fredag 24. juli 2015

Hvorfor Tsjad iblant ikke er langt nok unna for sentralafrikanske flyktninger

I N'djamena møtte flyktningen Ali oberst Bishara ved en tilfeldighet (verden er liten). Det skjedde på det sentrale og myldrende hovedstadsmarkedet Souq Kabir. 'Hvorfor gjorde du det?' spurte flyktningen obersten. 'Det er på grunn av deg at Den Sentralafrikanske Republikk har gått til grunne - på grunn av folk som deg!'

Vi kjenner alle Bishara, en selvutnevnt oberst som gikk på uhemmet tokt da Seleka hadde makten i Den Sentralafrikanske Republikk i 2013. I Bangui var han særlig kjent for å ta folks biler. En kristen venn av Ali ringte Ali en gang og sa at oberst Bishara var i ferd med å ta bilen til faren hans. Han trodde at Ali ville kunne hjelpe fordi han er muslim, som Bishara. 'Nei', sa Ali - 'jeg har ikke noe med folk som Bishara å gjøre. Det er kriminelle; man kan ikke resonnere med dem.' 

I 2014 ble oberst Bishara navngitt av Amnesty International* som en av de hovedansvarlige bak volden i SAR i 2013 og 2014. Noe som ikke hindrer ham i å oppholde seg i den tsjadiske hovedstaden, hvor tidligere ofre som har flyktet fra SAR risikerer å støte på ham. 

Og Bishara er langt fra den eneste som har begått kriminelle handlinger i SAR og nå oppholder seg fritt i Tsjad, skal man tro Amnestys rapport. Blant disse er andre Seleka-elementer samt tsjadiske tropper som gikk inn i SAR for å evakuere muslimer av tsjadisk opprinnelse, men som i prosessen utøvde unødig vold.

Innsettelsesseremoni av ny guvernør, mai 2015, Sarh, Tsjad

Alis egen onkel er et høytstående medlem av Seleka og fordømte de kriminelle handlingene Seleka begikk da han var statsråd i Djotodias regjering. En åpenhjertighet som skapte en splid med president Djotodia og som på ett tidspunkt førte til at Alis onkel ble avsatt fra regjeringsposten og plassert i husarrest i presidentpalasset. 

Ali er redd han kan få problemer i Tsjad på grunn av familiebakgrunnen sin. Når noen driver med politikk i Afrika, så påvirker det hele familien, forklarer han. Familien var allerede kjent i Bangui, og relasjonene til Djotodia og Seleka har ikke gjort den mindre kjent. I Tsjad er det mye etterretning. Når vi går gjennom Maingama-leiren i sørøstlige Tsjad roper folk ting Ali ikke liker. 'Der er Ali, sønnen til le ministre d'État!' roper noen på sango. Han vil ligge lavt i terrenget, og så får han bakgrunnen sin skreket ut på denne måten. 

Diskresjon er ikke Afrikas sterke side. 

Presidenten for klagekomiteen i Maingama har et heller mørkt syn på leiren og hjelpen de får i Tsjad. Han bestemte seg for å flykte til Tsjad i stedet for til Den Demokratiske Republikken Kongo fordi han ville være blant muslimer. 'Vi har flyktet fra religiøs krig, fra folk som ikke vil høre lā ilāha illā-llāh, muhammadur rasūlu-llāh (islams trosbekjennelse). Hvorfor har presidenten plassert oss her i det kristne sør? Hvorfor ikke i hjembyen sin Amdjarass?' Han vil ikke baksnakke Tsjad, heller - takket være Tsjad bor han nå i et hus av presenning, og har 6000 franc per måned eller 200 franc (2,7 kr) per dag (jeg synes stemmen hans blir litt sarkastisk her). Men muslimer som flykter fra religiøs krig føler seg ikke komfortable i kristendominerte omgivelser så nær, på mange vis, Den Sentralafrikanske Republikk. 

Tsjads befolkning er religiøst sammensatt av 40 prosent kristne, for det meste boende i sør, og 55 prosent muslimer, for det meste boende i nord. Av logistiske grunner befinner de fleste leirene for flyktninger og returneer seg i sørlige Tsjad, langs grensen. Men muslimer er ille til mote i det kristne sør. Et rykte i Maingama går ut på at kristne leger tar livet av returneer (som for det meste er muslimer) på sykehuset i Danamadji. Dette angivelig fordi enkelte kristne tsjadere deltok i antibalakaenes herjinger i SAR. Presidenten for klageinstansen i Maingama mener at det er hold i disse mørke ryktene. 'Jeg kan ikke gå god for at det er sant, for jeg har ikke bevis', sier Ali som lytter, 'men åtti prosent av de som sendes til Danamadji for behandling, kommer aldri tilbake.'

Vennskap på tvers av religioner, Sarh, Tsjad

I byen Sarh - som er den storbyen som ligger geografisk nærmest leirene i sørøstlige Tsjad - vandrer jeg en gang i gatene med Ali, som har kommet for å hente en pengeoverføring i banken. Tsjadere er kanskje ikke verdens høfligste folk, selv om de er et av verdens mest gjestfrie, har jeg konstatert for lenge siden. Etter meg ropes det som vanlig 'nasara!' (hvit) med jevne mellomrom, men etter Ali ropes det noe mye mer betenkelig - 'réfugié!' 

Senere forteller jeg en ung kristen kunstner i Sarh om episoden. Kunstneren Maksim er enig i at det er ufint. 'Å rope 'réfugié' og 'returné' etter folk, det bringer frem svarte minner', sier han. 

De muslimske returneene er ikke spesielt likt her i Sarh, kommer det frem under samtalen. Hvorfor? lurer jeg. Maksim velger ordene sine med omhu: 'I Sarh, særlig i bydelen Paris-Congo, hadde nesten hver familie minst ett familiemedlem i Bangui. De vil si om returneene (som sammenstilles med Seleka) at det er disse som er skyld i at dét og dét familiemedlemmet er drept.' 

'Krigen i SAR var i ferd med å få følger også i Tsjad, på et gitt tidspunkt', legger Maksim til. Det var president Idriss Déby som satte en stopper for voldshissingen. 

Fotballkamper mellom returneer og vertsbefolkning ble arrangert da returneer var installert i Doyaba rett utenfor Sarh. Det endte ille hver gang, ifølge Maksim. 'Som regel tapte returneene, men når de vant, var det krig herfra til Doyaba; bussjåføren måtte kjøre fort for å unnslippe aggresjonen. Folk ropte 'antibalaka!' og 'seleka!' etter dem. Kanskje tapte de med vilje deretter', legger Maksim til. 

Verden er allerede liten. Hypersosiale Afrika enda mindre. Når flyktninger og returneer fra Den Sentralafrikanske Republikk ikke føler seg komfortable i nabolandet Tsjad er det ofte nettopp fordi de føler en kontinuitet til hjemlandet og konflikten der. 

Mange av dem ser håpefullt mot reinstallasjon i vestlige land. Eller tar sjansen på å reise tilbake til et SAR uten stat.

Bli værende i Tsjad? Siste utvei, virker det som.

'Det er for nært', 'det er for vanskelig', 'det er for varmt' ... folk oppgir ulike grunner for hvorfor de ikke vil være her. Ikke noe land huser flere mennesker som har flyktet fra Den Sentralafrikanske Republikk enn Tsjad, men vi kan ikke unngå å legge merke til faktum: At mange har vanskeligheter med å finne seg til rette. 

Fotballspillere i flyktningleiren Belom, Tsjad,
i forbindelse med Verdens Flyktningdag 20. juni

* Amnesty International (2014): République Centrafricaine. Il est temps de rendre des comptes

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar