lørdag 20. juni 2015

Pastoralister mellom barken og veden

Tørketiden er aldri lett for kveget og pastoralistene i Sahel. Men de siste par årene har vært verre enn vanlig for folk og fe i sørøstlige Tsjad. Borgerkrigen i Den Sentralafrikanske Republikk har forårsaket en landsbygd-katastrofe som utspiller seg i skyggen av de langt mer mediatiserte konfrontasjonene i Bangui - som The International Crisis Group har pekt på i rapporten The Central African Republic's Hidden Conflict. Mange pastoralister har blitt fratatt kveget sitt av militsene som herjer landet, og blitt tvunget til å søke tilflukt i Tsjad, et naboland som allerede har knapphet på beitemarker. Stengingen av grensen mellom Tsjad og Den Sentralafrikanske Republikk i mai 2014 har dessuten hindret den sesongbetonte transhumansen som mange kvegoppdrettere på tsjadisk side av grensen er helt avhengige av for kvegets overlevelse. Tsjads politiske avgjørelser er som vanlig kompromissløse: Da president Idriss Déby kom til grensebyen Sido den 9. mai 2014, sa han i talen sin at 'selv ikke en fugl krysser grensen heretter.'

Medlemmer av peul-folket, disse Afrikas kanskje mest kjente pastoralister, mange av dem med blå ansiktstatoveringer i form av streker i pannen og prikker i kinn og munnviker, står ved det lille kvistinnhegnede kvegmarkedet i Maingama. En av dem heter Issa. Han har mistet 280 dyr til antibalaka-militser på den andre siden av grensen. Men dette er ingenting, hevder han. Det er folk som har mistet tusen dyr! 

'Alt Gud gjør er godt', mener Issa. Han søker tilflukt i religionen, og sier at han vet at Gud en dag vil betale ham rikelig tilbake. 

En slags mild tafatthet preger ham. Som sin far og bestefar er han kvegoppdretter. Dette er alt han kan, sier han, og nå er han gammel. 

Spørsmålet henger liksom i luften: Alle disse pastoralistene, hvis hele liv er kuer - hva skal de gjøre nå?

Med medlemmer av peul-folket på kvegmarkedet i Maingama, Tsjad

En peul ved navn Omaro Osman tar meg langs snorrette stier inn i Maingama, en leir for tsjadiske returneer som har flyktet fra Den Sentralafrikanske Republikk. Han er høvding for en undergruppe av peulfolket som holder til i SAR. Men det er ikke mye høvding over ham nå, her i et hus av UNHCR-presenning påskrevet et nummer med tusj. Omaro er en av flere titalls tusen som er avhengige av nødhjelp og donasjoner for å holde liv i seg og den barnerike familien sin. 

Han har mistet alle kuene sine - de var nesten fem hundre, fordelt på to flokker. Han var bofast nær et slakteri i Boali ikke langt fra Bangui, og fordi han var rik, kunne han leie andre til å gjete for seg. Så kom krigen, og antibalakamilitser tok alt. 

Peulfolket har et system som under normale omstendigheter skal kunne gjenopprette flokken til en mann som har mistet alt: Andre peul gir ham ei ku til låns, en habanaye, en slags hedersgjest i flokken. Habanaye leveres tilbake til den opprinnelige eieren etter noen år, men verten beholder kalvene hun har født. Slik kan flokken hans sakte men sikkert restitueres. 

Ja, de har et slikt system, bekrefter Omaro, men nå er det hele folket (la communauté) som har mistet alt. Tsjadiske peul kan ikke hjelpe, de lider, de også, for de pleide å ta kveget sitt til Den Sentralafrikanske Republikk i tørketiden, og nå som grensen er stengt har mange av dyrene deres dødd av sult. 

De sentralafrikanske pastoralistene som greide å redde seg og dyrene sine til trygghet i Tsjad, har mistet kveget sitt her på grunn av hungersnøden. Bare de hvite kuene med korte horn greier seg litt, fordi de spiser tørt (høvdingen sier 'skittent') gress. I Den Sentralafrikanske Republikk er det de rødbrune kuene med lange horn som dominerer, og de greier seg ikke bra i Tsjad når tørken er på sitt verste.  

Sulten var så ekstrem at ei ku på et tidspunkt ble solgt for 10.000-15.000 franc. Pastoralistene foretrakk å selge dyret til denne prisen, til slakt, heller enn at det skulle dø av sult. Dette var i mars og april, på høyden av den tørre sesongen, og flyktninger og returneer kjøpte de magre kuene til bunnpris, slaktet dem og tørket kjøttet. Nå som gresset har sprunget opp med de første regnfallene, selges ei ku allerede for mellom 55.000 og 150.000 franc. 

De medlemmene av peulfolket som ennå er i Den Sentralafrikanske Republikk med flokkene sine, oppholder seg i nord, i Seleka-kontrollerte områder, forteller Omaro. Den muslimske militsen Seleka skattlegger dem i kveg, to-tre kveg per flokk, men tar ikke eierens liv på kjøpet, slik antibalakamilitsene ofte gjør.

Med misseriya-arabere i feriken Jezira, Tsjad

Som om hungersnøden blant kveget i sørøstlige Tsjad ikke var nok, herjes kveget i Sido-departementet også av en miltbrannepidemi. I misseriya-nomadeleiren Jezira noen kilometer sør for Maingama presenterer Sjeik Idriss, som representerer oppdrettere og nomader i Sido, en håndskrevet liste over alt storfe som er dødt av miltbrann* i Jezira siden begynnelsen av den tørre sesongen: Totalt 672 kveg. Navnet på eieren er listet opp sammen med antall kveg som er omkommet. Følgebrevet er adressert den 22. mai til guvernøren av Moyen Chari, i navnet til 'alle de som har mistet kveg', med en bønn til myndighetene om å komme pastoralistene til unnsetning. 

Sjeik Idriss er klar over helsefaren for mennesker. I hans egen ferik dreper de og brenner dyr som er syke, men ikke alle andre sjeiker og høvdinger vil gjøre dette, da det utgjør et tap for eieren. Sjeik Idriss har bedt sine to koner om å være ytterst forsiktige med kjøp av kjøtt på markedet nå. Dyret kan være slaktet uten kontroll av veterinær, og selv i tilfeller der veterinær er involvert, er under-bordet-forhandlinger som åpner for salg av forurenset kjøtt ikke å utelukke. 

Sjeik Idriss er basert i Tsjad, men også han gjorde lange turer sørover før stengingen av grensen. Han pleide å gå helt til Damara i Den Sentralafrikanske Republikk med dyrene sine i tørketiden. Som pastoralister befinner peul-folket og misseriya-araberne seg mye i samme båt - selv om det ser ut til å være generell enighet om at peul-folket er hardest rammet av krigen - og det er ekstremt vanskelig farvann de to folkegruppene har forsert de siste par årene. Den klassiske pastoralist/jordbruker-konflikten har ikke blitt mindre med ressursknapphet på den ene siden av grensen og væpnet konflikt på den andre. Kunstigheten ved politiske grenser for folk som fører en nomadetilværelse basert på beite og vanntilgang har bare blitt enda tydeligere. Men med sult i Tsjad, og krig i SAR, er det ikke åpenbart for pastoralistene hvor de skulle ha gått selv om grensen hadde vært åpen. Skal de oppsøke gode beitemarker, men risikere å bli frastjålet kveg, og i verste fall drept? Skal de bli værende i trygghet i et land der kveget, selve levebrødet deres, dør av sult?

Det finnes tilsynelatende ingen enkle løsninger på dette dilemmaet i dag. Pastoralistene som pendlet mellom Tsjad og Den Sentralafrikanske Republikk i årtier, ja århundrer, befinner seg virkelig mellom barken og veden.

Plakat som advarer mot inntak av kjøtt fra syke dyr,
samt mot kjøp av medisiner på gaten. Djedda, Tsjad

* Fordi dyrene ofte ikke diagnostiseres kan dødsfall forårsaket av sult figurere i tallet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar