torsdag 14. mai 2015

Mind your own business

For ti år siden satt jeg i en leilighet i New Delhi og skravlet med en trettiårig fransk kleshandler som jevnlig kom til India for å hente vareprøver av bomullsskjorter og shalwar kameezer, sarier og sjal til Frankrike. Over ristet loff og kaffekopper skravlet vi om mangt og mye, men det var én ting hun sa om livet i India som jeg bet meg spesielt merke i: Den franske damen var lei av spørsmål om hun var gift, for det var hun ikke - utenkelig for indiske kvinner på samme alder. Nylig hadde hun begynt å lyve og si at hun var gift, bare for å slippe å forklare hvorfor hun ikke var det, og dette mente hun å merke at lettet stemningen betydelig. Ikke bare det: Hun hadde også begynt å dikte opp et barn, dette 'alle' skal ha (og stort sett har), for å lettere gli inn i den sosiale virkeligheten. Og relasjonene hennes ble virkelig mye enklere, mye mindre anstrengte, ved hjelp av disse små konformitetsløgnene, lot hun meg forstå. 

Ti år senere begynner jeg å merke dette samme presset som den franske kvinnen snakket om. Afrika er et stort sprang unna det indiske subkontinentet, men kjønnsrollemønstrene er like sterke, og det er tungt å være tretti år i Afrika, ugift og barnløs. En del folk blir moraliserende og skal lede deg inn på den rette vei: 'Det er bedre for deg å jakte på en god mann og en vakker baby!' 'Du må sette noen til verden, slik foreldrene dine satte deg til verden!' 'Å være ugift er ikke bra!' Enda verre er de som kvalifiserer alle andre livsprosjekter enn det å få barn som 'unyttige', og får deg til å fremstå som egoistisk når du ikke gifter deg og produserer barn (enkelte bruker til og med det hyggelige ordet 'fabrikkere' - fabriquer des enfants). 'Hvorfor kan du ikke ta på deg ansvaret for ett eneste menneskelig vesen?' 'Hva venter du på?' 'Du må i det minste lage ett barn!' 'Hvilken mening har det å reise rundt slik?' Jeg føler ofte at moralistene mangler det globale perspektivet der flertallets reproduksjonsinnsats mer enn veier opp for et lite mindretalls frivillige barnløshet. Et barn er et gedigent prosjekt, og et barn, selv ett - 'bare ett', som de liker å si - vil jo endre kursen på livet ens fullstendig. 

En pastor i Kerfi i Tsjad, ung og gutteaktig, men alvorlig, som ser ut som han ikke eier nåla i veggen, begynner med det vanlige spørsmålet, om jeg er gift og har barn. Nei, sier jeg. (Han avholder seg fra å kommentere, takk og lov.) Selv er han trebarnsfar tross sin unge alder. 'Han har sju igjen', kommenterer en lyttende lærer, 'for at det skal bli ti.' 'Så pastoren vil ha ti barn?' lurer jeg. 'Gud har bedt oss om å fylle jorden, så det gjør vi', sier pastoren - 'om det så er tjue!' legger han til. 'Tror du ikke situasjonen har endret seg litt siden den gang?' spør jeg - 'barna må jo næres, også.' Pastoren smiler. 'Vi vil dyrke jorden med svette i ansiktene', sier han bibelsk. 

Jeg løfter blikket og ser på trekkdyrene som trekker tunge kjerrer på leirveien foran huset, de tørre hirseåkerlappene som baker i solen, ungene med pumpevann på hodet, veggene av poto poto. 'Mennesket multipliserer seg, men jorden multipliserer seg ikke', påpeker jeg. Den lyttende læreren er uventet enig: 'Jorda blir tvert imot fattigere', sier han. 

Senere lurer jeg på om jeg ikke gikk over streken. Folk drømmer under vanskelige omstendigheter like mye som under gode, og hvem har rett til å stille spørsmålstegn ved noens livsprosjekt basert på jordsmonn og økonomi? Nå er det heller ikke kalkulasjoner à la Malthus som ligger bak mitt eget valg om å ikke stifte familie, men snarere fraværet av akkurat den drømmen. Og den intense tilstedeværelsen av andre drømmer. Her i livet må vi gjøre det vi ønsker å gjøre, og ikke det vi ikke ønsker å gjøre, mener nå jeg. Så får jeg bare respektere at noen velger å spre seg tynt over koner og barn tross fattigdom, at noen ser bort fra oddsen og mangelen, med den refleksjonen (som jeg riktignok finner ganske halsbrekkende) at 'det er Gud som gir barn, og det er Gud som nærer dem.' En forutsetning for å bevege seg gjennom andre kulturer er å ikke dømme, men akseptere det faktum at vi har rett til å være forskjellige. Men kan jeg trekke den samme linjen - kan jeg også be om å ikke bli dømt? 

Er det én grunn til at jeg ikke kan se for meg å bo permanent i Afrika i fremtiden, så er det dette: Jeg vil ha respekt for mine livsvalg, som for tiden ikke omfatter mann og barn, og som kanskje aldri vil gjøre det. 

Jeg har begynt å forstå konformitetsløgnene. Hvor lettvinte de kan gjøre ting. Hvordan de ville ha fått oss ut av sporet. Og ut av mistenksomheten. 

'Ja, jeg er gift; ja, jeg har barn.'

Jeg har kommet til det punktet at jeg kjenner konformitetsløgnenes forlokkelse, og presset, det forutsigbare presset som nesten alltid følger når du sier sannheten. 

Dét hadde jeg ikke trodd, den gangen i New Delhi, for ti år siden. 

Plakat som oppfordrer til avstand mellom barnefødsler. Banda, Tsjad

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar