Sentralafrikanske presidenter på folkemunne

I Afrika kan du oppleve å bli tilhører til et mylder av presidentanekdoter. Helst om presidenter som er stedt til hvile (det kan være farlig å slå vitser om de som ennå lever) - en blanding av sladder, karikering og faktiske historiske hendelser som på en eller annen måte er underholdende og/eller karakteristiske for vedkommendes hersketid. 

Visst kan det være vanskelig å skille fakta fra folklore i historiene om afrikanske presidenter. Er det sant, for eksempel, at Elfenbenskystens første president Houphouët-Boigny troppet opp i banken og ba om penger i kilo? Er det sant at Mobutu lå med konene til ministrene sine? Er det sant at Sassou Nguesso ga datteren sin i ekte til Omar Bongo for at hun skulle stjele den gabonske presidentens lykkeamuletter - slik at Nguesso skulle kunne bli like lenge ved makten som svigersønnen? 

Uansett sannhetsgehalt er presidentanekdoter et yndet tema som dukker opp med jevne mellomrom her på kontinentet. Og i en flyktnings hytte i en leir i sørlige Tsjad hører jeg mer enn gjerne på presidentanekdoter fra Den Sentralafrikanske Republikk. På anekdotetoppen sitter Boukassa - den franskstøttede sentralafrikanske presidenten som kronet seg selv til keiser av et sentralafrikansk 'keiserrike' i 1977, på en trone av massivt gull, og som ble avsatt av franske tropper etter en massakre av demonstrerende skolebarn to år senere.

Boukassa var hva flyktningen Ali kaller en 'ekte' diktator. Ingen fikk lov til å snakke når Boukassa talte på radioen. Var det strømbrudd under talen, fikk de ansatte i elektrisitetsverket sparken. Han insisterte dessuten på å bli kalt 'pappa.' 'Pappa Boukassa', beordret han ministrene sine om å kalle seg. 

Hvite tror ikke på magi, sier Ali. Men det er velkjent for folk i Den Sentralafrikanske Republikk at det var Boukassa som drepte Pompidou. Boukassa tok en pygmé fra de dype sentralafrikanske skogene med seg til Paris. 'Det er en mann der jeg vil at du skal drepe', sa Boukassa, 'kan du gjøre det?' 'Ja, sa pygmeen, 'bare vis meg hvem det er.' På rullebanen i Paris stod Pompidou på den røde løperen for å ta dem imot, 'Han er det', sa Boukassa til pygmeen på sango, 'få ham drept!' Pygmeen tok den franske presidenten i hånden og svarte Boukassa, på sango: 'Det er utført.' For pygmeer har magiske evner folk som lever i byene ikke engang kan forestille seg, og evnene deres, og grigriene, gjør dem både fryktede og etterspurte på kontinentet. 

Da de to landet i Bangui og gikk ut på rullebanen var Pompidou allerede død.

Houphouët-Boignys Cadillac. Yamoussoukro, Elfenbenskysten

Boukassa var grådig. Da en båt kom fra Zaïre og Mobutu med gaver så Boukassa sitt snitt: 'Båten er også en gave', sa han, og i stedet for å sende den tilbake nedover Oubangui- og Kongoelvene til Mobutu (en minst like fargerik figur), beholdt han den hos seg i Bangui. 

Da Boukassa konverterte til islam var det først og fremst for å få Gaddafis penger. 'Den Sentralafrikanske Republikk har mange problemer som dere ikke har i Libya', sa Boukassa til Gaddafi: 'Jeg tror det er fordi vi er kristne, mens dere er muslimer.' 'Ja, det er sant', nikket Gaddafi, såre enig. 'I så fall vil jeg at hele Den Sentralafrikanske Republikk skal islamiseres', sa Boukassa. Søt musikk for den libyske statslederen! Gaddafi åpnet pengeboken og donerte midler til å bygge store moskeer over hele Den Sentralafrikanske Republikk. Resultat: Boukassa bygget en liten moské i Bangui og puttet resten i lommen. Men ingen sa noe fordi han var en diktator. 

Han sa også til Gaddafi at 'Vi har et klima gunstig for kaffedyrking i Den Sentralafrikanske Republikk - dyrk kaffe hos oss!' Gaddafi investerte i en kaffeåker i SAR uten å ha sett den. Da han kom på besøk tok Boukassa ham opp i et fly over en ås som heter Basou Bangui. Høyt der oppe pekte Boukassa ned på vegetasjonen, som fra flere tusen fots høyde bare lignet et grønt teppe. 'Alt det der er åkeren din!' sa han til den libyske statslederen. Gaddafi var tilfreds. Senere fikk den broderlige lederen og revolusjonsguiden imidlertid vite at han var blitt lurt, at det ikke var en kaffeåker, men et skogområde han var blitt vist fra luften. Og han lot falle noen harde ord om Boukassa. 'Jeg er ikke lenger muslim!' proklamerte Boukassa da. Alt i alt varte den sentralafrikanske keiserens muslimske eventyr bare i noen måneder, men det var etter sigende et svært profitabelt eventyr, som ofte når Gud og belønninger i det hinsidige er involvert.

Gaddafis flyknuserstatue. Misrata, Libya (2012)

Historien om barnemassakren er sann, innrømmer Ali (det er ikke alle sentralafrikanere som tror at massakren virkelig fant sted). Og noen sier at Boukassa var kannibal. Hovedinntrykket for sentralafrikanere er likevel et annet: Det som var bra med Boukassa var at han tvang folk til å jobbe. 'Hvorfor går du der og driver? Jobb på åkeren!' Boukassa truet folk, truet dem til å adlyde fordi de fryktet for sine liv. 'On regrette Boukassa beaucoup', sier folk til denne dag i Bangui, i betydningen 'vi er lei oss for endeliktet hans.' Om han bare hadde fått sitte litt utover 1980-tallet, så ville SAR ha sett annerledes ut ... Boukassas 'keiserrike' kan være stormannsgalskap for resten av verden, men for Ali og mange andre sentralafrikanere er det ambisjoner. Ambisjoner for Den Sentralafrikanske Republikk. Ambisjoner for det sentralafrikanske folk. Og da ser man gjerne gjennom fingrene med ekstravagansene. Stort land trenger stor mann. Har det ikke vært likedan for Frankrike oppigjennom historien? 

I stedet kom den marionetten Dacko tilbake. Han hadde vært president før Boukassa, og franskmennene fløy ham inn sammen med franske tropper da de kom for å gjennomføre regimeendringen i 1979. Det var ikke bare regimeendring som stod i hodet på franskmennene, heller: De tok Boukassas trone av gull og plyndret presidentpalasset for alt av verdi. Selv vannkranene av gull slo de ut... Ingen i Den Sentralafrikanske Republikk tror at franskmennene egentlig bryr seg om diktaturer og demokratier, despoter eller menneskerettigheter i Afrika. Å legge hendene på rikdom er alt som i bunn og grunn betyr noe for dem. 

Dacko var den presidenten som ødela Den Sentralafrikanske Republikk, sier sentralafrikanere ofte. Han signerte alle kontrakter franskmennene ville ha. Han signerte til og med tomme papirer, slik at franskmennene i ettertid kunne påføre hvilken tekst de enn ville. Og triumferende si, 'Se, det er signert av Dacko!'

Presidenten etter Dacko, Kolingba - man sier at han er profet. Han sa at 'dette landet vil oppleve et blodbad, dette landet vil oppleve hungersnød.' 'Har du blomster ved siden av huset ditt, så rykk dem opp og plant matvekster der i stedet', rådet Kolingba folket - 'det er bedre!' Og ganske riktig, etter Kolingba ble det blodbad og hungersnød. Folk betrakter ham som en profet i kraft av denne dystre og eksakte spådommen.

Glassmaleri, verdens største basilika,
Yamoussoukro, Elfenbenskysten

I 1993 kom Patassé til makten, gjennom valg, uvanlig nok for sentralafrikanske statsledere. Patassé var en 'mytoman', ifølge flyktningen Mahmoud; han oppfant ting som ikke eksisterte, særlig i forbindelse med valg, og folket var naivt, trodde på ham. Men gikk du uttalelsene hans nærmere etter i sømmene (noe sentralafrikanere ifølge Mahmoud sjelden gjør), så skjønte du at det han sa umulig kunne være sant. Han kunne fortelle at om han ble valgt/gjenvalgt, så skulle han i løpet av to år gjøre Den Sentralafrikanske Republikk like utviklet som Amerikas Forente Stater. En gang under en valgkampanje kom Patassé til byen Bossangoa med en metiss han hevdet var fra Det Internasjonale Pengefondet (i virkeligheten var han en alkoholiker fra Bangui, men du trenger kun en hvit ved din side før du har folks respekt i Den Sentralafrikanske Republikk, ifølge Mahmoud). Patassé annonserte at han hadde en fabrikk i Frankrike som trykker penger - cfa - og at han skulle flytte denne fabrikken til Den Sentralafrikanske Republikk om folk stemte på ham så han vant valget. Folk jublet og klappet. De trodde på ham, fordi de ville tro, og Patassé visste hvordan han skulle løfte stemningen. 

Under samme kampanje kom Patassé til Bangui og besøkte Hôpital Central. Her begynte han å gråte åpenlyst - sa at han kunne se olje under dette sykehusgulvet, og at det gjorde vondt å tenke på at det sentralafrikanske folket er så fattig når de har slik rikdom under føttene. 'Stemmer dere på meg så jeg vinner valget, skal jeg pumpe opp den oljen', lovet han tilhørerne dyrt og hellig. 

Når det var problemer med betaling av lønninger og folk ikke hadde fått lønn på noe måneder og det var tendenser til demonstrasjoner i gatene, grep Patassé selv ordet på radioen - for det hendte ofte at han adresserte folket direkte - og sa 'Ikke uro dere, kom til banken i morgen', han skulle selv gi av sine egne personlige penger og betale alle lønningene, forsikret han. Morgenen etter kom folk til banken - ingenting. Det var alt sammen løgner for å avlede dem. Og det virket. Folk ble lindret, skuffet, ga opp, orket ikke å demonstrere igjen. Presidenten deres hadde ikke løst noen ting, men han hadde vunnet tid, fordi han kjente folkementaliteten ut og inn og hadde ordet i sin makt. 

I 2003 tok Bozizé makten ved et kupp. En lite karismatisk president som ikke liker å snakke, ifølge Ali, og som ikke er spesielt likt. Det eneste som er sikkert er at han er vachement riche, steinrik, fordi han var president i SAR i ti år og alle som er presidenter i SAR i ti år blir steinrike. Bozizé selv ble forfremmet fra løytnant til general - uten å ha gått noen av gradene imellom - av Boukassa. Bragden hans? Å ha slått en hvit mann. For Boukassa var dette et tegn på heltemot, og han tok utmerkelsen fra en annen manns bryst og satte på Bozizés. 

Før valget i 2010 gjorde mytomanen Patassé et comeback på den politiske scenen. Patassé sa at nei, han ønsker ikke makt, han hadde trukket seg tilbake, var tilfreds med pensjonstilværelsen. Men 'storebror Jesus' hadde kommet til ham i en drøm og sagt at han skulle stille til valg igjen, og at han ville bli president igjen... Og når det var Jesus selv var Patassé nødt til å si ja ... 'Jeg har gjort galt mot dette landet før, fordi jeg hadde dårlige rådgivere ...', sa en angrende Patassé til befolkningen. 'Men denne gangen er det Jesus som skal velge ministrene og ta avgjørelsene.. Og alt kommer til å bli bra ...' Folk på landsbygda trodde ham, og de likte det faktum at han innrømmet at han hadde gjort noe galt, og det var i virkeligheten Patassé som vant valget i 2010, tror Ali, bortsett fra at valgfusk gjorde at Bozizé stakk av med seieren. 

For de siste presidentene Djotodia og Samba-Panza har folkloren ennå ikke tatt form. Sårene er ennå åpne, tiden for humor ennå ikke kommet. Og kanskje varte/varer de ikke lenge nok i presidentpalasset heller til at folk får et skikkelig inntrykk av dem. Man sier imidlertid om Samba-Panza at hun ikke står tilbake for sine mannlige forgjengere når det gjelder å stjele: Hun har angivelig allerede stjålet tre av de ti millionene dollar den angolske presidenten dos Santos donerte til SAR i 2014. Og dette er på vei til å bli en del av (den ennå magre) folkloren om henne. 

Man kan si hva man vil om afrikanske presidenter. Men det en europeer ser er ofte ikke hva en afrikaner ser. Av alle sentralafrikanske presidenter mener Ali at Boukassa scorer best. Som så mange afrikanere mener han at 'Afrika trenger diktatorer.' 'Alle de fine tingene du har sett i Afrika, de er skapt av diktatorer', hevder Ali. 'Alt det fine i Bangui er konstruert av Boukassa. Han gjorde Bangui til Bangui la coquette. SAR var det beste landet i Sentral-Afrika da Boukassa styrte. Og nå er det det verste!'

Jeg vet ikke helt om jeg er enig i at diktatorer er de beste presidentene, men jeg kan i hvert fall gå med på at de er de beste anekdotene.

Anekdoter som får tiden til å gå, og livet til å gå videre, her i en langstrakt og kakofonisk flyktningleir i sørøstlige Tsjad.

Pastoralister mellom barken og veden

Tørketiden er aldri lett for kveget og pastoralistene i Sahel. Men de siste par årene har vært verre enn vanlig for folk og fe i sørøstlige Tsjad. Borgerkrigen i Den Sentralafrikanske Republikk har forårsaket en landsbygd-katastrofe som utspiller seg i skyggen av de langt mer mediatiserte konfrontasjonene i Bangui - som The International Crisis Group har pekt på i rapporten The Central African Republic's Hidden Conflict. Mange pastoralister har blitt fratatt kveget sitt av militsene som herjer landet, og blitt tvunget til å søke tilflukt i Tsjad, et naboland som allerede har knapphet på beitemarker. Stengingen av grensen mellom Tsjad og Den Sentralafrikanske Republikk i mai 2014 har dessuten hindret den sesongbetonte transhumansen som mange kvegoppdrettere på tsjadisk side av grensen er helt avhengige av for kvegets overlevelse. Tsjads politiske avgjørelser er som vanlig kompromissløse: Da president Idriss Déby kom til grensebyen Sido den 9. mai 2014, sa han i talen sin at 'selv ikke en fugl krysser grensen heretter.'

Medlemmer av peul-folket, disse Afrikas kanskje mest kjente pastoralister, mange av dem med blå ansiktstatoveringer i form av streker i pannen og prikker i kinn og munnviker, står ved det lille kvistinnhegnede kvegmarkedet i Maingama. En av dem heter Issa. Han har mistet 280 dyr til antibalaka-militser på den andre siden av grensen. Men dette er ingenting, hevder han. Det er folk som har mistet tusen dyr! 

'Alt Gud gjør er godt', mener Issa. Han søker tilflukt i religionen, og sier at han vet at Gud en dag vil betale ham rikelig tilbake. 

En slags mild tafatthet preger ham. Som sin far og bestefar er han kvegoppdretter. Dette er alt han kan, sier han, og nå er han gammel. 

Spørsmålet henger liksom i luften: Alle disse pastoralistene, hvis hele liv er kuer - hva skal de gjøre nå?

Med medlemmer av peul-folket på kvegmarkedet i Maingama, Tsjad

En peul ved navn Omaro Osman tar meg langs snorrette stier inn i Maingama, en leir for tsjadiske returneer som har flyktet fra Den Sentralafrikanske Republikk. Han er høvding for en undergruppe av peulfolket som holder til i SAR. Men det er ikke mye høvding over ham nå, her i et hus av UNHCR-presenning påskrevet et nummer med tusj. Omaro er en av flere titalls tusen som er avhengige av nødhjelp og donasjoner for å holde liv i seg og den barnerike familien sin. 

Han har mistet alle kuene sine - de var nesten fem hundre, fordelt på to flokker. Han var bofast nær et slakteri i Boali ikke langt fra Bangui, og fordi han var rik, kunne han leie andre til å gjete for seg. Så kom krigen, og antibalakamilitser tok alt. 

Peulfolket har et system som under normale omstendigheter skal kunne gjenopprette flokken til en mann som har mistet alt: Andre peul gir ham ei ku til låns, en habanaye, en slags hedersgjest i flokken. Habanaye leveres tilbake til den opprinnelige eieren etter noen år, men verten beholder kalvene hun har født. Slik kan flokken hans sakte men sikkert restitueres. 

Ja, de har et slikt system, bekrefter Omaro, men nå er det hele folket (la communauté) som har mistet alt. Tsjadiske peul kan ikke hjelpe, de lider, de også, for de pleide å ta kveget sitt til Den Sentralafrikanske Republikk i tørketiden, og nå som grensen er stengt har mange av dyrene deres dødd av sult. 

De sentralafrikanske pastoralistene som greide å redde seg og dyrene sine til trygghet i Tsjad, har mistet kveget sitt her på grunn av hungersnøden. Bare de hvite kuene med korte horn greier seg litt, fordi de spiser tørt (høvdingen sier 'skittent') gress. I Den Sentralafrikanske Republikk er det de rødbrune kuene med lange horn som dominerer, og de greier seg ikke bra i Tsjad når tørken er på sitt verste.  

Sulten var så ekstrem at ei ku på et tidspunkt ble solgt for 10.000-15.000 franc. Pastoralistene foretrakk å selge dyret til denne prisen, til slakt, heller enn at det skulle dø av sult. Dette var i mars og april, på høyden av den tørre sesongen, og flyktninger og returneer kjøpte de magre kuene til bunnpris, slaktet dem og tørket kjøttet. Nå som gresset har sprunget opp med de første regnfallene, selges ei ku allerede for mellom 55.000 og 150.000 franc. 

De medlemmene av peulfolket som ennå er i Den Sentralafrikanske Republikk med flokkene sine, oppholder seg i nord, i Seleka-kontrollerte områder, forteller Omaro. Den muslimske militsen Seleka skattlegger dem i kveg, to-tre kveg per flokk, men tar ikke eierens liv på kjøpet, slik antibalakamilitsene ofte gjør.

Med misseriya-arabere i feriken Jezira, Tsjad

Som om hungersnøden blant kveget i sørøstlige Tsjad ikke var nok, herjes kveget i Sido-departementet også av en miltbrannepidemi. I misseriya-nomadeleiren Jezira noen kilometer sør for Maingama presenterer Sjeik Idriss, som representerer oppdrettere og nomader i Sido, en håndskrevet liste over alt storfe som er dødt av miltbrann* i Jezira siden begynnelsen av den tørre sesongen: Totalt 672 kveg. Navnet på eieren er listet opp sammen med antall kveg som er omkommet. Følgebrevet er adressert den 22. mai til guvernøren av Moyen Chari, i navnet til 'alle de som har mistet kveg', med en bønn til myndighetene om å komme pastoralistene til unnsetning. 

Sjeik Idriss er klar over helsefaren for mennesker. I hans egen ferik dreper de og brenner dyr som er syke, men ikke alle andre sjeiker og høvdinger vil gjøre dette, da det utgjør et tap for eieren. Sjeik Idriss har bedt sine to koner om å være ytterst forsiktige med kjøp av kjøtt på markedet nå. Dyret kan være slaktet uten kontroll av veterinær, og selv i tilfeller der veterinær er involvert, er under-bordet-forhandlinger som åpner for salg av forurenset kjøtt ikke å utelukke. 

Sjeik Idriss er basert i Tsjad, men også han gjorde lange turer sørover før stengingen av grensen. Han pleide å gå helt til Damara i Den Sentralafrikanske Republikk med dyrene sine i tørketiden. Som pastoralister befinner peul-folket og misseriya-araberne seg mye i samme båt - selv om det ser ut til å være generell enighet om at peul-folket er hardest rammet av krigen - og det er ekstremt vanskelig farvann de to folkegruppene har forsert de siste par årene. Den klassiske pastoralist/jordbruker-konflikten har ikke blitt mindre med ressursknapphet på den ene siden av grensen og væpnet konflikt på den andre. Kunstigheten ved politiske grenser for folk som fører en nomadetilværelse basert på beite og vanntilgang har bare blitt enda tydeligere. Men med sult i Tsjad, og krig i SAR, er det ikke åpenbart for pastoralistene hvor de skulle ha gått selv om grensen hadde vært åpen. Skal de oppsøke gode beitemarker, men risikere å bli frastjålet kveg, og i verste fall drept? Skal de bli værende i trygghet i et land der kveget, selve levebrødet deres, dør av sult?

Det finnes tilsynelatende ingen enkle løsninger på dette dilemmaet i dag. Pastoralistene som pendlet mellom Tsjad og Den Sentralafrikanske Republikk i årtier, ja århundrer, befinner seg virkelig mellom barken og veden.

Plakat som advarer mot inntak av kjøtt fra syke dyr,
samt mot kjøp av medisiner på gaten. Djedda, Tsjad

* Fordi dyrene ofte ikke diagnostiseres kan dødsfall forårsaket av sult figurere i tallet.

Bøter, avgifter og andre kostnader fra fantasien: Kan man sette grenser mot opportunistisk korrupsjon?

Denis, fembarnsfar og ambulansesjåfør, er en god venn. Vi sitter utenfor gendarmenes brakke en kveld og lader telefonene våre, da vi kommer inn på Tsjads helsesatsing. Jeg forteller om en mann i en nomadeleir (ferik) i utkanten av Maro som sannsynligvis er spedalsk og som jeg ønsker å transportere til et helsesenter. Da jeg spurte mannen om han hadde vært på sykehus, svarte han at han ikke har penger. Jeg antok at dette betydde penger til å forflytte seg. 'Behandling av spedalskhet er jo gratis her i Tsjad?' spør jeg Denis - 'så om han først kommer seg til et helsesenter, så blir han behandlet?' 

'Ja', bekrefter Denis. 

Et øyeblikks stillhet under stjernene. Lyden av aggregat, gjeterhunder og bruset i mangotrærne er alt som høres. 

'Er behandlingen virkelig gratis?' spør jeg. Denis ser på meg et øyeblikk, som om vi tar steget fra det glatte og synlige til en kompleks underdimensjon. 'Ja, den er gratis', sier han bekreftende. 

Jeg måtte spørre to ganger. Og spørre en god venn. Det er ikke uten grunn at prefektens protokoll i Maro har mumlet til meg, som om han snakket om svetten i en ost, at 'På sykehuset kommer pengene ut.' Jeg har vært så lenge i Afrika nå at jeg selv har møtt mange uvelkomne overraskelser. Ligger det virkelig ingen skjulte kostnader på lur et sted? Har den spedalske rett når han tror at han ikke har råd til behandling - til tross for at behandling av spedalskhet offisielt er gratis her i landet? 

Jeg forteller Denis om den gangen jeg tok ei jentunge til Hôpital Central i Sarh. Behandling av akuttilfeller er gratis i Tsjad. Men du blir bedt om å kjøpe et hefte (carnet) som legen skal skrive i. 'Heftet koster to hundre franc, og kvitteringen koster to tusen franc', sa damen som selger disse heftene ved inngangen til sykehuset. 'Hvordan kan en kvittering koste noe?' spurte jeg henne. Hun trakk på skuldrene: 'Det er slik vi er instruert.' 

For meg er to tusen franc heldigvis ingenting, men for mange fattige i Tsjad er det en uoverkommelig barriere. 'Hadde de sagt at det var for konsultasjonen, så ville jeg ikke ha reagert', sier jeg til Denis. 'Men når de sier at det er for en kvittering, så er det åpenbart noe tøys. En kvittering som attpåtil koster det mangedobbelte av varen! Man trenger ikke engang kvittering!'

'Det er å drepe folk', sier Denis tennerskjærende. Han har lagt hodet i hendene av oppgitthet. 'Folk foretrekker å dø i fred og ro hjemme, i stedet for å komme til sykehuset og bli ydmyket fordi de ikke har penger.' 

Denis er allergisk mot slikt. Han er fra Mayo-Kebbi Ouest, og hevder at folk i denne regionen i sørvestlige Tsjad ikke lenger godtar denslags. Denis foretrekker å kastes i fengsel. For ham er det prinsippet som gjelder. Han har vært to ganger i fengsel i Kamerun fordi han nekter å betale fiktive bøter. Gendarmene på veien sjekker papirene dine - om de ikke er i orden, betaler du, og om de er i orden, betaler du også. 'Jeg betaler ikke!' sa Denis. 'Du betaler eller stiger av', sa gendarmene. 'Jeg betaler ikke!' gjentok Denis. Han ble kastet i fengsel, men løslatt etter kort tid. Han synes rettighetene er verd prøvelsene. Å stå på rettighetene sine er begynnelsen på å få dem respektert. Ikke mange tenker eller tør gjøre som ham. Men er det ikke bedre å tilbringe noen timer eller dager i ilden, i stedet for å bli trakassert regelmessig gjennom hele livet?

Jeg er ofte sjokkert over hva afrikanere tolererer. For denne toleransen har virkelig sjokkert meg, enten det er på veier, i køer, på kontorer, foran folk med en uniform eller et stempel: Hvorfor godtar folk å betale bøter når ingen kan peke på en lov de har brutt? Hvorfor godtar de å betale mellommenn som skaper fiktive kommisjoner? Hvorfor trekker de opp lommeboken og trakterer de som lager barrierer av reinspikka fantasi? Don't pay for your rights, husker jeg var ordlyden på en antikorrupsjonsplakat i Kenya. Det er ikke uten grunn at den franske militærbasen i N'djamena har satt opp digre skilt foran inngangen om at behandling er gratis, og at man ikke må gi penger til NOEN. For også gratistilbud blir stykket opp og gitt hemmelige priser som avdekkes for deg på ulike stadier i prosessen. Korrupsjon er en usynlig mørk materie som forvrir alt: Donasjoner holdes tilbake og selges; priser i regnskapet inflateres; spøkelsespasienter og -klienter tar plassen til levende syke og trengende. Behandling er gratis, kan du innprentes, men sykehuset er fritt for medisiner, så du må betale likevel, fordi du må gå i et frittstående apotek - som sykehuset kanskje nettopp i hemmelighet har solgt medisinene til. Det er sirkler og forfalskninger og under-bordet-transaksjoner du kan bli svimmel av. Men også det helt usofistikerte og råe: 'Betaler du ikke, kommer du ikke forbi her!' Noen land (særlig Kamerun) er beryktede for dette, men praksisen finnes i virkeligheten i så mange land i Vest- og Sentral-Afrika. 

En del av denne typen korrupsjon er opportunistisk: Den finnes fordi folk gir etter. Om hardt settes mot hardt, vil den forsvinne fordi den er ikke forankret i noe konkret. Den kan bekjempes med lover - og kjennskapen til lover. Hvorfor tar ikke folk opp kampen? 'Jeg tilhører den regionale økonomiske unionen, jeg har rett til å reise her uten visum!' 'Barnet mitt er under fem år og har rett til gratis legebehandling!' 'Om du anholder meg her uten grunn, så bussen min kjører fra meg, kjøper du en ny billett til meg!' 'Skal jeg betale den boten, gir du meg kvittering - med dato, signatur og stempel!' 

'Folk godtar det fordi de er analfabeter', sier Denis: 'De er uvitende, kjenner ikke rettighetene sine. Dessuten er de redde. De har ikke frigjort ånden sin.' Denis smiler litt overbærende over det valget folk gjør - for de gjør etter hans mening et valg - når de føyer seg for korrupsjon: 'Når du bærer på noe som ikke er riktig, så er det tungt. Bedre å si rett ut at det ikke er riktig, og frigjøre seg!' 

Der i Hôpital Central i Sarh, i en ubestemmelig lukt av blod og medikamenter, ga jeg også etter. Hvorfor betalte jeg en oppdiktet pris den dagen? Jeg tenkte først og fremst på pasienten - den lille jenta som gråt av frykt på armen til onkelen sin. Jeg ville at vi skulle bli fort ferdige og komme oss ut derfra. Den kampen får jeg ta senere, tenkte jeg om den obskure og dyre kvitteringen. Til slutt tok jeg den likevel ikke, etter litt sondering av terrenget, fordi ingen av mine venner eller bekjente i Sarh mente at det ville føre frem. Og om jeg går til myndighetene og klager over sykehuset i byen, jeg som bare er turist, så vil de kanskje føle at jeg legger meg vel mye opp i ting som egentlig ikke angår meg? Til syvende og sist er ikke dette mitt land: Det er ikke jeg som skal forandre Tsjad. Tsjadere må gjøre det selv! 

Og her er Denis, kampklar og kampvillig. Han sverger å gå til Hôpital Central i Sarh og be om et hefte, og om kvitteringen koster to tusen franc, skal han sporenstreks ta saken til guvernøren. Om ikke guvernøren, så borgermesteren! 'De vil feie ut alle sammen om de finner tegn på en slik praksis', ler Denis. Han har tillit til at myndighetene gjør det de skal i en slik situasjon, for han har tidligere avdekket bøter som ikke går til statskassen, og fått gendarmer i fengsel. I Pala har sykehus blitt 'feid' og strammet opp så selv den fattigste av de fattige er trygg på å bli behandlet gratis. Helsepersonell i Pala går på tå hev nå, fordi befolkningen vet hva den har krav på. 

Ikke bare det: I årevis har heftet kostet hundre franc. Det er en notatbok på 32 sider, som du finner i en nesten hvilken som helst tsjadisk butikk, klippet i to. Å si at heftet koster to hundre franc, er ren og skjær svindel, sier Denis. Heftet koster hundre franc! 

Det er ikke summene det handler om, men prinsippet. 

Denis håndhilser og forsvinner i mørket, sint og energisk. 

Jeg sitter igjen med én eneste overveldende følelse: Så utrolig deilig! 

Malariakampanjeplakater. Mianvele, Tsjad

Fra nomadisme til bofasthet: Med misseriya-arabere i Tsjad

Folkeslag overlapper nesten bestandig landegrenser i Afrika, og i sørlige Tsjad møter jeg igjen misseriya-arabere, som jeg støtte på i Sudan den gang jeg var student og bokstavelig talt kastet meg inn i det ukjente for å skrive masteroppgave. Den ufrivillige tiden tilbrakt med dem på den sudanske savannen skapte ingen vonde følelser, heller et bånd og et ønske om å kjenne dem bedre - og da jeg møtte Kobra, misseriya, førtiårig seksbarnsmor og enke, i Sarh i sørlige Tsjad, og hun inviterte meg til feriken sin, var jeg ikke sen om å takke ja. 

Landsbyen deres Ridina er så forskjellig fra andre folks landsbyer. Den er virkelig fremdeles en leir, mer enn en landsby, der alt er demonterbart og transporterbart. Husene er nomadetelt, 15-20 meter lange, av påler og tøy bekledd med solid teltduk, åpne langs sidene. Alt i leiren er på påler, selv brennveden, og kokekarene tørker i sola i noe som nesten er skulderhøyde - alt sammen hevet for å kunne gå klar av regnvann. 

Landsbyen gir et rent, velfeid og luftig inntrykk. Det er ingen gjerder, men folk i omegn vet å holde respektfull avstand. Misseriyaene vil ikke ha besøk av hvem som helst. De er kjente for å ha et anspent forhold til de 'ikke-arabiske' bofaste folkeslagene de ofte passerer områdene til på veien mot beitemarker. Hele eksistensen deres sirkulerer rundt kveg, og i tørre Tsjad betyr dette et liv i bevegelse. Og et liv i bevegelse betyr lite eller null skolegang - om det da ikke er med omreisende marabouter som underviser i Koranen. 

Misseriya-jente med kalver. Ridina, Tsjad

Kobras familie var nomader, men nå har de bestemt seg for å bosette seg her i denne landsbyen, forteller en ung mann som går på skolen i Maro og snakker greit fransk (han er en av veldig få); de grunnla Ridina for 2-3 år siden. Det var ifølge dem selv Republikkens president Idriss Déby som ba dem om å slå seg ned én gang for alle, og kantonhøvdingen av Maro som ga dem denne jorda. De har bestemt seg for å bo her, og bygge, slik at barna kan gå på skolen. Fremdeles er de nesten alle sammen analfabeter. 

Skolen er i et UNHCR-telt, uten benker, men med noen tverrstokker lagt over y-formede støtter. En skole er under konstruksjon. Den er egentlig for barn som har flyktet fra Den Sentralafrikanske Republikk, men misseriya-barna skal også gå her. Under en kilometer fra feriken finner man de første husene i leiren for tsjadiske returneer fra Den Sentralafrikanske Republikk. Denne leiren på 10×3 kilometer og med over tjue tusen beboere er så stor at den kan måle seg med den nærmeste byen Maro. Misseriyaene har dratt nytte av leiren på flere vis: De går dit for å lade telefonene sine, bruker helsesenteret som er satt opp av Røde Kors, og har kort vei til markedet. Her i sørlige Tsjad er det mange som rekonstruerer livene sine nå, og det er mulig å forestille seg den normaliteten som kan herske her om ti år - nomadeleir og flyktningleir som slår røtter, vokser, og etter hvert går i ett med omgivelser og lokalbefolkning. 

Det er nomadene selv som har gitt navn til de nye landsbyene sine. Ridina betyr 'Vi har akseptert.' Det er ikke vanskelig å føle at navnet passer. Vi har akseptert presidentens forslag? Vi har akseptert bofasthet? Vi har akseptert modernitet? Vi har akseptert å bli 'som andre'?

Feriken er blant annet spesiell fordi den har en marabout som er kvinne. Rahmata, marabouten, bor ved et sheatre, og folk kommer langveisfra for å se henne. Kobra tar meg til denne åndelige autoriteten som både helbreder, underviser og beskytter mot onde ånder og intensjoner, og sjonglerer med sheanøtter mens marabouten jobber med trekull og tekanne. 

Nomadetelt i Ridina

Vi drikker te med melk, søtere enn karamell, flere ganger den dagen. Alle hilser på - menn med gjeterstaver og buksebein bundet sammen rundt anklene med gress (for morgendogget, antagelig); småjenter hvorav noen har snaubarberte hoder med hanekam eller flette på midten; unge menn som er chice og moderne, men med hjemmelagde kniver i bukselinningen. En annen verden, tenker jeg, men en verden i endring. 

Kobra tar meg til moren sin. Det er ikke ofte at noen på Kobras alder kan introdusere meg for en av sine foreldre, og jeg merker at jeg er overrasket. Men moren er der, mager og mørk. Og hun viser seg å ikke gå rundt grøten. Hun ønsker å vite om jeg har barn. 'Haram', sier hun når det ikke er tilfelle. Kvinner som har barn er ofte ikke nådige mot kvinner som ikke har barn, her hvor forestillingsevnen om kvinnens liv ikke alltid er stor. 

Kobra har andre ideer. Prefektens protokoll i Maro har fortalt meg at hun er aktiv i regjeringspartiet MPS, og om hun hadde vært utdannet, ville vi antagelig ha sett henne i en stilling av betydning. Hun kjenner 'alle', prater med 'alle', fra bygningsarbeiderne som jobber med den nye skolen, til returneene i leiren, til sjeiker i andre feriker, til Maros politiske elite, til libyere i Sarh, som er menneskene jeg møtte henne gjennom. 

Kobra peker på de tradisjonelle ansiktstatoveringene sine og spør om jeg vet om en måte å fjerne dem på. Hun har to lyseblå, loddrette striper på hvert kinn, samt striper som går fra hver munnvik og ned mot haken. 'Haram', sier hun om dem. Kobra har også leppetatovering og tannkjøtt-tatovering - tannkjøtt og lepper er farget svarte, noe jeg også ser på mange relativt unge kvinner i leiren. Kobra peker på de urørte barnekinnene rundt oss og kysser i luften - og jeg forstår at ingen tatoveringer skal skjemme disse barnas hud, denne nye generasjonen med foreldre som tenker annerledes. 

Kobra er ikke nostalgisk. 'Egentlig er vi det samme', sier hun via en sentralafrikansk flyktning som oversetter; 'det er ingen forskjell mellom oss, men det er verden som er dårlig.' Hun stryker yngstejenta si over håret og sier at datteren en dag vil gå i europeiske klær og studere i Europa. Kobra selv vil bytte ut feriken sin med hus i murstein. De skal fremdeles drive med kveg, men bare her i omegn, og med leid arbeidskraft. De skal være bofaste! 

Nye tider, tenker jeg med meg selv. Nye tider. 

Misseriya-mann legger ut salt til kuene

Myten om Afrika - og Europa

Ikke at helvete ikke finnes i Afrika, på enkelte steder, til enkelte tider. Men et slikt generalisert bilde av et helt kontinent er i sin essens likevel svært simplistisk - og svært mytisk. 

Vestlig media har et ansvar for denne myten. Men eventyrerne i den andre enden av spekteret er heller ikke fritatt. Jeg har tilbrakt en god stund i Afrika nå - deriblant et viktig transittland for Europarettet migrasjon, nemlig Niger - og det å dra til Europa kalles her populært å s'aventurer. I bunnen ligger ofte mangel på realistisk informasjon. Sannheten er denne: Ikke alle illegale immigranter er ofre i hjemlandene sine - de blir ofre i løpet av reisen til Europa, og i Europa. 

Poenget er ikke å hevde at gode grunner til å ville forlate det afrikanske kontinentet ikke finnes. Det er heller å peke på det europeiske immigrasjonssystemets favorisering, og følgelig oppmuntring, av en bestemt type historier: På et eller annet tidspunkt, når migranten kommer langt nok, blir vedkommendes historie avgjørende for retten til opphold i Europa. Basert på et slikt system er det ikke rart at bildet av Afrika ikke blir noe mindre mytisk med årene.

Vi som har jobbet med afrikanske flyktninger - og dette gjelder antagelig flyktninger generelt - vet at det kan være kamp mellom de som har ekte historier og de som har oppdiktede historier, særlig når de med oppdiktede historier blir trodd og får asyl i Vesten, mens de med et genuint behov for beskyttelse, på grunn av dårlig oversettelse, manglende viten om hva det er viktig å få frem under intervjuet, eller frykt, ikke greide å formidle historien sin på en overbevisende måte. Vi vet hvilke konflikter som kan oppstå i en leir mellom de med og uten flyktningstatus, og hvordan konflikter kan fortsette selv etter at 'de heldige' er installert i sine nye hjemland. 

Ideer om steder hvor alt er 'godt' eller 'dårlig' er i seg selv lite konstruktivt. Høsten 2013 tilbrakte jeg tre måneder med afrikanske migranter i Tunisia. Jeg var del av et frivillig nettverk som forsøkte å hjelpe dem med å bli integrert i Tunisia, da retur til hjemlandet var uaktuelt og Middelhavet lå der som en farlig tanke. Tunisiske myndigheter hadde sagt ja til å gi dem oppholdstillatelse (de var beboere og eksbeboere av flyktningleiren Shousha, oppstått under Libya-krigen), men svært få av dem, viste det seg, ønsket å integrere i Tunisia. Mange kjempet tvert om mot slik integrering med nebb og klør. De nevnte stort sett rasisme og arbeidsledighet i Tunisia som grunner. 'Tror dere at rasisme og arbeidsledighet ikke finnes i Europa?' spurte vi dem. Ikke alle prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen, heller: De mest kompromissløse nektet å lære seg arabisk fordi de nektet å betrakte Tunisia som et varig oppholdssted. 

'Å lytte sympatiserende til flyktningene hjelper dem ikke', sa Barbara Harrell-Bond, grunnlegger av Refugee Studies Center ved Oxford, da hun kom på besøk: 'De kaster bort tiden sin. De kan demonstrere til de blir skjeletter!' Hun tok useremonielt tak i ørene på de flyktningene som campet foran UNHCR sitt kontor i Tunis, de som var stagnert i evig protest, og sa at det minste de kunne gjøre var å sende barna sine på skole. At de måtte fortsette livene sine der de var. De fleste land har tross alt sitt lille manøvreringsrom der det er mulig å finne et slags fotfeste, og når liv og eiendeler er trygget har UNHCR faktisk gjort jobben sin. 'Alle' vil være i Vesten, men ikke alle kan være i Vesten. Å oppnå bosetting er ingen menneskerett, selv om beskyttelse mot krig og forfølgelse er det. 

Immigrasjonsspørsmålet er komplekst, historiene mange, og de som flykter har naturligvis et helt annet utgangspunkt for å krysse Middelhavet enn de som bestemmer seg for å s'aventurer. Men også flyktninger har et ansvar. Iblant har de - slik tilfellet var med mange flyktninger i Shousha - allerede fått avslag på søknaden sin om asyl i Vesten når de bestemmer seg for å dra til Europa likevel.

Selv de som kommer fra krig, kommer sjelden rett fra krig når de kommer til Europa. De kommer fra en flyktningleir i et av hjemlandets naboland, hvor mange av dem allerede blir assistert av UNHCR og andre organisasjoner (selv om assistansen riktignok nesten aldri dekker behovene deres 100 %), og gjerne ett eller flere transittland. Da er det ikke lenger det at de frykter for livene sine som driver dem over havet, så mye som forestillingen, ofte veldig mytisk, om Europa. Og for å nå dette Europa er de paradoksalt nok villige til å sette livene sine i livsfare - også iblant livene til barna sine. 

Er det da umenneskelig å stå på det regelverket som finnes for innreise i et land man ikke direkte flykter til? Hvordan stoppe den selvskadingen illegal immigrasjon til Europa over Middelhavet har blitt? I Afrika ville det ha vært enkelt, tenker jeg ofte, her hvor 'nei virkelig betyr nei' (med ordene til en italiensk misjonær i Sør-Sudan) og hvor staten vet å sette seg i respekt. Afrikanske stater har sjelden noen skrupler med å bøtelegge og/eller fengsle folk som kommer illegalt til landene deres, 'de som kommer gjennom vinduet og ikke gjennom døren', som det sies. Kunne en fastere hånd fra Europas side ha reddet liv? Hvordan ville immigrasjonsbildet ha sett ut om det å ta seg ulovlig til Europa var straffbart? 

Opplevelsen av Europa er straff nok, ser det ut til, for de mange desillusjonerte immigrantene som ender opp på gaten eller under broer i Palermo og Paris, i 'lille Mogadishu' eller 'Ghetto' i Italia. Det er vanskelig å la være å tenke at disse drømmerne skulle beskyttes mot seg selv. Noen burde realitetsorientere dem før de satser livene de tross alt har - ja, for folk har liv i Afrika også - på en drøm som ofte går så fullstendig i knas når den oppfylles. 

Like etter den tunisiske revolusjonen spurte tunisiere meg - kelnere, hotellarbeidere, suvenirselgere - 'Når kommer turistene tilbake?' 'Det er ikke så rart at turister ikke kommer når tusenvis av tunisiere rømmer til Lampedusa og hevder at de frykter for livene sine i Tunisia', påpekte jeg. Denne den gang sterkt mediatiserte myten motarbeidet imaget så mange økonomiske aktører i Tunisia var avhengig av at ble opprettholdt ... masseflukt går så dårlig sammen med masseturisme. 

Kampen om omdømme er ikke betydningsløs. 

Jeg er ingen tilhenger av ideen om himmel og helvete, og jeg synes at vi må ut av den logikken, både afrikanere og europeere, her mellom kontinentene våre. Det finnes ikke kontinenter som er himmel og det finnes ikke kontinenter som er helvete; det finnes solidaritet organisert på ulike måter, ulik robusthet på stat og statlige institusjoner, og naturligvis finnes det ulike forutsetninger. Vi europeere kan hjelpe Afrika først og fremst ved å ta tak i oss selv: Slutte å godta at afrikanske diktatorer setter pengene sine i europeiske banker, og jobbe for en mer rettferdig og transparent verdenshandel, slik at de 50 milliardene dollar som forlater Afrika hvert år ikke så grundig utkonkurrerer de 34,9 milliardene euro kontinentet får i bistand årlig.* Greier vi dét, er vi med på å knekke en myte. Da kan migranter slutte å se seg blinde på Europa. Og da kan vi europeere endelig sies å ha begynt å ta av oss skylappene - og nærme oss mer bærekraftige mellomkontinentale løsninger. 

Zarzis, Tunisia. Mannen på bildet, flyktning fra Elfenbenskysten, og min
venn, døde på Middelhavet i oktober 2014

*Tall er hentet fra Jeune Afrique 12-18.04.2015:101-102: Ces milliards qui fuient l'Afrique. Ifølge artikkelen er det tvilsom handelspraksis, mer enn korrupsjon og hvitevasking av penger, som tapper Afrika for de største summene.