tirsdag 11. august 2015

Kvinnen som mente alvor

Hun hadde valgt å bo i denne vannknappe, konservative, støvete byen i et eldgammelt og ørkentruet sultanat: Zinder i Niger.

Å treffe henne, noe jeg gjorde i 2014 på en gjennomreise i landet, bar preg av noe surrealistisk. 

For det første hadde hun seks hester i hagen. Og et uant antall geiter og hunder. Jeg hadde en slags Villa Villekulla-følelse da vi ringte i en bjelle festet til et seletøy på inngangsporten til huset til det som var blitt meg fortalt var en svensknorsk kvinne naturalisert i Niger. Det var takket være franske Nathalie, som jobbet for en ngo dedikert til å hjelpe barn som har en vansirende infeksjonssykdom kalt noma, at jeg i det hele tatt var kommet til denne usannsynlige dørstokken: Noen timer tidligere, idet jeg sulten hadde gått ut av et bakeri forsynt med en slags skillingsbolle til å hjelpe meg gjennom den dagens ramadanfaste, var jeg blitt ropt til på gaten. Overrasket kunne jeg konstatere at det var en hvit kvinne som kom mot meg. 'Jobber du her? Hvem er du? Jeg så deg i går langs veien - jeg trodde det var en drøm!'

Jeg trodde det var en drøm, jeg også. 

Nathalie hadde ikke vært sen om å ta meg til Esther, som var minst like overrasket. ('It's not every day that I ride out with a fellow Norwegian!', skrev hun senere på Facebooksiden sin). Villa Villekulla var lekkert - med mintgrønne puter og gardiner, komfortable møbler, solcellepanelstrøm, vanntårn og permanent vanntilgang; kort sagt, et ekte hjem. (Ikke som hjemmene til enkelte av de vestlige innvandrerne som vil bo 'som alle andre', det vil si i fattigdom, og ikke gi barna sine annet enn pinner og steiner å leke med. Ja, for blant de vestlige som har valgt å bo i Afrika finnes det et livsstilsspekter som i begge ender er like ekstremt. Og midten finner du de avslappede som faktisk kan både gjøre en forskjell og kose seg på samme tid, og som gir det mest harmoniske inntrykket.)

Esther disket opp med en eventyrlunsj jeg ikke hadde sett maken til på elleve måneder. 'Anthon Berg, fordi vi er skandinavere', sa hun spøkefullt der hun danderte marsipanbrød og blodappelsin med tørket mango og fiken fra Kano i Nigeria - dit hun pleide å dra for å handle - på en tallerken. Hun tryllet til og med frem brunost, sa hun hadde fem stykker i fryseren, oppsmuldret men fantastisk, som vi spiste på pain au chocolat (grovbrød er vanskelig å oppdrive i Niger). Pluss EKTE kaffe laget i italiensk espressokanne. En sliten vandrer som trengte å lade batteriene sine kunne ikke være på lykkeligere besøk enn hos Esther!

Familiehistorien hennes var ekstraordinær etter alle standarder. Foreldrene flyttet til Niger i 1986 fordi de hadde lest at det finnes 37.000 spiselige vekster i verden ('dette var på åttitallet, man har sikkert funnet enda flere nå', sa Esther), men at vi mennesker bare benytter oss av tre tusen av dem. Da var jo løsningen på verdens sultproblem allerede åpenbar! Det familiedrevne Eden Foundation ble satt opp i Zinder for å forske på saheliske matvekster (og andre nyttevekster som kan bli for eksempel til møbler) og distribuere såkorn gratis til bønder. 'Vekster man har glemt, eller kanskje aldri benyttet, og som klarer seg i tørt klima', forklarte Esther meg der vi hugget inn på brunosten mens den nigerske julisolen brant og brant utenfor de svalende turkise gardinene. 

Den ekstreme idealismen Esthers foreldre stod for da de valgte å slå seg ned i et av verdens fattigste land, for å forske på matvekster robuste mot tørke, i et forsøk på å gjøre sitt lille bidrag til å bekjempe verdens sultproblem ... Hvilken enorm respekt står ikke av dét? Hvor annerledes er det ikke enn valget til de fleste? Og å faktisk holde fast ved forsettet i år som blir tiår. Ja, da mener man alvor! 

Eventyrlig lunsj i Niger som involverer brunost, med Esther (t.v.)
og Nathalie (t.h.)

Oppvokst delvis i Niger og delvis i Sverige hadde Esther unik kjennskap til to vidt forskjellige verdener. Hvilket inntrykk må hun ikke ha gjort i mannsdominerte Zinder: En hausatalende hvit kvinne som hver dag besteg en av sine seks hester og dro ut på ridetur, gjerne akkompagnert av hjelpegutter for å få ridd alle hestene, enten det var i den nigerske marka eller til restauranter og butikker i byen. Hun fortalte meg at en nigersk jente en gang hadde spurt, 'Men om broren din sier, 'Du rir ikke i dag' (for hausamenn kan til enhver tid utstede slike humørfylte befalinger), så rir du vel ikke i dag, eller hva?' Esther lo bare og svarte, 'Broren min ville aldri våge å si noe slikt!' Hun hadde en fantastisk barndom i Niger, fortalte hun meg, men det var vanskelig for henne da hun kom i tolvårsalderen, for da begynte venninnene hennes å vokse fra henne. Da de var tolv skulle de nemlig gifte seg...

Vel var det komfortable huset en oase, men Esther la ikke skjul på den frustrasjonen det å jobbe i Niger iblant var heftet med: Temperaturen kryper til over 40 grader i skyggen. En død firfisle ligger et aller annet sted og stinker. Det er ikke strøm. Ting smelter! Esther rev seg i håret over denne så altfor typiske situasjonen og over alle andre ting som enten ikke funker, går i stykker foran øynene på deg eller aldri kommer frem når du bor på et avsidesliggende sted i Afrika. De seks hestene var for å 'koble av.' Det, og hvor mange liter geitemelk man hadde fått den dagen og kunne lage geiteyoghurt av. 'Hausaer er stolte, de drikker ikke geitemelk', fortalte hun meg der hun rørte i yoghurten: 'Tuareger drikker all type melk, men ikke hausaer.' 

De er så fattige, og de er så stolte, en ikke-konstruktiv kombinasjon, la ikke Esther skjul på at hun mente. Niger er offisielt verdens fattigste land, og det er ikke helt uten grunn at det er slik. 'Det er som å gå i sirup, og den dagen du ikke blir frustrert, den dagen har sirupen vunnet.' Folk er apatiske. Folk gjør ikke noe for å reise seg. Det er så mange regler. Det er ingen frihet. Verst av alt: Fatalismen. At Guds vilje leses inn i alt du ikke fikk, når sannheten er at du ikke gjorde noen egeninnsats. 'Jeg forlot ikke inshallah-land for å komme til hakuna matata-land!', sa Esther til seg selv da hun lå på sykehus i Kenya etter en rideulykke og alle sa dette frustrerende til henne - 'hakuna matata.'

Men også denne annerledesheten som er menneskers rett: 'I Sverige tenker vi, 'Men vil de ikke bli som oss, da?' Nei, de vil ikke bli som oss', sa Esther. 

Dette hadde sunket inn hos meg også. 

'Det finnes to ting du kan gi', sa Esther: 'Penger og tid. Og i Sverige er jo penger tid.' Esther ga tid. Og av alle steder på jorden var det her i Zinder i Niger hun ville være, for hun ville aldri kunne kjenne en kultur så godt som hun kjente hausa-kulturen, resonnerte hun.

På det ukentlige kvegmarkedet i Zinder, Niger

Den siste kvelden slappet vi av med hver vår øl etter å ha ridd de to hestene Ebony og Kandahar ut i ødemarken (Esther var ikke redd for å ta nybegynnere som meg med på ridetur). Vi hadde også gjort et mislykket forsøk på å injisere naboens hunder med rabiesvaksinen Esther til enhver tid oppbevarte i kjøleskapet. Vi var slitne, men latteren satt løst. Esther fortalte om den autoritære kurtisen til le commandant de zone, den mektigste militære i regionen, til vi begge gapskrattet. Om sultanen av Zinder, som hun naturligvis var venn med. Om kameltyvene i Tanout. Om magien i Maradi. Hun fortalte om en innesperret kvinne blitt venninne som ikke får lov til å gå ut av mannen sin. Om den langsomme islamifiseringen av Zinder - hvordan slørene og hijabene er på i mye større grad nå enn for tjue år siden. Om Boko Haram som banket på porten. 

Jeg dro til Tsjad med en leid politi/militæreskorte for å gå klar av det selvsamme Boko Haram. Esthers liv så jeg deretter bare på Facebook. Esther med hunder, Esther med hester, Esther med ungene i skolen hun drev (for i tillegg til å drive The Eden Foundation drev hun The Bettan Garvi School Initiative for et førtitalls foreldreløse barn i Zinder). Esther hadde tusen jern i ilden. Alltid smilende fra øre til øre. Alltid i utrettelig aktivitet.

I januar, i kjølvannet av Charlie Hebdo-terroren i Paris, rystes Zinder av opptøyer. Det eneste biblioteket i byen brennes ned. Esther samler inn penger via sosiale medier for å kjøpe nye bøker til et 'roterende bibliotek.' Vi Facebookvenner ser henne med bager fulle av bøker i Paris. 'Because the love for reading is the first step to asking all those little questions that will eventually define who we are, and why we chose to do what we do', skriver hun. 

Sjuende august får jeg en sjokkbeskjed: Esther er død. Hun døde i en trafikkulykke mellom Niamey og Zinder, på vei hjem fra ferie i Sverige. Bilen hun satt i havnet på kollisjonskurs med en lastebil. De andre passasjerene overlevde, men Esther omkom. 

Jeg tror det knapt. Hvordan kan et menneske som var så levende, plutselig være død? Hva mer er, et menneske som hadde så mye å gjøre, som betydde så mye for så mange?

Hvordan kan et av de beste menneskene bli bare 34 år gammel? 

'Det stod skrevet', prøver tsjadere å trøste meg. 'Like siden hun var i magen til moren sin, har det stått skrevet at hun skulle dø i en bilulykke på dét og dét stedet, på den og den dagen.' 

Jeg tror det fremdeles ikke. Jeg må klype meg i armen. Bare de skrevne ordene forteller meg at det er sant. 'Biståndsarbetaren Esther Garvi död i svår olycka' (Jönköpings-Posten). 'Svenska Esther Garvi död i bilolycka i Niger' (Dagen). En facebookside som sveller opp av tårer og kondolanser. En dødsannonse i Aftenposten.

Kan det virkelig ta slutt før det er slutt?

For det ER ikke slutt. Esther sådde mange frø. Og hun mente alvor. Livet hennes lignet et eventyr, men var også hardt arbeid. På utallige steder i det nigerske åkerlandet kan Edentrær fortsette å vokse, velutrustede mot den ekstreme varmen og tørken som kryper over Sahel, hvis mange nok av oss vil.

Jeg vil at historien skal fortsette. Jeg vil at trærne skal vokse.

Og hver gang jeg tenker på Niger, og det sandgule landskapet og den brennende sola i Zinder, vil jeg tenke på Esther.

Sultanpalasset i Zinder, Niger

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar