lørdag 6. juni 2015

Myten om Afrika - og Europa

Ikke at helvete ikke finnes i Afrika, på enkelte steder, til enkelte tider. Men et slikt generalisert bilde av et helt kontinent er i sin essens likevel svært simplistisk - og svært mytisk. 

Vestlig media har et ansvar for denne myten. Men eventyrerne i den andre enden av spekteret er heller ikke fritatt. Jeg har tilbrakt en god stund i Afrika nå - deriblant et viktig transittland for Europarettet migrasjon, nemlig Niger - og det å dra til Europa kalles her populært å s'aventurer. I bunnen ligger ofte mangel på realistisk informasjon. Sannheten er denne: Ikke alle illegale immigranter er ofre i hjemlandene sine - de blir ofre i løpet av reisen til Europa, og i Europa. 

Poenget er ikke å hevde at gode grunner til å ville forlate det afrikanske kontinentet ikke finnes. Det er heller å peke på det europeiske immigrasjonssystemets favorisering, og følgelig oppmuntring, av en bestemt type historier: På et eller annet tidspunkt, når migranten kommer langt nok, blir vedkommendes historie avgjørende for retten til opphold i Europa. Basert på et slikt system er det ikke rart at bildet av Afrika ikke blir noe mindre mytisk med årene.

Vi som har jobbet med afrikanske flyktninger - og dette gjelder antagelig flyktninger generelt - vet at det kan være kamp mellom de som har ekte historier og de som har oppdiktede historier, særlig når de med oppdiktede historier blir trodd og får asyl i Vesten, mens de med et genuint behov for beskyttelse, på grunn av dårlig oversettelse, manglende viten om hva det er viktig å få frem under intervjuet, eller frykt, ikke greide å formidle historien sin på en overbevisende måte. Vi vet hvilke konflikter som kan oppstå i en leir mellom de med og uten flyktningstatus, og hvordan konflikter kan fortsette selv etter at 'de heldige' er installert i sine nye hjemland. 

Ideer om steder hvor alt er 'godt' eller 'dårlig' er i seg selv lite konstruktivt. Høsten 2013 tilbrakte jeg tre måneder med afrikanske migranter i Tunisia. Jeg var del av et frivillig nettverk som forsøkte å hjelpe dem med å bli integrert i Tunisia, da retur til hjemlandet var uaktuelt og Middelhavet lå der som en farlig tanke. Tunisiske myndigheter hadde sagt ja til å gi dem oppholdstillatelse (de var beboere og eksbeboere av flyktningleiren Shousha, oppstått under Libya-krigen), men svært få av dem, viste det seg, ønsket å integrere i Tunisia. Mange kjempet tvert om mot slik integrering med nebb og klør. De nevnte stort sett rasisme og arbeidsledighet i Tunisia som grunner. 'Tror dere at rasisme og arbeidsledighet ikke finnes i Europa?' spurte vi dem. Ikke alle prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen, heller: De mest kompromissløse nektet å lære seg arabisk fordi de nektet å betrakte Tunisia som et varig oppholdssted. 

'Å lytte sympatiserende til flyktningene hjelper dem ikke', sa Barbara Harrell-Bond, grunnlegger av Refugee Studies Center ved Oxford, da hun kom på besøk: 'De kaster bort tiden sin. De kan demonstrere til de blir skjeletter!' Hun tok useremonielt tak i ørene på de flyktningene som campet foran UNHCR sitt kontor i Tunis, de som var stagnert i evig protest, og sa at det minste de kunne gjøre var å sende barna sine på skole. At de måtte fortsette livene sine der de var. De fleste land har tross alt sitt lille manøvreringsrom der det er mulig å finne et slags fotfeste, og når liv og eiendeler er trygget har UNHCR faktisk gjort jobben sin. 'Alle' vil være i Vesten, men ikke alle kan være i Vesten. Å oppnå bosetting er ingen menneskerett, selv om beskyttelse mot krig og forfølgelse er det. 

Immigrasjonsspørsmålet er komplekst, historiene mange, og de som flykter har naturligvis et helt annet utgangspunkt for å krysse Middelhavet enn de som bestemmer seg for å s'aventurer. Men også flyktninger har et ansvar. Iblant har de - slik tilfellet var med mange flyktninger i Shousha - allerede fått avslag på søknaden sin om asyl i Vesten når de bestemmer seg for å dra til Europa likevel.

Selv de som kommer fra krig, kommer sjelden rett fra krig når de kommer til Europa. De kommer fra en flyktningleir i et av hjemlandets naboland, hvor mange av dem allerede blir assistert av UNHCR og andre organisasjoner (selv om assistansen riktignok nesten aldri dekker behovene deres 100 %), og gjerne ett eller flere transittland. Da er det ikke lenger det at de frykter for livene sine som driver dem over havet, så mye som forestillingen, ofte veldig mytisk, om Europa. Og for å nå dette Europa er de paradoksalt nok villige til å sette livene sine i livsfare - også iblant livene til barna sine. 

Er det da umenneskelig å stå på det regelverket som finnes for innreise i et land man ikke direkte flykter til? Hvordan stoppe den selvskadingen illegal immigrasjon til Europa over Middelhavet har blitt? I Afrika ville det ha vært enkelt, tenker jeg ofte, her hvor 'nei virkelig betyr nei' (med ordene til en italiensk misjonær i Sør-Sudan) og hvor staten vet å sette seg i respekt. Afrikanske stater har sjelden noen skrupler med å bøtelegge og/eller fengsle folk som kommer illegalt til landene deres, 'de som kommer gjennom vinduet og ikke gjennom døren', som det sies. Kunne en fastere hånd fra Europas side ha reddet liv? Hvordan ville immigrasjonsbildet ha sett ut om det å ta seg ulovlig til Europa var straffbart? 

Opplevelsen av Europa er straff nok, ser det ut til, for de mange desillusjonerte immigrantene som ender opp på gaten eller under broer i Palermo og Paris, i 'lille Mogadishu' eller 'Ghetto' i Italia. Det er vanskelig å la være å tenke at disse drømmerne skulle beskyttes mot seg selv. Noen burde realitetsorientere dem før de satser livene de tross alt har - ja, for folk har liv i Afrika også - på en drøm som ofte går så fullstendig i knas når den oppfylles. 

Like etter den tunisiske revolusjonen spurte tunisiere meg - kelnere, hotellarbeidere, suvenirselgere - 'Når kommer turistene tilbake?' 'Det er ikke så rart at turister ikke kommer når tusenvis av tunisiere rømmer til Lampedusa og hevder at de frykter for livene sine i Tunisia', påpekte jeg. Denne den gang sterkt mediatiserte myten motarbeidet imaget så mange økonomiske aktører i Tunisia var avhengig av at ble opprettholdt ... masseflukt går så dårlig sammen med masseturisme. 

Kampen om omdømme er ikke betydningsløs. 

Jeg er ingen tilhenger av ideen om himmel og helvete, og jeg synes at vi må ut av den logikken, både afrikanere og europeere, her mellom kontinentene våre. Det finnes ikke kontinenter som er himmel og det finnes ikke kontinenter som er helvete; det finnes solidaritet organisert på ulike måter, ulik robusthet på stat og statlige institusjoner, og naturligvis finnes det ulike forutsetninger. Vi europeere kan hjelpe Afrika først og fremst ved å ta tak i oss selv: Slutte å godta at afrikanske diktatorer setter pengene sine i europeiske banker, og jobbe for en mer rettferdig og transparent verdenshandel, slik at de 50 milliardene dollar som forlater Afrika hvert år ikke så grundig utkonkurrerer de 34,9 milliardene euro kontinentet får i bistand årlig.* Greier vi dét, er vi med på å knekke en myte. Da kan migranter slutte å se seg blinde på Europa. Og da kan vi europeere endelig sies å ha begynt å ta av oss skylappene - og nærme oss mer bærekraftige mellomkontinentale løsninger. 

Zarzis, Tunisia. Mannen på bildet, flyktning fra Elfenbenskysten, og min
venn, døde på Middelhavet i oktober 2014


*Tall er hentet fra Jeune Afrique 12-18.04.2015:101-102: Ces milliards qui fuient l'Afrique. Ifølge artikkelen er det tvilsom handelspraksis, mer enn korrupsjon og hvitevasking av penger, som tapper Afrika for de største summene. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar