Angrende synder?

Republikken Logone smuldret opp like raskt som den heiste flagget. Opprøreren og problemmakeren Nourredine Adam ble i hemmelighet fraktet over grensa fra Den Sentralafrikanske Republikk til Tsjad bare en uke etter at han hadde proklamert eksistensen av en utbryterstat i nordøstlige SAR. Organisasjonen for Islamsk Samarbeid reformerte opprørslederen i rekordfart i N'djamena, og Nourredine kom snart med en deklarasjon om at han angret på innfallet om å skape en utbryterstat, lovet at han ikke ville forstyrre valgene i Den Sentralafrikanske Republikk, og uttrykte et ønske om å bidra til stabilitet i landet. 

Snakker om helomvending fra for bare noen dager siden! 

Hvorfor ga han seg? 

'Det er fordi han skjønte at han ikke har noen bak seg', mente flyktningvennen min Ali, der vi satt med hver vår kopp pulverkaffe i et forblåst, støvete, harmattanherjet N'djamena og funderte over nyhetene. 

Flyktningen hadde likevel ingen illusjoner om at den sentralafrikanske opprørslederen er noe annet enn en ulv i fåreklær, foreløpig tvunget i kne av omstendigheter som ikke favoriserer ham: 

'Får han sjansen, vil han mobilisere igjen.'

Nourredines kapitulasjon kom uansett på et hendig tidspunkt. Den 30. desember ble de mange ganger utsatte, mye fryktede president- og parlamentsvalgene avholdt - valg FNs spesialutsending til Den Sentralafrikanske Republikk hyllet som suksessfulle. Andre runde av presidentvalget skal holdes om en måned og vil forhåpentligvis markere slutten på den demokratiske transisjonen og begynnelsen på en ny æra for dette sønderrevne landet i hjertet av Afrika.  

Så langt, alt godt.

Veien ut av Dossey, leir for sentralafrikanske flyktninger i sørlige Tsjad

En republikk du aldri har hørt om

Den Sentralafrikanske Republikk halter videre i transisjonen mot fred og demokrati. President- og parlamentsvalg er, etter flere utsettelser, optimistisk satt til 27. desember. Folkeavstemningen om reform av grunnloven som ble avholdt søndag 13. desember ga en smakebit på hva som kan komme - og det ikke helt uten bismak. 

Vennen min Ali, som flyktet fra Bangui i januar 2014 og som jeg møter i N'djamena, forteller at bilen til onkelen hans, vann- og skogministeren, ble beskutt på søndag i den muslimske bydelen Kilometer 5 i Bangui. Statsråden, som åpenbart var målet, befant seg ikke i bilen, men sjåføren hans og en livvakt ble drept. 

Det er folkene til Nourredine Adam som stod bak volden i den muslimske bydelen under folkeavstemningen, mener Ali. Nourredine, muslim og tidligere medlem av Seleka, vil at muslimer skal boikotte valg i det krigsherjede landet. Derfor har han lagt muslimer som oppfordrer trosfeller til å stemme for hat. Blant disse er vann- og skogministeren. Spenningene er sterke mellom de eks-Seleka-medlemmene som ønsker fred og forsoning, og de som ønsker fortsatt polarisering og krig. Ekstremister lojale mot Nourredine Adam forskanset i Kilometer 5 utgjør en generell fare for politisk moderate muslimer som ønsker å legge borgerkrigen bak seg.

Sentralafrikanske flyktninger i flyktningleiren Belom, Tsjad

Siden Seleka gikk i oppløsning har Nourredine Adam drevet sin egen opprørsgruppe, le Front patriotique pour la renaissance de la Centrafrique (FPRC), med base i Kaga Bandoro. Nourredine har deklarert at valg ikke skal avholdes i området han kontrollerer nordøst i Den Sentralafrikanske Republikk. Dermed har han avslørt seg som en sabotør av fredsprosessen, en 'spoiler' som ikke engang forsøker å fremstå som en rimelig eller seriøs politisk opponent. 

Hva mer er, den 14. desember proklamerte han området han kontrollerer en uavhengig republikk. Vantro hører vi om det på Radio France International: En République du Logone, oppkalt etter en elv i regionen, med et flagg i grønt, svart og gult, er slått opp, foreløpig uten politisk innhold selv om Nourredines talsmann annonserer at en 'forsamling' skal tilkalles for å diskutere 'suverenitet.'

For de fleste høres Republikken Logone ut som noe tatt ut av en tegneserie. 

Nourredine er en fjern slektning av Ali, og Ali kaller ham 'en fetter.' Den unge flyktningen har ikke noen forklaring på hvordan Nourredine er blitt en blodstenket krigsherre. Faren hans var imam. Nourredine gikk ikke på skole, bare på madrassa, kan Ali fortelle. En diamantmagnat i familien sendte ham til Egypt for å ta politiutdannelse i voksen alder, men det hersker tvil om hvorvidt han fullførte eller ikke, og han dro etter hvert til Abu Dhabi og ble forretningsmann. Kanskje var det Midtøsten som transformerte ham med sine vakre taler om jihad? funderer Ali mørkt. 

Nourredine er en person som ifølge Ali ikke hører på noen. Han har dette uttrykket - 'Aktoulou!' 'Drep ham!' - som man stadig kunne høre ham rope i telefonen da han var i en maktposisjon i Bangui. Man ga ham en post som innenriksminister i Djotodias regjering fordi man fryktet ham. Som innenriksminister beordret han arrestasjonen av Alis statsråd-onkel fordi denne tok avstand fra menneskerettighetsbruddene Seleka begikk. Onkelen satt i husarrest i presidentpalasset fra juni 2013 og frem til Djotodias avgang i januar 2014.

FNs sikkerhetsråd innførte sanksjoner mot Nourredine Adam i en resolusjon av 9. mai 2014, der rådet blant annet anklaget ham for brudd på internasjonale menneskerettigheter, samt støtte til væpnede grupper eller kriminelle nettverk ved hjelp av illegal utvinning av naturressurser. 

Utstilling av flyktningers håndverk, Belom, Tsjad

Ifølge Ali er Nourredine Adam og følgerne hans redde for å bli tauet inn for Den Internasjonale Straffedomstolen. De vil ikke ende opp som Elfenbenskystens tidligere president Laurent Gbagbo, i en fengselscelle i Haag. De vil heller ikke ende opp som den ugandiske opprørslederen Joseph Kony i bushen. De har ambisjoner, hevder Ali - de vil kjøre rundt i luksusbilene sine og bygge seg villaer hvor de kan nyte blodpengene sine resten av livet. Og dette er umulig med en internasjonal etterlysning hengende over seg.

Nourredine er ikke religiøs, men han er ikke fremmed for å instrumentalisere religion. Ali har en følelse av at vi om kort tid vil få høre at Republikken Logone er proklamert en islamsk republikk. Nourredine er i stand til å oppfordre alle muslimer i Den Sentralafrikanske Republikk om å komme til Den Islamske Republikken Logone, og beordre alle kristne om å forlate den samme republikken. Nourredine er i ytterste instans i stand til å alliere seg med Boko Haram. Men det han egentlig ønsker er å bli invitert til et forhandlingsbord og spurt, 'Hva vil du?' Da vil han si at han krever amnesti og stillinger i det offentlige (ikke i tegneserierepublikken Logone, men i Den Sentralafrikanske Republikk) for seg og sine. 

Ali mener at så lenge François Bozizé, den styrtede presidenten som fra eksil hauset opp antibalakamilitsen, og Nourredine Adam ikke stilles for retten, så vil det ikke bli fred i Den Sentralafrikanske Republikk. 

Enten han er dagdrømmer, sadist eller, som Ali mener, en mann med mye blod på hendene som desperat ønsker seg amnesti - så er det tydelig at Nourredine Adam er destruktiv for den skjøre fredsprosessen i Den Sentralafrikanske Republikk. Kan han greie å så mer frykt før og under president- og parlamentsvalgene om bare noen uker? Kan flere voldsbølger komme på grunn av ham?

Det at muslimer i Kilometer 5 trosset ekstremistene og deltok i folkeavstemningen om reform av grunnloven sist søndag, til tross for skuddsalver og drap, tyder på at de fredelige kreftene tør å stå imot.

Flyktningleiren Belom, Tsjad

Da makaroni kom til Tsjad

Ikke for å være melodramatisk, men jeg tror det neppe er en overdrivelse å påstå at en kulinarisk tragedie er i ferd med å utspille seg i Tsjad. Noe à la Grandiosa i Norge, men hakket verre, fordi det ikke er studenter, men husmødre og familiefedre som ser ut til å være forført.

Problemet er, kort oppsummert, at folk har lagt sin elsk på makaroni!

Jeg har nytt mye gjestfrihet i Tsjad, og gjestfrihet innebærer å dele måltider, så jeg vet akkurat hvilken ufortjent stor plass makaroni har kommet til å få i det tsjadiske kostholdet. I Fitine, Ngori, Salal, Kouba Oulanga, Zouar, Bardaï og mange andre steder - makaroni hver dag! Dag ut og dag inn! 'Du ble italiener', kommenterer en tsjadisk venn av meg når han hører om min kulinarisk ensartede reise over tusenvis av kilometer fra Tsjadsjøen til Tibestifjellene i fjor.

Jeg synes ikke dette er en treffende sammenligning. Sannheten er at italienere ville ha grått om de så hvordan tsjadere spiser makaroni. For mens makaroni er et tilbehør i Europa, spiser tsjadere det som en hovedrett. Makaroni med masse olje og litt tomatpuré i, kanskje en liten kjøttbit på toppen... Makaroni med sukker og litt smør i... Makaroni til middag, frokost og lunsj... Makaroni variert med... spagetti. Som om den ulike formen gjør spagetti og makaroni til to ulike ting!

Spagettiverksted opprettet av IOM i Kouba Oulanga, Tsjad

Noen skylder på at tv og indiske såpeserier gjør husmødre late (dette gjelder først og fremst husmødre i N'djamena). Kvinner jeg forsiktig har frittet ut har sagt at makaroni er lettvint å lage og vanskelig å kritisere, da det ikke svir seg fast i kjelebunnen. Om du lager ris tre dager på rad, så vil du få høre det, men makaroni glir av en eller annen grunn ned hos alle, og på ubestemt tid...

Tyngst veier kanskje forklaringen om makaroniens oppfattede overlegenhet. Det er litt med makaroni som med baguetter: Folk tror av en eller annen grunn at det er bedre. Selv om makaroni er billig, er det dyrere enn mais og hirse, som tradisjonell boule lages av. Dermed har det blitt slik at de velstående spiser makaroni, mens de fattige spiser boule, ifølge tolkningen til mange tsjadere jeg har snakket med.

Det er imidlertid en sør/nord-distinksjon i makaronisaken, som med nesten alt i Tsjad, og sydister har ikke trykket makaroni til hjertet slik nordister har gjort. For de sistnevnte virker det iblant nærmest som en prinsippsak. De sverger til makaroni som om det var noe uovertruffent, og de av dem som er bosatt i sørlige Tsjad spiser ofte som om de fremdeles befinner seg i ørkenen der fisk, frukt og grønnsaker ikke eksisterer.

Lastebil fra Libya i Mao, Tsjad (oktober 2014)

Hvor matvaren kommer fra er lett å lede seg frem til. Det er den transsahariske handelen med Libya som har gjort makaroni populær i Tsjad. Lastebiler bringer makaroni i bøtter og spann fra Libya til tsjadiske byer som Zouar, Faya, Mao og Moussoro. Goraner og toubouer er (ifølge etniske generaliseringer som er så vanlige her) kjent for å ikke gjøre stort ut av mat fra før, ja, behandle mat som noe de er hevet over - så kanskje det ikke er rart at makaroni skulle få fotfeste nettopp blant dem.

Hva spiste folk i nordlige Tsjad før makaroniens kommen? har jeg ofte lurt på når jeg - uendelig mange ganger, føles det som - har beriket måltidet med en boks sardiner. Svarene jeg har fått er kamelmelk, kamelkjøtt, og dadler. Tradisjonell spagettimaking eksisterte også, antagelig siden italienernes okkupasjon av Libya, en prosess som bevarte mer av melets næring. 

Bak makaroniens massive inntog ligger den dypere ideen man dessverre regelmessig støter på i utviklingsland, nemlig ideen om at det som kommer utenfra, er bedre. Slikt blir det kulinarisk tragedie av!

Foran restaurant i Gos Beida, Tsjad

De uangripelige

Vi kan like gjerne si det høyt: Noen mennesker havner aldri i fengsel. Noen mennesker blir aldri bøtelagt, mister aldri jobbene sine, blir aldri kroppsvisitert eller får bilen sin ransaket selv i disse Boko Haram-tider. Det er bred enighet i Tsjad om at det finnes folk som er 'uangripelige', og at andre regler gjelder for dem, eller ingen.

Nærmere bestemt dreier det seg om presidentens slekt eller folkegruppe, som her ikke skal nevnes ved navn, og en liten politisk elite med diplomatskilter på bilene. 

Jeg tenker på det når jeg sitter i baksetet på en Toyota Hilux i savannelandskapet sør for N'djamena og observerer en direktør som holder et haglegeværløp ut av bilvinduet. Det er så typisk, egentlig: En rik mann som kommer unna med alt. Han nipper til et glass whisky med isbiter i mens han speider etter byttedyr, før han gir tegn til sjåføren om å stoppe. Kruttlukta river i nesen når skuddet går av. Direktøren skyter fem perlehøns og en fasan på turen, bytter som blir sanket sammen og avlivet med kniv av raske hjelpere.

'Jeg var en jeger', sier direktøren humoristisk - 'nå kalles jeg en krypskytter! Men jeg er ikke en krypskytter, for jeg tar kun det nødvendige. Av ti perlehøns tar jeg bare to...' 

En .22 Long Rifle ligger ubrukt i baksetet. For større byttedyr må man dra lenger ut, hvor man kan finne gaseller og kragetrapper, ifølge direktøren. En kragetrappe er en stor og sjelden fugl som er fredet - 'Dreper du en kragetrappe i dag, er det som om du har drept en oberst i hæren!' legger han til. 

Plakat i Goré, Tsjad

Er direktøren uangripelig? lurer jeg iblant. Det virker nesten sånn. Bøtene og fengselsstraffene for krypskyting i Tsjad er ganske avskrekkende. Det er blant annet derfor dyrebestanden i nasjonalparken Zakouma øst i landet har kunnet ta seg opp, beskyttet av hard hånd. Men direktøren som ofte kombinerer sjenerøse pikniker i sitronhagen sin utenfor N'djamena med jaktbilturer i omegn virker ganske ubekymret ved tanken på bøter og fengsel. Han er et velkjent offentlig ansikt, direktør for et statlig organ, bror av en statsråd, med uante og utvilsomt solide politiske forbindelser...

'Finnes ikke uangripelige folk overalt?' spør en ung tsjader meg. 'De finnes i hvert fall i Frankrike og USA, som er land man refererer til...'

Ved sideelv til Bahr Sara, Manda, Tsjad

Å drive med krypskyting foran gjester på en weekend er naturligvis bare ett av mange uttrykk for uangripelighet. En av de mest kjente uangripelige i Tsjad er presidentens lillebror, som var generaldirektør for tollvesenet fra 2008 til 2015 og angivelig utnyttet denne stillingen til å underslå enorme summer. Lillebror ble avsatt av presidenten for bare noen uker siden etter å ha gått over streken (som man altså får inntrykk av at finnes - enkelte mener likevel at det kun er et spill for galleriet før valget til neste år). Lillebror ble varetektsfengslet og skal etterforskes for korrupsjon, men symbolsk, etter manges mening. Ingen vil i hvert fall overraskes om han om kort tid er på frifot igjen ... og innehar en ny høy stilling i det offentlige ...

Presidentens eldste sønn var den mest uangripelige av alle. Folk sier at han kjørte rundt på tokt i den tsjadiske hovedstaden selv på høylys dag. Når han gikk inn på en bar med de væpnede livvaktene sine, sa han, 'Ingen rører seg!' og plukket ut de jentene han hadde lyst på. Skjebnen ville det slik at han ble drept i Frankrike i 2007 av vinningskriminelle, og nå er det ingen som utnytter uangripeligheten sin i samme målestokk, i hvert fall ikke like åpenlyst.

Presidenten har selv kommet med bønner til de uangripelige: 'Slutt å stjele! Dere har stjålet altfor mye', sa han under 1. desember-talen sin i fjor. Han nevnte ikke navn, men alle skjønte at det først og fremst var sin egen familie og vennekrets han snakket til. 

Hvorfor kan ikke presidenten bare sette foten ned for dem som for resten av folket? kan man lure. Men å stille en lillebror, våpenbror, sønn eller kompis for retten her hvor familie og bånd er alt, kan bety politisk undergang. To av presidentens egne nevøer ledet et væpnet opprør mot onkelen sin på 2000-tallet, og greide nesten å velte ham med invasjonen sin av hovedstaden i 2008. Og det er jo bånd av et eller annet slag mellom dem alle, hele denne tett sammenknyttede tsjadiske eliten ...

Jeg tror ikke egentlig at direktør X, min vert for dagen, skyter sjeldne kragetrapper på jaktturene sine; såpass gangsyn ser han ut til å ha. Men skulle han gjort det, er jeg ganske sikker på at han ville ha kommet unna med det - han er jo tross alt den han er!

Soldat som vokter Manda nasjonalpark, Tsjad