'Chintok' og 'congelé', juggel og brukt

I bushen var det ikke mulig å finne nye, gode sko. Hver gang jeg så på nye sko, innså jeg at mine gamle sko var gode - de deilig nedgåtte skoene som jeg kjøpte brukt i Tunisia for halvannet år siden. 

Men det er ikke bestandig komfort som teller, og her forleden ble jeg litt beklemt over skoene mine da jeg satt på himmelblå barokkstol i det tsjadiske Innenriksdepartementet. Kjøpet som lett ble utsatt i bushen, føltes presserende i hovedstaden. Jeg bare MÅTTE ha nye sko! 

Den overveldende mengden av varer i Tsjad er 'chintok', det vil si fra Kina. Og fordi Kina produserer varer for enhver lommebok, er man her oversvømt av billige ting som er innen rekkevidde for folk flest, men som ikke utmerker seg ved kvalitet, for å si det mildt. Etter et par måneders bruk er tingen kaputt. Dette er det siste du ønsker når du er på reise og bare har sporadisk tilgang til marked og utvalg. 

'Jeg vil ikke ha chintok, jeg vil ha France au revoir', forteller jeg vennen min Ramadan, som har sagt ja til å hjelpe meg på skojakt i det vrimlende Souq Kabir. I Vest-Afrika kaller man alt som kommer brukt fra Vesten for 'France au revoir', fordi Vesten kondenseres til 'Frankrike' og fordi tingene har sagt 'farvel' til dette landet. 

Men i Tsjad har disse ettertraktede brukttingene et annet navn: Man kaller dem 'congelé', 'frosne.' Dette nøkkelordet åpner alle dører. Ramadan har øyeblikkelig skjønt hva det er jeg er ute etter og begynner å spørre handelsmenn etter 'chaussures congelés', 'frosne sko.'

Alt som kommer brukt fra Europa er frossent: Frossenklær, frossensko, frossenbiler. Hvorfor sier man 'frossen'? Ramadan mener at det er fordi Europa følger sesonger og 'fryser ned' (=pakker ned) restene av en sesong, og noe av dette nedpakkede havner i Afrika. Eller så er det fordi det pakkes og sendes akkurat som frossenkyllingen servert i dyre hovedstadsrestauranter (en kylling som for øvrig ikke er noe populær i Afrika, fordi beina på den ikke knaser skikkelig mellom tennene). 

Souq Kabir er strengt kontrollert etter at en selvmordsbomber sprengte seg selv i lufta tidligere denne måneden, men Ramadan og jeg sniker oss under kjettingen uten å få lommer og sekk endevendt. 'Du er med meg', sier Ramadan. 'Når du kommer til en ny by, så gjelder det å gå rundt med en stor banditt!' Ramadan er kjent av alle - så kjent at en barndomsvenn har sagt at han burde prøve å velges inn i nasjonalforsamlingen. Ramadan er en tusenkunstner som kan alt - som reparerer kjøleskap, klimaanlegg og justerer strømmåleren til billigere nivåer for venner og trengende. Og som vet hvor man finner støvete bruktting fra Europa, veltet ut av striesekker på fortauet. Takket være Ramadan finner jeg noen fine frosne sko, behagelig brukte og samtidig sterke, som skal bære meg gjennom resten av denne Afrikaturen, håper jeg. 

Hva er best, juggel eller brukt? Jeg foretrekker brukt. Antagelig kommer mange frossenting også fra Kina, når man går dem nærmere etter i sømmene; men de var opprinnelig destinert for Vesten, og dette utgjør hele forskjellen. Som med så mye annet. Dessverre.

Foreløpig fortsetter 'chintok' og 'congelé' å være tilnærmede antonymer på det tsjadiske markedet. Chintok er billig, nytt og flyktig, mens congelé er billig, brukt og holdbart. Der har du handleturen oppsummert i to av markedets nøkkelord. Så kan du gjøre ditt eget valg. 

På 'frosne sko' i Gos Beida, Tsjad

Hvorfor det aldri har falt meg inn å rømme fra Lånekassa

Iblant lurer vågale sjeler på hvorfor jeg som har et lån i Norge, og som allerede befinner meg på trygg geografisk avstand fra kreditorenes vrede, ikke bare stikker av fra hele tilbakebetalingen. Dette er tross alt ikke så vanskelig å forestille seg her (selv om det også er sant at de aller fleste på dette kontinentet aldri får tilgang til noe lån i det hele tatt). Når jeg forteller at norske studenter har rett til studielån, for eksempel, himler de med øynene over luksusen. Og blir betenkte. Må ikke dette koste enormt mye for den norske staten i form av folk som tar lånet og så forsvinner sporløst?

Det er ikke så rart at de spør. Dette er et kontinent der mange (i Tsjad kan man kanskje si 'de fleste') bor i hus og hytter uten adresser, der staten ikke har oversikt over alle borgere, og der de ofte ikke-elektroniske id-kortene* med et stempel, en underskrift og et påstiftet bilde er lette å forfalske. Med noen enkle grep kan du med andre ord forsvinne helt for staten og andre kreditorer.

Til sammenligning er det helt umulig å stikke av fra tilbakebetaling av gjeld i Norge, forteller jeg dem. Og dette er fordi staten vet hvem du er. Personnummeret ditt er knyttet til alle offentlige tjenester du noensinne skulle ønske tilgang til; det er knyttet til jobben din, banken din, reisedokumentene dine - kort sagt, du kan vanskelig trikse med identiteten overfor norske myndigheter i dag. Å forsvinne for myndighetene ville ha betydd å akseptere en mye lavere levestandard, ja, det ville ha være like selvmorderisk som å rømme fra storfamilien og sin etniske gruppe i Afrika. 'Jeg ville blitt stående uten noe sikkerhetsnett i tilfelle sykdom, arbeidsledighet, barnefødsel, og på mine gamle dager; og hvor står jeg da?' Afrikanere som hører dette nikker ettertenksomt. Når statens er ens egen mor og far er det klart at man verken kan eller vil rømme fra den.

Denne vanntette identifikasjonen danner grunnlag for tillit i andre institusjoner også. Bibliotekene i Norge tør å la deg ta med bøker hjem (jeg har til gode å komme inn i et bibliotek i Afrika som lar deg gjøre det samme!). Låneinstitusjoner av alle slag har midler for å holde deg ansvarlig for det du har lånt. Og i Norge betyr et lån virkelig et lån - det er ikke slik at du kan låne noe og så glemme å levere det tilbake, og at dere kan sette strek over det hele fordi du har en onkel i institusjonen eller fordi faren din er i slekt med presidenten og sitter på en haug av sanksjoner av sukkerbiter. I siste instans er det inkassobyråer som tar seg av deg, Den Upålitelige Låntakeren. Alt takket være det faktum at de vet hvem du er.

Jeg sier 'takket være.' For jeg er fornøyd. Jeg godtar å bli identifisert til bunns av staten. For det er i kraft av denne identifiseringen at Lånekassa tør å låne meg penger, at biblioteket tør å låne meg bøker. Å rømme fra gjelden sin vil rett og slett ikke lønne seg, og ville aldri engang ha vært gjenstand for refleksjon om jeg ikke fra tid til annen hadde fått et spørsmål om hvorfor jeg ikke bare gjør nettopp dét - rømmer.

Mange afrikanske land bærer preg av å være nattvekterstater uten stor vilje eller evne til å omfordele goder, så det er lett å forstå at vågale sjeler som tenker tanken på å stikke av, ikke taper så mye: Hvorfor skulle noen presentere seg for myndighetene - som sjelden har noe å tilby på velferdssiden - om vedkommende først har lykkes i å stjele noe substansielt? I motsatt fall ville det antagelig være nok å forflytte seg geografisk til et sted hvor administrasjonen, begrenset til informasjonen i sin egen papirbunke, ikke har sjangs til å vite hvilket navn du er født med og hva galt du har gjort andre steder i landet. Staten har ikke full oversikt over hvem befolkningen er, og da blir både identifikasjon og ansvarliggjøring - og ikke minst tillit - veldig vanskelig.

Også i Afrika jobbes det imidlertid med å identifisere folk på en sikker måte. Noen land har tatt i bruk biometri, men dette er mye mer utviklet i forhold til utlendinger (som man jo absolutt bør ha kontroll på) enn i forhold til egen befolkning. Som utlending har jeg hatt gleden av å registreres biometrisk både i Elfenbenskysten og i Tsjad - en glede som på det tidspunktet ennå ikke hadde tilkommet den jevne tsjader eller ivorianer.

Overfor befolkningen er innføringen av biometri en mye mer langsom prosess, og dette er etter manges mening fordi det ofte er i myndighetenes (høyst personlige) interesse at slik registrering ikke finner sted. Biometri skal vanskeliggjøre valgfusk, og opposisjonen i Tsjad har anklaget myndighetene for å bevisst sinke den biometriske folketellingen, som egentlig skal være gjennomført innen neste valg i 2016. Og i de afrikanske landene som har eksperimentert med biometriske valg, har prosessen vært heller kaotisk, som i Kenya i 2013 da hovedserveren brøt sammen under valget og man ikke hadde noen backup, eller valget i Ghana 2012 da valgresultatet - tross biometri - ble trukket i tvil fordi sammenbruddene av scannemaskinene fulgte et 'mistenkelig mønster.'** I Nigerias høyteknologiske 2015-valg, hyllet som det reneste i landets historie, hadde en tredjedel av velgerne ikke fått utdelt stemmekort en uke før valget skulle begynne.

Sabotasje eller manglende vilje til suksessfull gjennomføring eller uhell på sitt beste? Vanskelig å si. Men når systemer blir for gjennomsiktige og eksakte, er det vanskelig ikke bare for befolkningen å lure staten, men for staten å lure befolkningen. Problemet er som i de fleste tilfeller i sin essens gjensidig. Kanskje vil afrikanske stater en gang gi befolkningen så substansielle goder at folk ikke vil anse det å stikke av fra gjeld og andre forpliktelser som noe alternativ?

Krukker, det gamle sultanpalasset i Gaoui, Tsjad

* Etter Boko Harams dobbeltattentat i N'djamena i juni bestemte den tsjadiske staten seg for å innføre nye biometriske nasjonale id-kort og pass.

**Giulia Piccolino, The Washington Post 10.03.15: What other African elections tell us about Nigeria's bet on biometrics.

'Før var vi urolige - nå er vi redde'

Noe har blitt veldig annerledes i Tsjad denne regnsesongen. 

Ja visst hadde mange en viss forutanelse etter at Tsjad offentlig erklærte krig mot Boko Haram og en militærkolonne krysset grensen til Kamerun i januar. 

Da Boko Haram angrep Tsjad for første gang, i landsbyen Ngouboua ved Tsjad-sjøen, i februar, hadde man første håndfaste tegn på at 'nå er Tsjad også på Boko Haram-kartet. Nå har dette monsteret av en organisasjon kommet også hit.' Men dette og de påfølgende angrepene i Tsjadsjø-regionen syntes samtidig å peke mot at terrororganisasjonens slagkraft var begrenset til rurale områder. Noen bittesmå landsbyer og noen fjerne øyer i grenseområdene mot Niger og Nigeria ... var dette det verste Boko Haram kunne gjøre mot Tsjad? 

Alt ble annerledes denne regnsesongen. Følelsen av fare har blitt mye sterkere etter angrepene i hovedstaden N'djamena i juni og juli. 

Dette har skjedd: 

15. juni: Et dobbeltangrep rettes mot den sentrale politistasjonen samt politiskolen i N'djamena. Til sammen 38 blir drept. 

29. juni: En politistyrke går inn i en leilighet i N'djamena hvor de mistenker at en Boko Haram-celle holder til. Et medlem av Boko Haram utløser eksplosiver. Dødstallet er på 11 drepte (blant dem fem terrorister). 

11. juli: En mann forkledd som en kvinne sprenger seg selv i luften på det sentrale markedet i N'djamena. Minst 15 blir drept.  

Staten har svart på angrepene med økt bruk av kontroller. Bagasjekontroller, kroppsvisitering, gjennomsøking av kjøretøy, id-kortkontroll. På den åtte hundre kilometer lange reisen mellom Sarh og N'djamena telte jeg nettopp ikke mindre enn sytten militærbarrierer som utøver en eller flere former for kontroll. Alle markeder i N'djamena stenger nå klokken 17.00. Bæring av ansiktsdekkende turban og slør er forbudt. Før Id al-fitr sende Innenriksdepartementet ut en melding til alle landets mobiltelefonbrukere om forbud mot å medbringe mobiltelefoner og metalliske objekter i moskeene den dagen. Bønnen som markerte slutten på fastemåneden ramadan, ble over hele landet avholdt under soldaters voktende blikk. 

Den tsjadiske staten tar Boko Haram-trusselen alvorlig, og dette er de fleste enige om at bra. Men her er også rom for det som ofte refereres til av tsjadere selv som en 'psykose.' Alle forvandler seg med ett til politifolk. Små ting vekker mistenksomhet hos alminnelige borgere vedrørende det som mest sannsynlig er alminnelige medborgere. En kvinne med uvanlig stor mage, men som ser for gammel ut til å være gravid ... En mann som orienterer seg feil vei under bønn i moskeen ... Noen om har sju SIM-kort og hele tiden ringer utlandet ... Alt dette har ført til panikk, telefoner til politiet, og pågripelser. En handelsmann med så mye som tre butikker i Souq Kabir er pågrepet og ennå ikke løslatt, forteller noen meg. En nabokvinne man 'ikke hadde noen relasjoner med uansett' er arrestert av ukjente årsaker. 

Visepolitimesteren i Sarh forteller meg at de holder øye med de etniske gruppene borno, haussa og buduma. Buduma-folket er Boko Harams medsammensvorne i Tsjad, sier visepolitimesteren liketil. Haussaene og bornoene er under etterforskning på grunn av det som skjer i Nigeria. 'Men ikke alle av dem er dårlige', legger han nyanserende til. 

Jeg husker at buduma-samfunnet ved Fitri-sjøen var under overvåking så langt tilbake som i februar. 

Og det samme med illegale immigranter og andre papirløse i N'djamena. 

Utlendinger og fremmedkarer generelt; skjeggete og tilslørte religiøse; folk som er på gjennomreise og som ingen kjenner; folk som begår små sosiale feil ... de er alle mistenkelige eller mistenkte og iblant forhåndsdømte av folk som har Boko Haram på hjernen.

Balansegangen mellom rikets sikkerhet og heksejakt på grupper og personer som skiller seg litt ut, synes fin i Tsjad i disse dager. 

Noe har definitivt endret seg denne regnsesongen. 

'Før var vi urolige - nå er vi redde', sier verten min når han vil sette ord på stemningsskiftet som har funnet sted i N'djamena og resten av landet. 

Grafitti, busspark i Sarh, Tsjad

Hvorfor Tsjad iblant ikke er langt nok unna for sentralafrikanske flyktninger

I N'djamena møtte flyktningen Ali oberst Bishara ved en tilfeldighet (verden er liten). Det skjedde på det sentrale og myldrende hovedstadsmarkedet Souq Kabir. 'Hvorfor gjorde du det?' spurte flyktningen obersten. 'Det er på grunn av deg at Den Sentralafrikanske Republikk har gått til grunne - på grunn av folk som deg!'

Vi kjenner alle Bishara, en selvutnevnt oberst som gikk på uhemmet tokt da Seleka hadde makten i Den Sentralafrikanske Republikk i 2013. I Bangui var han særlig kjent for å ta folks biler. En kristen venn av Ali ringte Ali en gang og sa at oberst Bishara var i ferd med å ta bilen til faren hans. Han trodde at Ali ville kunne hjelpe fordi han er muslim, som Bishara. 'Nei', sa Ali - 'jeg har ikke noe med folk som Bishara å gjøre. Det er kriminelle; man kan ikke resonnere med dem.' 

I 2014 ble oberst Bishara navngitt av Amnesty International* som en av de hovedansvarlige bak volden i SAR i 2013 og 2014. Noe som ikke hindrer ham i å oppholde seg i den tsjadiske hovedstaden, hvor tidligere ofre som har flyktet fra SAR risikerer å støte på ham. 

Og Bishara er langt fra den eneste som har begått kriminelle handlinger i SAR og nå oppholder seg fritt i Tsjad, skal man tro Amnestys rapport. Blant disse er andre Seleka-elementer samt tsjadiske tropper som gikk inn i SAR for å evakuere muslimer av tsjadisk opprinnelse, men som i prosessen utøvde unødig vold.

Innsettelsesseremoni av ny guvernør, mai 2015, Sarh, Tsjad

Alis egen onkel er et høytstående medlem av Seleka og fordømte de kriminelle handlingene Seleka begikk da han var statsråd i Djotodias regjering. En åpenhjertighet som skapte en splid med president Djotodia og som på ett tidspunkt førte til at Alis onkel ble avsatt fra regjeringsposten og plassert i husarrest i presidentpalasset. 

Ali er redd han kan få problemer i Tsjad på grunn av familiebakgrunnen sin. Når noen driver med politikk i Afrika, så påvirker det hele familien, forklarer han. Familien var allerede kjent i Bangui, og relasjonene til Djotodia og Seleka har ikke gjort den mindre kjent. I Tsjad er det mye etterretning. Når vi går gjennom Maingama-leiren i sørøstlige Tsjad roper folk ting Ali ikke liker. 'Der er Ali, sønnen til le ministre d'État!' roper noen på sango. Han vil ligge lavt i terrenget, og så får han bakgrunnen sin skreket ut på denne måten. 

Diskresjon er ikke Afrikas sterke side. 

Presidenten for klagekomiteen i Maingama har et heller mørkt syn på leiren og hjelpen de får i Tsjad. Han bestemte seg for å flykte til Tsjad i stedet for til Den Demokratiske Republikken Kongo fordi han ville være blant muslimer. 'Vi har flyktet fra religiøs krig, fra folk som ikke vil høre lā ilāha illā-llāh, muhammadur rasūlu-llāh (islams trosbekjennelse). Hvorfor har presidenten plassert oss her i det kristne sør? Hvorfor ikke i hjembyen sin Amdjarass?' Han vil ikke baksnakke Tsjad, heller - takket være Tsjad bor han nå i et hus av presenning, og har 6000 franc per måned eller 200 franc (2,7 kr) per dag (jeg synes stemmen hans blir litt sarkastisk her). Men muslimer som flykter fra religiøs krig føler seg ikke komfortable i kristendominerte omgivelser så nær, på mange vis, Den Sentralafrikanske Republikk. 

Tsjads befolkning er religiøst sammensatt av 40 prosent kristne, for det meste boende i sør, og 55 prosent muslimer, for det meste boende i nord. Av logistiske grunner befinner de fleste leirene for flyktninger og returneer seg i sørlige Tsjad, langs grensen. Men muslimer er ille til mote i det kristne sør. Et rykte i Maingama går ut på at kristne leger tar livet av returneer (som for det meste er muslimer) på sykehuset i Danamadji. Dette angivelig fordi enkelte kristne tsjadere deltok i antibalakaenes herjinger i SAR. Presidenten for klageinstansen i Maingama mener at det er hold i disse mørke ryktene. 'Jeg kan ikke gå god for at det er sant, for jeg har ikke bevis', sier Ali som lytter, 'men åtti prosent av de som sendes til Danamadji for behandling, kommer aldri tilbake.'

Vennskap på tvers av religioner, Sarh, Tsjad

I byen Sarh - som er den storbyen som ligger geografisk nærmest leirene i sørøstlige Tsjad - vandrer jeg en gang i gatene med Ali, som har kommet for å hente en pengeoverføring i banken. Tsjadere er kanskje ikke verdens høfligste folk, selv om de er et av verdens mest gjestfrie, har jeg konstatert for lenge siden. Etter meg ropes det som vanlig 'nasara!' (hvit) med jevne mellomrom, men etter Ali ropes det noe mye mer betenkelig - 'réfugié!' 

Senere forteller jeg en ung kristen kunstner i Sarh om episoden. Kunstneren Maksim er enig i at det er ufint. 'Å rope 'réfugié' og 'returné' etter folk, det bringer frem svarte minner', sier han. 

De muslimske returneene er ikke spesielt likt her i Sarh, kommer det frem under samtalen. Hvorfor? lurer jeg. Maksim velger ordene sine med omhu: 'I Sarh, særlig i bydelen Paris-Congo, hadde nesten hver familie minst ett familiemedlem i Bangui. De vil si om returneene (som sammenstilles med Seleka) at det er disse som er skyld i at dét og dét familiemedlemmet er drept.' 

'Krigen i SAR var i ferd med å få følger også i Tsjad, på et gitt tidspunkt', legger Maksim til. Det var president Idriss Déby som satte en stopper for voldshissingen. 

Fotballkamper mellom returneer og vertsbefolkning ble arrangert da returneer var installert i Doyaba rett utenfor Sarh. Det endte ille hver gang, ifølge Maksim. 'Som regel tapte returneene, men når de vant, var det krig herfra til Doyaba; bussjåføren måtte kjøre fort for å unnslippe aggresjonen. Folk ropte 'antibalaka!' og 'seleka!' etter dem. Kanskje tapte de med vilje deretter', legger Maksim til. 

Verden er allerede liten. Hypersosiale Afrika enda mindre. Når flyktninger og returneer fra Den Sentralafrikanske Republikk ikke føler seg komfortable i nabolandet Tsjad er det ofte nettopp fordi de føler en kontinuitet til hjemlandet og konflikten der. 

Mange av dem ser håpefullt mot reinstallasjon i vestlige land. Eller tar sjansen på å reise tilbake til et SAR uten stat.

Bli værende i Tsjad? Siste utvei, virker det som.

'Det er for nært', 'det er for vanskelig', 'det er for varmt' ... folk oppgir ulike grunner for hvorfor de ikke vil være her. Ikke noe land huser flere mennesker som har flyktet fra Den Sentralafrikanske Republikk enn Tsjad, men vi kan ikke unngå å legge merke til faktum: At mange har vanskeligheter med å finne seg til rette. 

Fotballspillere i flyktningleiren Belom, Tsjad,
i forbindelse med Verdens Flyktningdag 20. juni

* Amnesty International (2014): République Centrafricaine. Il est temps de rendre des comptes. 

Forretningsideer

'Du liker Tsjad fordi du er turist, men hadde du vært i min situasjon ville du ikke ha likt det', sier Ali, en flyktning fra Den Sentralafrikanske Republikk som mot sin vilje i halvannet år har befunnet seg i Tsjad - et land han betrakter som inert og håpløst. 

'Det finnes ikke muligheter her', legger han til. 

Muligheter for å lykkes, mener han da. Men stemmer egentlig dette? Jeg påpeker at den som har penger til å investere, faktisk kan ha det privilegium å være først ute her. Se bare på posisjonen til kafeen l'Amandine i N'djamena! Uten reelle konkurrenter er de alltid smekkfulle, påpeker jeg. 

Det finnes så mye realiserbart som ikke er realisert; så mange tomrom det er mulig å fylle.

Det historiske Hôtel des Chasses i Sarh med panoramautsikt til Chari-elven, som ble brent ned av en skjødeløs politiker med en sigarettsneip, og som ingen gjenoppbygger. 

Byen Bol ved den nydelige Tsjad-sjøen - nå riktignok truet av Boko Haram, men ingen trussel varer vel evig? - som er uten et hotell. (De var riktignok i ferd med å bygge byens første hotell da jeg var der i fjor, men det lå på feil side av veien i forhold til utsikt til sjøen.) 

Og det at det nesten er umulig å finne original elektronikk i N'djamena i havet av kinesiske piratkopier. 

Hvorfor kan ikke de som har penger - for det er ikke det at det ikke finnes penger i Tsjad, og selv blant sentralafrikanske flyktninger er dette tilfellet - hive seg på ideene? 

Ali er ikke enig. Når valget står mellom originalen og piratkopien, velger folk flest piratkopien, eller chintok, som det kalles, fordi det er billigere, mener han. 

Og er det virkelig manglende entreprenørskap som ligger bak et de facto monopol? Ali sier at de har ett eneste brasserie i Bangui, eid av franskmenn, og at konkurrenter åpner, men raskt tvinges til å stenge fordi eierne av det opprinnelige foretaket har politiske kontakter. 

Ali mener at Hôtel des Chasses i Sarh neppe gikk med overskudd da det var operasjonelt. Javisst stammet det fra kolonitiden og var et av de eldste hotellene i ekvatorialsk Afrika. Men da det brant ned, var det ikke lønnsomt for staten å bygge det opp igjen. 'Bygger man noe i Tsjad så må det være for tsjadere', påpeker Ali -'er det for turister, kommer det til å gå konkurs.'

Det er ikke noe marked i Tsjad for original elektronikk, eller for hoteller med fin utsikt, mener han, eller for pâtisseries. 'Tusen franc for en kopp på kafé, når jeg betaler femti franc for gahwa på gata?' - slik reflekterer folk flest. De tenker bestandig kvantitet over kvalitet. 

Han forkaster alle forretningsideene mine fordi de 'ikke korresponderer med virkeligheten.' 

Ok, kanskje traff jeg ikke spikeren helt på hodet med eksemplene mine. Vi skal ikke forvente å finne iskrem, god kaffe og merkevarer i Tsjad med det første. Men det endrer ikke det faktum at Tsjad er et land der mye, for ikke å si det meste, ennå har til gode å skapes. Her kan du faktisk være pioner. Vennen min Hassan som rev seg løs fra postmannjobben i Belgia og ble talsmann for det tsjadiske utenriksdepartementet, og som er i ferd med å opprette et reisebyrå, pekte også på dette: 'Her i Afrika kan man gjøre mye', sa han. 'I Vesten er alt allerede gjort!'

Ikke at det vil være helt enkelt for sentralafrikanske nykommere, om de er aldri så ressurssterke (for det er enkelte virkelig - diamantmagnater og høyt utdannede noen av dem), å skape noe i Tsjad. Men å kalle Tsjad for et land uten muligheter? I Alis hytte av poto poto og hjemmelaget murstein i den digre, myldrende leiren som heter Maingama, tviler jeg litt på denne dommen over Tsjad. Til det er det altfor mye som mangler!

Veggtegning på det nedbrente Hôtel des Chasses, Sarh, Tsjad

Når maraboutismen skjærer seg

Alle ønsker vi ting - iblant umulige ting. Men det spesielle med Afrika er at det umulige angivelig ikke er umulig. Skjebne, vilje, kjærlighet, suksess og død - alle skal de visstnok være manipulerbare størrelser.

Når man har et problem eller et ønske, kan man nemlig gå til en marabout. Maraboutene kan gjennom sin ekspertise sørge for at du får det du vil. Men maraboutage, som det kalles, er også farlig. Som en sterk medisin som ikke må overdoseres eller feilmedisineres.

Mye mentalsykdom i Tsjad kan tilskrives mislykket maraboutage, skal man tro folk. En marabout som ikke kan kunsten sin er like farlig som en lege som ikke kan kunsten sin.

Hassaniya foran guvernørbygget i Sarh er et eksempel på dette. Sammensuriet av klesplagg hun bærer vitner om galskapen hennes: Militæruniform, signalvest, blodrøde gummihansker, stråhatt med blader og tsjadiske flagg stukket inn i bremmen, en tom colaflaske som dingler i nakken, samt et knallrosa slør som faller fra like under brillene og ned på brystet. 

Hassaniya er sosial og ler mye. Med myntene folk gir henne kjøper hun poser med peanøtter og kikerter som hun distribuerer til forbipasserende. Hun fester vannflasker til bagasjebrettene på folks motorsykler og opptrer generelt som en god samaritaner. Når folk gir henne penger enter neier hun, salutterer eller gjør en liten piruett, og lyser Guds velsignelser over giveren. 

Den kvinnelige direktøren av kulturhuset i Sarh forteller at Hassaniya er en kusine. 'Hun var gift, mannen hennes var militærlege ... Da han tok seg en andrekone gikk kusinen min til en marabout for å høre om det ikke fantes en måte å fjerne denne andre kvinnen på ... Iblant er det marabouter som ikke kan sakene sine, eller det slår feil ... Det kan slå tilbake på deg selv ... Og iblant er det ikke noe botemiddel ... Hun ble gal.' Det er fem-seks år siden, estimerer direktøren. Mannen hennes er allerede død. Hun kommer til guvernoratet for å hente pensjonen til mannen sin, og det er hans militærklær hun går i. Hun har fem barn, den eldste allerede i slutten av tjueårene, og var virkelig en helt vanlig kvinne. Men hun søkte affeksjon fra mannen sin gjennom en marabout, og dette ble skjebnesvangert. 

Medisiner og fetisjer, Diffa, Niger

Senere kikker jeg alltid etter Hassaniya når jeg kjører forbi guvernoratet. En dag ser jeg henne sittende på en motorsykkel med den ene armen i været. Hun er alltid på post og virker merkelig velinformert når hun for eksempel forteller meg at guvernøren er på et møte hos borgermesteren, og leende legger til: 'Sett deg under trærne der, vi vil sette på klimaanlegget, vi vil sette på datamaskinen ...' Under 1. mai-feiringen feier hun inn i paradene med stråfat på hodet og sopelime pyntet med blader i de blodrøde hanskene sine. Under en innsettelsesseremoni av den nye guvernøren marsjerer hun, danser bak og ved siden av soldatene, ululerer, og veiver med en lekk kartong full av melk. Hun er nesten alltid til stede under seremonier. Hun tror at hun er militær. Hun tror at hun er livvakt. En gang forteller hun meg at hun er apoteker. 'I femten år nå er jeg bak guvernøren. Jeg giftet meg i 1982. Det blir femtisju års utdanning...'

Den siste gangen jeg ser henne roper hun fornøyd når hun ser meg. 'Vent!' Hun henter noe og løper mot meg med et sopelim utstrakt: 'Det er for å ha under sengen din og feie rommet ditt med', sier hun fornøyd.

Hassaniya er en glad gal. Men dette er ikke alltid tilfellet når maraboutismen skjærer seg. Like ved huset til kantonhøvdingen i Maro finnes en grav av mønstrede badefliser. Den tilhører kantonhøvdingens lillebror som ble knivstukket til døde i sitt eget rom. Den gale gjerningsmannen er ennå løs, for det finnes ikke noe mentalsykehus i regionen, ifølge vennen min Frédéric. Og de nærmeste slektningene hans er også døde og kan således ikke ta seg av ham.

Akkurat som Hassaniya ble mannen gal ved et uhell med en marabout. Han ønsket å ta kontakt med en kvinne, men greide det ikke. Marabouten ga ham et magisk middel som han skulle smøre i håndflaten. Når du håndhilser på kvinnen, så vil hun følge etter deg til rommet ditt, og du vil gjøre alt du har lyst til, sa marabouten. Men mannen glemte instruksjonen. For det er alltid en instruksjon: Hva du skal gjøre, hva du ikke skal gjøre, hvordan magien skal administreres. Det vendtes mot ham selv. Siden den gang går han rundt i Maro som en tikkende bombe, farlig, men fallende mellom alle stoler i et land som verken har midlene eller ekspertisen til å gjøre noe med folk i hans situasjon. 

Grigrier i taket på sultanpalasset i Zinder (Niger)

Historier om maraboutisme og galskap er ikke sjeldne. En tidlig junimorgen under ramadan er jeg en av mange som snur seg på markedet i Maro. En mann i fillete klær, barbeint, med en diger hjemmesmidd fotlenke han holder enden av i hånden, roper til selgere av peanøtter og hirse: 'Hvorfor ser dere på meg som om jeg var et dyr? Jeg er et menneske, som dere! Bare at jeg tok en grigri fra peulfolket for å få rikdom, og grigrien sendte meg ut i en krise!' 

Ingen i Maro kjenner ham eller vet hva han heter, men historien bruker ikke lang tid på å reise. Mannen ble lenket fast under mangotrærne i Mianvele 25 kilometer unna Maro av sine egne slektninger, fordi han truet folk. Men han greide å bryte opp låsen og legge ut på vandring. Han kom til Maro i går. Fordi han ikke har gjort noe galt, har han fått være i fred. Men folk vet at han er farlig. De gir ham hirseølet bili bili og små ting å spise for at han ikke skal bli voldelig. Han har vært gal i to år. Han var rik - hadde kuer, var smed, og til og med handelsmann, sier folk. Men suksessen var ikke nok for ham. Han ville ha enda mer. Han tok en grigri. De fleste grigrier skjærer seg, mener Frédéric. Den får deg til å miste alt, og når du mister alt, blir du gal. 

'Så hvorfor vil folk risikere det?' spør jeg. Frédéric trekker på skuldrene. 'De tror at grigrien kan bringe dem noe godt.'

Etter noen dager forsvinner den gale på videre vandring.

'I stedet for å konsentrere seg om det Gud har gitt deg, så går du til en marabout, for å ha et pluss, for å ha mer enn de andre', forklarer Frédéric. 'Men det du oppnår gjennom maraboutisme virker bare for en stund, og ofte virker det ikke i det hele tatt.'

Mange sier at du ved å ty til maraboutisme inngår en pakt med djevelen, for verdslige goder, men til enorm risiko, og det hele kommer an på hva som vinner i deg i det kritiske øyeblikket: Fristelsen eller fornuften. 

Mann med grigri, Kajlani, Tsjad

Når lykken ligger i en baguette

Det er så typisk i Tsjad: Noen dukker opp i en liten landsby etter en reise. Med seg har vedkommende baguetter. Lange og lyse og urbane, om enn sammenklemte og til tider oppsmuldrede. 

Du stiger på en buss og legger merke til at nesten alle passasjerene har en pose baguetter på fanget, som de prøver som best de kan å beskytte under omrokkeringer og utkommanderinger.

På busstasjonene i de store byene selger baguetter som varmt hvetebrød, fem i posen, for tusen franc. De er det siste folk kjøper før de stiger på. 

Baguetter er den naturlige gaven når folk forflytter seg fra byen til landsbygda. Ikke at brød ikke finnes på landsbygda, også ... men tsjadere har en idé om baguettens suverene overlegenhet. 

I ørkenbyen Faya lar jeg meg forundre over dette for første gang. Baguettene verten min har hatt med fra Moussoro - i posevis - begynner å få grønne muggflekker, men vi spiser dem fremdeles. Verten min lar seg ikke lokke av de ferske brødene hos kamelkjøttselgerne så lenge han har baguetter på lager. I Ngori lenger sør tilbys jeg flere dager gamle baguetter fra N'djamena, 'de bonne qualité', 'av god kvalitet', insisterer verten. Jeg vil da mye heller ha et rykende ferskt lokalbrød enn en langreist, muggen baguette! Men tsjadere ser ikke tingene på den måten. For dem er baguetter noe luksuriøst, og det minste du kan gjøre når du forflytter deg fra en større by til landsbygda, det er å ta med baguetter.

'Har du ikke med deg brød (les: baguetter) fra reise, så er det som om du ikke har reist', forklarer vennen min Frédéric meg. 'Har du derimot med deg brød som du deler ut, så vil alle være fornøyde. Alle liker jo brød! Når det begynner å bli muggent legger folk det ut i sola så det blir hardt og tørt og de kan dyppe det i teen.'

Hvorfor foretrekker folk baguetter fremfor lokalbrød? lurer jeg. Frédéric mener det er fordi baguetter er det originale brødet. Alt annet er kopier.

Noen sier enkelt at 'det er fordi baguetter ikke finnes på landsbygda'.

Jeg må innrømme at jeg er litt glad i Super Loaf fra Abeche med den bisarre næringsdeklarasjonen: 25% kalsium, 25% magnesium, 25 % jern, 25% sink, 25 % fosfor, står det på emballasjen. To av vennene mine var så imponerte over dette - nå da de har begynt å sette næringsverdi på brødet, ja, da er vel Tsjad i ferd med å gå utviklingens vei!

Uansett har jeg endelig fått med meg hva tsjadere setter pris på - hva som smelter hjertene deres mer enn blomster og sjokolade. 

Og på busstasjonen i Sarh, med de tropiske skogene i sør i kikkerten, gjør jeg som alle andre: Jeg kjøper en diger pose baguetter. 

Brødbakere, Sarh, Tsjad

Det allmektige Frankrike

'Vi har blitt landsbymenn på grunn av Frankrike', sier Ali. 

'Alt er Frankrikes skyld', istemmer en motorsykkeltaxisjåfør i lang lysebrun boubou. 

Vi befinner oss i leiren Maingama i sørøstlige Tsjad, en leir for mennesker av tsjadisk opprinnelse - også kalt returneer - som har flyktet fra borgerkrigen i Den Sentralafrikanske Republikk. Et enormt skogområde har siden 2014 blitt ryddet og fylt med hvite presenningtelt som i dag huser til sammen rundt tjue tusen mennesker. To av dem sitter i den lange skyggen av et sheatre denne sene ettermiddagen under den hellige fastemåneden Ramadan, sultne og tørste. Og de har sine tanker om hvorfor de sitter her. 

Det er ikke uvanlig at folk i frankofone afrikanske land mener at Frankrike står bak alle problemene deres. Jeg har hørt det i Elfenbenskysten, i Niger, i Tsjad. Og nå her blant sentralafrikanere. 'Det var aldri noe problem mellom kristne og muslimer i Den Sentralafrikanske Republikk', hevder mange, 'folk levde sammen i fred. Men Frankrike ville det annerledes. Alt er skapt av Frankrike!'

Å skape en borgerkrig mellom mennesker i et fremmed land høres ikke ut som det letteste av kunststykker. 'Hvordan greier Frankrike å manipulere folk på den måten?' spør jeg.

'Det er statsvitenskap', sier Ali. 'Når det gjelder politikk er Frankrike nummer én i verden!' 

'Bli ikke overrasket om du en dag hører at den franske ambassaden i Bangui har blitt sprengt i filler', legger han dystert til. 

Motorsykkeltaxisjåføren er enig: 'Om jeg var trollmann, skulle jeg ha spist alle franskmenn!'

La Francophonie, kulturhuset i Sarh, Tsjad

Ifølge mange i Maingama-leiren (som er overveiende muslimsk) var franske styrker IKKE upartiske under blodbadet som begynte i Bangui i desember 2013. Franske styrker avvæpnet muslimene og inviterte antibalakamilitser til å angripe, hevder de. Fordi sannheten er at Frankrike ikke ønsker fred i SAR. Motiv? Franske styrker installerer seg i landet under påskudd av å gjenopprette fred, mens de i hemmelighet driver utvinning av gull, diamanter og andre mineraler. 

De som beskyttet alle, både kristne og muslimer, uten distinksjon, under volden, var soldatene fra den Afrikanske Union (nå casques bleus eller FN-soldater). Særlig burunderne. Den dagen franske styrker erstattet burunderne i Alis bydel Miskine, skjønte alle at de ville bli angrepet. Bydelen ble angrepet samme dag. Ali var nødt til å flykte til Kilometer 5, hvor han holdt stand i et par uker før han flyktet til flyplassen og ble transportert til Tsjad. 

Disse menneskene som levde i Bangui før og under krigen, vet naturligvis hva de har sett og opplevd. De er førstehåndsvitner. Ali ber meg se en dokumentar av Canal+, Spécial Investigation, Centrafrique: au coeur du chaos, om 'sannheten' bak franske styrkers tilstedeværelse i SAR. Jeg har ikke sett den dokumentaren, og å laste den ned her vil være så å si umulig, men Canal+ er en fransk kanal. 'Det viser i alle fall at media kan være uavhengig', sier jeg. For noen Maingama-beboere skjærer alt fransk over en kam: Franskeide selskaper, franske politikere, fransk media - noen tar også med franske borgere - de er alle ett, del av samme komplott. Av og til blir Frankrike i afrikaneres forestillingsevne etter min mening urealistisk ensartet. Og urealistisk allmektig. Frankrike er ikke engang en stormakt i Vesten i dag! Og å legge skylden på utenforstående krefter er vel den letteste forklaringen - og unnskyldningen - nasjonale politikere kan ty til. 

Iblant møter jeg frankofone afrikanere som også føler at Frankrike umulig kan stå bak alt som skjer av godt og ondt i frankofont Afrika. Vennen min Hassan i det tsjadiske utenriksdepartementet mente at et slikt verdensbilde er 'simplistisk'. 'Jeg tror Tsjad har mer innflytelse i Den Sentralafrikanske Republikk enn Frankrike', sa han, i det halvmørke, flaggfylte, den gang (kanskje fremdeles) vannløse utenriksdepartementet i N'djamena.

Kanskje har jeg et rent nytteperspektiv på maktforholdet mellom Afrika og Vesten når jeg insisterer på å betrakte afrikanske land som aktører, ikke bare ofre. Vi kan alltids slåss om hvilke verdensbilder som er korrekte. Men hvilke verdensbilder er nyttige? Det er vanskelig, for ikke å si umulig, for sentralafrikanere å forandre Frankrike. Men de kan kanskje forandre Den Sentralafrikanske Republikk - hvis de føler at de er noe mer enn brikker i et spill, at de faktisk har muligheten til å påvirke sine politikere og hvordan disse for eksempel forholder seg til Frankrike.

Jeg pleier å dra et afrikansk ordtak når jeg føler at Frankrike antar gudelignende dimensjoner (og det er ingen god gud vi snakker om da): Ce sont les deux mains qui se lavent. 'Det er to hender som vasker seg.' Kanskje ER Frankrike virkelig den hauken de mest realpolitiske kritikerne forestiller seg. Som bare tenker på sin egen nasjonale interesse, å berike seg på bekostning av afrikanske land, å ha 'sin mann' ved roret i tidligere kolonier uansett hva, og ellers gi pokker i hva som skjer. Men det betyr ikke at afrikanske land ikke har et handlingsrom, også. Å hevde å ikke ha noe handlingsrom, er det samme som handlingslammelse. Og å hevde at man ikke har noe valg, er å fraskrive seg ansvar. Blir problemer tatt tak i når man forklarer alt med noe så fjernt og uangripelig som 'Frankrike'? Er afrikanske folk tjent med en verdensoppfatning der roten av alle problemer blir eksternalisert? 

Det er naturlig at menneskene i Maingama spør seg hva som skjedde; hvorfor den lykkelige tilværelsen de hadde - for alle snakker varmt om livet i Den Sentralafrikanske Republikk - så brått ble til et helvete de måtte flykte fra. Og de har ikke mange valg her i en leir i landflyktighet, i fattigdom (ny for enkelte av dem), sørgende over omkomne, grublende på ting mistet. Nei, de har ikke mange valg. Men de velger seg, tenker jeg, her hvor jeg sitter med mine to venner i skyggen av et sheatre; de velger seg - gjør de ikke? - et verdensbilde.

Rundkjøring, N'djamena, Tsjad