mandag 8. juni 2015

Fra nomadisme til bofasthet: Med misseriya-arabere i Tsjad

Folkeslag overlapper nesten bestandig landegrenser i Afrika, og i sørlige Tsjad møter jeg igjen misseriya-arabere, som jeg støtte på i Sudan den gang jeg var student og bokstavelig talt kastet meg inn i det ukjente for å skrive masteroppgave. Den ufrivillige tiden tilbrakt med dem på den sudanske savannen skapte ingen vonde følelser, heller et bånd og et ønske om å kjenne dem bedre - og da jeg møtte Kobra, misseriya, førtiårig seksbarnsmor og enke, i Sarh i sørlige Tsjad, og hun inviterte meg til feriken sin, var jeg ikke sen om å takke ja. 

Landsbyen deres Ridina er så forskjellig fra andre folks landsbyer. Den er virkelig fremdeles en leir, mer enn en landsby, der alt er demonterbart og transporterbart. Husene er nomadetelt, 15-20 meter lange, av påler og tøy bekledd med solid teltduk, åpne langs sidene. Alt i leiren er på påler, selv brennveden, og kokekarene tørker i sola i noe som nesten er skulderhøyde - alt sammen hevet for å kunne gå klar av regnvann. 

Landsbyen gir et rent, velfeid og luftig inntrykk. Det er ingen gjerder, men folk i omegn vet å holde respektfull avstand. Misseriyaene vil ikke ha besøk av hvem som helst. De er kjente for å ha et anspent forhold til de 'ikke-arabiske' bofaste folkeslagene de ofte passerer områdene til på veien mot beitemarker. Hele eksistensen deres sirkulerer rundt kveg, og i tørre Tsjad betyr dette et liv i bevegelse. Og et liv i bevegelse betyr lite eller null skolegang - om det da ikke er med omreisende marabouter som underviser i Koranen. 

Misseriya-jente med kalver. Ridina, Tsjad

Kobras familie var nomader, men nå har de bestemt seg for å bosette seg her i denne landsbyen, forteller en ung mann som går på skolen i Maro og snakker greit fransk (han er en av veldig få); de grunnla Ridina for 2-3 år siden. Det var ifølge dem selv Republikkens president Idriss Déby som ba dem om å slå seg ned én gang for alle, og kantonhøvdingen av Maro som ga dem denne jorda. De har bestemt seg for å bo her, og bygge, slik at barna kan gå på skolen. Fremdeles er de nesten alle sammen analfabeter. 

Skolen er i et UNHCR-telt, uten benker, men med noen tverrstokker lagt over y-formede støtter. En skole er under konstruksjon. Den er egentlig for barn som har flyktet fra Den Sentralafrikanske Republikk, men misseriya-barna skal også gå her. Under en kilometer fra feriken finner man de første husene i leiren for tsjadiske returneer fra Den Sentralafrikanske Republikk. Denne leiren på 10×3 kilometer og med over tjue tusen beboere er så stor at den kan måle seg med den nærmeste byen Maro. Misseriyaene har dratt nytte av leiren på flere vis: De går dit for å lade telefonene sine, bruker helsesenteret som er satt opp av Røde Kors, og har kort vei til markedet. Her i sørlige Tsjad er det mange som rekonstruerer livene sine nå, og det er mulig å forestille seg den normaliteten som kan herske her om ti år - nomadeleir og flyktningleir som slår røtter, vokser, og etter hvert går i ett med omgivelser og lokalbefolkning. 

Det er nomadene selv som har gitt navn til de nye landsbyene sine. Ridina betyr 'Vi har akseptert.' Det er ikke vanskelig å føle at navnet passer. Vi har akseptert presidentens forslag? Vi har akseptert bofasthet? Vi har akseptert modernitet? Vi har akseptert å bli 'som andre'?

Feriken er blant annet spesiell fordi den har en marabout som er kvinne. Rahmata, marabouten, bor ved et sheatre, og folk kommer langveisfra for å se henne. Kobra tar meg til denne åndelige autoriteten som både helbreder, underviser og beskytter mot onde ånder og intensjoner, og sjonglerer med sheanøtter mens marabouten jobber med trekull og tekanne. 

Nomadetelt i Ridina

Vi drikker te med melk, søtere enn karamell, flere ganger den dagen. Alle hilser på - menn med gjeterstaver og buksebein bundet sammen rundt anklene med gress (for morgendogget, antagelig); småjenter hvorav noen har snaubarberte hoder med hanekam eller flette på midten; unge menn som er chice og moderne, men med hjemmelagde kniver i bukselinningen. En annen verden, tenker jeg, men en verden i endring. 

Kobra tar meg til moren sin. Det er ikke ofte at noen på Kobras alder kan introdusere meg for en av sine foreldre, og jeg merker at jeg er overrasket. Men moren er der, mager og mørk. Og hun viser seg å ikke gå rundt grøten. Hun ønsker å vite om jeg har barn. 'Haram', sier hun når det ikke er tilfelle. Kvinner som har barn er ofte ikke nådige mot kvinner som ikke har barn, her hvor forestillingsevnen om kvinnens liv ikke alltid er stor. 

Kobra har andre ideer. Prefektens protokoll i Maro har fortalt meg at hun er aktiv i regjeringspartiet MPS, og om hun hadde vært utdannet, ville vi antagelig ha sett henne i en stilling av betydning. Hun kjenner 'alle', prater med 'alle', fra bygningsarbeiderne som jobber med den nye skolen, til returneene i leiren, til sjeiker i andre feriker, til Maros politiske elite, til libyere i Sarh, som er menneskene jeg møtte henne gjennom. 

Kobra peker på de tradisjonelle ansiktstatoveringene sine og spør om jeg vet om en måte å fjerne dem på. Hun har to lyseblå, loddrette striper på hvert kinn, samt striper som går fra hver munnvik og ned mot haken. 'Haram', sier hun om dem. Kobra har også leppetatovering og tannkjøtt-tatovering - tannkjøtt og lepper er farget svarte, noe jeg også ser på mange relativt unge kvinner i leiren. Kobra peker på de urørte barnekinnene rundt oss og kysser i luften - og jeg forstår at ingen tatoveringer skal skjemme disse barnas hud, denne nye generasjonen med foreldre som tenker annerledes. 

Kobra er ikke nostalgisk. 'Egentlig er vi det samme', sier hun via en sentralafrikansk flyktning som oversetter; 'det er ingen forskjell mellom oss, men det er verden som er dårlig.' Hun stryker yngstejenta si over håret og sier at datteren en dag vil gå i europeiske klær og studere i Europa. Kobra selv vil bytte ut feriken sin med hus i murstein. De skal fremdeles drive med kveg, men bare her i omegn, og med leid arbeidskraft. De skal være bofaste! 

Nye tider, tenker jeg med meg selv. Nye tider. 

Misseriya-mann legger ut salt til kuene

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar