torsdag 23. juli 2015

Forretningsideer

'Du liker Tsjad fordi du er turist, men hadde du vært i min situasjon ville du ikke ha likt det', sier Ali, en flyktning fra Den Sentralafrikanske Republikk som mot sin vilje i halvannet år har befunnet seg i Tsjad - et land han betrakter som inert og håpløst. 

'Det finnes ikke muligheter her', legger han til. 

Muligheter for å lykkes, mener han da. Men stemmer egentlig dette? Jeg påpeker at den som har penger til å investere, faktisk kan ha det privilegium å være først ute her. Se bare på posisjonen til kafeen l'Amandine i N'djamena! Uten reelle konkurrenter er de alltid smekkfulle, påpeker jeg. 

Det finnes så mye realiserbart som ikke er realisert; så mange tomrom det er mulig å fylle.

Det historiske Hôtel des Chasses i Sarh med panoramautsikt til Chari-elven, som ble brent ned av en skjødeløs politiker med en sigarettsneip, og som ingen gjenoppbygger. 

Byen Bol ved den nydelige Tsjad-sjøen - nå riktignok truet av Boko Haram, men ingen trussel varer vel evig? - som er uten et hotell. (De var riktignok i ferd med å bygge byens første hotell da jeg var der i fjor, men det lå på feil side av veien i forhold til utsikt til sjøen.) 

Og det at det nesten er umulig å finne original elektronikk i N'djamena i havet av kinesiske piratkopier. 

Hvorfor kan ikke de som har penger - for det er ikke det at det ikke finnes penger i Tsjad, og selv blant sentralafrikanske flyktninger er dette tilfellet - hive seg på ideene? 

Ali er ikke enig. Når valget står mellom originalen og piratkopien, velger folk flest piratkopien, eller chintok, som det kalles, fordi det er billigere, mener han. 

Og er det virkelig manglende entreprenørskap som ligger bak et de facto monopol? Ali sier at de har ett eneste brasserie i Bangui, eid av franskmenn, og at konkurrenter åpner, men raskt tvinges til å stenge fordi eierne av det opprinnelige foretaket har politiske kontakter. 

Ali mener at Hôtel des Chasses i Sarh neppe gikk med overskudd da det var operasjonelt. Javisst stammet det fra kolonitiden og var et av de eldste hotellene i ekvatorialsk Afrika. Men da det brant ned, var det ikke lønnsomt for staten å bygge det opp igjen. 'Bygger man noe i Tsjad så må det være for tsjadere', påpeker Ali -'er det for turister, kommer det til å gå konkurs.'

Det er ikke noe marked i Tsjad for original elektronikk, eller for hoteller med fin utsikt, mener han, eller for pâtisseries. 'Tusen franc for en kopp på kafé, når jeg betaler femti franc for gahwa på gata?' - slik reflekterer folk flest. De tenker bestandig kvantitet over kvalitet. 

Han forkaster alle forretningsideene mine fordi de 'ikke korresponderer med virkeligheten.' 

Ok, kanskje traff jeg ikke spikeren helt på hodet med eksemplene mine. Vi skal ikke forvente å finne iskrem, god kaffe og merkevarer i Tsjad med det første. Men det endrer ikke det faktum at Tsjad er et land der mye, for ikke å si det meste, ennå har til gode å skapes. Her kan du faktisk være pioner. Vennen min Hassan som rev seg løs fra postmannjobben i Belgia og ble talsmann for det tsjadiske utenriksdepartementet, og som er i ferd med å opprette et reisebyrå, pekte også på dette: 'Her i Afrika kan man gjøre mye', sa han. 'I Vesten er alt allerede gjort!'

Ikke at det vil være helt enkelt for sentralafrikanske nykommere, om de er aldri så ressurssterke (for det er enkelte virkelig - diamantmagnater og høyt utdannede noen av dem), å skape noe i Tsjad. Men å kalle Tsjad for et land uten muligheter? I Alis hytte av poto poto og hjemmelaget murstein i den digre, myldrende leiren som heter Maingama, tviler jeg litt på denne dommen over Tsjad. Til det er det altfor mye som mangler!

Veggtegning på det nedbrente Hôtel des Chasses, Sarh, Tsjad

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar