mandag 17. august 2015

Festen som ikke var

Den ellevte august satte jeg stivpyntet kursen mot Nasjonens plass i N'djamena. Det var Tsjads uavhengighetsdag, den 55. i rekken. Tsjadiske flagg var stukket inn i alle flaggholderne langs hovedgaten Avenue Charles de Gaulle: Blått, gult og rødt. Butikkene var stengte, trafikken glissen. Alt var som det skulle være. 

Jeg steg av et stykke før Nasjonens plass. Jeg hadde stålsatt meg til å bli ropt til og omdirigert av bryske soldater som forteller meg at det er forbudt å gå der jeg går. Men det skjedde ikke. Da en brannmann i uniform hilste på meg, benyttet jeg anledningen, føre var, til å spørre om passasjen var åpen: 'Passasjen er åpen', svarte han. 'Du er fri. Presidenten er i Abeche!'

Visst var jeg klar over at feiringen for første gang i historien var flyttet til Abeche, åtte hundre kilometer unna hovedstaden, nær grensen til Sudan. President Idriss Déby, statsråder og andre viktige personligheter hadde alle forflyttet seg. Men jeg hadde forventninger om i det minste å se en liten militærparade i N'djamena. Noen fanfarer, et par trommeslag, quelques têtes, 'noen hoder.' Vi skulle vel ha en militærparade? Borgermesteren ville vel i det minste komme?

Men det er virkelig ingenting på Nasjonens plass - ingen utenom de vanlige politimennene som opprettholder lov og orden rundt N'djamenas mest kjente landemerke. I tillegg til et par uvanlige militære som skuler mot den glisne trafikken. Kanskje offentlige plasser står ekstra i fare for å bli utsatt for hærverk på uavhengighetsdager? Er de redde for den store globusen av stål og den kommunistisk utseende statuen av en mann og en kvinne foran et V-tegn?  Men jeg tror ikke det, heller. Hærverk er så uvanlig i Afrika. 

Staten har hardnakket påstått at flyttingen av festen var et tilfeldig innfall. Folk flest tror noe annet. Tsjad ble angrepet av Boko Haram for første gang i år - i februar i grenseområdene mot Nigeria, og i juni og juli i hovedstaden selv. Uavhengighetsfeiringen har aldri blitt flyttet til andre byer før i de 55 årene siden Tsjads uavhengighet - det er feiringen av Frihetens og Demokratiets Dag (som markerer president Idriss Débys kommen til makten 1. desember 1990) som har pleid å rotere fra by til by.

Å samle tusenvis av mennesker på ett sted til en bestemt tid i hovedstaden var naturligvis det siste myndighetene ønsket gjøre når Boko Haram bare uker tidligere hadde gjennomført tre angrep på henholdsvis den sentrale politistasjonen, politiskolen og det sentrale markedet.

President Idriss Déby uttaler følgende til pressekorpset i Abeche når han får spørsmål om hvorfor festen er flyttet: 'Dette er et spørsmål jeg overhodet ikke forventet meg (...). Jeg kunne ha valgt en annen by, som Mondou, Sarh eller til og med Amdjarass (...). Abeche er en av Tsjads store byer, det er den nest mest folkerike byen etter N'djamena. Historisk må man også anerkjenne at Abeche har vært hovedstad i kongeriket Ouaddaï. (...) Voilà, det er derfor vi har valgt den. Men i morgen kan det kanskje være en annen by. Flyttingen av uavhengighetsfesten har begynt, og kommer til å fortsette. 2016-jubileet vil bli feiret i en annen by. Det finnes ingen annen grunn enn den jeg har nevnt.'*

Hvorfor vil ikke myndighetene innrømme at de flyttet festen av sikkerhetsmessige årsaker? Kanskje fordi det er som å innrømme et nederlag - at Boko Haram dikterer mer enn man noensinne trodde var mulig den gang man tok opp kampen mot sekten. Å forflytte seg åtte hundre kilometer østover kan fort virke som en type retrett, selv om det var hensynet til allmennheten - vanskelighetene med å ivareta sikkerheten på et stort arrangement i en allerede rammet by - som lå bak. Det er verd å nevne at man i tsjadisk krigerkultur aldri må bli såret i ryggen - det betyr at man var på vei til å flykte. Så er det rart at de ikke sier det? Alle vet det, uansett. Folk er redde.

Idriss Déby benytter uavhengighetsdagen til å si noen ord om Boko Haram: 'Krigen vil ikke være lang, den vil være kort. Åpenbart handler det om å ikke senke årvåkenheten, om å ikke gi Boko Haram, som sikkert vil gå for kamikaze-aksjoner, frie tøyler.' Han gjentar poenget flere ganger under spørsmålsrunden: 'Jeg er ikke blant dem som sier at krigen vil være lang (...). Den vil være over innen slutten av året. (...) Det som gjenstår, er å unngå at individer transformerer seg til kamikazer for å føre det man kaller en asymmetrisk krig, som bringer lidelse.'**

Jeg, den antagelig eneste som kom stivpyntet til Nasjonens plass i dag (tsjadere er kanskje ikke så ivrige på dette som turister), besøker en venn som bor ikke langt unna. Pastis, brus og kokte egg - det ble en liten fest likevel. Vi ser feiringen i Abeche på direktesendt tv. Stridsvogner, militære i endeløse kolonner og politimenn i beskyttelsesbukser som lar seg bite av politihunder. 

Festen som for første gang på 55 år ikke fant sted i N'djamena er en av de mange små tingene som viser at situasjonen i Tsjad er annerledes nå enn for bare ett år siden.

Omtrent slik kom jeg til Nasjonens plass
(skilt foran skjønnhetssalong, N'djamena, Tsjad)

* L'Info 13-16.08.2015:4
** Ibid.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar