torsdag 13. august 2015

Excellence Monsieur le Ministre

Da jeg kom til ukjente Tsjad for ett år siden, på det som skulle være en enkel gjennomreise på veien til Sør-Sudan, ville jeg neppe ha trodd at jeg ett år senere skulle knote ned et brev til den tsjadiske innenriksministeren der jeg nærmest på mine knær ber om å få innvilget seks måneder til i dette landet. Hvordan ble gjennomreisen til ett år? Hvorfor er jeg blitt så glad i Tsjad, dette lite omtalte landet i midten av Afrika? 

Det er mange grunner, men den viktigste er kanskje denne: Tsjad er veldig ekte. Veldig gjestfritt og veldig ekte. Føy til unikt. I hvor mange land kan du se nyfakkede landeveisrøvere stilt opp på rekke og rad mens våpnene deres triumferende holdes opp i været? Leke med ungene til unge sultankoner og guvernørfruer som prøver å ta artium? Inviteres til troningsseremonier? Se elleve tusen bøfler? Og av 365 netter helt utilsiktet tilbringe bare én natt på hotell?

Men ett år under turismeflagget får enkelte spørsmål til å melde seg hos myndighetene, som i Afrika ofte tror at alt er for noe, gjerne for noe annet enn det du sier, og ofte for noe utbyttende. 

Det hele begynte med politimesteren i Sarh, som spurte meg ut på et mørklagt kontor (det var ikke strøm på det tidspunktet) mens han hele tiden holdt en lommelyktstråle i ansiktet mitt. Hva er min 'interesse' i all denne reisingen? Har noen sendt meg hit? (Dette spørsmålet dukker opp flere ganger og i ulike former.) Har staten sendt meg? Hvilket (statlig) departement tilhører jeg? Når jeg kommer hjem, hvem vil jeg rapportere til? Hvor har jeg pengene fra? Det er ikke første gang vi har et slikt avhør, men mens det første avhøret i april endte med at politimesteren lo og sa 'Greit, jeg skal gi deg visum for at du skal fortsette å oppdage verden', ender det nå med at han sier 'Vi vet ikke hva du gjør her' og pålegger meg å reise de åtte hundre kilometerne til hovedstaden N'djamena for en ny forlengelse. Noe jeg dagen etter gjør, tross en lei øyekatarr; pakket og omstilt i all hast.

På vei inn i Saharaørkenen, mellom Mossouro og Salal

Den sentrale politistasjonen i N'djamena ligger ikke langt fra presidentpalasset, og sikkerheten har blitt streng etter at Boko Haram gjorde sin fryktede entré i hovedstaden denne regntiden. Du må gjennom omhyggelig kroppsvisitering og bagasjekontroll før du slippes inn i de indre gemakkene fulle av muggskader, papirbunker (datamaskiner er sjeldne her) og visdomsord skrevet på papirlapper på veggene.

Obersten som viser seg å herske i visumseksjonen stiller, akkurat som politimesteren i Sarh, spørsmålstegn ved det lange oppholdet mitt i landet. Etter hans mening bruker ikke turister så mye som ett år i et land, for så å be om seks nye måneder. 'Du driver en form for forskning', mener han. 

Obersten har på en måte rett. Men jeg kan ikke kalle forskning det som ikke vil munne ut i en vitenskapelig publikasjon. Jeg forsket i Sør-Sudan. Ikke i Tsjad. Her er jeg på reise. Vi kan kalle det et selvutdanningsprosjekt. Læring. Men ikke forskning. (At jeg blogger bør jeg absolutt ikke fortelle om på politistasjonen - selv om Tsjad ikke er det mest paranoide landet i Afrika husker jeg godt hvordan jeg kunne ha bitt av meg tungen den gangen ord om bloggen glapp ut av meg i Dyreoppdrettsdepartementet i fjor. I Afrika er det best å ikke risikere den mistenksomheten og mistilliten som hefter ved det 'å skrive.' Og i og med at bloggingen bare er en hobby synes jeg ikke det er nødvendig å informere om den, heller.)

For obersten er ikke læring eller selvutdanning eller det at jeg 'liker Tsjad' grunner gode nok. Obersten konkluderer med at han ikke vil gi meg et nytt visum med mindre han er instruert av innenriksdepartementet. Realt nok.

Det er i denne typen situasjon at man mobiliserer kontaktene sine. 'Jeg redder deg, du redder meg', som en goranvenninne pleier å si. Responsen er overveldende: 

Guvernøren av Sila (som det har kommet meg for øre at fremdeles spiser havregrøt, etter at jeg introduserte denne matvaren for ham i mars), ringer direktøren for immigrasjon på den sentrale politistasjonen i N'djamena og legger inn et godt ord for meg. 

Direktøren av menneskelige ressurser i Innenriksdepartementet, tidligere prefekt i Bol, som jeg møtte på reise, tar meg til innenriksministerens generaldirektør, som er som en viseminister.

Generaldirektøren ber meg i sin tur skrive 'et brev' til innenriksministeren. 

En venn ringer og tipser meg om at generaldirektøren av turismekontoret er en 'nær venn' av generaldirektøren for politiet. 

To politimenn møter meg utenom arbeidstid for å gi meg råd og støtte. 

En kjent vitenskapsmann retter brevet mitt til Excellence Monsieur le Ministre for franske ordfeil. 

Best, eller verst, av alt: En venn i en flyktningleir i sørøstlige Tsjad organiserer en journée de la prière, bededag, og forteller meg om det når det allerede er et fait accompli. Han har kjøpt en sau, tjuefem kilo sukker, tjuefem kilo ris, melk, tomat, salt samt brennved, og betalt kvinner for å tilberede et festmåltid. 'Det er imamen som har anbefalt meg dette for at du skal kunne få visumet ditt. (...) Vi vil dele ut [dette] i moskeen. Folk vil be og resitere Koranen hele dagen for å lette oppgaven din med å få visum. Og det vil virke, inshallah.'

At folk i en flyktningleir skal be hele dagen til Gud om at jeg skal få visum, det er helt utrolig! De skulle naturligvis ikke ha gått til så drastiske skritt som å kjøpe en sau, men dette er Tsjad, rausheten er så stor at det iblant gjør oss som kommer på besøk helt ordløse. Og sacrifices er en del av hvordan folk påvirker omstendigheter og utfall i sin favør her - den guddommelige faktoren man benytter seg av når man vil vippe vekta.

'Nå kommer alle til å tro at jeg er sultanen' - med Bakhid foran sultanpalasset i Gos Beida, Tsjad

Alle disse anstrengelse - og kanskje var det la journée de la prière som var utslagsgivende, for alt jeg vet - fører til resultater. Direktøren for immigrasjon på politihuset hadde allerede sagt ja til å gi meg tre måneder etter å ha snakket med guvernøren av Sila. Men brevet signert av viseinnenriksministeren, som svar på mitt brev til Excellence Monsieur le Ministre, instruerer generaldirektøren av politiet til å gi meg hele seks måneder. Og viseutenriksministeren er alle politimenns og politimesteres overordnede. Saken er så å si løst. 'Jeg redder deg, du redder meg.' Det har virket som et klokkeverk. 

Så helt enkelt er det likevel ikke, viser det seg, selv med et brev fra viseinnenriksministeren. Etter Boko Haram-angrepene i juni og juli (et av dem på denne selvsamme politistasjonen) er politiets nerver naturlig nok på høyspenn. De går faktisk til det skritt å sjekke navnet mitt hos Interpol. Den vanskelige oberst Adam, som jeg har funnet ut at han heter, insisterer hardnakket på at jeg må ha skjulte, skumle hensikter. 'Ett år i landet. Du driver en form for forskning.' Han presser meg så hardt at jeg til slutt gir etter. 'Kanskje opplevelsene mine i Tsjad en dag blir til en bok', sier jeg og slår ut med armene, 'og hvem vet', legger jeg vågalt til, 'kanskje De vil være i den!' Oberstens harde ansikt sprekker opp i et smil: 'Den veldig slemme obersten!' sier han med et ikke uhumoristisk glimt i øyet. 'Nettopp', sier jeg. 'De nektet å gi meg nummeret Deres, ikke engang navnet... Men jeg har funnet ut navnet Deres likevel!'

'Hvem ga deg navnet mitt?' spør obersten. 'Det er ulovlig!'

Med misseriya-folket i Grand Sido-departementet

Siste sprell gjør han når jeg ber om multippel entré. 'Hva skal du med multippel entré?' lurer obersten. 'Dra til Kamerun, for eksempel', sier jeg (best å ikke nevne Sudan). 'Nei, nei, nei', sier obersten med en oppgitt mine over denne stadig mer mistenkelige turisten. Og legger til: 'Multippel entré, det kommer an på oss, om vi vil gi det til deg eller ikke!' Han har fått meg ned på knærne igjen. 'Oberst, vær så snill' - jeg leter etter ordene - 'det er ikke bra', plumper jeg til slutt like godt ut med. 'C'est des caprices!' 

Han ler fornøyd over ordet 'caprices', nykker, og stemningen løser seg opp. 

'Giftet du deg i Bongor eller i Sarh?' spør han idet han skriver ut visumet mitt. 

'Det er landet jeg elsker', sier jeg, og greier å avholde meg fra å si noe mer. 

Vi går gjennom en korridor i retning immigrasjonsdirektørens kontor. På veien er det en mann spør om sin dossier, sak, og oberst Adam svarer muntert, 'Avslått!' Han er en sånn type som finner en spesiell glede i å utstede avslag. Det eksisterer en del sånne personligheter på kontorer rundt om i verden. Byråkratens lille makt - kontorets små gleder. Som kanskje får noen lukkede konvolutter til å vandre, også, for alt jeg vet.

En mannlig sekretær stempler visumet mitt og overrekker meg passet med det jeg har inntrykk av at er den største motvilje: 'Du får ministeren til å skrive brev for deg!' sier han anklagende, mens 'det får være måte på!' blir hengende uuttalt i luften.

Det er naturligvis et problem at mennesker er så mye sterkere enn systemet i Tsjad og hele tiden overstyrer det. Hva med et system der hvem du kjenner eller hvilken godvilje du vekker hos administratoren, den såkalte ansiktsverdien din, ikke betyr noe som helst? Der loven alene hersker? Tsjad er så uendelig langt unna et slikt scenario! 

Først når jeg får passet ser jeg hvilket visum jeg har fått. Oberst Adam har gitt meg nøyaktig det jeg hele tiden ville ha: Seks måneders multippel entré. Kanskje han ville sikre seg en hyggelig omtale i den fiktive fremtidige boken min, tross alt. 

Og da ligger veien åpen for seks nye måneder i dette spennende sentralafrikanske landet. Mahmoud, generaldirektør for det tsjadiske turismekontoret OTT, introduserer meg stolt for sine høytstående venner på denne måten heretter: 'Dette er en norsk turist som har tilbrakt over ett år i Tsjad!' Seier for Mahmoud og alle som prøver å vise at Tsjad er et helt ok land klar til å ta imot en horde av turister. De aller fleste tsjadere tar nemlig den elsken du har lagt på landet deres som et personlig kompliment. Hadde det vært opp til dem skulle du ha fått statsborgerskap og blitt værende hos dem én gang for alle, og i mellomtiden er du en høyst velkommen gjest.

Er det da noe rart at reisen stanset opp i Tsjad for et langt øyeblikk - og mer enn som så?

Med handelskvinne (toubou) i Bardaï

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar