mandag 22. februar 2016

'Hvorfor kjøper du ikke en bil?'

'En mann som er god for flere titalls millioner franc, kan se på tyggegummien du har i munnen, og ha lyst på den', sier Rabih.

Den libanesiske restaurant- og pâtisserie-eieren sitter på verandaen av sin elskede entreprise og filosoferer over hvordan det er å leve og investere og jobbe i Afrika. 

En gang hilste Rabih på en tsjadisk bekjent med en fet amerikansk bil med V8-motor - i Tsjad ganske enkelt referert til som 'en V8' - og elegant dress. 'Goddag, sjef!' sa libaneseren. 'Det er du som er sjef', svarte tsjaderen ærbødig. Rabih pekte på klærne sine: åpne sandaler, dongeribukser til ti tusen franc, kortermet T-skjorte, 'og du kaller meg sjef?' 'Du har Lacoste-skjorte', påpekte mannen. Å, Lacoste-skjorte! Rabih himler med øynene. 

'Om jeg så kjører rundt på en skranglete moped blant disse fete V8-ene i hovedstaden, så vil folk si megetsigende seg imellom, 'Den fyren er ikke her for ingenting! Han har penger!'

'De tror at det du har, er bedre', konkluderer libaneseren tankefullt. 

Vi som er hvite i huden er fremdeles omgitt av en viss mystikk i Afrika.

Markedsbil/busktaxi i Mao, Tsjad

'Om du sier at du ikke har penger til å kjøpe en bil, vil ingen tro deg', sier Rabih til meg, som er en av de ytterst få hvite i N'djamena - og de andre er alle sammen misjonærer - som går til fots eller tar samletaxier. 

Og ganske riktig har jeg ofte fått spørsmålet: 'Hvorfor kjøper du ikke en bil?' Et naivt spørsmål, forekommer det meg. Har jeg råd til en bil? Har jeg lyst på en bil? Kan jeg kjøre en bil, her i N'djamenas skrekkinngytende trafikkstrømmer der hovedregelen er might is right

'Ikke se på bilene', sier Rabih. 'Det er folk som har en V8, men ikke penger til å fylle bensintanken på den.' 

Som så mange andre libanesere, har Rabih gjort Afrika til sitt hjem. Han har vært ti år i Den Sentralafrikanske Republikk, ett år i Kongo-Brazzaville og åtte år i Tsjad. 

Da opprørere invaderte N'djamena i 2008, var han den eneste restauranten på De Gaulle-avenyen som holdt åpent. Han tjente millioner hver dag. Presidentpalasset er ikke langt unna, det var ustanselige skuddvekslinger, og slitne soldater kom i hopetall med sand i ansiktene og sa, 'Gi oss mat!' 'Og de betalte for seg?' lurer jeg. 'Ja.' Men dette var regjeringssoldater. Rabih ville ikke ha åpnet restauranten om det var rebeller. 

I Bangui, en gang på slutten av nittitallet under opprørene mot Patassé, kom rebeller til Rabih og sa, 'Vi vil drepe alle dere libanesere!' Rabih åpnet pengeskuffen og ga dem fem hundre tusen, sju hundre tusen, én million franc. 'Vi er venner nå - du beskytter meg!' Vanskeligere var det ikke. Disse bestukkede og blidgjorte rebellene stod nå ved porten og overtalte de blodtørstige våpenbrødrene sine til å gå videre når de kom på tokt. 

'Vi har lidd mye i Afrika', fastslår Rabih. 

Nå er det nedgangstider for den tsjadiske oljeøkonomien. Store menn som før rundhåndet betalte nabobordenes regninger, bestiller nå bare en juice og gjemmer seg bort i et hjørne. Rabihs faste kostnader for restaurantdriften beløper seg til elleve millioner franc per måned. Klientellet er trofast, men har ikke samme summer å rutte med som før. 

Rabih bryr seg ikke om hvem som er hvem når han håndhever lov og orden i restauranten sin. 'Om du ikke viser et rødt øye her, klatrer folk opp på ryggen din', forklarer libaneseren. Soldater som kommer og er ravende fulle, og generaler som vifter med våpen og roper 'Vet du ikke hvem jeg er?', hiver han useremonielt ut. De har våpen - han har våpen! Han kan ikke tillate 'uorden' og 'hva som helst' i restauranten sin. 

Libaneserne i Afrika er noen hardhauser, tenker jeg - og ikke for første gang - idet jeg bestiller en espresso på Rabihs restaurant.

Til bords på Hôtel Résidence, Mondou, Tsjad

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar