I Émile Gentil-land

Da den franske militære og oppdagelsesreisende Émile Gentil kom til Massenya i 1897, vet vi at sultanen som innvilget ham audiens var kledd i blå bukser med svarte broderier, mønstrete arabisk overdel og en hvit turban innsydd med gull. At Massenya lignet en leir mer enn en by etter at beboerne hadde flyktet fem år tidligere, for så å komme tilbake; at gatene var kantet med stråmatter, og at palasset hadde kuppelformede hustak prydet med strutseegg i toppen. 

Vi blir fortalt at ansiktet til sultanen Gourang var jovialt, men lett preget av koppersyke, at militærmarsjene og rytteroppvisningene var 'bemerkelsesverdig utført', og at utestengte kvinner betraktet seremoniene fra bak stråmatter. 

Dette ifølge Émile Gentil. 

Barn foran hus fra kolonitiden, nå bebodd av statlige funksjonærer,
Massenya, Tsjad

En blodig krig raste på den tiden. Den sudanske slavehandleren Rabah la store områder under seg og truet til slutt Baguirmi, et av de eldste og best organiserte sultanatene i Tsjad-bassenget.

Franskmennene så sitt snitt til å komme på banen. I Massenya formet Émile Gentil og sultanen Gourang en pakt som tok sikte på å nedkjempe Rabah. I praksis gjorde pakten sultanatet til et fransk protektorat, og ble første skritt for koloniseringen av Tsjad. Påskuddet om beskyttelse av afrikanere mot 'arabiske slavehandlere' (med og uten gåseøyne) var mye brukt i tida, som av Storbritannia i koloniseringen av Sudan, og av den belgiske kongen i koloniseringen av Kongo. Tsjad føyde seg inn i mønsteret. Rabah var en fryktet slavehandler, Frankrike en reddende engel, i alle fall slik Émile Gentil fremstiller historien i La chute de l'empire de Rabah. 

'Franskmenn frykter ikke noe', proklamerte han med patos overfor engstelige baguirmiere da han tross advarsler dro inn i Rabah-territorium med den væpnede dampbåten sin Léon-Blot. 

Markedsdag (lørdag) i Massenya, Tsjad

Vi har så detaljerte versjoner fra disse hvite mennene som utforsket og koloniserte Afrika på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. De skrev historien - simpelthen fordi de skrev. Hva med afrikanernes versjon? Hvordan huskes franskmannen Émile Gentil, sultanen Gourang og slavehandleren Rabah i og rundt Massenya, hvor den så skjellsettende pakten mellom sultanatet og den franske republikken, som formet Tsjads historie, ble underskrevet? 

Dagens Massenya, en fraflyttet regionshovedstad som ikke engang har et permanent marked, bare en ukentlig markedsdag, ligner ikke mye på det Massenya Émile Gentil må ha sett for hundre og nitten år siden. Men mange av tradisjonene lever videre. Jeg møter sultanatets 'statsminister' og deler av De Vises Råd, den sannsynlige tronarvingen (en femteklassing) og mannen som fungerer som mellomledd mellom sultanen og konene hans, og som i Gourangs dager var evnukk, men som nå har egen kone og barn. 

Det er sistnevnte - tittelen hans er ngarangdangr - som kan flest historier. Han har tilbrakt hele sitt liv i palasset og kan fortelle om drapet på den tjuefjerde sultanen, Mbang Mahamat Youssouf, i 1980, som han opplevde på nært hold, og om ting han selv ikke har sett, bare hørt om, som en magisk tromme trukket med menneskehud som trommet av seg selv hver gang tronarvingen gikk forbi i palasset, i svunne tider. 

Landsbyboere i Oualdi viser frem en stein med magiske egenskaper,
som krigere samlet seg ved før kampene mot slavehandleren Rabah

Hva med krigen mot Rabah? 

Slavehandleren begikk selvmord med et skudd i hodet da han skjønte at han var overmannet, ifølge lokale fortellinger. Mens Rabah ifølge Émile Gentil ble drept av en franskrekruttert tirailleur (skytter). 

Minner om grusomheter finnes til denne dag - brønner som ble fylt opp til randen med lik, kannibalisme som følge av matmangel og invasjon. Ngarangdangr forteller at mens Rabahs avskårede hode ble satt på en stake av franskmennene (dette vet vi alle - bildet av Rabahs hode er ikonisk), så ble Rabahs kropp delt opp, blandet med oksekjøtt og servert Gourangs krigere som mat. Dette var for å overføre noe av Rabahs heltemot til soldatene, ifølge Ngarangdangr. 

Dans i forbindelse med troningen av kantonhøvdingen i Gourourou, Tsjad

Jakten på den afrikanske delen av historien sender meg fra sultanpalasset til landsbyer i Massenyas omegn. Generelt har folk lite å fortelle om de spesifikke begivenhetene - det ligger så langt tilbake i tid - men alle kjenner til hovedpersonene i dramaet: 

'Émile Gentil var de hvites chef de guerre', sier mannen hvis livsoppgave det er å oppbevare objekter fra baguirmiernes historie - deriblant kniver kalt sagaie, som krever offerblod ved forflytning - i landsbyen Bodoro. 

'De hvite mennene som ble drept i krigen med Rabah fikk byer oppkalt etter seg, og på grunn av disse hvites spilte blod måtte skatt betales. Skatten var tung å bære', slår landsbyhøvdingen i Oualdi fast. 

Sultanen sender meg til det gamle Massenya hvor jeg må ofre en geit (som blir spist av landsbybeboere) får å få tilgang til gresskledde voller og rester av murstein som en gang dannet palasset Émile Gentil besøkte i 1897. Sultanens kvinnelige sekretær følger eksempelet mitt og plukker opp en murstein for å sjekke om lukten av smøroljen de ble laget med fremdeles sitter i. 

'Hvordan fikk du ideen til å besøke Massenya?' lurer sekretæren. Jeg forteller at jeg generelt er glad i konger og sultaner, men  at denne spesifikke interessen for Baguirmi-sultanatet begynte med at en kunstner i Sarh fortalte meg om Émile Gentils grunnstøtte båt  bak en landsby som heter Gourourou i sørøstlige Tsjad. Besøket av båten fikk meg til å lese La chute de l'empire de Rabah - som igjen gjorde meg oppmerksom på historien til Baguirmi-sultanatet. 

Jeg har rett og slett beveget meg gjennom Émile Gentil-land, fordi historien, etter hvert som jeg har lært om den, har fascinert meg. Det er en kraftfull historie! 

Enda mer har jeg vært fascinert ved tanken på å utfylle den vestlige historien med de historiene som finnes her - hos sultaner, høvdinger og eldste - fremdeles levende og mulige å få tak i, enn så lenge.

Troningsseremoni for kantonhøvdingen i Gourourou,
der et båtvrak, som tilskrives den franske oppdagelsesreisende Émile Gentil, befinner seg.

'Hvorfor kjøper du ikke en bil?'

'En mann som er god for flere titalls millioner franc, kan se på tyggegummien du har i munnen, og ha lyst på den', sier Rabih.

Den libanesiske restaurant- og pâtisserie-eieren sitter på verandaen av sin elskede entreprise og filosoferer over hvordan det er å leve og investere og jobbe i Afrika. 

En gang hilste Rabih på en tsjadisk bekjent med en fet amerikansk bil med V8-motor - i Tsjad ganske enkelt referert til som 'en V8' - og elegant dress. 'Goddag, sjef!' sa libaneseren. 'Det er du som er sjef', svarte tsjaderen ærbødig. Rabih pekte på klærne sine: åpne sandaler, dongeribukser til ti tusen franc, kortermet T-skjorte, 'og du kaller meg sjef?' 'Du har Lacoste-skjorte', påpekte mannen. Å, Lacoste-skjorte! Rabih himler med øynene. 

'Om jeg så kjører rundt på en skranglete moped blant disse fete V8-ene i hovedstaden, så vil folk si megetsigende seg imellom, 'Den fyren er ikke her for ingenting! Han har penger!'

'De tror at det du har, er bedre', konkluderer libaneseren tankefullt. 

Vi som er hvite i huden er fremdeles omgitt av en viss mystikk i Afrika.

Markedsbil/busktaxi i Mao, Tsjad

'Om du sier at du ikke har penger til å kjøpe en bil, vil ingen tro deg', sier Rabih til meg, som er en av de ytterst få hvite i N'djamena - og de andre er alle sammen misjonærer - som går til fots eller tar samletaxier. 

Og ganske riktig har jeg ofte fått spørsmålet: 'Hvorfor kjøper du ikke en bil?' Et naivt spørsmål, forekommer det meg. Har jeg råd til en bil? Har jeg lyst på en bil? Kan jeg kjøre en bil, her i N'djamenas skrekkinngytende trafikkstrømmer der hovedregelen er might is right? 

'Ikke se på bilene', sier Rabih. 'Det er folk som har en V8, men ikke penger til å fylle bensintanken på den.' 

Som så mange andre libanesere, har Rabih gjort Afrika til sitt hjem. Han har vært ti år i Den Sentralafrikanske Republikk, ett år i Kongo-Brazzaville og åtte år i Tsjad. 

Da opprørere invaderte N'djamena i 2008, var han den eneste restauranten på De Gaulle-avenyen som holdt åpent. Han tjente millioner hver dag. Presidentpalasset er ikke langt unna, det var ustanselige skuddvekslinger, og slitne soldater kom i hopetall med sand i ansiktene og sa, 'Gi oss mat!' 'Og de betalte for seg?' lurer jeg. 'Ja.' Men dette var regjeringssoldater. Rabih ville ikke ha åpnet restauranten om det var rebeller. 

I Bangui, en gang på slutten av nittitallet under opprørene mot Patassé, kom rebeller til Rabih og sa, 'Vi vil drepe alle dere libanesere!' Rabih åpnet pengeskuffen og ga dem fem hundre tusen, sju hundre tusen, én million franc. 'Vi er venner nå - du beskytter meg!' Vanskeligere var det ikke. Disse bestukkede og blidgjorte rebellene stod nå ved porten og overtalte de blodtørstige våpenbrødrene sine til å gå videre når de kom på tokt. 

'Vi har lidd mye i Afrika', fastslår Rabih. 

Nå er det nedgangstider for den tsjadiske oljeøkonomien. Store menn som før rundhåndet betalte nabobordenes regninger, bestiller nå bare en juice og gjemmer seg bort i et hjørne. Rabihs faste kostnader for restaurantdriften beløper seg til elleve millioner franc per måned. Klientellet er trofast, men har ikke samme summer å rutte med som før. 

Rabih bryr seg ikke om hvem som er hvem når han håndhever lov og orden i restauranten sin. 'Om du ikke viser et rødt øye her, klatrer folk opp på ryggen din', forklarer libaneseren. Soldater som kommer og er ravende fulle, og generaler som vifter med våpen og roper 'Vet du ikke hvem jeg er?', hiver han useremonielt ut. De har våpen - han har våpen! Han kan ikke tillate 'uorden' og 'hva som helst' i restauranten sin. 

Libaneserne i Afrika er noen hardhauser, tenker jeg - og ikke for første gang - idet jeg bestiller en espresso på Rabihs restaurant.

Til bords på Hôtel Résidence, Mondou, Tsjad

Ennedi gjennom tidene

Ennediørkenen, også kalt Ennediplatået eller Ennedimassivet, i nordøstlige Tsjad, ser stedvis ut som noe tatt ut av en drøm. Lyrebuen, elefantbuen, Toukou-brønnen, rødlige steinmasser som stiger opp av sanden og antar form av søyler, porter, labyrinter, gigantiske rom du kjører inn i ...

Jeg, tre franskmenn og en haug toubouer fra Niger, som alle har deltatt i festivalen i Amdjarass, er på vei gjennom dette landskapet med en krigsvant tsjadisk oberstløytnant ved roret. Jeg tenker flere ganger at de to 'hovedleirene' utviser en enorm grad av toleranse, i form av ikke-innblanding, overfor hverandre: Franskmennene med sine glass med rødvin, pastis og whisky, toubouene med sine bønnematter, kniver og snåle ørkenmusikk ... 

Utenfor Guelta d'Archei kjøper vi vestlige en sau som toubouene slakter og flår. De gjør opp ild med striper av bensin (franskmennene hever så vidt på øyenbrynene) og griller kjøttstykker på metallspyd i triangler. Sauehodet gjør seg under en glødende haug med sand mens grønn bittersøt te - som vi vestlige ofte ikke liker når det finnes alternativer, men som underlig nok er akkurat hva vi trenger på reise i ørkenen - serveres i altfor få glass. Toubouene henger opp turbanene sine til lufting i trærne ved hver piknik, lange hvite tøystykker som hvitner i sola.

Det er dette som er Ennedi: Bål, sand, stillhet, sol, stjerner, et landskap som setter tanken fri. Ikke minst et historisk landskap der hverdag er risset inn i tusenårige lerreter.

Ennedi er antagelig nevnt i alle bergkunstbøker som tar for seg Afrika. Til tross for berømmelsen er massivet imidlertid langt fra noe museum. Hulen i Manda Guéli med forhistoriske hulemalerier fungerer fremdeles som overnattingssted for nomader (en kiste som tilhører dem ligger i et av grotterommene når vi kommer på besøk). I Terkeï I, der hvor det er galopperende hester, malepalett i stein og en superimposisjon av hest på sjiraff, er huletaket svart av nomaders bålild.

Grottene brukes til denne dag. Bra eller dårlig? Dårlig for hulemaleriene, naturligvis, og dårlig for arkeologer og alle former for konservatorer. 

Noen vil imidlertid kanskje føle at dette er enda en av de tingene som er magisk ved Ennedi - en historie som aldri deles opp i bevaringsverdig og bevaringspliktig, men som bare fortsetter, ubekymret, i dag som i går. 

I nærheten av Toukou-brønnen

Guelta d'Archei, drikkende dromedarer

Aloba-buen, 120 m høy

Hulemalerier i Manda Guéli

Manda Guéli

Neolittisk atelier i forgrunnen, galopperende hester i bakgrunnen.
Terkeï I

Drømmen om å bli et turistland

Ikke bare har man som turist en helt spesiell status i Tsjad - den tsjadiske staten har også de siste årene investert tungt i å markedsføre landet som turistdestinasjon.

Jeg har allerede skjønt det i forbindelse med den målrettede jobbingen mot å innskrive steder på Unescos verdensarvliste, en prosess jeg er godt kjent med fordi jeg i N'djamena bor hos vitenskapsmannen som leder den aktuelle forskergruppen. 

Men jeg skjønner det for alvor når jeg blir invitert til å overvære Den Internasjonale Festivalen for Sahariske Kulturer.* Festivalen arrangeres for tredje gang på rad, er institusjonalisert ved dekret og skal lanseres hvert år den 23. januar på skiftende steder i Tsjad. Denne gangen er det Amdjarass, presidentens hjem(lands)by i Ennedimassivet i nordøstlige Tsjad, som iscenesetter festivalen. 

Festivalen tiltrekker seg fem tusen tsjadere ... og et trettitalls turister! De fleste av disse sistnevnte er ikke turister heller, men dokumentarfilmmakere, nasjonalparkeksperter, fotografer som sender filmende droner over fjellmassivene, en tidligere krigskorrespondent som dekket krigen mellom Tsjad og Libya på åttitallet, en mann som driver med dromedarløp i Frankrike, to franske borgermestere og en kjent fransk skuespiller, for å nevne noen ... Et militærlastefly av typen C-160 Transall frakter de fleste av oss fra N'djamena til Amdjarass og sparer oss for en todagers reise på landejorden. 

Åpningen av Den Internasjonale Festivalen for Sahariske Kulturer i Amdjarass, presidentens hjemsted

På tsjadisk side kommer en rekke statsråder og høytstående representanter for regjeringspartiet Le Mouvement patriotique du Salut (MPS), så vel som berømte musikere og komikere. Sultanen av Iriba kommer til hest fra nabosultanatet, akkompagnert av hundrevis av ryttere på hester og kameler, mens sultanene av Kanem og Baguirmi kommer langveisfra for anledningen. Det er en massiv tilstrømning av folk ikke bare fra regionen, men fra hele landet, så vel som delegasjoner fra nabolandene Sudan og Kamerun. President Idriss Déby følger angivelig det hele fra det kremhvite palasset sitt i denne forblåste byen med tomme hus som knapt har en permanent befolkning, men fylles og tømmes med presidentens tilstedeværelse eller fravær ...

Festivalen går av stabelen mer eller mindre løst organisert, som så mye i Tsjad. Programmet er skrevet i sand mer enn hugget i stein, og utsettelser og avlysninger vitner om en kultur der klokken ikke betyr så mye. 'Turistlandsbyen', som er satt opp med hytter av stråmatter og oljetønner gravd ned i sanden til toaletter, er imidlertid godt organisert. Kamel- og hestekappløpene er nydelige å se på når vinden løyner, og president Idriss Déby slipper oss helt innpå seg når han deler ut førstepremien til vinnerne. 

Hva er så utsiktene for å få turistland-drømmen oppfylt? Det er ikke akkurat noen hemmelighet at turismen i Sahel sliter siden Den Arabiske Våren med påfølgende destabilisering av Libya og borgerkrig i Mali. Tsjads naboland i sør, øst og vest er dessuten alle ustabile, og Tsjad har selv vært angrepet av Boko Haram i hjertet av hovedstaden. To dager før åpningen av festivalen drar president Idriss Déby på et hastemøte til Burkina Faso i forbindelse med angrepet på Splendid hotell og Café Cappuccino i Ouagadougou bare dager tidligere. Gisseldramaet på Radisson Blu i Bamako 20. november i fjor gjorde heller ikke noe for å forbedre Sahels image blant vestlige, selv om Mali har vært uaktuelt som turistdestinasjon i flere år nå.

Generaldirektøren for det tsjadiske turismekontoret nevner i åpningstalen sin at festivalen arrangeres under 'stort alvor.' Politimenn med hunder og soldater med mitraljøser i utkanten av festivalområdet vitner om dette. Under utflukter i det nakne og nydelige landskapet øst for Amdjarass finner vi splinter av RPG-rakettdrevne granater, sannsynligvis fra krigen i Darfur ifølge krigskorrespondenten. Vel, kan man ignorere dette bakteppet av krig når man reiser i nordøstlige Tsjad? Kanskje ikke - men så er det også desto mer imponerende at Tsjad fremstår som en øy av orden i en region ellers preget av kaos. Potensialet for turisme er enormt i Ennediørkenen, som er spekket med dramatiske canyons, unikt dyreliv (blant annet ørkenkrokodiller) og kan skilte med noen av Sahels vakreste hulemalerier. 

Denne årlige festivalen, som åpenbart mobiliserer enormt med sparsomme ressurser, blir etter alt å dømme betraktet som en langsiktig investering. Tsjad er fremdeles en uoppdaget perle for de fleste, men fortjener å bli trukket frem som et av de mest stabile landene i Sahel i dag. Er det Ennediørkenen du drømmer om å reise til vil jeg bare si, Go for it!

Kamelkappløp utenfor Amdjarass, overvært av republikkens president

Suvenirselger i Amdjarass holder opp en lapp med navnet sitt

Militærlasteflyet som skysset oss til Amdjarass

* Festival International des Cultures Sahariennes (FICSA). For mer informasjon: contact@lasaharienne.org, www.lasaharienne.org eller Office Tchadienne du Tourisme (OTT) tel. +235 99 93 37 24.