torsdag 7. mai 2015

Bilens mysterier dissekert

Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har sittet i bil, på tre kontinenter. Likevel har bilens verden på en måte vært gjemt for meg. Hver gang jeg har hatt en betydelig sum penger, har jeg nemlig foretrukket å dra utenlands i stedet for å ta lappen. Kanskje lå det dermed litt i kortene at det var i utlandet jeg skulle gripe oksen ved hornene og faktisk lære å kjøre? 

Kjørelæreren eller maître, 'mester' som jeg kaller ham, er morsom og jovial. Han har tre koner og 22 barn (jeg har sluttet å løfte på øyenbrynene over slikt). Han er en tidligere underprefekt i Bake i Logone Oriental. I Tsjad er det vanlig å høre om konflikter mellom pastoralister og jordbrukere, men maître hevder i tillegg i sin tid som underprefekt å ha løst konflikter mellom kvegholdere og hyener, samt mellom jordbrukere og elefanter. Fra underprefekteventyret har han med seg sekker med elefantbæsj, som det sies at kurerer sykdommer, og heder og ære. Han står ikke tilbake for å prise seg selv: Som underprefekt har han blant annet laget en vei til underprefekturet Bake, satt opp en mobilmast (før hans kommen hadde folk i området telefoner, men ikke noe nettverk), laget rundkjøringer, boret brønner, plantet flamboyanttrær 'som allerede bærer blomster.' 'Selv barn vet hvilken underprefekt som gjorde dette', oppsummerer maître stolt, 'og det er folk som kaller barna sine opp etter meg!' 

Men alas, som funksjonær i Tsjad kan du høre om din egen avsettelse på tv på en hvilken som helst dag, når presidensielle dekreter kommer fallende fra himmelen i N'djamena, og nå er maître her, tilbake i sin gamle kjøreskole i Sarh.

Illustrasjon på mur, Lycée d'enseignement technique industriel de Sarh

Kontoret hans er i en dilapidert gammel bygning som neppe har vært vedlikeholdt siden kolonitiden. Vegg-i-vegg er noen sveisere som bråker så mye at vi foretrekker å ha timene i barer eller på bilpanseret ute i terrenget. Arkene hans med bilder av trafikkskilt er et kapittel for seg selv. Ingen eselører - de er ikke vanskjøtt - men slitte til tusen. Han fikk dem tilsendt fra Paris i 1984, to år etter at han åpnet kjøreskolen, og han oppbevarer dem og bærer dem rundt som om de var laget av det reneste gull. 

Maître sier at vi må gjennomgå teorien først: 'Man kan ikke plassere vognen foran oksene!' resonnerer han. Men det ender likevel med at vi kjører først. De uformelle trafikkreglene i Tsjad er ganske enkle. Små kjøretøy viker for større. Og man må være årvåken, veldig årvåken, for dyr, mennesker og kjøretøy av alle slag kan komme fra alle kanter. 

Maître sørger over den generelle uvitenheten om trafikkregler i Tsjad. 'Folk som ikke kjenner trafikkreglene er verre enn dyr', hevder han. 'De er frie drapsmenn på veien!' Han sukker når motorsykler kjører forbi oss på feil side og når folk generelt oppfører seg 'som om veien tilhører dem.'

Maître har nettopp opplevd et dødsfall i familien, en svoger på motorsykkel som ble kjørt ned på veien mellom N'djamena og Sarh. Sjåføren stoppet ikke. 'Det er ikke så lett å stoppe, heller, når en folkemengde samler seg for å drepe en', påpeker jeg. Nei, innrømmer maître. Dessverre er det ikke uvanlig å ville drepe sjåføren av en ulykkesbil i Afrika, gjerne ved hjelp av et av vedkommendes egne bildekk, et henrettelsesmetode populært kalt 'necklacing.' 

Opplysningsplakat, Tsjads Røde Kors

Jeg tenker ofte at det må være litt absurd for maître å snakke om ting han aldri har sett, som sporvogner, bevegelige broer og planoverganger med bom, eller ting som neglisjeres fullstendig i Tsjad, som førstehjelpsskrin, brannslukningsapparat og så videre. Selv motorveier, hvem har sett dette i Tsjad? Han er likevel veldig pertentlig med alt dette når han går gjennom trafikkskilt og sikkerhetsforskrifter og alt som tilhører bilens verden med meg. 

Vi øvelseskjører til Doyaba, et sted franskmennene hevdet lå nøyaktig i midten av Afrika og der de satte opp et monument som minner mest om en gravstøtte. Her er det mange ånder, ifølge maître. Det er et veldig mystisk sted. Og denne mystikken manifesterer seg først og fremst i mange trafikkulykker. Maître er vanvittig redd for fem trær som står midt i veien og som nekter å la seg hugge. Du hogger dem, og morgenen etter står de der igjen. Det har ikke blitt noe av byens planer om å bulldosere og asfaltere den delen av veien ...

Vi øvelseskjører til nasjonalparken Manda, hvor parkvokterne viser oss alle konfiskasjonene de har gjort fra krypskyttere, samt over hundre haler fra kveg de har drept - parken er nemlig off limits for husdyr, noe pastoralistene nå tvinges til å forstå på den harde måten. 

Vi kjører rundt og bakover og mellom påler på eiendommen til Tsjads eneste tekstilfabrikk (som foreløpig bare produserer T-skjorter, fordi maskinene står strandet i India).

Bilen blir ofte overopphetet under utfluktene, vannet gurgler. Det er 40 grader i skyggen før regnet kommer. Siden maître ikke har forsikring er det svigerfamilien hans (én av dem) som sveiser sammen bilen når den går litt i stykker under kjøringen. Bakgården deres ligner en bilkirkegård, og nesten alle bilene som står strandet der tilhører maître og kjøreskolen hans. Kjørt i hjel av tidligere elever; presset til siste dråpe og levetime.

En av maîtres mange biler ...

Maître er tålmodig som bare 22-barnsfedre kan være, men det er ikke til å unngå at en del gnisninger oppstår mellom oss. Har du forsikring? spør jeg ham når kurset allerede er betalt (først nå kommer jeg på dette vitale spørsmålet) og det teknisk sett er for sent å snu. Jeg er kunstner, svarer maître svevende - jeg kan kunsten min! 

Du skulle ha forsikring, sier jeg anklagende. 

Forsikringen, det er deg, sier Maître - du kjenner politimesteren! 

Jeg ler: Om vi sneier borti noen må vi gjøre opp for oss, uansett om jeg kjenner politimesteren eller ikke. 

De vet at du er turist, at du ikke har mye penger, sier maître. Og kommer med en av sine pussige læresetninger: 'Er hodet bløtt må man promenere med penger, men er ikke hodet bløtt må man ha pengene i banken.' Altså utenfor rekkevidde for politimestre og fornærmede!

Bensinstasjon

Det er ikke helt enkelt å være kjørelærer når man er tidligere underprefekt. Det minner maître om hvilke høyder han har falt fra. Når maître lager hull i bakken med hendene for å sette opp pålene (fordi han ikke finner skrutrekkeren han vanligvis bruker til formålet), klager han langtrukkent, 'Fatou får meg til å jobbe. Meg, en underprefekt!'

Jeg er på min side oppgitt over at frontruta i bilen hans er knust for resten av evigheten og at sprekkene reflekterer sola i øynene når vi kjører. At speedometer, bensinmåler og vindusviskere ikke virker. Og at maître ikke har noen motforestillinger mot å bælme ned en øl eller to på et stopp underveis ('det er ikke jeg som kjører, det er bilen som kjører!' uttaler han spøkefullt). 

Han er oppgitt over meg også: 'Du kjører meg ned i hull etter hull etter hull! Du vil ødelegge alt før du drar! Du vil forkorte høyden min!' 

'Føtter som ikke har ører', sier han misfornøyd om pedalleringen min. Maître sier at jeg må anskaffe meg 'et mekanisk øre.' Og ta det mer med ro. 'Du har drept én person. Pålene representerer personer', sier han etter spissrotgangen min på fabrikktomten der nervøsiteten min vokser proporsjonalt med tilskuermengden som bestandig samler seg for å se på meg, nasaraen i aksjon, uansett hva jeg måtte føle om dette (og jeg er ikke glad for det). 

Men maître gir meg også mange gode tips, samt et nytt syn på trafikken generelt. 'Du er ikke en trillebår! Du er en bil, som han!' Ikke et dårlig selvtillitsdytt her i Afrika hvor might is right.

Kort oppsummert var det fint å få bilens mysterier dissekert litt i Afrika, selv om lappen fra Tsjad nok havner i albumet i stedet for i hanskerommet når jeg en dag kommer tilbake til den norske trafikkvirkeligheten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar