Kufarge-navn og andre kuhistorier

Den sørsudanske etterretningssjefen Michael og jeg kjører mot Uganda fem måneder etter at Sør-Sudan ble en uavhengig stat. Michael stanser bilen og plukker opp en kvinne med tre barn som jeg først tror er dinkaer, på grunn av kvinnens v-formede merke i pannen; Michael forteller imidlertid senere at de er mundari. Mudari begynte å ha lignende merke som dinkaer, men er baritalende folk. Ifølge Michael har dinkaene (han er selv dinka) lært dem mange ting om kunsten å ta vare på kyr - hvordan man holder kyrne samlet, hvordan man tenner ild for å holde dem varme, hvordan man finner bedre beitemarker til dem, hvordan man generelt gjør dem lykkelige og forplantningsdyktige. 

Jeg forteller at en nordmann i Norsk Folkehjelp en gang spurte meg hvor mange kufarger jeg kan, siden jeg bor i hus med dinkaer. Michael ler og ramser opp noen navn. Machar betyr svart okse. Machech er gulfargen på ku. Mabior betyr hvit okse. Mangok betyr grønn. 'Finnes det noe slikt som ei grønn ku?' spør jeg. 'Det er ei ku de anser for å være grønn', sier Michael. Jeg tar like godt et stort sprang og spør: 'Hvor mange kufarger finnes det?' 'Så mange som det finnes farger', hevder Michael liketil. 

Ved initiering er det også vanlig at mannen får et kufarge-navn. Slik har Sør-Sudans store menn navnene sine knyttet til et dyr av en bestemt farge. John Garang Mabior, hvit okse. Riek Machar, svart okse. Om navnet Tut, som jeg stadig møter i mine bekjente, sier Michael at ’Tut betyr okse, men impliserer ikke fargen'.

Da Michael var liten tok ei ku en gang og løftet ham opp på hornene sine. Michaels hode var på det ene hornet, beina på det andre. Hun var ei veldig vill ku, kalt Kotnier, forteller Michael. Det virket som om kua ville kaste Michael gjennom luften. Men da bestefaren så hva som skjedde ropte han til kua, som lydig satte ned guttungen. Etterpå lot bestefaren Michaels bror få gjennomgå for ikke å ha passet på. 'Hva betyr Kotnier?' spør jeg, Michael tenker seg om og tror at det refererer til en bøffel som har hårete rygg. Denne kua hadde hår på ryggen som en bøffel. 'Hver ku har et navn', forteller Michael. 'Og kua kjenner navnet sitt og svarer på det.'

Michael sier en lang regle navn mens han teller på fingrene til han kommer til den niende bestefaren sin. Alle dinkaer kan forfedrene sine utenat, noen til åttende ledd, noen til tiende, noen til fjortende, men du må kunne farslinjen din utenat i hvert fall i seks generasjoner. Og har du en felles bestefar i inntil seks generasjoner tilbake med noen, kan du ikke gifte deg med vedkommende. Det er tabu og forbudt ifølge dinkaenes kultur. 

Michaels bestefar – 'hvilken i rekken?' spør jeg, og Michael sier ’den umiddelbare’ – var sterk i magi. Når ei ku skulle slaktes snakket han med den, overtalte kua, og den skrek ikke og sparket ikke når den ble slaktet. Den følte ikke smerte. 

En annen historie i familien går om en tipp-tipp-tipp-tipp-oldemor. Blant dinkaene er det noe kalt luak, forteller Michael, et hus for kyr som kan romme opptil femti kuer. En gang hadde denne tipp-tipp-tipp-tipp-oldemoren ingenting å spise. Luaken var tom, det var ikke avling. Men så, ved magi, ble taket på luak-en åpnet og ’kuer av alle tenkelige farger ble sluppet ned, så vel som noe durra.’ Michaels klan i dinka bor-folket, en subgruppe av dinkafolket, er kjent for magi. Ellers tror Michael at Gud gir magiske evner til de minste stammene. Baka, makaraka, mondu, zande, moro ... Han tror at det er Skaperens gave til små stammer at de har fått magiske evner, sånn at alle skal kunne forsvare seg. 

Like ved Yei-elven passerer vi en flokk okser med store, krumme horn. En av oksene har hornene pekende nedover i stedet for oppover. 'Har de gjort noe for at hornene skal vokse nedover?' spør jeg. 'Nei', sier Michael; 'den bare er sånn. Det er som øreringer, er det ikke?' Michael forteller at de er ankole-kuer fra Uganda, nærmere bestemt Mbarara, og at de som regel er røde. Lugbara-kuer (vi passerer en flokk av disse) er små; murle-kuer er små. Dinka-kuer er store, og de sterkeste i Afrika, hevder Michael: 'Vi pleide å drive dem fra Tonj til Kampala til fots. De beveget seg alltid, og dette holdt dem i form. Ugandas president Museveni fikk sju hundre hvite dinka-kuer i gave i 1998.'

'Jeg tror de kuene savner Sør-Sudan', sier jeg, etter at de engasjerte ordene hans har sunket inn, og Michael ser ut som han er helt enig. 

Kuer Bol i Tsjad

Your cows are beautiful

Borgerkrigen i Sør-Sudan, som har rast siden desember 2013 og deformert ansiktet til verdens yngste stat, fikk en håpefull ende den 26. august, da president Salva Kiir signerte fredsavtale med opprørsleder og tidligere visepresident Riek Machar.

Erfaring og et blikk på nyhetene på sudantribune.com sier at det er altfor tidlig å feire; men jeg tenkte likevel, i lys av disse lysere tidene, at jeg skulle dra noen historier fra 2011 og 2012 om det som er sørsudanernes store lidenskap: Kuer.

*

Samlingspunktet for kuer i Panyagor i Jonglei-delstaten i Sør-Sudan er fullt av kuer i solnedgangen. De har gresset om dagen, og nå er de her. Samlet for natten og til salgs, noen av dem. Trenger du ei ku? spør mennene som lener seg på gjeterstaver i den opptråkkede leiren og diskuterer dyrenes kvaliteter frem og tilbake. En av dem er lærer ved en barneskole og påtar seg å snakke engelsk med meg. Jeg tenker at jeg skal si noe hyggelig til ham, så jeg gjør det som aldri kan slå feil i Sør-Sudan: Jeg gir ham et kompliment for kuene hans. ’Your cows are beautiful’, påstår jeg og setter opp et oppriktig ansiktsuttrykk. 

Mannens rynkete ansikt lyser opp i et hjertelig smil. ’Very beautiful’, sier han – ’very, very, very beautiful!’ Stemmen hans er så følelsesladet at jeg må smile innvending. Det er vanskelig å høre om han snakker om kuer eller om kvinner. Kanskje er de så sammenflettet her i Sør-Sudan at det er vanskelig å skille dem, fordi kuer bringer kvinner, og vice versa. 

Vi står og studerer kuene i den varme solnedgangen. Syngeokser med horn hver sin vei, vridd i ulike retninger, gjenstand for dinkaenes poesi... ikke-syngeokser eller nytteokser som holder insekter unna med slengende haler... Barneskolelæreren peker på kuene sine, hvite, svarte, hvit- og svartflekkede, og en nærmest rødlig ku. Hva slags farger har kuene i landet mitt? vil han vite. Har vi sånne? Og sånne? Har vi hvite kuer? Jeg må tenke meg om og sier at det er typisk for norske kuer å være brune og hvite, gjerne i kombinasjon, og svarte, og at det kanskje finnes helt hvite kuer også. Jeg skriver ned adressen hans - som knapt er en adresse, mer en veivisning - og sier at jeg skal finne det ut. Om et postbud på et eller annet tidspunkt i fremtiden begynner å gå til Panyagor vil det være mulig å sende bilder av kuene i landet mitt til denne levende interesserte barneskolelæreren. 

Har jeg noensinne sett en helt hvit ku i Norge? Sannelig om jeg vet. Jeg oppdager at jeg nesten ikke kan fortelle noe om kuene som i alle år har eksistert rundt meg i diverse landskap. Jeg er pinlig uvitende om dette (fra sørsudaneres ståsted) mest ettertraktede av dyr. Mer må finnes ut, og et kualbum komponeres for fremtidige reiser i dette pastoralistiske hjerteområdet. Å reise med et kualbum her ville ha vært like populært som å reise med et polaroidkamera – dessverre har jeg ingen av delene, men den potensielle interessen og gleden er lett å forestille seg. 

Noen kuer gumler i seg hårete sandgule ’nøtter’ på bakken, og jeg bøyer meg og tar opp en. Barneskolelæreren forteller at den heter thau og at ’there is a baby inside.’ Han gjentar dette flere ganger: 'There is a baby inside!' Det er en daddelkjerne, forteller en annen, og det er noe inni som du kan spise. Det inni har flere navn, på dinka kalles det det yer og på nuer kalles det toy. Det kan brukes i walwal, grøten som er sørsudanernes egen rett og kan lages på så mange måter, av mais, av durra, med salt, sukker eller ville dadler, og med kumelk helt over til slutt. 

Senere finner jeg ut at det dreier seg om ørkendaddelen balanites aegyptiaca.

Ørkendadlene er noe kuene elsker, og bakken rundt den lille kvegleiren er full av de rentyggede steinene deres.

Vi står og ser på kuer som drøvtygger og slår med halene i det siste solskinnet i Panyagor den dagen. En fryd for øyet, i hvert fall for alle som har øye for kuer. Jeg traff definitivt blink med komplimentet mitt. 'Your cows are beautiful' - barneskolelæreren kunne ikke ha vært mer enig! 

Illustrasjonsfoto fra Bol i Tsjad