mandag 8. februar 2016

Ennedi gjennom tidene

Ennediørkenen, også kalt Ennediplatået eller Ennedimassivet, i nordøstlige Tsjad, ser stedvis ut som noe tatt ut av en drøm. Lyrebuen, elefantbuen, Toukou-brønnen, rødlige steinmasser som stiger opp av sanden og antar form av søyler, porter, labyrinter, gigantiske rom du kjører inn i ...

Jeg, tre franskmenn og en haug toubouer fra Niger, som alle har deltatt i festivalen i Amdjarass, er på vei gjennom dette landskapet med en krigsvant tsjadisk oberstløytnant ved roret. Jeg tenker flere ganger at de to 'hovedleirene' utviser en enorm grad av toleranse, i form av ikke-innblanding, overfor hverandre: Franskmennene med sine glass med rødvin, pastis og whisky, toubouene med sine bønnematter, kniver og snåle ørkenmusikk ... 

Utenfor Guelta d'Archei kjøper vi vestlige en sau som toubouene slakter og flår. De gjør opp ild med striper av bensin (franskmennene hever så vidt på øyenbrynene) og griller kjøttstykker på metallspyd i triangler. Sauehodet gjør seg under en glødende haug med sand mens grønn bittersøt te - som vi vestlige ofte ikke liker når det finnes alternativer, men som underlig nok er akkurat hva vi trenger på reise i ørkenen - serveres i altfor få glass. Toubouene henger opp turbanene sine til lufting i trærne ved hver piknik, lange hvite tøystykker som hvitner i sola.

Det er dette som er Ennedi: Bål, sand, stillhet, sol, stjerner, et landskap som setter tanken fri. Ikke minst et historisk landskap der hverdag er risset inn i tusenårige lerreter.

Ennedi er antagelig nevnt i alle bergkunstbøker som tar for seg Afrika. Til tross for berømmelsen er massivet imidlertid langt fra noe museum. Hulen i Manda Guéli med forhistoriske hulemalerier fungerer fremdeles som overnattingssted for nomader (en kiste som tilhører dem ligger i et av grotterommene når vi kommer på besøk). I Terkeï I, der hvor det er galopperende hester, malepalett i stein og en superimposisjon av hest på sjiraff, er huletaket svart av nomaders bålild.

Grottene brukes til denne dag. Bra eller dårlig? Dårlig for hulemaleriene, naturligvis, og dårlig for arkeologer og alle former for konservatorer. 

Noen vil imidlertid kanskje føle at dette er enda en av de tingene som er magisk ved Ennedi - en historie som aldri deles opp i bevaringsverdig og bevaringspliktig, men som bare fortsetter, ubekymret, i dag som i går. 

I nærheten av Toukou-brønnen
Guelta d'Archei, drikkende dromedarer
Aloba-buen, 120 m høy
Hulemalerier i Manda Guéli
Manda Guéli
Neolittisk atelier i forgrunnen, galopperende hester i bakgrunnen.
Terkeï I

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar