tirsdag 19. mai 2015

Mennesker, alltid de samme

I Tsjad har man stadig muligheten til å koble seg på fantastiske tog. Ikke tog i bokstavelig forstand, men occasions, misjoner med bestemte mål for øyet som imidlertid ofte ikke har noe imot å ta på en urelatert ekstrapassasjer. 

Like før jul i fjor gikk et slikt tog. Baba Mallaye, forsker, fysiker og slektning av sultanen i Mao, inviterte meg til å bli med på en opplysningsmisjon (mission de sensibilisation) angående innskrivingen av Guelta d'Archei på Unescos verdensarvliste - en prosess Baba leder. Målet med reisen var å opplyse administrative og tradisjonelle myndigheter samt lokalfolk i regionen om potensielle fordeler ved en slik innskrivelse - og om viktigheten av å bevare stedene og beskytte dem mot vandalisme og uforstandig bruk. 

Baba er ingen hvem som helst. Han var sjef for mannen som i 2001 oppdaget Toumaï i Djourabørkenen - en sju millioner år gammel (mulig) menneskeforfeder, den eldste funnet til dags dato.

Med på laget er generaldirektøren for det tsjadiske turismekontoret OTT, Mahmoud Younous, i og med at en innskriving på verdensarvlisten naturligvis er av spesiell interesse fra et turismeperspektiv. Og med meg, en sjelden turist på slep (jeg betraktes stort sett som en representant for fremtidige turister i Tsjad) blir selskapet på en måte komplett ...

Guelta d'Archei

Guelta d'Archei ligger rundt åtti kilometer fra Fada, retning Sudan. Vi reiser i tre dager for å komme hit. Sover under Ennedistjernehimmelen med tykke tepper, spiser store tallerkener spagetti og drikker rødvin i ørkenen (herrene er godt forberedt). På veien har vi sett Dronningen av Guéra, et langstrakt fjell med form som en kvinnekropp, og nå er det landskap med formasjoner som ligner slott, søyler, portaler, buer, til forveksling Arc de Triomphe i Paris som omgir oss ... Om Tibesti er svart, så er Ennedi rød, og mer gjestfri fra naturens side enn ørkenen lenger vest. Her finnes savanne med gult gress ispedd akasietrær, og selv om bilen din skulle sette seg fast i en sanddyne, så har du ikke følelsen av at du kan dø i morgen, slik tilfellet er rundt Faya ...

Vi parkerer bilen og går inn i Guelta d'Archei. Steinene stiger opp rundt oss som søyler. Det blir stille - utrolig stille. Det er som å komme inn i et religiøst rom. Og det som virker så overraskende her i ørkenen - vann. Mørkt, stille og blankt. Bakken full av kamelbæsj vitner om at flokker er innom daglig for å drikke. Gueltaer er isolerte vannreservoirer i Sahara på lavereliggende grunn mellom klipper - også kalt 'rock pools.' Og dette gueltaet inspirerer definitivt til ærefrykt med sine loddrette, dramatiske vegger, sine sagnomsuste huler og sin lydløse sildring her i det som ubenektelig er et øde av en ørken.

Guelta d'Archei: 'Jeg var her.'

Men det er også noen som ikke har kunnet gå inn og ut av gueltaet uten å sette spor. De har tydeligvis ikke følt at de gjør noe galt - for om de hadde følt det, ville de ikke ha etterlatt seg fullt navn og telefonnummer. Det blir litt som Baba sier om de uforstandige hippiene som kom til Tibesti en gang på åttitallet og farget digre kampesteiner røde og hvite i det jeg hører var et kunstprosjekt. 'Når folk ødelegger, så er det av uvitenhet. Og det gjelder ikke bare oss - det gjelder vestlige også. Det er folk som har kommet hit og malt fjell.' Baba er forståelsesfull: 'De brakte inn tonnevis med maling; de brukte pengene sine på det ... De trodde de gjorde noe bra.' 

Det gjorde det ikke, kan vi konstatere nå, da malingen flasser og er et sår i øyet på alle som kommer for å nyte Tibestis ville - nettopp ville - skjønnhet.

Ikke helt urørt natur, Tibesti

Vi camper utenfor gueltaet, på en sandete åpen slette, det siste stedet man får lov å komme til med bil. Det er mye vind, men vi finner ly mellom ekspedisjonens to biler, parkert i en V. Historier om gueltaet og de magiske krokodillene fortelles over rødvinsglass når feltkjøkkenet har kommet opp og kokken er i sving. En av gueltaets unike egenskaper er nemlig eksistensen av en koloni med nilkrokodiller - overlevere fra den gang gueltaet var forbundet med Nilen via Wadi Howar for tusenvis av år siden. Nå er krokodillene omgitt av ørken og har vært isolert fra artsfellene sine så lenge at de har utviklet dvergvekst.

Det er noe uforklarlig ved disse krokodillene. En ung mann (må ha vært veldig ung og dum, er vi alle enige om) drepte en av dem av nysgjerrighet og rømte til Sudan - militæret fikk ikke tak i ham, enda president Idriss Déby - som har nulltoleranse for slikt tøys - etter sigende sa 'fakk den fyren død eller levende.' Gutten var utenfor rekkevidde, men da tjue av faren hans sine kameler kom til gueltaet for å drikke, døde de, uforklarlig forgiftet. Det er ikke uten grunn at man sier at krokodillene er magiske. 

Morgenen etter går vi inn i gueltaet på ny. En bavian klatrer i steinveggene, nesten til topps, og begynner å rope. Apens ekko slynges mellom klippeveggene og er så skrekkinngytende at kamelene vegrer seg for å gå inn. For nomader har som vanlig kommet med kamelene sine for å drikke. Noe som kan endre seg om stedet innskrives på Unescos verdensarvliste. Tilstedeværelsen av så mange kameler, og den uunngåelige forurensningen av vannet som følger, kan nemlig true krokodillenes overlevelse. Samtidig er kamelene en del av atmosfæren i gueltaet. Tradisjonen med å drikke her er hundreårig. Er det å bevare ensbetydende med å forby å bruke? En av de vanskelige avveiningene konservatister må ta...

Kamel og rytter, Guelta d'Archei

Vi forlater gueltaet uten å ha sett krokodillene. Å reise med eldre herrer som er velutstyrt med vin og kald Heinecken er komfortabelt nok, men du ser ikke de tingene som krever utholdenhet og anstrengelse. De vil fort hjem, kanskje før rødvinen tar slutt? - De vil i alle fall ikke sitte i timevis på et klippehylle i håp om å få et glimt av noen kortvokste krokodiller. 

Et trettitalls kilometer unna ligger Terkeï I, kjent for hulemalerier, hvor Mahmoud har fått satt opp et sperrebånd som skal hindre biler i å kjøre for nær: Her er berømte 'flygende hester' (chevaux volants) og i forgrunnen, et atelier hvor steinaldermenneskene eller kanskje jernaldermenneskene blandet fargene sine. 

Det som imidlertid fanger min oppmerksomhet er det Mahmouds medarbeider Amadai peker ut for meg som en superimposition, eller overtegnelse: En giraff endret til en flygende hest. Eller ikke direkte endret, heller - vedkommende kunstner har simpelthen tegnet et hestehode på giraffkroppen, så det ser ut som giraffen er bak hesten.

Hulemaleriene i Ennedi har en alder som er antatt å spenne fra to til åtte tusen år, og for oss som ikke er eksperter er det røft mulig å tidsplassere hulemaleriene etter tematikk.* Ville dyr er fra temps archaïque, forteller Amadai; kuer fra temps bovidienne. Deretter følger temps caméline der du finner kameler og hester. Dette reflekterer endringen av klimaet i vestlige Sahara, som opplevde økt regnfall for 10.500 år siden, og gradvis og kontinuerlig uttørking for 7.300 år siden og frem til i dag. Men du finner mennesker i alle perioder, konstaterer Amadai. Mennesker som utvikler seg fra jegere til kvegoppdrettere til krigere, men som alltid setter spor. 

Mennesker er alltid de samme, innser jeg. De som tegnet i temps bovidienne tenkte ikke på å bevare det som var skapt i temps archaïque, en god stund tidligere. Og vi tilgir dem, i hvert fall vi som ikke er arkeologer, for fra vårt ståsted er de jo alle steingamle. 

I Bourkouyala, et sted nord for Faya, finner man tre superimposisjoner, forteller Amadai: Nesehorn endret til ku og hest. 

Jeg tenker på den store oksen ved siden av den berømte helleristningen homme du Ganoua i Tibesti, som har fått kameler risset inn mellom hornene sine. Nok en superimposisjon! nikker Amadai intuitivt, selv om han ikke er kjent med helleristningen. For det er åpenbart at kuer ikke eksisterte samtidig med kameler i området. Selv ikke i dagens Tsjad sameksisterer de to i noen stor grad, selv om det er overlapp.

Sjiraff eller hest? Terkeï I

Ett tusen fire hundre kilometer er ikke for lang reisevei når det gjelder å overbevise folk om verneverdigheten av kulturskatter. Høvdingen som har overoppsyn med Terkeï I og II gir oss en sau som vi slakter i Kalaïd og spiser hele veien tilbake til N'djamena. Mennene jobber med rapporten om reisen mens vi camper på gårdsplassen til underprefekten i Arada. I skrivet nevner de overtredelsene enkelte reisebyråsjåfører begår når de kjører for nær stedene fordi de vil slippe å gå; skiftet av motorolje foran kulturskattene (som de mener å ha sett rester av) og andre uhumskheter. Og folk som tar på hulemaleriene og risser og skriver i veggene, disse tusenårige lerretene, er det verste av alt! 

Mennesker har alltid satt banale spor, men med tidens tann, hvem vet, vil kanskje våre egne banale spor en gang bli studert med interesse? Mennesker har alltid likt å risse og tegne på fjellvegger. Noen for å skape noe - med kunsten selv, audiensen eller noe høyere for øyet - andre bare for å si at 'jeg var her.' Akkurat som om det siste er viktig...

Mennesker er alltid de samme, tenker jeg. 

Okse med kameler mellom hornene, Tibesti

Unescos ti kriterier (i forhold til Guelta d'Archei er kriterier nummer iii, vii og ix spesielt relevante): 

(i)

to represent a masterpiece of human creative genius;

(ii)

to exhibit an important interchange of human values, over a span of time or within a cultural area of the world, on developments in architecture or technology, monumental arts, town-planning or landscape design;

(iii)

to bear a unique or at least exceptional testimony to a cultural tradition or to a civilization which is living or which has disappeared;

(iv)

to be an outstanding example of a type of building, architectural or technological ensemble or landscape which illustrates (a) significant stage(s) in human history;

v)

to be an outstanding example of a traditional human settlement, land-use, or sea-use which is representative of a culture (or cultures), or human interaction with the environment especially when it has become vulnerable under the impact of irreversible change;

(vi)

to be directly or tangibly associated with events or living traditions, with ideas, or with beliefs, with artistic and literary works of outstanding universal significance. (The Committee considers that this criterion should preferably be used in conjunction with other criteria);

(vii)

to contain superlative natural phenomena or areas of exceptional natural beauty and aesthetic importance;

(viii)

to be outstanding examples representing major stages of earth's history, including the record of life, significant on-going geological processes in the development of landforms, or significant geomorphic or physiographic features;

(ix)

to be outstanding examples representing significant on-going ecological and biological processes in the evolution and development of terrestrial, fresh water, coastal and marine ecosystems and communities of plants and animals;

(x)

to contain the most important and significant natural habitats for in-situ conservation of biological diversity, including those containing threatened species of outstanding universal value from the point of view of science or conservation.

---

* Se Treinen Françoise. Fresques du Tchad. I: L'Homme, 1965, volum 5 n°2: 123-125.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar