mandag 3. august 2015

Dra eller ikke dra

'Slutt å tenke på Den Sentralafrikanske Republikk. Du risikerer å få et sammenbrudd', sier flyktningen Ali til en venn som nettopp, i likhet med så mange andre i leirene i Tsjad, har hyllet Den Sentralafrikanske Republikk og livet de hadde der før, opp i skyene.

Det er ikke måte på hvilke lovord du hører om Den Sentralafrikanske Republikk når du er blant folk som så vidt greide å komme seg ut av landet med livet i behold: 'Det er et snilt land; alle der er snille.' 'Det er et vakkert land.' 'Klimaet der er bra.' 'Det er mye å spise.' Og så videre, og så videre.

En tidligere diamanthandler som nå kjører motorsykkeltaxi kommer forbi på sykkel. Jeg inviterer ham på en kopp kaffe, som vi har en termos av. I stedet for å takke ja begynner han å gestikulere: 'Vi drakk kaffe på Capitole [luksuspâtisserie i Bangui, min anm.]. Vi kjørte klimatiserte biler! Vi hadde det bra!' Han sier at han tenker på alt han har mistet. 'Å ta en kaffe nå ville ha vært en katastrofe!' utbryter han hoderystende og forsvinner innover leiren på sykkelen sin. 

I Maingama-leiren finnes det folk fra alle samfunnslag og regioner, men alle har det til felles at de har mistet nesten alt. Av ulike grunner er det vanskelig for disse flyktningene og returneene å finne seg til rette i Tsjad, og mange tar det vanskelige valget å reise tilbake til Den Sentralafrikanske Republikk, tross risikoen. 

Fordi landet ennå ikke er stabilisert kan ikke IOM (Den Internasjonale Organisasjonen for Migrasjon) assistere repatrieringen, og folk drar for egen maskin. Grensen mellom Tsjad og SAR er stengt og kraftig militarisert, men folk i leirene i sørøstlige Tsjad har ofte ikke midler til å dra helt til Kamerun for å krysse grensen ved en lovlig grenseovergang. De kysser derfor den stengte Tsjad-grensen med livet som innsats. Så mange har dødd på den måten, ifølge både flyktninger, returneer og vertsbefolkning i Grand Sido-departementet.

Den tsjadiske innenriksministeren Abdérahim Birémé Hamid sendte riktignok ut en intern radiomelding til lokalmyndigheter og humanitære organisasjoner den 19. mai der han avkreftet at det har blitt gitt noen ordre om å skyte systematisk på folk som krysser grensen. Men folk i grenseområdene påstår at det skjer likevel. Grensesoldatene skal hindre folk i å krysse og bruker de midlene de har til rådighet. Da grensen ble stengt mai 2014 uttalte president Idriss Déby i en tale at 'ikke en fugl' krysser grensen heretter. Noe enkelte grensesoldater angivelig tok, og fortsetter å ta, svært bokstavelig.

Brud (i midten) med venninner, Maingama-leiren, Tsjad

Fordi en person som drar ofte fortsetter å eksistere som et spøkelsesnavn for leirmyndighetene, og fordi enkelte 'selger' plassen sin i leiren til medlemmer av vertsbefolkningen, finnes ingen eksakte tall for fraflytting, men leirene skaller av. Det sies om så mange at 'ils ont traversé', 'de har krysset.' For mange er det økonomisk håpløshet i Tsjad som er utslagsgivende. Håpløshet, og håp. Så mange drømmer om det som var, eller er ivrige etter å gjenoppta det de håper at de ennå kan finne rester av. Enkelte har hus som ennå står, arbeidsstillinger som venter på dem, relasjoner og annet som trekker dem tilbake til hjemlandet. De mest hardbarkede uttaler at det er bedre å dø på egen jord enn å dø i utlandet.

Alis tante bestemmer seg brått for å dra tilbake til SAR fordi mannen til datteren hennes er død og datteren nå befinner seg alene og gravid i Bangui uten assistanse. Med tre barn pakker hun sakene sine og begynner den farlige ferden. Folk i Maingama- og Belom-leirene drar stort sett til en nedlagt leir i utkanten av Sido like ved grensen. Her finnes det loser som tar fem tusen franc (rundt sytti kroner) for å føre folk over til sentralafrikansk side.

For Alis tante går det bra. De skulle krysse grensen klokken elleve om kvelden, til fots med los og bærere (de hadde mye bagasje), men tsjadiske militære oppdaget dem og løsnet skudd. De trakk seg dermed tilbake til loserens hus og krysset klokken fire om morgenen, denne gangen uten komplikasjoner. Tanten ringer noen dager senere og forteller at hun er i Kaga Bandoro og venter på militæreskorte - organisert av MINUSCA-styrken langs farlige strekninger i SAR - til Bangui. Ektemannen hennes er fremdeles i leiren, men Ali har en følelse av at han med tid og stunder vil følge etter, han også.

I samme blokk - for Maingama-leiren er inndelt i nummererte 'blokker' og 'landsbyer' - bor en elegant dame som snakker fransk med skarre-r. Hun drev privatskole i Bangui med tre tusen elever. Her i Maingama har hun også startet en privatskole, og det er derfor hun fremdeles er i leiren, forteller hun - elevene har bruk for henne. Ellers er hun ikke redd for å dra tilbake til Den Sentralafrikanske Republikk. Slektninger har beroliget henne angående situasjonen der. Butikkene er åpne, bussene kjører, muslimer går hvor de vil... Selv er hun kristen, men gift med en muslim. Når de kommer tilbake til Bangui vil de installere seg i den muslimske bydelen Kilometer 5 og leie ut huset i bydelen Boy-Rabe, hvor de bodde før, men hvor det er mange antibalaka. Å bli i Tsjad er lite attraktivt. 'Seks tusen franc' [assistansen per individ per måned i Maingama-leiren], 'hvordan skal du greie å leve for dét?' spør skoledirektøren mens hun steker flate ramadankaker. 

En dag kommer den falne diamanthandleren på sykkel for å fortelle at Kimberleys embargo på sentralafrikanske diamanter har blitt løftet.* Han virker glad. 'Alle comptoirer i Bangui var stengt', forklarer Ali. 'Men nå som embargoet er løftet, vil han tilbake.'

Maingama-leiren, Tsjad

Ali er en av de få som ikke tenker på Bangui. Ikke at han ikke er nostalgisk. En dag vi sitter i den lekke hytta hans hvor han har rigget seg til med telt på en bambusseng for å gå klar av regnvannet, dukker han ned i dokumenter og viser planen over villaen sin i Bangui. Tre rom, to bad, stor salong, terrasse. Han brukte elleve-tolv millioner franc på det huset. Nå er alt ødelagt. 'Gjør ikke dét vondt?' spør han og skjærer en grimase. Huset påbegynte han i 2011, og mot slutten av 2013 var det nettopp ferdig. På grunn av antibalakamilitsens angrep var han nødt til å forlate bydelen Miskine og dra til Kilometer 5. Huset hans ble ødelagt mens han ennå var i Bangui. De sprengte det i luften ved hjelp av gasstankene hans, som de åpnet. Og hagen full av trær og blomster - selv trærne i den hagen rykket de opp, av hat, sier Ali bittert. 

'Elleve-tolv millioner investert i vann', sukker Ali og legger dokumentene tilbake i teltet for beskyttelse mot vær og vind. 

Han trodde at bilen hans, en RAV4, også ble brent, men noen har ringt ham senere og fortalt at en antibalaka kjører rundt i den, bare med en annen nummerplate. 

Ali var en av de siste muslimene som evakuerte den kristne bydelen Miskine. En av vennene hans fikk strupen skåret over under flukten, og en annen ble skutt i ansiktet av franske styrker. De var fire, og uenige om hvilken vei de skulle ta for å komme seg til Kilometer 5, den etter hvert eneste trygge bydelen for muslimer; 'la oss gå her', 'nei la oss gå her.' Vennen hørte ikke etter og begynte i en retning Ali ikke ønsket. Etter bare noen titalls meter støtte han på antibalaka, som tok tak i ham. Det var ingenting vennene kunne gjøre. 'Vi var tre, de var hundre ...' Bildene plager ofte Ali når han er alene.

Vennen som ble skutt i ansiktet av franske styrker, overlevde, og ble nettopp overført fra Dossey-leiren i Tsjad til Canada. 'Han har kommet seg vekk fra det helvete som er Afrika', sier Ali misunnelig. For det Ali opplevde i SAR - og senere Tsjad - har gjort ham skuffet over hele kontinentet, og alt han ønsker er å komme seg vekk og begynne på det han kaller 'et nytt liv.' 

Mange drømmer om å dra tilbake. Og drar. Men ikke Ali. 'Drar jeg dit, vil jeg dø', sier han. 'Jeg så folk bli drept. Det er dét som er problemet.'

'Hvis jeg drar tilbake til Bangui nå, så vil det være med hevnlyst', resonnerer han videre, 'og det vil ikke være bra, verken for meg eller for landet.'

Ali er likevel ikke immun mot nostalgien. 'Bangui, Fatou', sier Ali drømmende, 'det var fantastisk... Det vi hadde der, kan vi finne det igjen? Det vil være vanskelig.'

'I SAR var alt lett', er mantraet du stadig hører i leiren. Så mange sier dette. Skyldtes det gunstige konkurranseforhold? Det tropiske klimaet? Naturressursene? 'Jeg vet ikke', sier Ali, 'men alt var lett.'

Da han var i Bangui tenkte han aldri på Europa, ifølge ham selv. Han hadde alt han trengte. Han betalte andre folks flybilletter, men drømte selv aldri om å dra. 

Det som gjør vondt er det livet han lever nå. I flyktningleiren kunne han gå en hel uke uten å finne hundre franc. 'Meg, at jeg ikke engang kan finne hundre franc! MEG!' Alis stemme uttrykker vantro.

Sentralafrikansk flyktning som kjører motorsykkeltaxi,
Belom-leiren, Tsjad

'Jeg har ikke fortalt dette til noen, Fatou. Men om jeg ikke kommer meg til Europa på lovlig vis gjennom UNHCR og flyktningstatusen min, så vil jeg dra ulovlig. Gjennom Libya og over havet.' Ali er klar over risikoen: 'Du dør eller overlever', sier han liketil. 

'Folk drar til Europa fordi de er overveldet av vanskelighetene, Fatou. Om jeg kommer meg til Europa, så vet jeg at det vil være en plass for meg. Og det er et kontinent av rettigheter.' 

Tross den generelle skepsisen min mot europadrømmer kan jeg se for meg at Ali har rett: Det vil være en plass for ham i Europa. Velutdannet, veltalende, med en cv som dokumenterer erfaring fra flere internasjonale humanitære organisasjoner. For ham, ikke noe problem. At det vil være et enormt tap for Den Sentralafrikanske Republikk er en annen sak. 

Ali har mulighet til å be slektninger i Frankrike om hjelp, og de vil sende invitasjon og penger øyeblikkelig. Men han vil ikke bry dem. De har mange byrder nå. Han ønsker å gjennomføre reisen av egen kraft. 

Det er bedre å bry dem, mener jeg, enn å risikere livet i ørkenen og på havet. For det er vanskelig å avgjøre hva som er farligst i disse dager: Å reise til Europa eller å reise til Den Sentralafrikanske Republikk.

'Dra eller ikke dra' er spørsmålet mange flyktninger strir med, enten det er i leirer i Tsjad eller i Tunisia, enten veien går til Bangui eller til Lampedusa. Valget står så ofte mellom relativ trygghet i fattigdom eller dette ettertraktede mulige som folk helst vil ha, men som de må risikere livene sine i forsøket på å få.

Mange velger å satse. 

Veien som leder til Den Sentralafrikanske Republikk via Sido, Tsjad

* Embargoet ble delvis løftet 26.06.2015 for en periode på to år, men kun for diamanter utvunnet i den såkalte 'grønne sonen' i vestlige SAR. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar