tirsdag 28. juli 2015

Hvorfor det aldri har falt meg inn å rømme fra Lånekassa

Iblant lurer vågale sjeler på hvorfor jeg som har et lån i Norge, og som allerede befinner meg på trygg geografisk avstand fra kreditorenes vrede, ikke bare stikker av fra hele tilbakebetalingen. Dette er tross alt ikke så vanskelig å forestille seg her (selv om det også er sant at de aller fleste på dette kontinentet aldri får tilgang til noe lån i det hele tatt). Når jeg forteller at norske studenter har rett til studielån, for eksempel, himler de med øynene over luksusen. Og blir betenkte. Må ikke dette koste enormt mye for den norske staten i form av folk som tar lånet og så forsvinner sporløst?

Det er ikke så rart at de spør. Dette er et kontinent der mange (i Tsjad kan man kanskje si 'de fleste') bor i hus og hytter uten adresser, der staten ikke har oversikt over alle borgere, og der de ofte ikke-elektroniske id-kortene* med et stempel, en underskrift og et påstiftet bilde er lette å forfalske. Med noen enkle grep kan du med andre ord forsvinne helt for staten og andre kreditorer.

Til sammenligning er det helt umulig å stikke av fra tilbakebetaling av gjeld i Norge, forteller jeg dem. Og dette er fordi staten vet hvem du er. Personnummeret ditt er knyttet til alle offentlige tjenester du noensinne skulle ønske tilgang til; det er knyttet til jobben din, banken din, reisedokumentene dine - kort sagt, du kan vanskelig trikse med identiteten overfor norske myndigheter i dag. Å forsvinne for myndighetene ville ha betydd å akseptere en mye lavere levestandard, ja, det ville ha være like selvmorderisk som å rømme fra storfamilien og sin etniske gruppe i Afrika. 'Jeg ville blitt stående uten noe sikkerhetsnett i tilfelle sykdom, arbeidsledighet, barnefødsel, og på mine gamle dager; og hvor står jeg da?' Afrikanere som hører dette nikker ettertenksomt. Når statens er ens egen mor og far er det klart at man verken kan eller vil rømme fra den.

Denne vanntette identifikasjonen danner grunnlag for tillit i andre institusjoner også. Bibliotekene i Norge tør å la deg ta med bøker hjem (jeg har til gode å komme inn i et bibliotek i Afrika som lar deg gjøre det samme!). Låneinstitusjoner av alle slag har midler for å holde deg ansvarlig for det du har lånt. Og i Norge betyr et lån virkelig et lån - det er ikke slik at du kan låne noe og så glemme å levere det tilbake, og at dere kan sette strek over det hele fordi du har en onkel i institusjonen eller fordi faren din er i slekt med presidenten og sitter på en haug av sanksjoner av sukkerbiter. I siste instans er det inkassobyråer som tar seg av deg, Den Upålitelige Låntakeren. Alt takket være det faktum at de vet hvem du er.

Jeg sier 'takket være.' For jeg er fornøyd. Jeg godtar å bli identifisert til bunns av staten. For det er i kraft av denne identifiseringen at Lånekassa tør å låne meg penger, at biblioteket tør å låne meg bøker. Å rømme fra gjelden sin vil rett og slett ikke lønne seg, og ville aldri engang ha vært gjenstand for refleksjon om jeg ikke fra tid til annen hadde fått et spørsmål om hvorfor jeg ikke bare gjør nettopp dét - rømmer.

Mange afrikanske land bærer preg av å være nattvekterstater uten stor vilje eller evne til å omfordele goder, så det er lett å forstå at vågale sjeler som tenker tanken på å stikke av, ikke taper så mye: Hvorfor skulle noen presentere seg for myndighetene - som sjelden har noe å tilby på velferdssiden - om vedkommende først har lykkes i å stjele noe substansielt? I motsatt fall ville det antagelig være nok å forflytte seg geografisk til et sted hvor administrasjonen, begrenset til informasjonen i sin egen papirbunke, ikke har sjangs til å vite hvilket navn du er født med og hva galt du har gjort andre steder i landet. Staten har ikke full oversikt over hvem befolkningen er, og da blir både identifikasjon og ansvarliggjøring - og ikke minst tillit - veldig vanskelig.

Også i Afrika jobbes det imidlertid med å identifisere folk på en sikker måte. Noen land har tatt i bruk biometri, men dette er mye mer utviklet i forhold til utlendinger (som man jo absolutt bør ha kontroll på) enn i forhold til egen befolkning. Som utlending har jeg hatt gleden av å registreres biometrisk både i Elfenbenskysten og i Tsjad - en glede som på det tidspunktet ennå ikke hadde tilkommet den jevne tsjader eller ivorianer.

Overfor befolkningen er innføringen av biometri en mye mer langsom prosess, og dette er etter manges mening fordi det ofte er i myndighetenes (høyst personlige) interesse at slik registrering ikke finner sted. Biometri skal vanskeliggjøre valgfusk, og opposisjonen i Tsjad har anklaget myndighetene for å bevisst sinke den biometriske folketellingen, som egentlig skal være gjennomført innen neste valg i 2016. Og i de afrikanske landene som har eksperimentert med biometriske valg, har prosessen vært heller kaotisk, som i Kenya i 2013 da hovedserveren brøt sammen under valget og man ikke hadde noen backup, eller valget i Ghana 2012 da valgresultatet - tross biometri - ble trukket i tvil fordi sammenbruddene av scannemaskinene fulgte et 'mistenkelig mønster.'** I Nigerias høyteknologiske 2015-valg, hyllet som det reneste i landets historie, hadde en tredjedel av velgerne ikke fått utdelt stemmekort en uke før valget skulle begynne.

Sabotasje eller manglende vilje til suksessfull gjennomføring eller uhell på sitt beste? Vanskelig å si. Men når systemer blir for gjennomsiktige og eksakte, er det vanskelig ikke bare for befolkningen å lure staten, men for staten å lure befolkningen. Problemet er som i de fleste tilfeller i sin essens gjensidig. Kanskje vil afrikanske stater en gang gi befolkningen så substansielle goder at folk ikke vil anse det å stikke av fra gjeld og andre forpliktelser som noe alternativ?

Krukker, det gamle sultanpalasset i Gaoui, Tsjad

* Etter Boko Harams dobbeltattentat i N'djamena i juni bestemte den tsjadiske staten seg for å innføre nye biometriske nasjonale id-kort og pass.

**Giulia Piccolino, The Washington Post 10.03.15: What other African elections tell us about Nigeria's bet on biometrics.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar