fredag 26. juni 2015

Sentralafrikanske presidenter på folkemunne

I Afrika kan du oppleve å bli tilhører til et mylder av presidentanekdoter. Helst om presidenter som er stedt til hvile (det kan være farlig å slå vitser om de som ennå lever) - en blanding av sladder, karikering og faktiske historiske hendelser som på en eller annen måte er underholdende og/eller karakteristiske for vedkommendes hersketid. 

Visst kan det være vanskelig å skille fakta fra folklore i historiene om afrikanske presidenter. Er det sant, for eksempel, at Elfenbenskystens første president Houphouët-Boigny troppet opp i banken og ba om penger i kilo? Er det sant at Mobutu lå med konene til ministrene sine? Er det sant at Sassou Nguesso ga datteren sin i ekte til Omar Bongo for at hun skulle stjele den gabonske presidentens lykkeamuletter - slik at Nguesso skulle kunne bli like lenge ved makten som svigersønnen? 

Uansett sannhetsgehalt er presidentanekdoter et yndet tema som dukker opp med jevne mellomrom her på kontinentet. Og i en flyktnings hytte i en leir i sørlige Tsjad hører jeg mer enn gjerne på presidentanekdoter fra Den Sentralafrikanske Republikk. På anekdotetoppen sitter Boukassa - den franskstøttede sentralafrikanske presidenten som kronet seg selv til keiser av et sentralafrikansk 'keiserrike' i 1977, på en trone av massivt gull, og som ble avsatt av franske tropper etter en massakre av demonstrerende skolebarn to år senere.

Boukassa var hva flyktningen Ali kaller en 'ekte' diktator. Ingen fikk lov til å snakke når Boukassa talte på radioen. Var det strømbrudd under talen, fikk de ansatte i elektrisitetsverket sparken. Han insisterte dessuten på å bli kalt 'pappa.' 'Pappa Boukassa', beordret han ministrene sine om å kalle seg. 

Hvite tror ikke på magi, sier Ali. Men det er velkjent for folk i Den Sentralafrikanske Republikk at det var Boukassa som drepte Pompidou. Boukassa tok en pygmé fra de dype sentralafrikanske skogene med seg til Paris. 'Det er en mann der jeg vil at du skal drepe', sa Boukassa, 'kan du gjøre det?' 'Ja, sa pygmeen, 'bare vis meg hvem det er.' På rullebanen i Paris stod Pompidou på den røde løperen for å ta dem imot, 'Han er det', sa Boukassa til pygmeen på sango, 'få ham drept!' Pygmeen tok den franske presidenten i hånden og svarte Boukassa, på sango: 'Det er utført.' For pygmeer har magiske evner folk som lever i byene ikke engang kan forestille seg, og evnene deres, og grigriene, gjør dem både fryktede og etterspurte på kontinentet. 

Da de to landet i Bangui og gikk ut på rullebanen var Pompidou allerede død.

Houphouët-Boignys Cadillac. Yamoussoukro, Elfenbenskysten

Boukassa var grådig. Da en båt kom fra Zaïre og Mobutu med gaver så Boukassa sitt snitt: 'Båten er også en gave', sa han, og i stedet for å sende den tilbake nedover Oubangui- og Kongoelvene til Mobutu (en minst like fargerik figur), beholdt han den hos seg i Bangui. 

Da Boukassa konverterte til islam var det først og fremst for å få Gaddafis penger. 'Den Sentralafrikanske Republikk har mange problemer som dere ikke har i Libya', sa Boukassa til Gaddafi: 'Jeg tror det er fordi vi er kristne, mens dere er muslimer.' 'Ja, det er sant', nikket Gaddafi, såre enig. 'I så fall vil jeg at hele Den Sentralafrikanske Republikk skal islamiseres', sa Boukassa. Søt musikk for den libyske statslederen! Gaddafi åpnet pengeboken og donerte midler til å bygge store moskeer over hele Den Sentralafrikanske Republikk. Resultat: Boukassa bygget en liten moské i Bangui og puttet resten i lommen. Men ingen sa noe fordi han var en diktator. 

Han sa også til Gaddafi at 'Vi har et klima gunstig for kaffedyrking i Den Sentralafrikanske Republikk - dyrk kaffe hos oss!' Gaddafi investerte i en kaffeåker i SAR uten å ha sett den. Da han kom på besøk tok Boukassa ham opp i et fly over en ås som heter Basou Bangui. Høyt der oppe pekte Boukassa ned på vegetasjonen, som fra flere tusen fots høyde bare lignet et grønt teppe. 'Alt det der er åkeren din!' sa han til den libyske statslederen. Gaddafi var tilfreds. Senere fikk den broderlige lederen og revolusjonsguiden imidlertid vite at han var blitt lurt, at det ikke var en kaffeåker, men et skogområde han var blitt vist fra luften. Og han lot falle noen harde ord om Boukassa. 'Jeg er ikke lenger muslim!' proklamerte Boukassa da. Alt i alt varte den sentralafrikanske keiserens muslimske eventyr bare i noen måneder, men det var etter sigende et svært profitabelt eventyr, som ofte når Gud og belønninger i det hinsidige er involvert.

Gaddafis flyknuserstatue. Misrata, Libya (2012)

Historien om barnemassakren er sann, innrømmer Ali (det er ikke alle sentralafrikanere som tror at massakren virkelig fant sted). Og noen sier at Boukassa var kannibal. Hovedinntrykket for sentralafrikanere er likevel et annet: Det som var bra med Boukassa var at han tvang folk til å jobbe. 'Hvorfor går du der og driver? Jobb på åkeren!' Boukassa truet folk, truet dem til å adlyde fordi de fryktet for sine liv. 'On regrette Boukassa beaucoup', sier folk til denne dag i Bangui, i betydningen 'vi er lei oss for endeliktet hans.' Om han bare hadde fått sitte litt utover 1980-tallet, så ville SAR ha sett annerledes ut ... Boukassas 'keiserrike' kan være stormannsgalskap for resten av verden, men for Ali og mange andre sentralafrikanere er det ambisjoner. Ambisjoner for Den Sentralafrikanske Republikk. Ambisjoner for det sentralafrikanske folk. Og da ser man gjerne gjennom fingrene med ekstravagansene. Stort land trenger stor mann. Har det ikke vært likedan for Frankrike oppigjennom historien? 

I stedet kom den marionetten Dacko tilbake. Han hadde vært president før Boukassa, og franskmennene fløy ham inn sammen med franske tropper da de kom for å gjennomføre regimeendringen i 1979. Det var ikke bare regimeendring som stod i hodet på franskmennene, heller: De tok Boukassas trone av gull og plyndret presidentpalasset for alt av verdi. Selv vannkranene av gull slo de ut... Ingen i Den Sentralafrikanske Republikk tror at franskmennene egentlig bryr seg om diktaturer og demokratier, despoter eller menneskerettigheter i Afrika. Å legge hendene på rikdom er alt som i bunn og grunn betyr noe for dem. 

Dacko var den presidenten som ødela Den Sentralafrikanske Republikk, sier sentralafrikanere ofte. Han signerte alle kontrakter franskmennene ville ha. Han signerte til og med tomme papirer, slik at franskmennene i ettertid kunne påføre hvilken tekst de enn ville. Og triumferende si, 'Se, det er signert av Dacko!'

Presidenten etter Dacko, Kolingba - man sier at han er profet. Han sa at 'dette landet vil oppleve et blodbad, dette landet vil oppleve hungersnød.' 'Har du blomster ved siden av huset ditt, så rykk dem opp og plant matvekster der i stedet', rådet Kolingba folket - 'det er bedre!' Og ganske riktig, etter Kolingba ble det blodbad og hungersnød. Folk betrakter ham som en profet i kraft av denne dystre og eksakte spådommen.

Glassmaleri, verdens største basilika,
Yamoussoukro, Elfenbenskysten

I 1993 kom Patassé til makten, gjennom valg, uvanlig nok for sentralafrikanske statsledere. Patassé var en 'mytoman', ifølge flyktningen Mahmoud; han oppfant ting som ikke eksisterte, særlig i forbindelse med valg, og folket var naivt, trodde på ham. Men gikk du uttalelsene hans nærmere etter i sømmene (noe sentralafrikanere ifølge Mahmoud sjelden gjør), så skjønte du at det han sa umulig kunne være sant. Han kunne fortelle at om han ble valgt/gjenvalgt, så skulle han i løpet av to år gjøre Den Sentralafrikanske Republikk like utviklet som Amerikas Forente Stater. En gang under en valgkampanje kom Patassé til byen Bossangoa med en metiss han hevdet var fra Det Internasjonale Pengefondet (i virkeligheten var han en alkoholiker fra Bangui, men du trenger kun en hvit ved din side før du har folks respekt i Den Sentralafrikanske Republikk, ifølge Mahmoud). Patassé annonserte at han hadde en fabrikk i Frankrike som trykker penger - cfa - og at han skulle flytte denne fabrikken til Den Sentralafrikanske Republikk om folk stemte på ham så han vant valget. Folk jublet og klappet. De trodde på ham, fordi de ville tro, og Patassé visste hvordan han skulle løfte stemningen. 

Under samme kampanje kom Patassé til Bangui og besøkte Hôpital Central. Her begynte han å gråte åpenlyst - sa at han kunne se olje under dette sykehusgulvet, og at det gjorde vondt å tenke på at det sentralafrikanske folket er så fattig når de har slik rikdom under føttene. 'Stemmer dere på meg så jeg vinner valget, skal jeg pumpe opp den oljen', lovet han tilhørerne dyrt og hellig. 

Når det var problemer med betaling av lønninger og folk ikke hadde fått lønn på noe måneder og det var tendenser til demonstrasjoner i gatene, grep Patassé selv ordet på radioen - for det hendte ofte at han adresserte folket direkte - og sa 'Ikke uro dere, kom til banken i morgen', han skulle selv gi av sine egne personlige penger og betale alle lønningene, forsikret han. Morgenen etter kom folk til banken - ingenting. Det var alt sammen løgner for å avlede dem. Og det virket. Folk ble lindret, skuffet, ga opp, orket ikke å demonstrere igjen. Presidenten deres hadde ikke løst noen ting, men han hadde vunnet tid, fordi han kjente folkementaliteten ut og inn og hadde ordet i sin makt. 

I 2003 tok Bozizé makten ved et kupp. En lite karismatisk president som ikke liker å snakke, ifølge Ali, og som ikke er spesielt likt. Det eneste som er sikkert er at han er vachement riche, steinrik, fordi han var president i SAR i ti år og alle som er presidenter i SAR i ti år blir steinrike. Bozizé selv ble forfremmet fra løytnant til general - uten å ha gått noen av gradene imellom - av Boukassa. Bragden hans? Å ha slått en hvit mann. For Boukassa var dette et tegn på heltemot, og han tok utmerkelsen fra en annen manns bryst og satte på Bozizés. 

Før valget i 2010 gjorde mytomanen Patassé et comeback på den politiske scenen. Patassé sa at nei, han ønsker ikke makt, han hadde trukket seg tilbake, var tilfreds med pensjonstilværelsen. Men 'storebror Jesus' hadde kommet til ham i en drøm og sagt at han skulle stille til valg igjen, og at han ville bli president igjen... Og når det var Jesus selv var Patassé nødt til å si ja ... 'Jeg har gjort galt mot dette landet før, fordi jeg hadde dårlige rådgivere ...', sa en angrende Patassé til befolkningen. 'Men denne gangen er det Jesus som skal velge ministrene og ta avgjørelsene.. Og alt kommer til å bli bra ...' Folk på landsbygda trodde ham, og de likte det faktum at han innrømmet at han hadde gjort noe galt, og det var i virkeligheten Patassé som vant valget i 2010, tror Ali, bortsett fra at valgfusk gjorde at Bozizé stakk av med seieren. 

For de siste presidentene Djotodia og Samba-Panza har folkloren ennå ikke tatt form. Sårene er ennå åpne, tiden for humor ennå ikke kommet. Og kanskje varte/varer de ikke lenge nok i presidentpalasset heller til at folk får et skikkelig inntrykk av dem. Man sier imidlertid om Samba-Panza at hun ikke står tilbake for sine mannlige forgjengere når det gjelder å stjele: Hun har angivelig allerede stjålet tre av de ti millionene dollar den angolske presidenten dos Santos donerte til SAR i 2014. Og dette er på vei til å bli en del av (den ennå magre) folkloren om henne. 

Man kan si hva man vil om afrikanske presidenter. Men det en europeer ser er ofte ikke hva en afrikaner ser. Av alle sentralafrikanske presidenter mener Ali at Boukassa scorer best. Som så mange afrikanere mener han at 'Afrika trenger diktatorer.' 'Alle de fine tingene du har sett i Afrika, de er skapt av diktatorer', hevder Ali. 'Alt det fine i Bangui er konstruert av Boukassa. Han gjorde Bangui til Bangui la coquette. SAR var det beste landet i Sentral-Afrika da Boukassa styrte. Og nå er det det verste!'

Jeg vet ikke helt om jeg er enig i at diktatorer er de beste presidentene, men jeg kan i hvert fall gå med på at de er de beste anekdotene.

Anekdoter som får tiden til å gå, og livet til å gå videre, her i en langstrakt og kakofonisk flyktningleir i sørøstlige Tsjad.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar