mandag 31. august 2015

Oppnøsting av et 116 år gammelt elveeventyr

I 1895 navigerer Émile Gentil, fransk marineoffiser og oppdagelsesreisende, dampbåten sin Léon-Blot oppover Kongelven. Misjonen hans er å finne den mest praktiske veien mellom Gabon og Tsjad, for å 'nå Tsjad først' (før britiske og tyske ekspedisjoner) og forene tre deler av det franske imperiet: Algerie, Sudan og fransk Kongo.*

Det naturlige valget faller på elvene - disse vannveiene som frem til i dag er Sentral-Afrikas ferdselsårer. Han navigerer opp Kongoelven; båten tas fra hverandre og fraktes gjennom jungelen til Oubangui-elven; han navigerer nordover på denne og en av dennes sidelever før han til slutt kommer til Chari-elven, Tsjads store vannvei som går like til dagens N'djamena.

I 1899 gjennomfører han reisen på ny, samme rute. Målet denne gangen er å nøytralisere den sudanske slavehandleren Rabah, som truer sultanen av et av Frankrikes protektorater i Tsjad-bassenget. Men på denne reisen opplever Émile Gentil et forlis, lærer jeg av tsjadere som forteller meg historien. Han er nødt til å forlate båten med utstyr, vinflasker og uante skatter (i hvert fall uante hemmeligheter) i en sideelv til Chari-elven. 

Og han reiser nordvestover og deltar i det avgjørende slaget mot Rabah i det som nå er Kousseri i Kamerun. Den franske kommandanten Lamy dør, men Gentil og Frankrike oppnår de de vil: Slavehandlerens hode ender opp på en stake, og Tsjad blir en del av det franske imperiet. 

*

I det regionale museet i Sarh møter jeg en av Tsjads første konservatorer. Under skyggefulle mangotrær bak museet som huser initiasjonsmasker, elefantspyd og en av Rabahs boubouer, penser jeg samtalen inn på båten. Den båten jeg hørte om for første gang for bare et par dager siden. 

Ja visst finnes båten til Émile Gentil ikke langt herfra, på et sted som heter Gourourou. Museumsdirektøren har i årevis jobbet med å få båten opp av elven og til museet i Sarh, men har hittil manglet finansiering. Han har skrevet seg sliten. Desillusjonen er synlig i øynene hans. Visst har han fått ja. Men ingen handling. Helt siden åttitallet. Og det begynner å haste! Det må gjøres før prosjektet med å avlede vann fra Oubangi- til Chari-elven igangsettes - et prosjekt som skal redde Tsjadsjøens vannstand fra å synke ytterligere, men som samtidig vil gjøre Émile Gentils båt enda mer utilgjengelig, kanskje ødelegge den helt.

Båten er truet ikke bare av vannprosjektet, men av menneskelig uforstand. Fiskere i omegn har fått vinflasker fra attenhundretallet i garnene sine og tankeløst drukket dem opp. Våpen, strykejern og uidentifiserte biter av metall som fiskerne fester til garnene sine er andre tapte objekter. Museumsdirektøren har bedt kantonhøvdingen i området om å hindre folk i å nærme seg båten for å få slutt på slik uforstand. Konklusjon: Det vil ikke være mulig å se båten, for noen. Det er forbudt! 

Nå er det ikke heller å plyndre båten som er intensjonen min - jeg ønsker bare å stå på bredden og se på den, mens jeg forestiller meg hvilke tanker som fløy gjennom Émile Gentils hode den gangen han måtte forlate båt og last i ødemarken på felttoget sitt mot Rabah. Jeg griper den mest nærliggende løsningen og spør museumsdirektøren om han vil bli med meg. Han sier at han ikke kan dra uten en autorisasjon fra departementet sitt i N'djamena. Ellers er det tiden for å besøke, innrømmer han, nå før regnet kommer (samtalen utspiller seg i mai måned). I regntiden er båten fullstendig skjult i vannmassene, men mars og april - slutten av den tørre sesongen - er gode måneder for å se båten. Mai skulle også være mulig. Bortsett fra at det ikke er mulig fordi museumsdirektøren har nedlagt teppeforbud mot alle former for besøk, for alle

Det er typisk i Tsjad at tillatelser må komme fra høyeste hold, mens forbud kan komme fra hvilket hold som helst. Under slike omstendigheter er det bare én ting å gjøre, og det er å gå nettopp til den høyeste autoriteten i regionen, til guvernøren. 

Guvernøren av Moyen Chari har ikke noe imot å autorisere en slik tur; han tenner tvert imot på ideen. Storsinnet ringer han prefekten i Maro, prefekturet båten befinner seg i, og sier at en norsk turist er på vei for å se båten til Émile Gentil. Han ber prefekten om å legge til rette for meg (nærmere bestemt garantere min sikkerhet - senere forstår jeg hva han mener med dette siste). Samtalen er en monolog uten pause, og hadde jeg ikke visst bedre ville jeg ha trodd at guvernøren snakket i en telefonsvarer. Når han er ferdig trykker han ganske enkelt på av-knappen. 'Det var prefekten av Maro', legger han til, da ansiktet mitt antagelig ser spørrende ut. 'Sa prefekten ja?' lurer jeg. Guvernøren får meg til å forstå den uendelige forskjellen mellom prefekt og guvernør: 'Det er en beskjed som kommer fra høyt hold! Vi spør ham ikke om hva han synes!'

Tsjad er et land med klare hierarkier, og utrustet med velsignelsen til regionens øverste sjef legger jeg så av gårde mot Maro. 

Stedet hvor forliset angivelig fant sted

Det er ikke så ofte jeg møter tsjadere som tenner på opplevelser og oppdagelser - de fleste vil ha noe mye mer konkret som belønning for strabasene - men Denis, som jobber som ambulansesjåfør for en ngo som tar seg av sentralafrikanske flyktninger, er en av de få som mener at opplevelser er mer verd enn penger og som har lyst til å se det han hittil bare har lest om i bøker. 

Det er altså Denis som frivillig melder seg til å bli ledsageren min inn i Émile Gentil-land. 

Denis grilles av prefekt og politimester i Maro før avreise. Prefekten skriver ned navnet hans, fødselsdato, arbeidssted, hvem han er sønn av, og numre av alle slag. 'Du har påtatt deg engasjementet å bringe henne tilbake' - prefektens stemme blir understrekende - 'i god behold (en bonne état)!' 'Ja', sier Denis. Jeg tenker at Denis er virkelig modig, for Tsjad er satt sammen slik at om jeg får så mye som et skrubbsår på den turen, så er det Denis som vil bli regnet som ansvarlig - og skyldig. 

I mangel på telefonnettverk skriver prefekten et brev - eventyrlysten vår har nå fått navnet 'misjon' - som vi skal levere til brigadekommandanten i Gourourou. Prefekten skriver for hånd på et ruteark, han har vondt for å skrive, nøler stadig ved stavemåter og stryker ut ord (senere forteller han meg at han tilbrakte ungdomsårene sine i en opprørsgruppe). Heldigvis har han et stempel å sette på, og han setter det rikelig på også, inkludert på den brune konvolutten som han limer igjen. 

Gorourou ligger 45 kilometer unna Maro. Det regner den morgenen vi skal dra - et av de første store regnskyllene dette året. Denis kommer sent. Vi tenker begge det samme: At regnet har gjort veien til gjørmehav. Denis vil at vi forhører oss med fiskerne som daglig kommer fra Gourourou og omegn til markedet i Maro om tilstanden på veien før vi legger ut. Synet som møter oss på markedet er ikke akkurat oppmuntrende: Fiskerne fra Gourourou har ennå ikke kommet, bordene deres av påler og bambus står tomme, med beina i vanndammer. Og klokka er allerede over tolv! 

Det ender med at vi likevel drar. Denis har lånt motorsykkelen av en venn, jeg fyller på bensin, og vi setter av gårde. Bilen til kantonhøvdingen av Maro, den eneste bilen vi ser på veien, har kjørt seg fast og blitt forlatt i sporet. Veien er fylt med vann og ligner mest av alt en kanal. Men det blir snart bedre. Stadig møter vi menn med pil og buer og jaktspretterter, og på ett tidspunkt passerer motorsykler med grønnkledde skogvoktere og to anholdte krypskyttere. Skogen er grønn, grønn, men ikke tett, ikke jungel. Vi møter enkelte fiskere også med fangst i burlignende beholdere av bambus på motorsyklene. 

Til slutt kommer vi til en stor landsby med en mangotreallé. Det er Gourourou, finner vi ut når vi spør et barn. Landsbyens elite, beleilig samlet i sirkel foran huset til kantonhøvdingen, reiser seg med utrakte hender og varme hilsener, og bekymringene mine fra Sarh er som forduftet (etter museumsdirektørens tordentale tenkte jeg kanskje at vi skulle bli jaget som potensielle kulturskattplyndrere og gravrøvere...). Kantonhøvdingen, landsbyhøvdingen av Gourorurou, brigadekommandanten og politimesteren er snarere smigret over at den lille landsbyen deres her i utkant-Tsjad står på turistkartet. At noen har kommet helt fra Europa for å se noe som befinner seg her

Visst kjenner alle til Émile Gentils båt, selv om ikke mange har sett den, fordi den ligger utilgjengelig til. Noen sier at man til visse tider på året kan høre støyen av vannet som bruser gjennom båten, om ikke herfra, så fra fiskelandsbyen Baguirgué. 

Gjestfrihet blir aldri mer liketil enn i en bortgjemt afrikansk landsby. Brigadekommandanten sier at vi skal bo hos ham siden brevet fra prefekten er adressert til ham. Han får tilberedt kylling (slaktet der og da) med makaroni, samt rød te. Brigadekommandanten var før utstasjonert ved den sudanske grensen, og nå er han her ved den sentralafrikanske grensen. Han er en mann som aldri skilles fra kalasjnikoven sin og som på den typiske tsjadiske militærmåten forsikrer oss om at sikkerheten vår hos ham er 'hundre prosent garantert.' 

Det er ikke noe telefonnettverk i Gourourou, men brigadekommandanten tar oss til et punkt bak hytta si hvor vi kan fange Airtel-signaler hvis vi holder telefonene i været. Jeg fanger ingenting fordi jeg bare har Tigo. Hvem hadde tenkt noe annet uansett? For å finne fotsporet til en oppdagelsesreisende må man iblant være litt oppdagelsesreisende selv... 

Med brigadekommandanten av Gourourou

I Afrika bør du aldri late som om du klarer deg selv. Det er arrogant, og gjør alt mye vanskeligere enn det kunne ha vært. Du bør tvert imot oppsøke og hilse og spørre til råds så mye du bare greier. 

Kjørelæreren min i Sarh fortalte meg før avreisen min om en jakttur han selv foretok til Gourourou med venner for et par år siden. De tok med seg kantonhøvdingen av Maro** og dro rett ut i skogen i Gorourou uten å oppsøke landsbyhøvding, jordhøvding (chef de terre) eller vannhøvding (chef d'eau). De fant ingenting. De så ofte dyr, men det var umulig å skyte dem. De hadde salt og krydder, men ikke noe kjøtt. De drakk ølet sitt uten å spise. Noen i følget sa at denne usuksessen skyldes det at de hadde forbigått høvdingene. Slitne kom de tilbake til Gourourou og oppsøkte landsbyhøvdingen for å presentere sine forsinkede siviliteter. Landsbyhøvdingen begynte å snakke: Følget skulle ha kommet hit først, og det var de - folkene i Gourourou - som skulle ha jaktet i skogen. Maître og følget begynte å bla opp penger for å kompensere for korttenktheten sin (ja, i Afrika kan penger bøte på det meste). Gourourous egne menn gikk så ut i skogen for å jakte, og fylte opp bilen med gaseller og ville perlehøns. Vi var veldig fornøyde, mintes maître. Moralen er: Man kan ikke ignorere høvdingene. C'est des gens qu'on s'amuse pas avec! 

Denis og jeg forberedte oss allerede i Maro: Vi kjøpte sukker og rød te i løsvekt som vi fordelte i poser til høvdinger vi skulle få behov for å blidgjøre. 

Morgenen etter ankomsten vår i Gourourou spør jeg hvilken landsbyhøvding som kommanderer stedet båten ligger på. 'Vi bør oppsøke ham', sier jeg. Brigadekommandanten setter av gårde på motorsykkel for å finne vedkommende. Og kommer tilbake uten høvding, men med en verdifull veiledning: Høvdingen ba oss finne sin underordnede, en chef de carré, Jeremie, i fiskelandsbyen Baguirgué. 'Folk drar til båten uten å si ett ord til meg', forteller brigadekommandanten at landsbyhøvdingen sa; 'derfor finner de den ikke!' 

'Det var bra at du tenkte på å oppsøke landsbyhøvdingen', sier alle til meg. 

Det skulle bare mangle, tenker jeg med meg selv, etter så lang tid i Afrika!


Vår 'ekspedisjon' som legger ut fra Gourourou. Denis er nr. 4 fra venstre

På grunn av nærheten til grensen med Den Sentralafrikanske Republikk - og følgelig fare - er vi mannsterke når vi legger ut. Det er meg, Denis, brigadekommandanten, politimesteren, le responsable de détachement, samt to elementer de sier er fra MISCA (det skulle hete MINUSCA nå - en stabiliseringsstyrke i Den Sentralafrikanske Republikk). Kantonhøvdingen er også med, men får motorstopp og snur. 

Fiskelandsbyen Baguirgué ligger like ved en av Chari-elvens sideelver; en bortgjemt bredd hvor folk lemper og pakker fisk fra uthulte kanoer. Her finner vi Jeremie. Vi er heldige, for han hadde tenkt seg ut og fiske. Og uten ham ville det virkelig ha vært umulig å finne båten. Han leder oss til målet på vanskelige stier, så smale at løvverk slår oss i ansiktene, for ingen bor på akkurat det punktet ved bredden der båten befinner seg. Lange brune blader med barkaktig konsistens ligger på bakken, deformert av solen, vridd i spiralform; når de er ferske kan man lage sandaler av dem, forteller brigadekommandanten, og sandalene varer for en dag og kan tillate deg å for eksempel jobbe på åkeren. Men de smeller som kinaputter når vi kjører over dem. Sola er intens og vi passerer et kukadaver som ikke engang lukter, fordi det har tørket i solen à la charmot, det soltørkede kjøttet alle spiser i Tsjad. 

Og der er elvebredden. Jeremie viser oss svabergene. En delvis utvisket inskripsjon i steinalderstil, med rette kanter, sier med mer eller mindre tydelighet: 

NAUFRAGE 
15 D 1899
BG 
A 40 M. 

Vi tolker det slik (kanskje tar vi feil): Naufrage (forlis). Bateau Gentil (Gentils båt - Denis kommer opp med denne). 15. desember 1899. À 40 mètres (40 meter fra inskripsjonen) 

'Émile Gentil likte båten sin', slår Denis fast. Han markerte på steinen nøyaktig dato for forliset samt i hvilken avstand fra steinen båten befinner seg. Det er som om han tenkte på å komme tilbake eller på en eller annen måte nektet å anse båten som fortapt. 

Vi ser ikke båten. Slutten av mai - regntiden har allerede startet i Den Sentralafrikanske Republikk for uker siden. Alt er bare vann. Men Jeremie peker på et omriss, et punkt der ute hvor det er som om vannet støter på en hindring, og sier at det er der båten ligger. 

På tilbakeveien til Gourourou blir en motorsykkel med to militære hengende etter. Et skudd gjaller plutselig gjennom skogen. Stedets potensielle farer melder seg i bevisstheten: Landeveisrøvere, Selekaopprørere, krypskyttere ... Selv tenker jeg mytteri. Det viser seg imidlertid at den bakerste motorsykkelen fikk et teknisk problem, og siden det ikke er noe telefonnettverk og hornet deres ikke virker, skjøt de i luften for å varsle oss. Militære ... 

I fiskerlandsbyen Baguirgué

Hos kantonhøvdingen i Gourourou, på stoler i ring under et mangotre, prøver vi å få tak i fragmentene av den historien Émile Gentil har etterlatt seg i området. Hundreogseksten år har gått, ingen som kan ha sett ham er i live nå, men noen kan ha blitt fortalt noe av besteforeldrene sine. For en ekspedisjon av den sorten Émile Gentil ledet i 1899 kan vel ikke ha gått helt upåaktet hen? Og særlig ikke med en så dramatisk begivenhet som et forlis like i nærheten? 

De gamle snakker om 'de hvite', men har tydelige vansker med å skille de hvite fra hverandre - Émile Gentil og følget hans på 1890-tallet fra de som senere kom på 1920-tallet. De som kom på 1920-tallet gjorde et mye sterkere inntrykk, virker det som, fordi de drepte en gjenstridig landsbyhøvding og 'fraktet hodet hans til Frankrike.'

En høy mann har likevel fått tak i essensen av historien om Émile Gentil, og legger til interessant informasjon: Gentil gjennomførte to reiser, og på sin første reise hadde han allerede sett for seg å bygge ved Baguirgué. Han ville opprette en slags tilstedeværelse der - forskningsstasjon eller lignende. Problemet var at han hadde sett seg ut et hellig høydedrag. Voilà, det er derfor de hadde en ulykke, sies det; fordi de ville installere seg på et hellig sted. 

'Den ulykken var en brems for Gourourou', kommenterer Denis, som personlig mener at kolonialismen brakte utvikling til Afrika; 'hadde det ikke vært for den ulykken ville det ha vært mange ting her!' 

Denis ber brigadekommandanten skrive et brev til prefekten med en utlegning av misjonen. Kommandanten bruker lang tid på kladdingen og ber kantonhøvdingens sekretær om hjelp. Resultatet blir ganske bra - bedre enn hva vi hadde med oss - stemplet og signert. I Maro gir vi brevet fra brigadekommandanten til prefekten, som ganske sikkert vil overbringe det videre til guvernøren. 'Misjonen er fullført', sier alle. 

Som vanlig kastet jeg meg ut i det først og leser etterpå. Ett eneste ord om denne båten i Sarh, og jeg var på vei, fordi jeg hadde dårlig tid, kjempet mot regntid og vannstand. Men når jeg fordyper meg i materialet i ettertid ser det ut til at puslespillbrikkene ikke passer så godt sammen likevel. Tilhørte båten virkelig Émile Gentil? Etter å ha skummet den tre hundre sider lange boken hans, La chute de l'empire de Rabah, som ligger i fulltekst på internett, er jeg usikker på hvilken båt det er som ligger utenfor Gourourou. Det er nemlig ikke Léon-Blot, som fortsatte å navigere på Tsjads vannveier frem til 1945 og som nå befinner seg på et museum i Fréjus, Frankrike. Kan det ha vært en av de andre båtene i ekspedisjonen? Eller en båt med forsterkningene Émile Gentil ba om fra Øvre Oubangui til slaget med Rabah? Men hvordan kan Émile Gentil ha unngått å nevne forliset i den monumentale boken sin, som ellers er ganske detaljert, helt ned til vanskelige partier båten måtte forsere eller den siste sardinboksen mannskapet delte? 

Jeg kryper til korset - riktignok bare på telefon - til den fryktinngytende museumsdirektøren i Sarh. Han tekster i blokkbokstaver at båten tilhørte Émile Gentil, men ikke var Léon-Blot. Han oppgir ingen kilder. 

'I Afrika etterlater ikke historien spor', sier en lærer i Maro til meg. Her i Afrika hvor folk ikke dokumenterer, bare husker. Men hvor fortiden også virker så nær, fordi forholdsvis lite - hvis vi sammenligner med oss selv - har forandret seg. 'Å reise til Tsjad, kaste seg inn i dette enorme ukjente, så fullt av farer av alle slag', skrev Émile Gentil i sin 1902-bok; det virket forlokkende på 'den unge entusiasten som jeg var!' Hvor lett er det ikke å se for seg den unge franske marineoffiseren som tenker dette? Og som med interesse studerer pelikaner og traner, dirigerer bærere og senegalesiske skyttere på sin slitsomme tråkletur langs Sentral-Afrikas vannveier? 

Hundreogseksten år har kanskje gått, men Tsjad er fremdeles 'ukjent' og 'enormt', og elveeventyr i Sentral-Afrika har sin egen magi, nå som for 116 år siden. 

Kantonhøvdingen av Gourourou (t.v.) og kantonhøvdingen av Maro (t.h.).
Under troningsseremoni av førstnevnte

*Émile Gentil: La chute de l'empire de Rabah 1902:17
**På det tidspunktet hadde ikke Gourourou egen kantonhøvding, og området lå under kantonet Maro. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar