fredag 3. juli 2015

Det allmektige Frankrike

'Vi har blitt landsbymenn på grunn av Frankrike', sier Ali. 

'Alt er Frankrikes skyld', istemmer en motorsykkeltaxisjåfør i lang lysebrun boubou. 

Vi befinner oss i leiren Maingama i sørøstlige Tsjad, en leir for mennesker av tsjadisk opprinnelse - også kalt returneer - som har flyktet fra borgerkrigen i Den Sentralafrikanske Republikk. Et enormt skogområde har siden 2014 blitt ryddet og fylt med hvite presenningtelt som i dag huser til sammen rundt tjue tusen mennesker. To av dem sitter i den lange skyggen av et sheatre denne sene ettermiddagen under den hellige fastemåneden Ramadan, sultne og tørste. Og de har sine tanker om hvorfor de sitter her. 

Det er ikke uvanlig at folk i frankofone afrikanske land mener at Frankrike står bak alle problemene deres. Jeg har hørt det i Elfenbenskysten, i Niger, i Tsjad. Og nå her blant sentralafrikanere. 'Det var aldri noe problem mellom kristne og muslimer i Den Sentralafrikanske Republikk', hevder mange, 'folk levde sammen i fred. Men Frankrike ville det annerledes. Alt er skapt av Frankrike!'

Å skape en borgerkrig mellom mennesker i et fremmed land høres ikke ut som det letteste av kunststykker. 'Hvordan greier Frankrike å manipulere folk på den måten?' spør jeg.

'Det er statsvitenskap', sier Ali. 'Når det gjelder politikk er Frankrike nummer én i verden!' 

'Bli ikke overrasket om du en dag hører at den franske ambassaden i Bangui har blitt sprengt i filler', legger han dystert til. 

Motorsykkeltaxisjåføren er enig: 'Om jeg var trollmann, skulle jeg ha spist alle franskmenn!'

La Francophonie, kulturhuset i Sarh, Tsjad

Ifølge mange i Maingama-leiren (som er overveiende muslimsk) var franske styrker IKKE upartiske under blodbadet som begynte i Bangui i desember 2013. Franske styrker avvæpnet muslimene og inviterte antibalakamilitser til å angripe, hevder de. Fordi sannheten er at Frankrike ikke ønsker fred i SAR. Motiv? Franske styrker installerer seg i landet under påskudd av å gjenopprette fred, mens de i hemmelighet driver utvinning av gull, diamanter og andre mineraler. 

De som beskyttet alle, både kristne og muslimer, uten distinksjon, under volden, var soldatene fra den Afrikanske Union (nå casques bleus eller FN-soldater). Særlig burunderne. Den dagen franske styrker erstattet burunderne i Alis bydel Miskine, skjønte alle at de ville bli angrepet. Bydelen ble angrepet samme dag. Ali var nødt til å flykte til Kilometer 5, hvor han holdt stand i et par uker før han flyktet til flyplassen og ble transportert til Tsjad. 

Disse menneskene som levde i Bangui før og under krigen, vet naturligvis hva de har sett og opplevd. De er førstehåndsvitner. Ali ber meg se en dokumentar av Canal+, Spécial Investigation, Centrafrique: au coeur du chaos, om 'sannheten' bak franske styrkers tilstedeværelse i SAR. Jeg har ikke sett den dokumentaren, og å laste den ned her vil være så å si umulig, men Canal+ er en fransk kanal. 'Det viser i alle fall at media kan være uavhengig', sier jeg. For noen Maingama-beboere skjærer alt fransk over en kam: Franskeide selskaper, franske politikere, fransk media - noen tar også med franske borgere - de er alle ett, del av samme komplott. Av og til blir Frankrike i afrikaneres forestillingsevne etter min mening urealistisk ensartet. Og urealistisk allmektig. Frankrike er ikke engang en stormakt i Vesten i dag! Og å legge skylden på utenforstående krefter er vel den letteste forklaringen - og unnskyldningen - nasjonale politikere kan ty til. 

Iblant møter jeg frankofone afrikanere som også føler at Frankrike umulig kan stå bak alt som skjer av godt og ondt i frankofont Afrika. Vennen min Hassan i det tsjadiske utenriksdepartementet mente at et slikt verdensbilde er 'simplistisk'. 'Jeg tror Tsjad har mer innflytelse i Den Sentralafrikanske Republikk enn Frankrike', sa han, i det halvmørke, flaggfylte, den gang (kanskje fremdeles) vannløse utenriksdepartementet i N'djamena.

Kanskje har jeg et rent nytteperspektiv på maktforholdet mellom Afrika og Vesten når jeg insisterer på å betrakte afrikanske land som aktører, ikke bare ofre. Vi kan alltids slåss om hvilke verdensbilder som er korrekte. Men hvilke verdensbilder er nyttige? Det er vanskelig, for ikke å si umulig, for sentralafrikanere å forandre Frankrike. Men de kan kanskje forandre Den Sentralafrikanske Republikk - hvis de føler at de er noe mer enn brikker i et spill, at de faktisk har muligheten til å påvirke sine politikere og hvordan disse for eksempel forholder seg til Frankrike.

Jeg pleier å dra et afrikansk ordtak når jeg føler at Frankrike antar gudelignende dimensjoner (og det er ingen god gud vi snakker om da): Ce sont les deux mains qui se lavent. 'Det er to hender som vasker seg.' Kanskje ER Frankrike virkelig den hauken de mest realpolitiske kritikerne forestiller seg. Som bare tenker på sin egen nasjonale interesse, å berike seg på bekostning av afrikanske land, å ha 'sin mann' ved roret i tidligere kolonier uansett hva, og ellers gi pokker i hva som skjer. Men det betyr ikke at afrikanske land ikke har et handlingsrom, også. Å hevde å ikke ha noe handlingsrom, er det samme som handlingslammelse. Og å hevde at man ikke har noe valg, er å fraskrive seg ansvar. Blir problemer tatt tak i når man forklarer alt med noe så fjernt og uangripelig som 'Frankrike'? Er afrikanske folk tjent med en verdensoppfatning der roten av alle problemer blir eksternalisert? 

Det er naturlig at menneskene i Maingama spør seg hva som skjedde; hvorfor den lykkelige tilværelsen de hadde - for alle snakker varmt om livet i Den Sentralafrikanske Republikk - så brått ble til et helvete de måtte flykte fra. Og de har ikke mange valg her i en leir i landflyktighet, i fattigdom (ny for enkelte av dem), sørgende over omkomne, grublende på ting mistet. Nei, de har ikke mange valg. Men de velger seg, tenker jeg, her hvor jeg sitter med mine to venner i skyggen av et sheatre; de velger seg - gjør de ikke? - et verdensbilde.

Rundkjøring, N'djamena, Tsjad

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar