Oppnøsting av et 116 år gammelt elveeventyr

I 1895 navigerer Émile Gentil, fransk marineoffiser og oppdagelsesreisende, dampbåten sin Léon-Blot oppover Kongelven. Misjonen hans er å finne den mest praktiske veien mellom Gabon og Tsjad, for å 'nå Tsjad først' (før britiske og tyske ekspedisjoner) og forene tre deler av det franske imperiet: Algerie, Sudan og fransk Kongo.*

Det naturlige valget faller på elvene - disse vannveiene som frem til i dag er Sentral-Afrikas ferdselsårer. Han navigerer opp Kongoelven; båten tas fra hverandre og fraktes gjennom jungelen til Oubangui-elven; han navigerer nordover på denne og en av dennes sidelever før han til slutt kommer til Chari-elven, Tsjads store vannvei som går like til dagens N'djamena.

I 1899 gjennomfører han reisen på ny, samme rute. Målet denne gangen er å nøytralisere den sudanske slavehandleren Rabah, som truer sultanen av et av Frankrikes protektorater i Tsjad-bassenget. Men på denne reisen opplever Émile Gentil et forlis, lærer jeg av tsjadere som forteller meg historien. Han er nødt til å forlate båten med utstyr, vinflasker og uante skatter (i hvert fall uante hemmeligheter) i en sideelv til Chari-elven. 

Og han reiser nordvestover og deltar i det avgjørende slaget mot Rabah i det som nå er Kousseri i Kamerun. Den franske kommandanten Lamy dør, men Gentil og Frankrike oppnår de de vil: Slavehandlerens hode ender opp på en stake, og Tsjad blir en del av det franske imperiet. 

*

I det regionale museet i Sarh møter jeg en av Tsjads første konservatorer. Under skyggefulle mangotrær bak museet som huser initiasjonsmasker, elefantspyd og en av Rabahs boubouer, penser jeg samtalen inn på båten. Den båten jeg hørte om for første gang for bare et par dager siden. 

Ja visst finnes båten til Émile Gentil ikke langt herfra, på et sted som heter Gourourou. Museumsdirektøren har i årevis jobbet med å få båten opp av elven og til museet i Sarh, men har hittil manglet finansiering. Han har skrevet seg sliten. Desillusjonen er synlig i øynene hans. Visst har han fått ja. Men ingen handling. Helt siden åttitallet. Og det begynner å haste! Det må gjøres før prosjektet med å avlede vann fra Oubangi- til Chari-elven igangsettes - et prosjekt som skal redde Tsjadsjøens vannstand fra å synke ytterligere, men som samtidig vil gjøre Émile Gentils båt enda mer utilgjengelig, kanskje ødelegge den helt.

Båten er truet ikke bare av vannprosjektet, men av menneskelig uforstand. Fiskere i omegn har fått vinflasker fra attenhundretallet i garnene sine og tankeløst drukket dem opp. Våpen, strykejern og uidentifiserte biter av metall som fiskerne fester til garnene sine er andre tapte objekter. Museumsdirektøren har bedt kantonhøvdingen i området om å hindre folk i å nærme seg båten for å få slutt på slik uforstand. Konklusjon: Det vil ikke være mulig å se båten, for noen. Det er forbudt! 

Nå er det ikke heller å plyndre båten som er intensjonen min - jeg ønsker bare å stå på bredden og se på den, mens jeg forestiller meg hvilke tanker som fløy gjennom Émile Gentils hode den gangen han måtte forlate båt og last i ødemarken på felttoget sitt mot Rabah. Jeg griper den mest nærliggende løsningen og spør museumsdirektøren om han vil bli med meg. Han sier at han ikke kan dra uten en autorisasjon fra departementet sitt i N'djamena. Ellers er det tiden for å besøke, innrømmer han, nå før regnet kommer (samtalen utspiller seg i mai måned). I regntiden er båten fullstendig skjult i vannmassene, men mars og april - slutten av den tørre sesongen - er gode måneder for å se båten. Mai skulle også være mulig. Bortsett fra at det ikke er mulig fordi museumsdirektøren har nedlagt teppeforbud mot alle former for besøk, for alle. 

Det er typisk i Tsjad at tillatelser må komme fra høyeste hold, mens forbud kan komme fra hvilket hold som helst. Under slike omstendigheter er det bare én ting å gjøre, og det er å gå nettopp til den høyeste autoriteten i regionen, til guvernøren. 

Guvernøren av Moyen Chari har ikke noe imot å autorisere en slik tur; han tenner tvert imot på ideen. Storsinnet ringer han prefekten i Maro, prefekturet båten befinner seg i, og sier at en norsk turist er på vei for å se båten til Émile Gentil. Han ber prefekten om å legge til rette for meg (nærmere bestemt garantere min sikkerhet - senere forstår jeg hva han mener med dette siste). Samtalen er en monolog uten pause, og hadde jeg ikke visst bedre ville jeg ha trodd at guvernøren snakket i en telefonsvarer. Når han er ferdig trykker han ganske enkelt på av-knappen. 'Det var prefekten av Maro', legger han til, da ansiktet mitt antagelig ser spørrende ut. 'Sa prefekten ja?' lurer jeg. Guvernøren får meg til å forstå den uendelige forskjellen mellom prefekt og guvernør: 'Det er en beskjed som kommer fra høyt hold! Vi spør ham ikke om hva han synes!'

Tsjad er et land med klare hierarkier, og utrustet med velsignelsen til regionens øverste sjef legger jeg så av gårde mot Maro. 

Stedet hvor forliset angivelig fant sted

Det er ikke så ofte jeg møter tsjadere som tenner på opplevelser og oppdagelser - de fleste vil ha noe mye mer konkret som belønning for strabasene - men Denis, som jobber som ambulansesjåfør for en ngo som tar seg av sentralafrikanske flyktninger, er en av de få som mener at opplevelser er mer verd enn penger og som har lyst til å se det han hittil bare har lest om i bøker. 

Det er altså Denis som frivillig melder seg til å bli ledsageren min inn i Émile Gentil-land. 

Denis grilles av prefekt og politimester i Maro før avreise. Prefekten skriver ned navnet hans, fødselsdato, arbeidssted, hvem han er sønn av, og numre av alle slag. 'Du har påtatt deg engasjementet å bringe henne tilbake' - prefektens stemme blir understrekende - 'i god behold (en bonne état)!' 'Ja', sier Denis. Jeg tenker at Denis er virkelig modig, for Tsjad er satt sammen slik at om jeg får så mye som et skrubbsår på den turen, så er det Denis som vil bli regnet som ansvarlig - og skyldig. 

I mangel på telefonnettverk skriver prefekten et brev - eventyrlysten vår har nå fått navnet 'misjon' - som vi skal levere til brigadekommandanten i Gourourou. Prefekten skriver for hånd på et ruteark, han har vondt for å skrive, nøler stadig ved stavemåter og stryker ut ord (senere forteller han meg at han tilbrakte ungdomsårene sine i en opprørsgruppe). Heldigvis har han et stempel å sette på, og han setter det rikelig på også, inkludert på den brune konvolutten som han limer igjen. 

Gorourou ligger 45 kilometer unna Maro. Det regner den morgenen vi skal dra - et av de første store regnskyllene dette året. Denis kommer sent. Vi tenker begge det samme: At regnet har gjort veien til gjørmehav. Denis vil at vi forhører oss med fiskerne som daglig kommer fra Gourourou og omegn til markedet i Maro om tilstanden på veien før vi legger ut. Synet som møter oss på markedet er ikke akkurat oppmuntrende: Fiskerne fra Gourourou har ennå ikke kommet, bordene deres av påler og bambus står tomme, med beina i vanndammer. Og klokka er allerede over tolv! 

Det ender med at vi likevel drar. Denis har lånt motorsykkelen av en venn, jeg fyller på bensin, og vi setter av gårde. Bilen til kantonhøvdingen av Maro, den eneste bilen vi ser på veien, har kjørt seg fast og blitt forlatt i sporet. Veien er fylt med vann og ligner mest av alt en kanal. Men det blir snart bedre. Stadig møter vi menn med pil og buer og jaktspretterter, og på ett tidspunkt passerer motorsykler med grønnkledde skogvoktere og to anholdte krypskyttere. Skogen er grønn, grønn, men ikke tett, ikke jungel. Vi møter enkelte fiskere også med fangst i burlignende beholdere av bambus på motorsyklene. 

Til slutt kommer vi til en stor landsby med en mangotreallé. Det er Gourourou, finner vi ut når vi spør et barn. Landsbyens elite, beleilig samlet i sirkel foran huset til kantonhøvdingen, reiser seg med utrakte hender og varme hilsener, og bekymringene mine fra Sarh er som forduftet (etter museumsdirektørens tordentale tenkte jeg kanskje at vi skulle bli jaget som potensielle kulturskattplyndrere og gravrøvere...). Kantonhøvdingen, landsbyhøvdingen av Gourorurou, brigadekommandanten og politimesteren er snarere smigret over at den lille landsbyen deres her i utkant-Tsjad står på turistkartet. At noen har kommet helt fra Europa for å se noe som befinner seg her. 

Visst kjenner alle til Émile Gentils båt, selv om ikke mange har sett den, fordi den ligger utilgjengelig til. Noen sier at man til visse tider på året kan høre støyen av vannet som bruser gjennom båten, om ikke herfra, så fra fiskelandsbyen Baguirgué. 

Gjestfrihet blir aldri mer liketil enn i en bortgjemt afrikansk landsby. Brigadekommandanten sier at vi skal bo hos ham siden brevet fra prefekten er adressert til ham. Han får tilberedt kylling (slaktet der og da) med makaroni, samt rød te. Brigadekommandanten var før utstasjonert ved den sudanske grensen, og nå er han her ved den sentralafrikanske grensen. Han er en mann som aldri skilles fra kalasjnikoven sin og som på den typiske tsjadiske militærmåten forsikrer oss om at sikkerheten vår hos ham er 'hundre prosent garantert.' 

Det er ikke noe telefonnettverk i Gourourou, men brigadekommandanten tar oss til et punkt bak hytta si hvor vi kan fange Airtel-signaler hvis vi holder telefonene i været. Jeg fanger ingenting fordi jeg bare har Tigo. Hvem hadde tenkt noe annet uansett? For å finne fotsporet til en oppdagelsesreisende må man iblant være litt oppdagelsesreisende selv... 

Med brigadekommandanten av Gourourou

I Afrika bør du aldri late som om du klarer deg selv. Det er arrogant, og gjør alt mye vanskeligere enn det kunne ha vært. Du bør tvert imot oppsøke og hilse og spørre til råds så mye du bare greier. 

Kjørelæreren min i Sarh fortalte meg før avreisen min om en jakttur han selv foretok til Gourourou med venner for et par år siden. De tok med seg kantonhøvdingen av Maro** og dro rett ut i skogen i Gorourou uten å oppsøke landsbyhøvding, jordhøvding (chef de terre) eller vannhøvding (chef d'eau). De fant ingenting. De så ofte dyr, men det var umulig å skyte dem. De hadde salt og krydder, men ikke noe kjøtt. De drakk ølet sitt uten å spise. Noen i følget sa at denne usuksessen skyldes det at de hadde forbigått høvdingene. Slitne kom de tilbake til Gourourou og oppsøkte landsbyhøvdingen for å presentere sine forsinkede siviliteter. Landsbyhøvdingen begynte å snakke: Følget skulle ha kommet hit først, og det var de - folkene i Gourourou - som skulle ha jaktet i skogen. Maître og følget begynte å bla opp penger for å kompensere for korttenktheten sin (ja, i Afrika kan penger bøte på det meste). Gourourous egne menn gikk så ut i skogen for å jakte, og fylte opp bilen med gaseller og ville perlehøns. Vi var veldig fornøyde, mintes maître. Moralen er: Man kan ikke ignorere høvdingene. C'est des gens qu'on s'amuse pas avec! 

Denis og jeg forberedte oss allerede i Maro: Vi kjøpte sukker og rød te i løsvekt som vi fordelte i poser til høvdinger vi skulle få behov for å blidgjøre. 

Morgenen etter ankomsten vår i Gourourou spør jeg hvilken landsbyhøvding som kommanderer stedet båten ligger på. 'Vi bør oppsøke ham', sier jeg. Brigadekommandanten setter av gårde på motorsykkel for å finne vedkommende. Og kommer tilbake uten høvding, men med en verdifull veiledning: Høvdingen ba oss finne sin underordnede, en chef de carré, Jeremie, i fiskelandsbyen Baguirgué. 'Folk drar til båten uten å si ett ord til meg', forteller brigadekommandanten at landsbyhøvdingen sa; 'derfor finner de den ikke!' 

'Det var bra at du tenkte på å oppsøke landsbyhøvdingen', sier alle til meg. 

Det skulle bare mangle, tenker jeg med meg selv, etter så lang tid i Afrika!

Vår 'ekspedisjon' som legger ut fra Gourourou. Denis er nr. 4 fra venstre

På grunn av nærheten til grensen med Den Sentralafrikanske Republikk - og følgelig fare - er vi mannsterke når vi legger ut. Det er meg, Denis, brigadekommandanten, politimesteren, le responsable de détachement, samt to elementer de sier er fra MISCA (det skulle hete MINUSCA nå - en stabiliseringsstyrke i Den Sentralafrikanske Republikk). Kantonhøvdingen er også med, men får motorstopp og snur. 

Fiskelandsbyen Baguirgué ligger like ved en av Chari-elvens sideelver; en bortgjemt bredd hvor folk lemper og pakker fisk fra uthulte kanoer. Her finner vi Jeremie. Vi er heldige, for han hadde tenkt seg ut og fiske. Og uten ham ville det virkelig ha vært umulig å finne båten. Han leder oss til målet på vanskelige stier, så smale at løvverk slår oss i ansiktene, for ingen bor på akkurat det punktet ved bredden der båten befinner seg. Lange brune blader med barkaktig konsistens ligger på bakken, deformert av solen, vridd i spiralform; når de er ferske kan man lage sandaler av dem, forteller brigadekommandanten, og sandalene varer for en dag og kan tillate deg å for eksempel jobbe på åkeren. Men de smeller som kinaputter når vi kjører over dem. Sola er intens og vi passerer et kukadaver som ikke engang lukter, fordi det har tørket i solen à la charmot, det soltørkede kjøttet alle spiser i Tsjad. 

Og der er elvebredden. Jeremie viser oss svabergene. En delvis utvisket inskripsjon i steinalderstil, med rette kanter, sier med mer eller mindre tydelighet: 

NAUFRAGE 

15 D 1899

BG 

A 40 M. 

Vi tolker det slik (kanskje tar vi feil): Naufrage (forlis). Bateau Gentil (Gentils båt - Denis kommer opp med denne). 15. desember 1899. À 40 mètres (40 meter fra inskripsjonen) 

'Émile Gentil likte båten sin', slår Denis fast. Han markerte på steinen nøyaktig dato for forliset samt i hvilken avstand fra steinen båten befinner seg. Det er som om han tenkte på å komme tilbake eller på en eller annen måte nektet å anse båten som fortapt. 

Vi ser ikke båten. Slutten av mai - regntiden har allerede startet i Den Sentralafrikanske Republikk for uker siden. Alt er bare vann. Men Jeremie peker på et omriss, et punkt der ute hvor det er som om vannet støter på en hindring, og sier at det er der båten ligger. 

På tilbakeveien til Gourourou blir en motorsykkel med to militære hengende etter. Et skudd gjaller plutselig gjennom skogen. Stedets potensielle farer melder seg i bevisstheten: Landeveisrøvere, Selekaopprørere, krypskyttere ... Selv tenker jeg mytteri. Det viser seg imidlertid at den bakerste motorsykkelen fikk et teknisk problem, og siden det ikke er noe telefonnettverk og hornet deres ikke virker, skjøt de i luften for å varsle oss. Militære ... 

I fiskerlandsbyen Baguirgué

Hos kantonhøvdingen i Gourourou, på stoler i ring under et mangotre, prøver vi å få tak i fragmentene av den historien Émile Gentil har etterlatt seg i området. Hundreogseksten år har gått, ingen som kan ha sett ham er i live nå, men noen kan ha blitt fortalt noe av besteforeldrene sine. For en ekspedisjon av den sorten Émile Gentil ledet i 1899 kan vel ikke ha gått helt upåaktet hen? Og særlig ikke med en så dramatisk begivenhet som et forlis like i nærheten? 

De gamle snakker om 'de hvite', men har tydelige vansker med å skille de hvite fra hverandre - Émile Gentil og følget hans på 1890-tallet fra de som senere kom på 1920-tallet. De som kom på 1920-tallet gjorde et mye sterkere inntrykk, virker det som, fordi de drepte en gjenstridig landsbyhøvding og 'fraktet hodet hans til Frankrike.'

En høy mann har likevel fått tak i essensen av historien om Émile Gentil, og legger til interessant informasjon: Gentil gjennomførte to reiser, og på sin første reise hadde han allerede sett for seg å bygge ved Baguirgué. Han ville opprette en slags tilstedeværelse der - forskningsstasjon eller lignende. Problemet var at han hadde sett seg ut et hellig høydedrag. Voilà, det er derfor de hadde en ulykke, sies det; fordi de ville installere seg på et hellig sted. 

'Den ulykken var en brems for Gourourou', kommenterer Denis, som personlig mener at kolonialismen brakte utvikling til Afrika; 'hadde det ikke vært for den ulykken ville det ha vært mange ting her!' 

Denis ber brigadekommandanten skrive et brev til prefekten med en utlegning av misjonen. Kommandanten bruker lang tid på kladdingen og ber kantonhøvdingens sekretær om hjelp. Resultatet blir ganske bra - bedre enn hva vi hadde med oss - stemplet og signert. I Maro gir vi brevet fra brigadekommandanten til prefekten, som ganske sikkert vil overbringe det videre til guvernøren. 'Misjonen er fullført', sier alle. 

Som vanlig kastet jeg meg ut i det først og leser etterpå. Ett eneste ord om denne båten i Sarh, og jeg var på vei, fordi jeg hadde dårlig tid, kjempet mot regntid og vannstand. Men når jeg fordyper meg i materialet i ettertid ser det ut til at puslespillbrikkene ikke passer så godt sammen likevel. Tilhørte båten virkelig Émile Gentil? Etter å ha skummet den tre hundre sider lange boken hans, La chute de l'empire de Rabah, som ligger i fulltekst på internett, er jeg usikker på hvilken båt det er som ligger utenfor Gourourou. Det er nemlig ikke Léon-Blot, som fortsatte å navigere på Tsjads vannveier frem til 1945 og som nå befinner seg på et museum i Fréjus, Frankrike. Kan det ha vært en av de andre båtene i ekspedisjonen? Eller en båt med forsterkningene Émile Gentil ba om fra Øvre Oubangui til slaget med Rabah? Men hvordan kan Émile Gentil ha unngått å nevne forliset i den monumentale boken sin, som ellers er ganske detaljert, helt ned til vanskelige partier båten måtte forsere eller den siste sardinboksen mannskapet delte? 

Jeg kryper til korset - riktignok bare på telefon - til den fryktinngytende museumsdirektøren i Sarh. Han tekster i blokkbokstaver at båten tilhørte Émile Gentil, men ikke var Léon-Blot. Han oppgir ingen kilder. 

'I Afrika etterlater ikke historien spor', sier en lærer i Maro til meg. Her i Afrika hvor folk ikke dokumenterer, bare husker. Men hvor fortiden også virker så nær, fordi forholdsvis lite - hvis vi sammenligner med oss selv - har forandret seg. 'Å reise til Tsjad, kaste seg inn i dette enorme ukjente, så fullt av farer av alle slag', skrev Émile Gentil i sin 1902-bok; det virket forlokkende på 'den unge entusiasten som jeg var!' Hvor lett er det ikke å se for seg den unge franske marineoffiseren som tenker dette? Og som med interesse studerer pelikaner og traner, dirigerer bærere og senegalesiske skyttere på sin slitsomme tråkletur langs Sentral-Afrikas vannveier? 

Hundreogseksten år har kanskje gått, men Tsjad er fremdeles 'ukjent' og 'enormt', og elveeventyr i Sentral-Afrika har sin egen magi, nå som for 116 år siden. 

Kantonhøvdingen av Gourourou (t.v.) og kantonhøvdingen av Maro (t.h.).
Under troningsseremoni av førstnevnte

*Émile Gentil: La chute de l'empire de Rabah 1902:17

**På det tidspunktet hadde ikke Gourourou egen kantonhøvding, og området lå under kantonet Maro. 

Bittert suvenir

Når man oppholder seg i kortere eller lengre perioder i et land hvor man skiller seg ut fra majoritetsbefolkningen, utsettes man iblant for det en venn av meg kaller 'apementaliteten.'

Journalistene i Fredrikstadavisa trodde kanskje at de skapte en samfunnsnyttig og interessant debatt da de postet et bilde av muslimske turister fra De Forente Arabiske Emirater som ber under en gangbru i Fredrikstad, og deretter lot Norges (eller Fredrikstads?) nettroll gå løs på disse samme menneskene. 

For det første: Alle vi som har reist og oppholdt oss i muslimske land, vet at det generelt er uakseptabelt å ta private bilder av folk som ber. Det er nærliggende å tenke seg at denne spesielle gruppen slo seg ned under gangbrua fordi de ikke visste om noe annet sted i byen hvor de kunne praktisere religionen sin. Norge flyter ikke akkurat over av infrastruktur for praktiserende muslimer, som har noen veldig enkle og grunnleggende behov når bønnetiden nærmer seg: Vann, et rent sted å be, fred og ro.

Her tar man altså et bilde av mennesker som utfører en høyst privat handling, sannsynligvis uten å spørre dem om lov, og deretter eksponerer man dem for alt hetset enhver seriøs norsk publikasjonskanal burde ha visst at ville komme, tatt i betraktning den nett(u)kulturen som finnes i Norge i dag. 

Jeg er ikke så veldig kristen, teologisk sett. Men kanskje er det litt kristenkultur i meg likevel, for jeg husker en fin leveregel som stammer fra Bibelen: 'Du skal ikke gjøre mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg.' 

Ville vi ha likt å ufrivillig få våre sårbare øyeblikk eksponert i et land med en helt annen kultur - en kultur der vi uvilkårlig bryter en del tabuer og uskrevne regler - for så å bli utsatt for reaksjonene til den jevne idiot i vedkommende land? 

Hva med å skjerme våre gjester fra de ugjestfrie? Hva med å ikke stikke hånden - og spesielt ikke andres hender - inn i vepsebolet?

Noen bygger broer, og noen heller bensin på bålet. Noen skaper krig og noen skaper fred, og slik vil det alltid være. Poenget er at media burde vite bedre. La oss bare håpe at denne episoden forblir vår egen skamfulle hemmelighet og ikke deles videre av turistene som etter hvert kommer hjem fra det vi tross alt håper var en hyggelig ferie i Norge. For det er trist når slikt et kort besøk gir slike bitre suvenirer. Er det ikke?

Gjestfrihet i ørkenen, utenfor Faya, Tsjad

Festen som ikke var

Den ellevte august satte jeg stivpyntet kursen mot Nasjonens plass i N'djamena. Det var Tsjads uavhengighetsdag, den 55. i rekken. Tsjadiske flagg var stukket inn i alle flaggholderne langs hovedgaten Avenue Charles de Gaulle: Blått, gult og rødt. Butikkene var stengte, trafikken glissen. Alt var som det skulle være. 

Jeg steg av et stykke før Nasjonens plass. Jeg hadde stålsatt meg til å bli ropt til og omdirigert av bryske soldater som forteller meg at det er forbudt å gå der jeg går. Men det skjedde ikke. Da en brannmann i uniform hilste på meg, benyttet jeg anledningen, føre var, til å spørre om passasjen var åpen: 'Passasjen er åpen', svarte han. 'Du er fri. Presidenten er i Abeche!'

Visst var jeg klar over at feiringen for første gang i historien var flyttet til Abeche, åtte hundre kilometer unna hovedstaden, nær grensen til Sudan. President Idriss Déby, statsråder og andre viktige personligheter hadde alle forflyttet seg. Men jeg hadde forventninger om i det minste å se en liten militærparade i N'djamena. Noen fanfarer, et par trommeslag, quelques têtes, 'noen hoder.' Vi skulle vel ha en militærparade? Borgermesteren ville vel i det minste komme?

Men det er virkelig ingenting på Nasjonens plass - ingen utenom de vanlige politimennene som opprettholder lov og orden rundt N'djamenas mest kjente landemerke. I tillegg til et par uvanlige militære som skuler mot den glisne trafikken. Kanskje offentlige plasser står ekstra i fare for å bli utsatt for hærverk på uavhengighetsdager? Er de redde for den store globusen av stål og den kommunistisk utseende statuen av en mann og en kvinne foran et V-tegn?  Men jeg tror ikke det, heller. Hærverk er så uvanlig i Afrika. 

Staten har hardnakket påstått at flyttingen av festen var et tilfeldig innfall. Folk flest tror noe annet. Tsjad ble angrepet av Boko Haram for første gang i år - i februar i grenseområdene mot Nigeria, og i juni og juli i hovedstaden selv. Uavhengighetsfeiringen har aldri blitt flyttet til andre byer før i de 55 årene siden Tsjads uavhengighet - det er feiringen av Frihetens og Demokratiets Dag (som markerer president Idriss Débys kommen til makten 1. desember 1990) som har pleid å rotere fra by til by.

Å samle tusenvis av mennesker på ett sted til en bestemt tid i hovedstaden var naturligvis det siste myndighetene ønsket gjøre når Boko Haram bare uker tidligere hadde gjennomført tre angrep på henholdsvis den sentrale politistasjonen, politiskolen og det sentrale markedet.

President Idriss Déby uttaler følgende til pressekorpset i Abeche når han får spørsmål om hvorfor festen er flyttet: 'Dette er et spørsmål jeg overhodet ikke forventet meg (...). Jeg kunne ha valgt en annen by, som Mondou, Sarh eller til og med Amdjarass (...). Abeche er en av Tsjads store byer, det er den nest mest folkerike byen etter N'djamena. Historisk må man også anerkjenne at Abeche har vært hovedstad i kongeriket Ouaddaï. (...) Voilà, det er derfor vi har valgt den. Men i morgen kan det kanskje være en annen by. Flyttingen av uavhengighetsfesten har begynt, og kommer til å fortsette. 2016-jubileet vil bli feiret i en annen by. Det finnes ingen annen grunn enn den jeg har nevnt.'*

Hvorfor vil ikke myndighetene innrømme at de flyttet festen av sikkerhetsmessige årsaker? Kanskje fordi det er som å innrømme et nederlag - at Boko Haram dikterer mer enn man noensinne trodde var mulig den gang man tok opp kampen mot sekten. Å forflytte seg åtte hundre kilometer østover kan fort virke som en type retrett, selv om det var hensynet til allmennheten - vanskelighetene med å ivareta sikkerheten på et stort arrangement i en allerede rammet by - som lå bak. Det er verd å nevne at man i tsjadisk krigerkultur aldri må bli såret i ryggen - det betyr at man var på vei til å flykte. Så er det rart at de ikke sier det? Alle vet det, uansett. Folk er redde.

Idriss Déby benytter uavhengighetsdagen til å si noen ord om Boko Haram: 'Krigen vil ikke være lang, den vil være kort. Åpenbart handler det om å ikke senke årvåkenheten, om å ikke gi Boko Haram, som sikkert vil gå for kamikaze-aksjoner, frie tøyler.' Han gjentar poenget flere ganger under spørsmålsrunden: 'Jeg er ikke blant dem som sier at krigen vil være lang (...). Den vil være over innen slutten av året. (...) Det som gjenstår, er å unngå at individer transformerer seg til kamikazer for å føre det man kaller en asymmetrisk krig, som bringer lidelse.'**

Jeg, den antagelig eneste som kom stivpyntet til Nasjonens plass i dag (tsjadere er kanskje ikke så ivrige på dette som turister), besøker en venn som bor ikke langt unna. Pastis, brus og kokte egg - det ble en liten fest likevel. Vi ser feiringen i Abeche på direktesendt tv. Stridsvogner, militære i endeløse kolonner og politimenn i beskyttelsesbukser som lar seg bite av politihunder. 

Festen som for første gang på 55 år ikke fant sted i N'djamena er en av de mange små tingene som viser at situasjonen i Tsjad er annerledes nå enn for bare ett år siden.

Omtrent slik kom jeg til Nasjonens plass
(skilt foran skjønnhetssalong, N'djamena, Tsjad)

* L'Info 13-16.08.2015:4
** Ibid.

Excellence Monsieur le Ministre

Da jeg kom til ukjente Tsjad for ett år siden, på det som skulle være en enkel gjennomreise på veien til Sør-Sudan, ville jeg neppe ha trodd at jeg ett år senere skulle knote ned et brev til den tsjadiske innenriksministeren der jeg nærmest på mine knær ber om å få innvilget seks måneder til i dette landet. Hvordan ble gjennomreisen til ett år? Hvorfor er jeg blitt så glad i Tsjad, dette lite omtalte landet i midten av Afrika? 

Det er mange grunner, men den viktigste er kanskje denne: Tsjad er veldig ekte. Veldig gjestfritt og veldig ekte. Føy til unikt. I hvor mange land kan du se nyfakkede landeveisrøvere stilt opp på rekke og rad mens våpnene deres triumferende holdes opp i været? Leke med ungene til unge sultankoner og guvernørfruer som prøver å ta artium? Inviteres til troningsseremonier? Se elleve tusen bøfler? Og av 365 netter helt utilsiktet tilbringe bare én natt på hotell?

Men ett år under turismeflagget får enkelte spørsmål til å melde seg hos myndighetene, som i Afrika ofte tror at alt er for noe, gjerne for noe annet enn det du sier, og ofte for noe utbyttende. 

Det hele begynte med politimesteren i Sarh, som spurte meg ut på et mørklagt kontor (det var ikke strøm på det tidspunktet) mens han hele tiden holdt en lommelyktstråle i ansiktet mitt. Hva er min 'interesse' i all denne reisingen? Har noen sendt meg hit? (Dette spørsmålet dukker opp flere ganger og i ulike former.) Har staten sendt meg? Hvilket (statlig) departement tilhører jeg? Når jeg kommer hjem, hvem vil jeg rapportere til? Hvor har jeg pengene fra? Det er ikke første gang vi har et slikt avhør, men mens det første avhøret i april endte med at politimesteren lo og sa 'Greit, jeg skal gi deg visum for at du skal fortsette å oppdage verden', ender det nå med at han sier 'Vi vet ikke hva du gjør her' og pålegger meg å reise de åtte hundre kilometerne til hovedstaden N'djamena for en ny forlengelse. Noe jeg dagen etter gjør, tross en lei øyekatarr; pakket og omstilt i all hast.

På vei inn i Saharaørkenen, mellom Mossouro og Salal

Den sentrale politistasjonen i N'djamena ligger ikke langt fra presidentpalasset, og sikkerheten har blitt streng etter at Boko Haram gjorde sin fryktede entré i hovedstaden denne regntiden. Du må gjennom omhyggelig kroppsvisitering og bagasjekontroll før du slippes inn i de indre gemakkene fulle av muggskader, papirbunker (datamaskiner er sjeldne her) og visdomsord skrevet på papirlapper på veggene.

Obersten som viser seg å herske i visumseksjonen stiller, akkurat som politimesteren i Sarh, spørsmålstegn ved det lange oppholdet mitt i landet. Etter hans mening bruker ikke turister så mye som ett år i et land, for så å be om seks nye måneder. 'Du driver en form for forskning', mener han. 

Obersten har på en måte rett. Men jeg kan ikke kalle forskning det som ikke vil munne ut i en vitenskapelig publikasjon. Jeg forsket i Sør-Sudan. Ikke i Tsjad. Her er jeg på reise. Vi kan kalle det et selvutdanningsprosjekt. Læring. Men ikke forskning. (At jeg blogger bør jeg absolutt ikke fortelle om på politistasjonen - selv om Tsjad ikke er det mest paranoide landet i Afrika husker jeg godt hvordan jeg kunne ha bitt av meg tungen den gangen ord om bloggen glapp ut av meg i Dyreoppdrettsdepartementet i fjor. I Afrika er det best å ikke risikere den mistenksomheten og mistilliten som hefter ved det 'å skrive.' Og i og med at bloggingen bare er en hobby synes jeg ikke det er nødvendig å informere om den, heller.)

For obersten er ikke læring eller selvutdanning eller det at jeg 'liker Tsjad' grunner gode nok. Obersten konkluderer med at han ikke vil gi meg et nytt visum med mindre han er instruert av innenriksdepartementet. Realt nok.

Det er i denne typen situasjon at man mobiliserer kontaktene sine. 'Jeg redder deg, du redder meg', som en goranvenninne pleier å si. Responsen er overveldende: 

Guvernøren av Sila (som det har kommet meg for øre at fremdeles spiser havregrøt, etter at jeg introduserte denne matvaren for ham i mars), ringer direktøren for immigrasjon på den sentrale politistasjonen i N'djamena og legger inn et godt ord for meg. 

Direktøren av menneskelige ressurser i Innenriksdepartementet, tidligere prefekt i Bol, som jeg møtte på reise, tar meg til innenriksministerens generaldirektør, som er som en viseminister.

Generaldirektøren ber meg i sin tur skrive 'et brev' til innenriksministeren. 

En venn ringer og tipser meg om at generaldirektøren av turismekontoret er en 'nær venn' av generaldirektøren for politiet. 

To politimenn møter meg utenom arbeidstid for å gi meg råd og støtte. 

En kjent vitenskapsmann retter brevet mitt til Excellence Monsieur le Ministre for franske ordfeil. 

Best, eller verst, av alt: En venn i en flyktningleir i sørøstlige Tsjad organiserer en journée de la prière, bededag, og forteller meg om det når det allerede er et fait accompli. Han har kjøpt en sau, tjuefem kilo sukker, tjuefem kilo ris, melk, tomat, salt samt brennved, og betalt kvinner for å tilberede et festmåltid. 'Det er imamen som har anbefalt meg dette for at du skal kunne få visumet ditt. (...) Vi vil dele ut [dette] i moskeen. Folk vil be og resitere Koranen hele dagen for å lette oppgaven din med å få visum. Og det vil virke, inshallah.'

At folk i en flyktningleir skal be hele dagen til Gud om at jeg skal få visum, det er helt utrolig! De skulle naturligvis ikke ha gått til så drastiske skritt som å kjøpe en sau, men dette er Tsjad, rausheten er så stor at det iblant gjør oss som kommer på besøk helt ordløse. Og sacrifices er en del av hvordan folk påvirker omstendigheter og utfall i sin favør her - den guddommelige faktoren man benytter seg av når man vil vippe vekta.

'Nå kommer alle til å tro at jeg er sultanen' - med Bakhid foran sultanpalasset i Gos Beida, Tsjad

Alle disse anstrengelse - og kanskje var det la journée de la prière som var utslagsgivende, for alt jeg vet - fører til resultater. Direktøren for immigrasjon på politihuset hadde allerede sagt ja til å gi meg tre måneder etter å ha snakket med guvernøren av Sila. Men brevet signert av viseinnenriksministeren, som svar på mitt brev til Excellence Monsieur le Ministre, instruerer generaldirektøren av politiet til å gi meg hele seks måneder. Og viseutenriksministeren er alle politimenns og politimesteres overordnede. Saken er så å si løst. 'Jeg redder deg, du redder meg.' Det har virket som et klokkeverk. 

Så helt enkelt er det likevel ikke, viser det seg, selv med et brev fra viseinnenriksministeren. Etter Boko Haram-angrepene i juni og juli (et av dem på denne selvsamme politistasjonen) er politiets nerver naturlig nok på høyspenn. De går faktisk til det skritt å sjekke navnet mitt hos Interpol. Den vanskelige oberst Adam, som jeg har funnet ut at han heter, insisterer hardnakket på at jeg må ha skjulte, skumle hensikter. 'Ett år i landet. Du driver en form for forskning.' Han presser meg så hardt at jeg til slutt gir etter. 'Kanskje opplevelsene mine i Tsjad en dag blir til en bok', sier jeg og slår ut med armene, 'og hvem vet', legger jeg vågalt til, 'kanskje De vil være i den!' Oberstens harde ansikt sprekker opp i et smil: 'Den veldig slemme obersten!' sier han med et ikke uhumoristisk glimt i øyet. 'Nettopp', sier jeg. 'De nektet å gi meg nummeret Deres, ikke engang navnet... Men jeg har funnet ut navnet Deres likevel!'

'Hvem ga deg navnet mitt?' spør obersten. 'Det er ulovlig!'

Med misseriya-folket i Grand Sido-departementet

Siste sprell gjør han når jeg ber om multippel entré. 'Hva skal du med multippel entré?' lurer obersten. 'Dra til Kamerun, for eksempel', sier jeg (best å ikke nevne Sudan). 'Nei, nei, nei', sier obersten med en oppgitt mine over denne stadig mer mistenkelige turisten. Og legger til: 'Multippel entré, det kommer an på oss, om vi vil gi det til deg eller ikke!' Han har fått meg ned på knærne igjen. 'Oberst, vær så snill' - jeg leter etter ordene - 'det er ikke bra', plumper jeg til slutt like godt ut med. 'C'est des caprices!' 

Han ler fornøyd over ordet 'caprices', nykker, og stemningen løser seg opp. 

'Giftet du deg i Bongor eller i Sarh?' spør han idet han skriver ut visumet mitt. 

'Det er landet jeg elsker', sier jeg, og greier å avholde meg fra å si noe mer. 

Vi går gjennom en korridor i retning immigrasjonsdirektørens kontor. På veien er det en mann spør om sin dossier, sak, og oberst Adam svarer muntert, 'Avslått!' Han er en sånn type som finner en spesiell glede i å utstede avslag. Det eksisterer en del sånne personligheter på kontorer rundt om i verden. Byråkratens lille makt - kontorets små gleder. Som kanskje får noen lukkede konvolutter til å vandre, også, for alt jeg vet.

En mannlig sekretær stempler visumet mitt og overrekker meg passet med det jeg har inntrykk av at er den største motvilje: 'Du får ministeren til å skrive brev for deg!' sier han anklagende, mens 'det får være måte på!' blir hengende uuttalt i luften.

Det er naturligvis et problem at mennesker er så mye sterkere enn systemet i Tsjad og hele tiden overstyrer det. Hva med et system der hvem du kjenner eller hvilken godvilje du vekker hos administratoren, den såkalte ansiktsverdien din, ikke betyr noe som helst? Der loven alene hersker? Tsjad er så uendelig langt unna et slikt scenario! 

Først når jeg får passet ser jeg hvilket visum jeg har fått. Oberst Adam har gitt meg nøyaktig det jeg hele tiden ville ha: Seks måneders multippel entré. Kanskje han ville sikre seg en hyggelig omtale i den fiktive fremtidige boken min, tross alt. 

Og da ligger veien åpen for seks nye måneder i dette spennende sentralafrikanske landet. Mahmoud, generaldirektør for det tsjadiske turismekontoret OTT, introduserer meg stolt for sine høytstående venner på denne måten heretter: 'Dette er en norsk turist som har tilbrakt over ett år i Tsjad!' Seier for Mahmoud og alle som prøver å vise at Tsjad er et helt ok land klar til å ta imot en horde av turister. De aller fleste tsjadere tar nemlig den elsken du har lagt på landet deres som et personlig kompliment. Hadde det vært opp til dem skulle du ha fått statsborgerskap og blitt værende hos dem én gang for alle, og i mellomtiden er du en høyst velkommen gjest.

Er det da noe rart at reisen stanset opp i Tsjad for et langt øyeblikk - og mer enn som så?

Med handelskvinne (toubou) i Bardaï

Kvinnen som mente alvor

Hun hadde valgt å bo i denne vannknappe, konservative, støvete byen i et eldgammelt og ørkentruet sultanat: Zinder i Niger.

Å treffe henne, noe jeg gjorde i 2014 på en gjennomreise i landet, bar preg av noe surrealistisk. 

For det første hadde hun seks hester i hagen. Og et uant antall geiter og hunder. Jeg hadde en slags Villa Villekulla-følelse da vi ringte i en bjelle festet til et seletøy på inngangsporten til huset til det som var blitt meg fortalt var en svensknorsk kvinne naturalisert i Niger. Det var takket være franske Nathalie, som jobbet for en ngo dedikert til å hjelpe barn som har en vansirende infeksjonssykdom kalt noma, at jeg i det hele tatt var kommet til denne usannsynlige dørstokken: Noen timer tidligere, idet jeg sulten hadde gått ut av et bakeri forsynt med en slags skillingsbolle til å hjelpe meg gjennom den dagens ramadanfaste, var jeg blitt ropt til på gaten. Overrasket kunne jeg konstatere at det var en hvit kvinne som kom mot meg. 'Jobber du her? Hvem er du? Jeg så deg i går langs veien - jeg trodde det var en drøm!'

Jeg trodde det var en drøm, jeg også. 

Nathalie hadde ikke vært sen om å ta meg til Esther, som var minst like overrasket. ('It's not every day that I ride out with a fellow Norwegian!', skrev hun senere på Facebooksiden sin). Villa Villekulla var lekkert - med mintgrønne puter og gardiner, komfortable møbler, solcellepanelstrøm, vanntårn og permanent vanntilgang; kort sagt, et ekte hjem. (Ikke som hjemmene til enkelte av de vestlige innvandrerne som vil bo 'som alle andre', det vil si i fattigdom, og ikke gi barna sine annet enn pinner og steiner å leke med. Ja, for blant de vestlige som har valgt å bo i Afrika finnes det et livsstilsspekter som i begge ender er like ekstremt. Og midten finner du de avslappede som faktisk kan både gjøre en forskjell og kose seg på samme tid, og som gir det mest harmoniske inntrykket.)

Esther disket opp med en eventyrlunsj jeg ikke hadde sett maken til på elleve måneder. 'Anthon Berg, fordi vi er skandinavere', sa hun spøkefullt der hun danderte marsipanbrød og blodappelsin med tørket mango og fiken fra Kano i Nigeria - dit hun pleide å dra for å handle - på en tallerken. Hun tryllet til og med frem brunost, sa hun hadde fem stykker i fryseren, oppsmuldret men fantastisk, som vi spiste på pain au chocolat (grovbrød er vanskelig å oppdrive i Niger). Pluss EKTE kaffe laget i italiensk espressokanne. En sliten vandrer som trengte å lade batteriene sine kunne ikke være på lykkeligere besøk enn hos Esther!

Familiehistorien hennes var ekstraordinær etter alle standarder. Foreldrene flyttet til Niger i 1986 fordi de hadde lest at det finnes 37.000 spiselige vekster i verden ('dette var på åttitallet, man har sikkert funnet enda flere nå', sa Esther), men at vi mennesker bare benytter oss av tre tusen av dem. Da var jo løsningen på verdens sultproblem allerede åpenbar! Det familiedrevne Eden Foundation ble satt opp i Zinder for å forske på saheliske matvekster (og andre nyttevekster som kan bli for eksempel til møbler) og distribuere såkorn gratis til bønder. 'Vekster man har glemt, eller kanskje aldri benyttet, og som klarer seg i tørt klima', forklarte Esther meg der vi hugget inn på brunosten mens den nigerske julisolen brant og brant utenfor de svalende turkise gardinene. 

Den ekstreme idealismen Esthers foreldre stod for da de valgte å slå seg ned i et av verdens fattigste land, for å forske på matvekster robuste mot tørke, i et forsøk på å gjøre sitt lille bidrag til å bekjempe verdens sultproblem ... Hvilken enorm respekt står ikke av dét? Hvor annerledes er det ikke enn valget til de fleste? Og å faktisk holde fast ved forsettet i år som blir tiår. Ja, da mener man alvor! 

Eventyrlig lunsj i Niger som involverer brunost, med Esther (t.v.)
og Nathalie (t.h.)

Oppvokst delvis i Niger og delvis i Sverige hadde Esther unik kjennskap til to vidt forskjellige verdener. Hvilket inntrykk må hun ikke ha gjort i mannsdominerte Zinder: En hausatalende hvit kvinne som hver dag besteg en av sine seks hester og dro ut på ridetur, gjerne akkompagnert av hjelpegutter for å få ridd alle hestene, enten det var i den nigerske marka eller til restauranter og butikker i byen. Hun fortalte meg at en nigersk jente en gang hadde spurt, 'Men om broren din sier, 'Du rir ikke i dag' (for hausamenn kan til enhver tid utstede slike humørfylte befalinger), så rir du vel ikke i dag, eller hva?' Esther lo bare og svarte, 'Broren min ville aldri våge å si noe slikt!' Hun hadde en fantastisk barndom i Niger, fortalte hun meg, men det var vanskelig for henne da hun kom i tolvårsalderen, for da begynte venninnene hennes å vokse fra henne. Da de var tolv skulle de nemlig gifte seg...

Vel var det komfortable huset en oase, men Esther la ikke skjul på den frustrasjonen det å jobbe i Niger iblant var heftet med: Temperaturen kryper til over 40 grader i skyggen. En død firfisle ligger et aller annet sted og stinker. Det er ikke strøm. Ting smelter! Esther rev seg i håret over denne så altfor typiske situasjonen og over alle andre ting som enten ikke funker, går i stykker foran øynene på deg eller aldri kommer frem når du bor på et avsidesliggende sted i Afrika. De seks hestene var for å 'koble av.' Det, og hvor mange liter geitemelk man hadde fått den dagen og kunne lage geiteyoghurt av. 'Hausaer er stolte, de drikker ikke geitemelk', fortalte hun meg der hun rørte i yoghurten: 'Tuareger drikker all type melk, men ikke hausaer.' 

De er så fattige, og de er så stolte, en ikke-konstruktiv kombinasjon, la ikke Esther skjul på at hun mente. Niger er offisielt verdens fattigste land, og det er ikke helt uten grunn at det er slik. 'Det er som å gå i sirup, og den dagen du ikke blir frustrert, den dagen har sirupen vunnet.' Folk er apatiske. Folk gjør ikke noe for å reise seg. Det er så mange regler. Det er ingen frihet. Verst av alt: Fatalismen. At Guds vilje leses inn i alt du ikke fikk, når sannheten er at du ikke gjorde noen egeninnsats. 'Jeg forlot ikke inshallah-land for å komme til hakuna matata-land!', sa Esther til seg selv da hun lå på sykehus i Kenya etter en rideulykke og alle sa dette frustrerende til henne - 'hakuna matata.'

Men også denne annerledesheten som er menneskers rett: 'I Sverige tenker vi, 'Men vil de ikke bli som oss, da?' Nei, de vil ikke bli som oss', sa Esther. 

Dette hadde sunket inn hos meg også. 

'Det finnes to ting du kan gi', sa Esther: 'Penger og tid. Og i Sverige er jo penger tid.' Esther ga tid. Og av alle steder på jorden var det her i Zinder i Niger hun ville være, for hun ville aldri kunne kjenne en kultur så godt som hun kjente hausa-kulturen, resonnerte hun.

På det ukentlige kvegmarkedet i Zinder, Niger

Den siste kvelden slappet vi av med hver vår øl etter å ha ridd de to hestene Ebony og Kandahar ut i ødemarken (Esther var ikke redd for å ta nybegynnere som meg med på ridetur). Vi hadde også gjort et mislykket forsøk på å injisere naboens hunder med rabiesvaksinen Esther til enhver tid oppbevarte i kjøleskapet. Vi var slitne, men latteren satt løst. Esther fortalte om den autoritære kurtisen til le commandant de zone, den mektigste militære i regionen, til vi begge gapskrattet. Om sultanen av Zinder, som hun naturligvis var venn med. Om kameltyvene i Tanout. Om magien i Maradi. Hun fortalte om en innesperret kvinne blitt venninne som ikke får lov til å gå ut av mannen sin. Om den langsomme islamifiseringen av Zinder - hvordan slørene og hijabene er på i mye større grad nå enn for tjue år siden. Om Boko Haram som banket på porten. 

Jeg dro til Tsjad med en leid politi/militæreskorte for å gå klar av det selvsamme Boko Haram. Esthers liv så jeg deretter bare på Facebook. Esther med hunder, Esther med hester, Esther med ungene i skolen hun drev (for i tillegg til å drive The Eden Foundation drev hun The Bettan Garvi School Initiative for et førtitalls foreldreløse barn i Zinder). Esther hadde tusen jern i ilden. Alltid smilende fra øre til øre. Alltid i utrettelig aktivitet.

I januar, i kjølvannet av Charlie Hebdo-terroren i Paris, rystes Zinder av opptøyer. Det eneste biblioteket i byen brennes ned. Esther samler inn penger via sosiale medier for å kjøpe nye bøker til et 'roterende bibliotek.' Vi Facebookvenner ser henne med bager fulle av bøker i Paris. 'Because the love for reading is the first step to asking all those little questions that will eventually define who we are, and why we chose to do what we do', skriver hun. 

Sjuende august får jeg en sjokkbeskjed: Esther er død. Hun døde i en trafikkulykke mellom Niamey og Zinder, på vei hjem fra ferie i Sverige. Bilen hun satt i havnet på kollisjonskurs med en lastebil. De andre passasjerene overlevde, men Esther omkom. 

Jeg tror det knapt. Hvordan kan et menneske som var så levende, plutselig være død? Hva mer er, et menneske som hadde så mye å gjøre, som betydde så mye for så mange?

Hvordan kan et av de beste menneskene bli bare 34 år gammel? 

'Det stod skrevet', prøver tsjadere å trøste meg. 'Like siden hun var i magen til moren sin, har det stått skrevet at hun skulle dø i en bilulykke på dét og dét stedet, på den og den dagen.' 

Jeg tror det fremdeles ikke. Jeg må klype meg i armen. Bare de skrevne ordene forteller meg at det er sant. 'Biståndsarbetaren Esther Garvi död i svår olycka' (Jönköpings-Posten). 'Svenska Esther Garvi död i bilolycka i Niger' (Dagen). En facebookside som sveller opp av tårer og kondolanser. En dødsannonse i Aftenposten.

Kan det virkelig ta slutt før det er slutt?

For det ER ikke slutt. Esther sådde mange frø. Og hun mente alvor. Livet hennes lignet et eventyr, men var også hardt arbeid. På utallige steder i det nigerske åkerlandet kan Edentrær fortsette å vokse, velutrustede mot den ekstreme varmen og tørken som kryper over Sahel, hvis mange nok av oss vil.

Jeg vil at historien skal fortsette. Jeg vil at trærne skal vokse.

Og hver gang jeg tenker på Niger, og det sandgule landskapet og den brennende sola i Zinder, vil jeg tenke på Esther.

Sultanpalasset i Zinder, Niger

Stortromme-Tsjad

Naturligvis er det din kjæres plikt å kjøpe dyre ting til deg, om han har råd. Dette er helt naturlig i samfunn som opprettholder distinksjonen mellom menn og kvinner. Og når din kjære kommer til deg ikke med den siste iPhonen, men med en telefon uten annet enn minimumsfunksjoner, så er det fordi han er blakk og ikke makter å gjøre bedre.

Derav navnet 'habibi moufaliss', 'min kjære er blakk', et begrep som har bredt om seg i Tsjad og Sudan de siste par årene. Du kan nå gå på markedet og be om en 'Samsung habibi moufaliss', en 'min kjære er blakk-Samsung.' Alle vet øyeblikkelig at du er på utkikk etter en enkel nittitallsmodell, og at du har lite penger. 

Toyota Corolla S er en 'kjæresten min er blakk'-bil. Det er riktignok en bil, innrømmer vennen min Adoum som forklarer meg alt dette, men den bruker lite drivstoff, og hvorfor kjøpe en bil som bruker lite drivstoff med mindre man har til hensikt å spare? Dessuten har den bare plass til fire personer, 'så få.'

En kjære som slår på stortromma kjøper naturligvis en åtteseter som står mer i stil til den afrikanske familievirkeligheten! Har du midlene kjøper du en V8 eller annen amerikansk bil som konsumerer mye bensin, nettopp fordi du kan betale for et slikt konsum (Adoum peker megetsigende på armmusklene sine). Du har en kapasitet andre ikke har når du kjøper noe som er ekstremt dyrt i drift. Og du bør til enhver tid strekke deg så langt kapasitetene dine tillater deg, for å skape en distinksjon, gi livet krydder. 

For kjære i pengeknipe er det naturligvis bedre å gi noe som er habibi moufaliss, enn å ikke gi noe i det hele tatt. 'Men i Tsjad liker vi ikke billige ting', forklarer Adoum. 'De som har midler liker luksus?' lurer jeg. 'Selv de som ikke har midler', fastslår Adoum - 'det er dette som kalles å leve over evne.' Adoum får et selvransakende uttrykk i ansiktet: 'Alle' vet at det 'ikke er bra', men 'alle' ser opp til dem som flasher med penger, og mange faller for fristelsen. Tsjad er definitivt et land der ekstravaganse står høyt i hevd!

Ta Cristiano Ronaldo og Lionel Messi, 'de to mest kjente fotballspillerne i verden.' Cristiano bruker mye mer penger enn Messi, og derfor er han mye mer populær enn Messi i Tsjad, ifølge Adoum. Cristiano 'kjører dyre biler' og 'går på nattklubber', mens Messi 'er rolig og ikke viser at han har penger.' Dette har naturligvis tsjadiske fotballelskere lagt merke til. Og de liker Cristiano nettopp for pengebruken hans. Han gjør akkurat det en tsjader i samme situasjon ville ha gjort!

Jeg foretrekker også Cristiano, legger Adoum underbyggende til.

Uttrykket habibi moufaliss kommer visstnok fra en sang ingen lenger husker opphavet til. Og i lys av det materialistiske uttrykket kjærligheten i Tsjad ofte får ('Det er det en mann har i lommeboken som gjør ham vakker!' hørte jeg en dame si her forleden), er det forløsende å merke seg hvordan sangen løst oversatt fortsetter: 'Habibi moufaliss, barida moufaliss' - 'min kjære er blakk, men jeg elsker ham slik han er.'

Ingen tvil om at billige telefoner og bensinsparende biler også kan skjule stor kjærlighet, også i stortromme-Tsjad.

Miss Cinquantenaire, N'djamena, Tsjad

Dra eller ikke dra

'Slutt å tenke på Den Sentralafrikanske Republikk. Du risikerer å få et sammenbrudd', sier flyktningen Ali til en venn som nettopp, i likhet med så mange andre i leirene i Tsjad, har hyllet Den Sentralafrikanske Republikk og livet de hadde der før, opp i skyene.

Det er ikke måte på hvilke lovord du hører om Den Sentralafrikanske Republikk når du er blant folk som så vidt greide å komme seg ut av landet med livet i behold: 'Det er et snilt land; alle der er snille.' 'Det er et vakkert land.' 'Klimaet der er bra.' 'Det er mye å spise.' Og så videre, og så videre.

En tidligere diamanthandler som nå kjører motorsykkeltaxi kommer forbi på sykkel. Jeg inviterer ham på en kopp kaffe, som vi har en termos av. I stedet for å takke ja begynner han å gestikulere: 'Vi drakk kaffe på Capitole [luksuspâtisserie i Bangui, min anm.]. Vi kjørte klimatiserte biler! Vi hadde det bra!' Han sier at han tenker på alt han har mistet. 'Å ta en kaffe nå ville ha vært en katastrofe!' utbryter han hoderystende og forsvinner innover leiren på sykkelen sin. 

I Maingama-leiren finnes det folk fra alle samfunnslag og regioner, men alle har det til felles at de har mistet nesten alt. Av ulike grunner er det vanskelig for disse flyktningene og returneene å finne seg til rette i Tsjad, og mange tar det vanskelige valget å reise tilbake til Den Sentralafrikanske Republikk, tross risikoen. 

Fordi landet ennå ikke er stabilisert kan ikke IOM (Den Internasjonale Organisasjonen for Migrasjon) assistere repatrieringen, og folk drar for egen maskin. Grensen mellom Tsjad og SAR er stengt og kraftig militarisert, men folk i leirene i sørøstlige Tsjad har ofte ikke midler til å dra helt til Kamerun for å krysse grensen ved en lovlig grenseovergang. De kysser derfor den stengte Tsjad-grensen med livet som innsats. Så mange har dødd på den måten, ifølge både flyktninger, returneer og vertsbefolkning i Grand Sido-departementet.

Den tsjadiske innenriksministeren Abdérahim Birémé Hamid sendte riktignok ut en intern radiomelding til lokalmyndigheter og humanitære organisasjoner den 19. mai der han avkreftet at det har blitt gitt noen ordre om å skyte systematisk på folk som krysser grensen. Men folk i grenseområdene påstår at det skjer likevel. Grensesoldatene skal hindre folk i å krysse og bruker de midlene de har til rådighet. Da grensen ble stengt mai 2014 uttalte president Idriss Déby i en tale at 'ikke en fugl' krysser grensen heretter. Noe enkelte grensesoldater angivelig tok, og fortsetter å ta, svært bokstavelig.

Brud (i midten) med venninner, Maingama-leiren, Tsjad

Fordi en person som drar ofte fortsetter å eksistere som et spøkelsesnavn for leirmyndighetene, og fordi enkelte 'selger' plassen sin i leiren til medlemmer av vertsbefolkningen, finnes ingen eksakte tall for fraflytting, men leirene skaller av. Det sies om så mange at 'ils ont traversé', 'de har krysset.' For mange er det økonomisk håpløshet i Tsjad som er utslagsgivende. Håpløshet, og håp. Så mange drømmer om det som var, eller er ivrige etter å gjenoppta det de håper at de ennå kan finne rester av. Enkelte har hus som ennå står, arbeidsstillinger som venter på dem, relasjoner og annet som trekker dem tilbake til hjemlandet. De mest hardbarkede uttaler at det er bedre å dø på egen jord enn å dø i utlandet.

Alis tante bestemmer seg brått for å dra tilbake til SAR fordi mannen til datteren hennes er død og datteren nå befinner seg alene og gravid i Bangui uten assistanse. Med tre barn pakker hun sakene sine og begynner den farlige ferden. Folk i Maingama- og Belom-leirene drar stort sett til en nedlagt leir i utkanten av Sido like ved grensen. Her finnes det loser som tar fem tusen franc (rundt sytti kroner) for å føre folk over til sentralafrikansk side.

For Alis tante går det bra. De skulle krysse grensen klokken elleve om kvelden, til fots med los og bærere (de hadde mye bagasje), men tsjadiske militære oppdaget dem og løsnet skudd. De trakk seg dermed tilbake til loserens hus og krysset klokken fire om morgenen, denne gangen uten komplikasjoner. Tanten ringer noen dager senere og forteller at hun er i Kaga Bandoro og venter på militæreskorte - organisert av MINUSCA-styrken langs farlige strekninger i SAR - til Bangui. Ektemannen hennes er fremdeles i leiren, men Ali har en følelse av at han med tid og stunder vil følge etter, han også.

I samme blokk - for Maingama-leiren er inndelt i nummererte 'blokker' og 'landsbyer' - bor en elegant dame som snakker fransk med skarre-r. Hun drev privatskole i Bangui med tre tusen elever. Her i Maingama har hun også startet en privatskole, og det er derfor hun fremdeles er i leiren, forteller hun - elevene har bruk for henne. Ellers er hun ikke redd for å dra tilbake til Den Sentralafrikanske Republikk. Slektninger har beroliget henne angående situasjonen der. Butikkene er åpne, bussene kjører, muslimer går hvor de vil... Selv er hun kristen, men gift med en muslim. Når de kommer tilbake til Bangui vil de installere seg i den muslimske bydelen Kilometer 5 og leie ut huset i bydelen Boy-Rabe, hvor de bodde før, men hvor det er mange antibalaka. Å bli i Tsjad er lite attraktivt. 'Seks tusen franc' [assistansen per individ per måned i Maingama-leiren], 'hvordan skal du greie å leve for dét?' spør skoledirektøren mens hun steker flate ramadankaker. 

En dag kommer den falne diamanthandleren på sykkel for å fortelle at Kimberleys embargo på sentralafrikanske diamanter har blitt løftet.* Han virker glad. 'Alle comptoirer i Bangui var stengt', forklarer Ali. 'Men nå som embargoet er løftet, vil han tilbake.'

Maingama-leiren, Tsjad

Ali er en av de få som ikke tenker på Bangui. Ikke at han ikke er nostalgisk. En dag vi sitter i den lekke hytta hans hvor han har rigget seg til med telt på en bambusseng for å gå klar av regnvannet, dukker han ned i dokumenter og viser planen over villaen sin i Bangui. Tre rom, to bad, stor salong, terrasse. Han brukte elleve-tolv millioner franc på det huset. Nå er alt ødelagt. 'Gjør ikke dét vondt?' spør han og skjærer en grimase. Huset påbegynte han i 2011, og mot slutten av 2013 var det nettopp ferdig. På grunn av antibalakamilitsens angrep var han nødt til å forlate bydelen Miskine og dra til Kilometer 5. Huset hans ble ødelagt mens han ennå var i Bangui. De sprengte det i luften ved hjelp av gasstankene hans, som de åpnet. Og hagen full av trær og blomster - selv trærne i den hagen rykket de opp, av hat, sier Ali bittert. 

'Elleve-tolv millioner investert i vann', sukker Ali og legger dokumentene tilbake i teltet for beskyttelse mot vær og vind. 

Han trodde at bilen hans, en RAV4, også ble brent, men noen har ringt ham senere og fortalt at en antibalaka kjører rundt i den, bare med en annen nummerplate. 

Ali var en av de siste muslimene som evakuerte den kristne bydelen Miskine. En av vennene hans fikk strupen skåret over under flukten, og en annen ble skutt i ansiktet av franske styrker. De var fire, og uenige om hvilken vei de skulle ta for å komme seg til Kilometer 5, den etter hvert eneste trygge bydelen for muslimer; 'la oss gå her', 'nei la oss gå her.' Vennen hørte ikke etter og begynte i en retning Ali ikke ønsket. Etter bare noen titalls meter støtte han på antibalaka, som tok tak i ham. Det var ingenting vennene kunne gjøre. 'Vi var tre, de var hundre ...' Bildene plager ofte Ali når han er alene.

Vennen som ble skutt i ansiktet av franske styrker, overlevde, og ble nettopp overført fra Dossey-leiren i Tsjad til Canada. 'Han har kommet seg vekk fra det helvete som er Afrika', sier Ali misunnelig. For det Ali opplevde i SAR - og senere Tsjad - har gjort ham skuffet over hele kontinentet, og alt han ønsker er å komme seg vekk og begynne på det han kaller 'et nytt liv.' 

Mange drømmer om å dra tilbake. Og drar. Men ikke Ali. 'Drar jeg dit, vil jeg dø', sier han. 'Jeg så folk bli drept. Det er dét som er problemet.'

'Hvis jeg drar tilbake til Bangui nå, så vil det være med hevnlyst', resonnerer han videre, 'og det vil ikke være bra, verken for meg eller for landet.'

Ali er likevel ikke immun mot nostalgien. 'Bangui, Fatou', sier Ali drømmende, 'det var fantastisk... Det vi hadde der, kan vi finne det igjen? Det vil være vanskelig.'

'I SAR var alt lett', er mantraet du stadig hører i leiren. Så mange sier dette. Skyldtes det gunstige konkurranseforhold? Det tropiske klimaet? Naturressursene? 'Jeg vet ikke', sier Ali, 'men alt var lett.'

Da han var i Bangui tenkte han aldri på Europa, ifølge ham selv. Han hadde alt han trengte. Han betalte andre folks flybilletter, men drømte selv aldri om å dra. 

Det som gjør vondt er det livet han lever nå. I flyktningleiren kunne han gå en hel uke uten å finne hundre franc. 'Meg, at jeg ikke engang kan finne hundre franc! MEG!' Alis stemme uttrykker vantro.

Sentralafrikansk flyktning som kjører motorsykkeltaxi,
Belom-leiren, Tsjad

'Jeg har ikke fortalt dette til noen, Fatou. Men om jeg ikke kommer meg til Europa på lovlig vis gjennom UNHCR og flyktningstatusen min, så vil jeg dra ulovlig. Gjennom Libya og over havet.' Ali er klar over risikoen: 'Du dør eller overlever', sier han liketil. 

'Folk drar til Europa fordi de er overveldet av vanskelighetene, Fatou. Om jeg kommer meg til Europa, så vet jeg at det vil være en plass for meg. Og det er et kontinent av rettigheter.' 

Tross den generelle skepsisen min mot europadrømmer kan jeg se for meg at Ali har rett: Det vil være en plass for ham i Europa. Velutdannet, veltalende, med en cv som dokumenterer erfaring fra flere internasjonale humanitære organisasjoner. For ham, ikke noe problem. At det vil være et enormt tap for Den Sentralafrikanske Republikk er en annen sak. 

Ali har mulighet til å be slektninger i Frankrike om hjelp, og de vil sende invitasjon og penger øyeblikkelig. Men han vil ikke bry dem. De har mange byrder nå. Han ønsker å gjennomføre reisen av egen kraft. 

Det er bedre å bry dem, mener jeg, enn å risikere livet i ørkenen og på havet. For det er vanskelig å avgjøre hva som er farligst i disse dager: Å reise til Europa eller å reise til Den Sentralafrikanske Republikk.

'Dra eller ikke dra' er spørsmålet mange flyktninger strir med, enten det er i leirer i Tsjad eller i Tunisia, enten veien går til Bangui eller til Lampedusa. Valget står så ofte mellom relativ trygghet i fattigdom eller dette ettertraktede mulige som folk helst vil ha, men som de må risikere livene sine i forsøket på å få.

Mange velger å satse. 

Veien som leder til Den Sentralafrikanske Republikk via Sido, Tsjad

* Embargoet ble delvis løftet 26.06.2015 for en periode på to år, men kun for diamanter utvunnet i den såkalte 'grønne sonen' i vestlige SAR.