søndag 19. juli 2015

Når maraboutismen skjærer seg

Alle ønsker vi ting - iblant umulige ting. Men det spesielle med Afrika er at det umulige angivelig ikke er umulig. Skjebne, vilje, kjærlighet, suksess og død - alle skal de visstnok være manipulerbare størrelser.

Når man har et problem eller et ønske, kan man nemlig gå til en marabout. Maraboutene kan gjennom sin ekspertise sørge for at du får det du vil. Men maraboutage, som det kalles, er også farlig. Som en sterk medisin som ikke må overdoseres eller feilmedisineres.

Mye mentalsykdom i Tsjad kan tilskrives mislykket maraboutage, skal man tro folk. En marabout som ikke kan kunsten sin er like farlig som en lege som ikke kan kunsten sin.

Hassaniya foran guvernørbygget i Sarh er et eksempel på dette. Sammensuriet av klesplagg hun bærer vitner om galskapen hennes: Militæruniform, signalvest, blodrøde gummihansker, stråhatt med blader og tsjadiske flagg stukket inn i bremmen, en tom colaflaske som dingler i nakken, samt et knallrosa slør som faller fra like under brillene og ned på brystet. 

Hassaniya er sosial og ler mye. Med myntene folk gir henne kjøper hun poser med peanøtter og kikerter som hun distribuerer til forbipasserende. Hun fester vannflasker til bagasjebrettene på folks motorsykler og opptrer generelt som en god samaritaner. Når folk gir henne penger enter neier hun, salutterer eller gjør en liten piruett, og lyser Guds velsignelser over giveren. 

Den kvinnelige direktøren av kulturhuset i Sarh forteller at Hassaniya er en kusine. 'Hun var gift, mannen hennes var militærlege ... Da han tok seg en andrekone gikk kusinen min til en marabout for å høre om det ikke fantes en måte å fjerne denne andre kvinnen på ... Iblant er det marabouter som ikke kan sakene sine, eller det slår feil ... Det kan slå tilbake på deg selv ... Og iblant er det ikke noe botemiddel ... Hun ble gal.' Det er fem-seks år siden, estimerer direktøren. Mannen hennes er allerede død. Hun kommer til guvernoratet for å hente pensjonen til mannen sin, og det er hans militærklær hun går i. Hun har fem barn, den eldste allerede i slutten av tjueårene, og var virkelig en helt vanlig kvinne. Men hun søkte affeksjon fra mannen sin gjennom en marabout, og dette ble skjebnesvangert. 

Medisiner og fetisjer, Diffa, Niger

Senere kikker jeg alltid etter Hassaniya når jeg kjører forbi guvernoratet. En dag ser jeg henne sittende på en motorsykkel med den ene armen i været. Hun er alltid på post og virker merkelig velinformert når hun for eksempel forteller meg at guvernøren er på et møte hos borgermesteren, og leende legger til: 'Sett deg under trærne der, vi vil sette på klimaanlegget, vi vil sette på datamaskinen ...' Under 1. mai-feiringen feier hun inn i paradene med stråfat på hodet og sopelime pyntet med blader i de blodrøde hanskene sine. Under en innsettelsesseremoni av den nye guvernøren marsjerer hun, danser bak og ved siden av soldatene, ululerer, og veiver med en lekk kartong full av melk. Hun er nesten alltid til stede under seremonier. Hun tror at hun er militær. Hun tror at hun er livvakt. En gang forteller hun meg at hun er apoteker. 'I femten år nå er jeg bak guvernøren. Jeg giftet meg i 1982. Det blir femtisju års utdanning...'

Den siste gangen jeg ser henne roper hun fornøyd når hun ser meg. 'Vent!' Hun henter noe og løper mot meg med et sopelim utstrakt: 'Det er for å ha under sengen din og feie rommet ditt med', sier hun fornøyd.

Hassaniya er en glad gal. Men dette er ikke alltid tilfellet når maraboutismen skjærer seg. Like ved huset til kantonhøvdingen i Maro finnes en grav av mønstrede badefliser. Den tilhører kantonhøvdingens lillebror som ble knivstukket til døde i sitt eget rom. Den gale gjerningsmannen er ennå løs, for det finnes ikke noe mentalsykehus i regionen, ifølge vennen min Frédéric. Og de nærmeste slektningene hans er også døde og kan således ikke ta seg av ham.

Akkurat som Hassaniya ble mannen gal ved et uhell med en marabout. Han ønsket å ta kontakt med en kvinne, men greide det ikke. Marabouten ga ham et magisk middel som han skulle smøre i håndflaten. Når du håndhilser på kvinnen, så vil hun følge etter deg til rommet ditt, og du vil gjøre alt du har lyst til, sa marabouten. Men mannen glemte instruksjonen. For det er alltid en instruksjon: Hva du skal gjøre, hva du ikke skal gjøre, hvordan magien skal administreres. Det vendtes mot ham selv. Siden den gang går han rundt i Maro som en tikkende bombe, farlig, men fallende mellom alle stoler i et land som verken har midlene eller ekspertisen til å gjøre noe med folk i hans situasjon. 

Grigrier i taket på sultanpalasset i Zinder (Niger)

Historier om maraboutisme og galskap er ikke sjeldne. En tidlig junimorgen under ramadan er jeg en av mange som snur seg på markedet i Maro. En mann i fillete klær, barbeint, med en diger hjemmesmidd fotlenke han holder enden av i hånden, roper til selgere av peanøtter og hirse: 'Hvorfor ser dere på meg som om jeg var et dyr? Jeg er et menneske, som dere! Bare at jeg tok en grigri fra peulfolket for å få rikdom, og grigrien sendte meg ut i en krise!' 

Ingen i Maro kjenner ham eller vet hva han heter, men historien bruker ikke lang tid på å reise. Mannen ble lenket fast under mangotrærne i Mianvele 25 kilometer unna Maro av sine egne slektninger, fordi han truet folk. Men han greide å bryte opp låsen og legge ut på vandring. Han kom til Maro i går. Fordi han ikke har gjort noe galt, har han fått være i fred. Men folk vet at han er farlig. De gir ham hirseølet bili bili og små ting å spise for at han ikke skal bli voldelig. Han har vært gal i to år. Han var rik - hadde kuer, var smed, og til og med handelsmann, sier folk. Men suksessen var ikke nok for ham. Han ville ha enda mer. Han tok en grigri. De fleste grigrier skjærer seg, mener Frédéric. Den får deg til å miste alt, og når du mister alt, blir du gal. 

'Så hvorfor vil folk risikere det?' spør jeg. Frédéric trekker på skuldrene. 'De tror at grigrien kan bringe dem noe godt.'

Etter noen dager forsvinner den gale på videre vandring.

'I stedet for å konsentrere seg om det Gud har gitt deg, så går du til en marabout, for å ha et pluss, for å ha mer enn de andre', forklarer Frédéric. 'Men det du oppnår gjennom maraboutisme virker bare for en stund, og ofte virker det ikke i det hele tatt.'

Mange sier at du ved å ty til maraboutisme inngår en pakt med djevelen, for verdslige goder, men til enorm risiko, og det hele kommer an på hva som vinner i deg i det kritiske øyeblikket: Fristelsen eller fornuften. 

Mann med grigri, Kajlani, Tsjad

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar