mandag 18. mai 2015

Kjærlighetens Europa

At Europa har kultstatus i Afrika, fortjent eller ufortjent, er ikke til å komme utenom, og utallige er de afrikanere som sier at de skal/vil til Europa. Men ikke alle drømmere bestemmer seg for å kaste seg ut i Saharaørkenen og Middelhavet på måfå. Snarveien til Europa er å kapre europeiske hjerter. Iblant kaprer de hjertene uforvarende, og blir så uforvarende kapret av ideen: Selv etablerte familiefedre finner Europa uimotståelig når de først får tenkt seg om. Og de sier 'ja.' Men hva venter dem der i Kjærlighetens Europa? 

Jeg har kjørt til Tsjads største sukkerfabrikk med kjørelæreren min, maître. Nå sitter vi ved bredden av Chari-elven omgitt av ølflasker og sovende flaggermus. Og maître forteller om de som dro til Europa. De var tre. En muslim, så gammel at han hadde hvite hår, ble transportert til Tyskland av en eldre tysk kvinne som hadde fullført arbeidskontrakten sin i Afrika og nå ville ha noen å dele resten av livet med. Hun plasserte ham i huset sitt i en liten tysk by, sa, 'Kjære, jeg skal ut og skaffe oss noe å spise, vann hagen i mellomtiden ...' Hun ga ham vannslanger og lukket porten med hengelåser.

Muslimen vannet, han vannet, han vannet - maître storler og rister på hodet, for det er vanskelig å se for seg en tsjadisk muslimsk ektemann i en slik situasjon - etter to uker tok han passet sitt og hoppet over muren. Han fant togstasjonen og begynte å se etter afrikanere som kunne hjelpe. 'Han så etter peau noir', svart hud, ler maître; for det er dette det koker ned til når afrikanere er i trøbbel i Europa. Slik kom muslimen seg til Paris, til den tsjadiske ambassaden, og ambassaden hjalp ham med å komme seg tilbake til Tsjad. Antagelig drømte han aldri om Europa igjen. Å vanne blomster ... ha, ha, ha! Maître rister av latter ved tanken.

Mellom Zuar og Bardaï, Tsjad

En annen, Jacques, hadde to tyske venninner. Han var kjæreste med den ene, men da hun dro til Tyskland, tok den andre over. Hun het Maltina, som den populære maltbaserte brusen. Rivalinnen i Tyskland ble rasende da hun hørte om forholdet, Maltina og Jacques tok tilflukt i Italia, de to tyske kvinnene 'førte en krig der borte i Europa' om Jacques, og det hele endte med at Jacques kom hjem til Tsjad i kiste. 'Klimaet i Italia var ikke bra for Jacques', sa Maltina unnskyldende da hun kom med kisten: 'Vi tok ham til sykehuset, vi fikk ham behandlet, men dessverre ...' Da de etterlatte ville åpne kisten, ble de bedt om å la være, liket var allerede i forråtnelse, ble de fortalt, 'Om dere åpner kisten kan dere bli syke', advarte legen som akkompagnerte begravelsesfølget. Slik ble Jacques begravd, uten at noen visste hva som var tilstøtt ham, eller om det engang var ham ...

En tredje tysk kvinne - for 'det er alltid tyskere', bemerker maître - var fet, så fet at hun knapt kunne gå. Hun ba en ung tsjader som egentlig var ansatt for å vaske klær, om å vaske henne på ryggen når hun badet, der hun selv ikke kom til. Hun ble forelsket i ham. En dag kalte hun ham til seg og spurte, 'Hvor mange koner har du?' 'To', svarte mannen. 'Hvor mange barn har du?' 'Seks.' 'D'accord'. (Maître presser fingertuppene sammen mens han etterligner den tyske kvinnens tankefullhet.) Hun sa at hun bare ville ha et barn før hun døde. Ett eneste barn. At dette var drømmen hennes. Om han kunne gå med på å bli med henne til landet hennes? Den unge mannen sa ja. Forlot to koner og seks barn og ble med til Tyskland. Dette var på slutten av nittitallet, og siden den gang har ingen hørt fra ham. Han må ha blitt en slave av noe slag, mistenker maître. Han sender ingenting til familien sin i Tsjad, og ingen vet om han lever eller er død ...

Sarh, Tsjad

Dette var ikke akkurat suksesshistorier, men maître vil likevel til Europa, via en dame. Kanskje finner han en tysk kvinne som vil ta ham med? Feilen til kompisene var at de dro 'uten referanser', uten å kjenne noen. Man må alltid stille seg mange spørsmål før man drar, mener maître: 'Dra til Tyskland, for å gjøre HVA?' Han tegner et stort spørsmålstegn i luften. 'Det jeg gjør her, finnes det der?' Spørsmålstegn i luften. Maître, for eksempel, vil fortsette kjøreskolen sin i Europa. 'Jeg har utdannet tusenvis av folk', sier han selvsikkert: 'Tusenvis av ungdommer, tusenvis av cadres. Siden de ikke kan kjøre, er de analfabeter; jeg har utdannet dem. Jeg vasker folks hjerner. Man kaller meg også doktor Ngue ...'

Maître vil ta ferie fra sine tre koner, Claudia, Justine og Fati. Han vil ta ferie fra sine 22 barn. 'Når barna dine ikke jobber, er det som om du har 0 barn', sier maître og former et null med fingrene. De er som mange-mille ('hirsespiser', en fugl som spiser hirse på åkrene og som tsjadiske jordbrukere bruker mye tid på å bekjempe, min anm.). Flere av sønnene hans fullførte ikke engang grunnskolen. Ungene 'har ikke noe nivå.' 'Kan man rette opp et tre som allerede er tørt?' spør maître. Nei, han er rede til å forlate dem alle for Europa! 

Det er ikke første gang maître tenker på Europa. I 1986 festet han fem hundre tusen sentralafrikanske franc i beltet og dro til Douala i Kamerun. Han ville hoppe på en båt til Frankrike. På havnen overtalte han kapteinen, en hvit franskmann, til å la seg bli med. 'Og kapteinen gikk med på dette?' lurer jeg. 'I 1986 var jeg ennå elegant', smiler maître. (Selv nå flasher han med slipsnål, flaggpin, fingerring, klokke og gullfarget kulepenn stikkende opp av dresslomma.) 

Det ble likevel ikke noe av turen, fordi broren hans overtalte ham til å ikke dra. 'Det er mange patruljer på båten, de kommer til å hive deg på sjøen, og haier vil spise kjøttet ditt!', sa broren. Så maître avblåste planene og dro tilbake til Tsjad, hvor han ble generalsekretær i landets datidige eneste parti, UNIR, samt kjøreskolelærer og etterhvert 'giftig rådgiver' for den store Déby-opposanten Kamougué. Til slutt så han seg nødt til å 'vende tilbake til den store baobaben', Débys parti MPS, et medlemskap som på ett tidspunkt gjorde ham til underprefekt i Logone Oriental. For alle vet at man ikke kan bli noe i den tsjadiske administrasjonen uten å være med i regjeringspartiet eller 'den store familien' - at politisk aktivitet på riktig side av makten er nøkkelen til suksess. 

Maître er nå blitt 50 år, og nå er det for sent for blindpassasjerturer. Nå er bare damene igjen. Kan ikke maître greie å sjarmere en europeisk dame så hun tar ham med til Europa? 

Mellom Sarh og Banda, Tsjad

Kelneren kommer og sier at noen - han peker mot et bord - spanderer en drink på oss. 'Svigersønnen min!' roper maître lykkelig. Han forklarer meg at han kaller mannen for 'svigersønn' fordi mannen en gang la an på en av døtrene hans (som han for øvrig ikke fikk). De har en annen forbindelse også: Begge er polygame, og på ett tidspunkt ble de begge plaget av førstekonene sine. Maître overtalte vennen til å inngå en pakt: 'Jeg sender bort min første kone; du sender bort din første kone.' Dette var avtalen. 'Men min kone kom tilbake, mens hans kone umiddelbart falt i armene på en annen mann!' Maître brøler av latter. 'Han spurte, 'Maître, hvorfor fikk du meg til å sende bort kona mi? Din kone kom jo tilbake!' Maître svarte at ikke alle tar ting på samme måte. 'Min kone dro til moren sin for å reflektere; din kone falt rett i armene på en annen mann ... Ha, ha, ha!' 

Vennen tok saken til gendarmeriet, og ekskonas nye mann refunderte brudeprisen i sin helhet. 'Og han inviterte meg ikke engang', storler maître, 'han satt og spiste opp brudeprisen alene! Og det var jeg som hadde hjulpet ham med å sende hjem kona si! Ha, ha, ha!'

N'djamena Bilala, Tsjad

Vi kjører tilbake mot Sarh. Den røde laterittveien som leder like til Den Sentralafrikanske Republikk, er kantet med digre mahognitrær og ildrøde flamboyanter. Termitt-tuer - veritable slott, høyere enn mennesker - og langstrakte, irrgrønne sukkerrøråkre setter sitt spesielle preg på landskapet. 'Hvorfor vil du egentlig til Europa?' spør jeg maître. 'Jeg vil oppdage verden, som deg', svarer han. 'Jeg søker å kaste meg ut i ulykkelige eventyr.' Han bruker disse ordene - se lancer dans des mésaventures. For eventyrene til de tre vennene hans som dro til Europa, var vel definitivt for ulykkelige å regne ...

Dette plager imidlertid ikke maître. Han tror ingenting kan bli verre enn oppførselen til andrekona Justine, som har nektet å håndhilse på tredjekona Fati siden 1995; ungene som er udugelige og ber sin far om penger; korrupsjonen i dagliglivet; de ubekvemme forholdene tsjadere lever under. 'De sier at vi ikke kommer tilbake til jorda etter vår død, men om jeg likevel skulle komme tilbake, så ville jeg sørge for å ikke havne i dette Tsjad!' sverger maître. 

Når jeg hører maîtres damehistorier, og damehistoriene til de forsvunne vennene hans, i forbindelse med Europa, ser jeg rik grobrunn for problemer. Maîtres kvinneforståelse ligger lysår unna europeiske kvinners selvforståelse. Og afrikaneres forståelse av Europa ligger ofte lysår unna realitetenes Europa. Og hva med europeiske kvinners forståelse av menn fra patriarkalske afrikanske samfunn? Ikke at slike forhold ikke kan bygges, men Europa alene virker som et tynt fundament å bygge dem på.

Det er nok ikke så helt enkelt, det Kjærlighetens Europa.

Tromsø

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar