fredag 12. juni 2015

Bøter, avgifter og andre kostnader fra fantasien: Kan man sette grenser mot opportunistisk korrupsjon?

Denis, fembarnsfar og ambulansesjåfør, er en god venn. Vi sitter utenfor gendarmenes brakke en kveld og lader telefonene våre, da vi kommer inn på Tsjads helsesatsing. Jeg forteller om en mann i en nomadeleir (ferik) i utkanten av Maro som sannsynligvis er spedalsk og som jeg ønsker å transportere til et helsesenter. Da jeg spurte mannen om han hadde vært på sykehus, svarte han at han ikke har penger. Jeg antok at dette betydde penger til å forflytte seg. 'Behandling av spedalskhet er jo gratis her i Tsjad?' spør jeg Denis - 'så om han først kommer seg til et helsesenter, så blir han behandlet?' 

'Ja', bekrefter Denis. 

Et øyeblikks stillhet under stjernene. Lyden av aggregat, gjeterhunder og bruset i mangotrærne er alt som høres. 

'Er behandlingen virkelig gratis?' spør jeg. Denis ser på meg et øyeblikk, som om vi tar steget fra det glatte og synlige til en kompleks underdimensjon. 'Ja, den er gratis', sier han bekreftende. 

Jeg måtte spørre to ganger. Og spørre en god venn. Det er ikke uten grunn at prefektens protokoll i Maro har mumlet til meg, som om han snakket om svetten i en ost, at 'På sykehuset kommer pengene ut.' Jeg har vært så lenge i Afrika nå at jeg selv har møtt mange uvelkomne overraskelser. Ligger det virkelig ingen skjulte kostnader på lur et sted? Har den spedalske rett når han tror at han ikke har råd til behandling - til tross for at behandling av spedalskhet offisielt er gratis her i landet? 

Jeg forteller Denis om den gangen jeg tok ei jentunge til Hôpital Central i Sarh. Behandling av akuttilfeller er gratis i Tsjad. Men du blir bedt om å kjøpe et hefte (carnet) som legen skal skrive i. 'Heftet koster to hundre franc, og kvitteringen koster to tusen franc', sa damen som selger disse heftene ved inngangen til sykehuset. 'Hvordan kan en kvittering koste noe?' spurte jeg henne. Hun trakk på skuldrene: 'Det er slik vi er instruert.' 

For meg er to tusen franc heldigvis ingenting, men for mange fattige i Tsjad er det en uoverkommelig barriere. 'Hadde de sagt at det var for konsultasjonen, så ville jeg ikke ha reagert', sier jeg til Denis. 'Men når de sier at det er for en kvittering, så er det åpenbart noe tøys. En kvittering som attpåtil koster det mangedobbelte av varen! Man trenger ikke engang kvittering!'

'Det er å drepe folk', sier Denis tennerskjærende. Han har lagt hodet i hendene av oppgitthet. 'Folk foretrekker å dø i fred og ro hjemme, i stedet for å komme til sykehuset og bli ydmyket fordi de ikke har penger.' 

Denis er allergisk mot slikt. Han er fra Mayo-Kebbi Ouest, og hevder at folk i denne regionen i sørvestlige Tsjad ikke lenger godtar denslags. Denis foretrekker å kastes i fengsel. For ham er det prinsippet som gjelder. Han har vært to ganger i fengsel i Kamerun fordi han nekter å betale fiktive bøter. Gendarmene på veien sjekker papirene dine - om de ikke er i orden, betaler du, og om de er i orden, betaler du også. 'Jeg betaler ikke!' sa Denis. 'Du betaler eller stiger av', sa gendarmene. 'Jeg betaler ikke!' gjentok Denis. Han ble kastet i fengsel, men løslatt etter kort tid. Han synes rettighetene er verd prøvelsene. Å stå på rettighetene sine er begynnelsen på å få dem respektert. Ikke mange tenker eller tør gjøre som ham. Men er det ikke bedre å tilbringe noen timer eller dager i ilden, i stedet for å bli trakassert regelmessig gjennom hele livet?

Jeg er ofte sjokkert over hva afrikanere tolererer. For denne toleransen har virkelig sjokkert meg, enten det er på veier, i køer, på kontorer, foran folk med en uniform eller et stempel: Hvorfor godtar folk å betale bøter når ingen kan peke på en lov de har brutt? Hvorfor godtar de å betale mellommenn som skaper fiktive kommisjoner? Hvorfor trekker de opp lommeboken og trakterer de som lager barrierer av reinspikka fantasi? Don't pay for your rights, husker jeg var ordlyden på en antikorrupsjonsplakat i Kenya. Det er ikke uten grunn at den franske militærbasen i N'djamena har satt opp digre skilt foran inngangen om at behandling er gratis, og at man ikke må gi penger til NOEN. For også gratistilbud blir stykket opp og gitt hemmelige priser som avdekkes for deg på ulike stadier i prosessen. Korrupsjon er en usynlig mørk materie som forvrir alt: Donasjoner holdes tilbake og selges; priser i regnskapet inflateres; spøkelsespasienter og -klienter tar plassen til levende syke og trengende. Behandling er gratis, kan du innprentes, men sykehuset er fritt for medisiner, så du må betale likevel, fordi du må gå i et frittstående apotek - som sykehuset kanskje nettopp i hemmelighet har solgt medisinene til. Det er sirkler og forfalskninger og under-bordet-transaksjoner du kan bli svimmel av. Men også det helt usofistikerte og råe: 'Betaler du ikke, kommer du ikke forbi her!' Noen land (særlig Kamerun) er beryktede for dette, men praksisen finnes i virkeligheten i så mange land i Vest- og Sentral-Afrika. 

En del av denne typen korrupsjon er opportunistisk: Den finnes fordi folk gir etter. Om hardt settes mot hardt, vil den forsvinne fordi den er ikke forankret i noe konkret. Den kan bekjempes med lover - og kjennskapen til lover. Hvorfor tar ikke folk opp kampen? 'Jeg tilhører den regionale økonomiske unionen, jeg har rett til å reise her uten visum!' 'Barnet mitt er under fem år og har rett til gratis legebehandling!' 'Om du anholder meg her uten grunn, så bussen min kjører fra meg, kjøper du en ny billett til meg!' 'Skal jeg betale den boten, gir du meg kvittering - med dato, signatur og stempel!' 

'Folk godtar det fordi de er analfabeter', sier Denis: 'De er uvitende, kjenner ikke rettighetene sine. Dessuten er de redde. De har ikke frigjort ånden sin.' Denis smiler litt overbærende over det valget folk gjør - for de gjør etter hans mening et valg - når de føyer seg for korrupsjon: 'Når du bærer på noe som ikke er riktig, så er det tungt. Bedre å si rett ut at det ikke er riktig, og frigjøre seg!' 

Der i Hôpital Central i Sarh, i en ubestemmelig lukt av blod og medikamenter, ga jeg også etter. Hvorfor betalte jeg en oppdiktet pris den dagen? Jeg tenkte først og fremst på pasienten - den lille jenta som gråt av frykt på armen til onkelen sin. Jeg ville at vi skulle bli fort ferdige og komme oss ut derfra. Den kampen får jeg ta senere, tenkte jeg om den obskure og dyre kvitteringen. Til slutt tok jeg den likevel ikke, etter litt sondering av terrenget, fordi ingen av mine venner eller bekjente i Sarh mente at det ville føre frem. Og om jeg går til myndighetene og klager over sykehuset i byen, jeg som bare er turist, så vil de kanskje føle at jeg legger meg vel mye opp i ting som egentlig ikke angår meg? Til syvende og sist er ikke dette mitt land: Det er ikke jeg som skal forandre Tsjad. Tsjadere må gjøre det selv! 

Og her er Denis, kampklar og kampvillig. Han sverger å gå til Hôpital Central i Sarh og be om et hefte, og om kvitteringen koster to tusen franc, skal han sporenstreks ta saken til guvernøren. Om ikke guvernøren, så borgermesteren! 'De vil feie ut alle sammen om de finner tegn på en slik praksis', ler Denis. Han har tillit til at myndighetene gjør det de skal i en slik situasjon, for han har tidligere avdekket bøter som ikke går til statskassen, og fått gendarmer i fengsel. I Pala har sykehus blitt 'feid' og strammet opp så selv den fattigste av de fattige er trygg på å bli behandlet gratis. Helsepersonell i Pala går på tå hev nå, fordi befolkningen vet hva den har krav på. 

Ikke bare det: I årevis har heftet kostet hundre franc. Det er en notatbok på 32 sider, som du finner i en nesten hvilken som helst tsjadisk butikk, klippet i to. Å si at heftet koster to hundre franc, er ren og skjær svindel, sier Denis. Heftet koster hundre franc! 

Det er ikke summene det handler om, men prinsippet. 

Denis håndhilser og forsvinner i mørket, sint og energisk. 

Jeg sitter igjen med én eneste overveldende følelse: Så utrolig deilig! 

Malariakampanjeplakater. Mianvele, Tsjad

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar