søndag 10. januar 2016

Er tradisjonen god for alle?

Unge Abdoulaye kjemper en indre kamp mellom tre forskjellige livssyn. Han betrakter moderniteten som noe som kommer i tillegg til tradisjonen og religionen, som er viktigere for ham. Og av de to er religionen det viktigste, 'fordi det kommer en verden etterpå.' 

Abdoulaye mener at det meste av tradisjonen kan forenes med religionen. Religionen kan også forenes med moderniteten. Men tradisjonen og moderniteten er 'incompatibles', de kan ikke sameksistere, mener han. 

'Det gjør meg trist å si dette, men tradisjonen vil forsvinne', fastslår Abdoulaye. 'Folk går på skolen. Veien asfalteres. Om ti år vil Massenya [hovedstaden i det fem hundre år gamle Baguirmi-sultanatet] være helt forandret.'

Folk pleide å danse foran palasset hver tirsdag og torsdag, ifølge Abdoulaye. Portene i palassmuren var dørløse - åpne for alle. Til denne dag finnes det folk som sender konene sine til palasset for å spise og hente mat. 'Så lenge sultanen er her, så jobber jeg ikke', uttalte en mann Abdoulaye kjenner. 'Det er hans konsept', ler Abdoulaye - 'og det virker!'

Bruk av paraply/parasoll i Baguirmi er egentlig forbeholdt sultanen,
men det gjøres unntak for langveisfarende

Abdoulaye ønsker å bevare så mye som mulig av tradisjonene. Men han ser også tradisjonelle samfunn i et moderne perspektiv: Å spise og danse tilfører ikke samfunnet noe rent økonomisk. Sultanatet kan ikke på sikt eksistere gjennom skattlegging og inntekter fra rettshåndhevelse, som i gamle dager. Tradisjoner forsvinner fordi barn av personer som utførte spesifikke, nedarvede oppgaver i palasset, ikke lenger er villige til å overta stafettpinnen. Sultanens anerkjennelse og takknemlighet er ikke lenger nok for ungdommer med ambisjoner om å leve i materiell velstand. 

Den dørløse leirmuren som en gang omkranset palasset forfalt fordi befolkningen, spredd av krig, ikke lenger kom og vedlikeholdt den. Dessuten fant man ut at det ikke lenger var trygt med dørløse porter når palasset ikke lenger var befolket av 333 notables. Leirmuren ble erstattet av en moderne mur med dører, og palasset, slik det ser ut i dag, kunne ha vært en hvilken som helst stor villa med tilhørende bygningskompleks i N'djamena. 

Den gamle kampen mellom tradisjon og religion i Baguirmi endte ofte med sammensmelting. Sultanen, som åpenbart er en dypt troende muslim, har vist meg mystiske steder i sultanatet som ikke med den beste vilje kan kalles annet enn animistiske. I palasset går kvinner uten slør, og sultanen har ikke holdt seg til de fire konene tillatt av islam, men giftet seg med tolv.

Likevel har islam, koloniseringen og den moderne statsmakten i tur påvirket tradisjonene, og nå er det først og fremst globaliseringen som har en eroderende effekt.

Unger foran sultanpalasset i Massenya, Tsjad
(de venter på sin 'petit cadeau' fra sultanen 1. januar)

'Menn er mest opptatt av å bevare tradisjonen', slår Abdoulaye fast. 'Kanskje fordi menn er favorisert av den?' sier jeg. Vil kvinner som lever i konstant underkastelse mene det samme, vil smeder mene det samme, vil etterkommere av slaver - for man snakker fremdeles om slaver - mene det samme? 

Er tradisjonen god for alle? 

Abdoulaye kan ikke svare. Vel er han ung, informatikkutdannet og fremtidsrettet, men han har slektskapsbånd til både sultanen av Gaoui og sultanen av Kousseri, og nå har han utsikter til å få sultanen av Baguirmi som svigerfar. Han ønsker å bevare tradisjonene, men når han gifter seg vil han betrakte konene sine - for det er allerede avgjort, av andre enn ham selv, at han skal bli polygam - som kompanjonger og ikke bare som fødere av barna hans. 

Abdoulaye vil likevel ikke fordømme det at noen kvinner aldri betraktes som noe mer enn fødere av barn. 'Jeg skjønner hva du sier, men jeg kan ikke være enig med deg', sier den unge tsjaderen. 'Jeg er barnebarn av to sultaner. Jeg bærer på noe. Hvis jeg er enig med deg, vil tradisjonen fordømme meg!'

Abdoulaye konkluderer med at det ikke er fordi han og andre menn er privilegert av tradisjonen at de vil bevare den. Det er fordi de er stolte av tradisjonen. De er stolte over å ha en kultur. 'Tro det eller ei, men mange kvinner er også stolte!' sier Abdoulaye.

I en verden der historien er skrevet av tidligere kolonimakter, og der afrikanske sivilisasjoner ofte ikke har fått rettmessig omtale, er denne stoltheten viktig for Abdoulaye og folk som tenker som ham. Den unge tsjaderen er klar over gnisningene som oppstår når tradisjonene møter en moderne verden, men han foretrekker å fortsette å kjempe for det han anser for å være sitt eget, fremfor å gi etter for den nye tid.

Notable med unger i sultanpalasset i Zinder, Niger

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar