søndag 3. mai 2015

Barna bak kuene

Bak kvegflokkene i Afrika går barn. Vi kan ikke la være å legge merke til dem. Dårlig kledde, ofte barbeinte, med gjeterstokker, en solhatt, en kniv, en vannflaske, en vannkanne på en stang, eller noen andre veldig enkle og grunnleggende objekter som skal hjelpe dem i deres konstante forflytning. 

I de store transmigrasjonene følger barna foreldrene sine. De er nomader på heltid. I hundrevis av kilometer. Med kokekar og full oppakning på eslene sine. For gjeting nær hjemstedet sendes barna imidlertid ut på egen hånd. To, tre, fem kilometer, i regntiden når det er vann og gress overalt.

Tala, Tsjad

Noen foreldre anser gjeting som en del av barnas oppdragelse, og selv når de har penger, sender de barna ut på gjeteroppdrag. Dette var tilfellet for den tsjadiske legestudenten Abdallah. Han tilbrakte sine første leveår i Saudi-Arabia; da han var seks dro familien tilbake til Tsjad for at barna skulle få skolegang (noe Saudi-Arabia nektet utenlandske barn på den tiden). Men foreldrene sendte ikke Abdallah på skole øyeblikkelig. De sendte ham til landsbyen og fikk ham til å gjete kuer i et år, 'de forvandlet meg til en éleveur', smiler Abdallah skjevt. Han passet på dyrene sammen med en eldre fetter. Det var ikke lett. De hadde med seg hirse som de la i vann underveis og drakk; dette var alt de fikk i seg hele dagen. 'Og det rare er at dette livet gjør deg veldig sterk', hevder Abdallah. 'Kanskje det er all bevegelsen', sier jeg; 'ja, bevegelsen', innrømmer han (for vi tviler begge på at det ensidige kostholdet teller noe positivt). Alt i alt ser Abdallah ikke ut til å mene at han tok skade av det året. Men han sier at han ikke vil sende sine egne barn til landsbyen på den måten.

Tala, Tsjad

En mann fra ngambay-folket i Tsjad forteller meg at det i hans kultur er vanlig at barn vokser opp med andre slektninger enn sine foreldre. Moren kan for eksempel betro barnet til søsteren sin. Disse slektningene vil ikke skjemme bort barnet - barnet vil bli nødt til å kjempe. Han må pumpe vann, han må gi hønene mat, og er det kuer må han ta dem med ut på beite. Barnets egen mor kan la ham slippe, fordi hun har ham kjær. Faren kan si, 'Nei, det er min sønn ...' Selv var ngambayen fem år gammel da moren overlot ham til søsteren sin og han måtte begynne å kjempe for de voksnes gunst. Hva synes han om denne tradisjonen? lurer jeg. Før syntes jeg ikke noe om det, men så begynte jeg å sette pris på det, sier han.

Tala, Tsjad

Ofte virker det hasardiøst for oss vestlige. Gjeterbarna går glipp av skolegang i kortere eller lengre perioder av barndommen. Og de er ofte uten voksent tilsyn. I Batha-regionen i Tsjad ser vi gjetergutter sove midt på veien fordi denne er sandete og mer behagelig enn den harde og tornete bakken ellers. En gjetergutt ligger i veien med skoene sine ved siden av og spretter opp når han hører bilen. Kvegflokken er like ved. Senere kommer vi over to andre barn som også sover på veien. Sjåføren roper til dem i misnøye. Forteller oss at han en kveld holdt på å kjøre på et barn i mørket. 

Det er andre farer også. Hvis de ikke passer godt nok på dyrene og disse går inn i åkrene til jordbrukere og tar for seg av avlingen, vil det føre til konflikt og erstatningskrav. I enkelte land, som Sør-Sudan, er væpnet kvegtyveri vanlig.

Tala, Tsjad

Jeg møter stadig det synet i Afrika at Afrika er annerledes. Folk vil ha respekt for polygame familiestrukturer, en mer hardhendt barneoppdragelse, overleverte hierarkier og faste kjønnsroller. At det ikke finnes noen livsmal og at det er ok å gjete kuer når man er gutt på sju, gifte seg når man er jente på tretten, og gå på skole eller jobbe alt ettersom foreldrenes ønske. 

De små gjeterbarna bak de digre dyrene er et gjennomgangstema i de nigerske og tsjadiske og sørsudanske landskapene, og antagelig mange andre afrikanske landskap. I noen tilfeller er kveg hele barndommen deres som deretter vil bli hele livet; i andre tilfeller er det et dannelsesprosjekt, en herding på noen år, eller en etter-skolen aktivitet eller ferieaktivitet.

I dette Afrika der foreldre og andre voksne fremdeles i stor grad råder over barna som de vil ... I dette Afrika der tradisjoner går tapt hver dag, men også holdes i hevd av mange ... i dette Afrika der folk vil være som sine forfedre, men også (noen av dem) 'være som de hvite' ... i dette Afrika ser du kampen og motsetningene og og meningsforskjellene hver dag.

Og i gjeterbarna, akkurat som i maraboutbarna, og i folks syn på disse, føler du æraene kjempe med hverandre.

Du føler tradisjoner vinne over lover. Lover ta tak på tradisjoner.

Og en viss laissez-faire - frivillig eller ufrivillig - fra statens side.

Hver i sin egen tidsalder og virkelighet.

Bol, Tsjad

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar