorde meg oppmerksom på historien til Baguirmi-sultanatet. 

Jeg har rett og slett beveget meg gjennom Émile Gentil-land, fordi historien, etter hvert som jeg har lært om den, har fascinert meg. Det er en kraftfull historie! 

Enda mer har jeg vært fascinert ved tanken på å utfylle den vestlige historien med de historiene som finnes her - hos sultaner, høvdinger og eldste - fremdeles levende og mulige å få tak i, enn så lenge.

Troningsseremoni for kantonhøvdingen i Gourourou,
der et båtvrak, som tilskrives den franske oppdagelsesreisende Émile Gentil, befinner seg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar