Mennesker, alltid de samme

I Tsjad har man stadig muligheten til å koble seg på fantastiske tog. Ikke tog i bokstavelig forstand, men occasions, misjoner med bestemte mål for øyet som imidlertid ofte ikke har noe imot å ta på en urelatert ekstrapassasjer. 

Like før jul i fjor gikk et slikt tog. Baba Mallaye, forsker, fysiker og slektning av sultanen i Mao, inviterte meg til å bli med på en opplysningsmisjon (mission de sensibilisation) angående innskrivingen av Guelta d'Archei på Unescos verdensarvliste - en prosess Baba leder. Målet med reisen var å opplyse administrative og tradisjonelle myndigheter samt lokalfolk i regionen om potensielle fordeler ved en slik innskrivelse - og om viktigheten av å bevare stedene og beskytte dem mot vandalisme og uforstandig bruk. 

Baba er ingen hvem som helst. Han var sjef for mannen som i 2001 oppdaget Toumaï i Djourabørkenen - en sju millioner år gammel (mulig) menneskeforfeder, den eldste funnet til dags dato.

Med på laget er generaldirektøren for det tsjadiske turismekontoret OTT, Mahmoud Younous, i og med at en innskriving på verdensarvlisten naturligvis er av spesiell interesse fra et turismeperspektiv. Og med meg, en sjelden turist på slep (jeg betraktes stort sett som en representant for fremtidige turister i Tsjad) blir selskapet på en måte komplett ...

Guelta d'Archei

Guelta d'Archei ligger rundt åtti kilometer fra Fada, retning Sudan. Vi reiser i tre dager for å komme hit. Sover under Ennedistjernehimmelen med tykke tepper, spiser store tallerkener spagetti og drikker rødvin i ørkenen (herrene er godt forberedt). På veien har vi sett Dronningen av Guéra, et langstrakt fjell med form som en kvinnekropp, og nå er det landskap med formasjoner som ligner slott, søyler, portaler, buer, til forveksling Arc de Triomphe i Paris som omgir oss ... Om Tibesti er svart, så er Ennedi rød, og mer gjestfri fra naturens side enn ørkenen lenger vest. Her finnes savanne med gult gress ispedd akasietrær, og selv om bilen din skulle sette seg fast i en sanddyne, så har du ikke følelsen av at du kan dø i morgen, slik tilfellet er rundt Faya ...

Vi parkerer bilen og går inn i Guelta d'Archei. Steinene stiger opp rundt oss som søyler. Det blir stille - utrolig stille. Det er som å komme inn i et religiøst rom. Og det som virker så overraskende her i ørkenen - vann. Mørkt, stille og blankt. Bakken full av kamelbæsj vitner om at flokker er innom daglig for å drikke. Gueltaer er isolerte vannreservoirer i Sahara på lavereliggende grunn mellom klipper - også kalt 'rock pools.' Og dette gueltaet inspirerer definitivt til ærefrykt med sine loddrette, dramatiske vegger, sine sagnomsuste huler og sin lydløse sildring her i det som ubenektelig er et øde av en ørken.

Guelta d'Archei: 'Jeg var her.'

Men det er også noen som ikke har kunnet gå inn og ut av gueltaet uten å sette spor. De har tydeligvis ikke følt at de gjør noe galt - for om de hadde følt det, ville de ikke ha etterlatt seg fullt navn og telefonnummer. Det blir litt som Baba sier om de uforstandige hippiene som kom til Tibesti en gang på åttitallet og farget digre kampesteiner røde og hvite i det jeg hører var et kunstprosjekt. 'Når folk ødelegger, så er det av uvitenhet. Og det gjelder ikke bare oss - det gjelder vestlige også. Det er folk som har kommet hit og malt fjell.' Baba er forståelsesfull: 'De brakte inn tonnevis med maling; de brukte pengene sine på det ... De trodde de gjorde noe bra.' 

Det gjorde det ikke, kan vi konstatere nå, da malingen flasser og er et sår i øyet på alle som kommer for å nyte Tibestis ville - nettopp ville - skjønnhet.

Ikke helt urørt natur, Tibesti

Vi camper utenfor gueltaet, på en sandete åpen slette, det siste stedet man får lov å komme til med bil. Det er mye vind, men vi finner ly mellom ekspedisjonens to biler, parkert i en V. Historier om gueltaet og de magiske krokodillene fortelles over rødvinsglass når feltkjøkkenet har kommet opp og kokken er i sving. En av gueltaets unike egenskaper er nemlig eksistensen av en koloni med nilkrokodiller - overlevere fra den gang gueltaet var forbundet med Nilen via Wadi Howar for tusenvis av år siden. Nå er krokodillene omgitt av ørken og har vært isolert fra artsfellene sine så lenge at de har utviklet dvergvekst.

Det er noe uforklarlig ved disse krokodillene. En ung mann (må ha vært veldig ung og dum, er vi alle enige om) drepte en av dem av nysgjerrighet og rømte til Sudan - militæret fikk ikke tak i ham, enda president Idriss Déby - som har nulltoleranse for slikt tøys - etter sigende sa 'fakk den fyren død eller levende.' Gutten var utenfor rekkevidde, men da tjue av faren hans sine kameler kom til gueltaet for å drikke, døde de, uforklarlig forgiftet. Det er ikke uten grunn at man sier at krokodillene er magiske. 

Morgenen etter går vi inn i gueltaet på ny. En bavian klatrer i steinveggene, nesten til topps, og begynner å rope. Apens ekko slynges mellom klippeveggene og er så skrekkinngytende at kamelene vegrer seg for å gå inn. For nomader har som vanlig kommet med kamelene sine for å drikke. Noe som kan endre seg om stedet innskrives på Unescos verdensarvliste. Tilstedeværelsen av så mange kameler, og den uunngåelige forurensningen av vannet som følger, kan nemlig true krokodillenes overlevelse. Samtidig er kamelene en del av atmosfæren i gueltaet. Tradisjonen med å drikke her er hundreårig. Er det å bevare ensbetydende med å forby å bruke? En av de vanskelige avveiningene konservatister må ta...

Kamel og rytter, Guelta d'Archei

Vi forlater gueltaet uten å ha sett krokodillene. Å reise med eldre herrer som er velutstyrt med vin og kald Heinecken er komfortabelt nok, men du ser ikke de tingene som krever utholdenhet og anstrengelse. De vil fort hjem, kanskje før rødvinen tar slutt? - De vil i alle fall ikke sitte i timevis på et klippehylle i håp om å få et glimt av noen kortvokste krokodiller. 

Et trettitalls kilometer unna ligger Terkeï I, kjent for hulemalerier, hvor Mahmoud har fått satt opp et sperrebånd som skal hindre biler i å kjøre for nær: Her er berømte 'flygende hester' (chevaux volants) og i forgrunnen, et atelier hvor steinaldermenneskene eller kanskje jernaldermenneskene blandet fargene sine. 

Det som imidlertid fanger min oppmerksomhet er det Mahmouds medarbeider Amadai peker ut for meg som en superimposition, eller overtegnelse: En giraff endret til en flygende hest. Eller ikke direkte endret, heller - vedkommende kunstner har simpelthen tegnet et hestehode på giraffkroppen, så det ser ut som giraffen er bak hesten.

Hulemaleriene i Ennedi har en alder som er antatt å spenne fra to til åtte tusen år, og for oss som ikke er eksperter er det røft mulig å tidsplassere hulemaleriene etter tematikk.* Ville dyr er fra temps archaïque, forteller Amadai; kuer fra temps bovidienne. Deretter følger temps caméline der du finner kameler og hester. Dette reflekterer endringen av klimaet i vestlige Sahara, som opplevde økt regnfall for 10.500 år siden, og gradvis og kontinuerlig uttørking for 7.300 år siden og frem til i dag. Men du finner mennesker i alle perioder, konstaterer Amadai. Mennesker som utvikler seg fra jegere til kvegoppdrettere til krigere, men som alltid setter spor. 

Mennesker er alltid de samme, innser jeg. De som tegnet i temps bovidienne tenkte ikke på å bevare det som var skapt i temps archaïque, en god stund tidligere. Og vi tilgir dem, i hvert fall vi som ikke er arkeologer, for fra vårt ståsted er de jo alle steingamle. 

I Bourkouyala, et sted nord for Faya, finner man tre superimposisjoner, forteller Amadai: Nesehorn endret til ku og hest. 

Jeg tenker på den store oksen ved siden av den berømte helleristningen homme du Ganoua i Tibesti, som har fått kameler risset inn mellom hornene sine. Nok en superimposisjon! nikker Amadai intuitivt, selv om han ikke er kjent med helleristningen. For det er åpenbart at kuer ikke eksisterte samtidig med kameler i området. Selv ikke i dagens Tsjad sameksisterer de to i noen stor grad, selv om det er overlapp.

Sjiraff eller hest? Terkeï I

Ett tusen fire hundre kilometer er ikke for lang reisevei når det gjelder å overbevise folk om verneverdigheten av kulturskatter. Høvdingen som har overoppsyn med Terkeï I og II gir oss en sau som vi slakter i Kalaïd og spiser hele veien tilbake til N'djamena. Mennene jobber med rapporten om reisen mens vi camper på gårdsplassen til underprefekten i Arada. I skrivet nevner de overtredelsene enkelte reisebyråsjåfører begår når de kjører for nær stedene fordi de vil slippe å gå; skiftet av motorolje foran kulturskattene (som de mener å ha sett rester av) og andre uhumskheter. Og folk som tar på hulemaleriene og risser og skriver i veggene, disse tusenårige lerretene, er det verste av alt! 

Mennesker har alltid satt banale spor, men med tidens tann, hvem vet, vil kanskje våre egne banale spor en gang bli studert med interesse? Mennesker har alltid likt å risse og tegne på fjellvegger. Noen for å skape noe - med kunsten selv, audiensen eller noe høyere for øyet - andre bare for å si at 'jeg var her.' Akkurat som om det siste er viktig...

Mennesker er alltid de samme, tenker jeg. 

Okse med kameler mellom hornene, Tibesti

Unescos ti kriterier (i forhold til Guelta d'Archei er kriterier nummer iii, vii og ix spesielt relevante): 

(i)

to represent a masterpiece of human creative genius;

(ii)

to exhibit an important interchange of human values, over a span of time or within a cultural area of the world, on developments in architecture or technology, monumental arts, town-planning or landscape design;

(iii)

to bear a unique or at least exceptional testimony to a cultural tradition or to a civilization which is living or which has disappeared;

(iv)

to be an outstanding example of a type of building, architectural or technological ensemble or landscape which illustrates (a) significant stage(s) in human history;

v)

to be an outstanding example of a traditional human settlement, land-use, or sea-use which is representative of a culture (or cultures), or human interaction with the environment especially when it has become vulnerable under the impact of irreversible change;

(vi)

to be directly or tangibly associated with events or living traditions, with ideas, or with beliefs, with artistic and literary works of outstanding universal significance. (The Committee considers that this criterion should preferably be used in conjunction with other criteria);

(vii)

to contain superlative natural phenomena or areas of exceptional natural beauty and aesthetic importance;

(viii)

to be outstanding examples representing major stages of earth's history, including the record of life, significant on-going geological processes in the development of landforms, or significant geomorphic or physiographic features;

(ix)

to be outstanding examples representing significant on-going ecological and biological processes in the evolution and development of terrestrial, fresh water, coastal and marine ecosystems and communities of plants and animals;

(x)

to contain the most important and significant natural habitats for in-situ conservation of biological diversity, including those containing threatened species of outstanding universal value from the point of view of science or conservation.

---

* Se Treinen Françoise. Fresques du Tchad. I: L'Homme, 1965, volum 5 n°2: 123-125.

Kjærlighetens Europa

At Europa har kultstatus i Afrika, fortjent eller ufortjent, er ikke til å komme utenom, og utallige er de afrikanere som sier at de skal/vil til Europa. Men ikke alle drømmere bestemmer seg for å kaste seg ut i Saharaørkenen og Middelhavet på måfå. Snarveien til Europa er å kapre europeiske hjerter. Iblant kaprer de hjertene uforvarende, og blir så uforvarende kapret av ideen: Selv etablerte familiefedre finner Europa uimotståelig når de først får tenkt seg om. Og de sier 'ja.' Men hva venter dem der i Kjærlighetens Europa? 

Jeg har kjørt til Tsjads største sukkerfabrikk med kjørelæreren min, maître. Nå sitter vi ved bredden av Chari-elven omgitt av ølflasker og sovende flaggermus. Og maître forteller om de som dro til Europa. De var tre. En muslim, så gammel at han hadde hvite hår, ble transportert til Tyskland av en eldre tysk kvinne som hadde fullført arbeidskontrakten sin i Afrika og nå ville ha noen å dele resten av livet med. Hun plasserte ham i huset sitt i en liten tysk by, sa, 'Kjære, jeg skal ut og skaffe oss noe å spise, vann hagen i mellomtiden ...' Hun ga ham vannslanger og lukket porten med hengelåser.

Muslimen vannet, han vannet, han vannet - maître storler og rister på hodet, for det er vanskelig å se for seg en tsjadisk muslimsk ektemann i en slik situasjon - etter to uker tok han passet sitt og hoppet over muren. Han fant togstasjonen og begynte å se etter afrikanere som kunne hjelpe. 'Han så etter peau noir', svart hud, ler maître; for det er dette det koker ned til når afrikanere er i trøbbel i Europa. Slik kom muslimen seg til Paris, til den tsjadiske ambassaden, og ambassaden hjalp ham med å komme seg tilbake til Tsjad. Antagelig drømte han aldri om Europa igjen. Å vanne blomster ... ha, ha, ha! Maître rister av latter ved tanken.

Mellom Zuar og Bardaï, Tsjad

En annen, Jacques, hadde to tyske venninner. Han var kjæreste med den ene, men da hun dro til Tyskland, tok den andre over. Hun het Maltina, som den populære maltbaserte brusen. Rivalinnen i Tyskland ble rasende da hun hørte om forholdet, Maltina og Jacques tok tilflukt i Italia, de to tyske kvinnene 'førte en krig der borte i Europa' om Jacques, og det hele endte med at Jacques kom hjem til Tsjad i kiste. 'Klimaet i Italia var ikke bra for Jacques', sa Maltina unnskyldende da hun kom med kisten: 'Vi tok ham til sykehuset, vi fikk ham behandlet, men dessverre ...' Da de etterlatte ville åpne kisten, ble de bedt om å la være, liket var allerede i forråtnelse, ble de fortalt, 'Om dere åpner kisten kan dere bli syke', advarte legen som akkompagnerte begravelsesfølget. Slik ble Jacques begravd, uten at noen visste hva som var tilstøtt ham, eller om det engang var ham ...

En tredje tysk kvinne - for 'det er alltid tyskere', bemerker maître - var fet, så fet at hun knapt kunne gå. Hun ba en ung tsjader som egentlig var ansatt for å vaske klær, om å vaske henne på ryggen når hun badet, der hun selv ikke kom til. Hun ble forelsket i ham. En dag kalte hun ham til seg og spurte, 'Hvor mange koner har du?' 'To', svarte mannen. 'Hvor mange barn har du?' 'Seks.' 'D'accord'. (Maître presser fingertuppene sammen mens han etterligner den tyske kvinnens tankefullhet.) Hun sa at hun bare ville ha et barn før hun døde. Ett eneste barn. At dette var drømmen hennes. Om han kunne gå med på å bli med henne til landet hennes? Den unge mannen sa ja. Forlot to koner og seks barn og ble med til Tyskland. Dette var på slutten av nittitallet, og siden den gang har ingen hørt fra ham. Han må ha blitt en slave av noe slag, mistenker maître. Han sender ingenting til familien sin i Tsjad, og ingen vet om han lever eller er død ...

Sarh, Tsjad

Dette var ikke akkurat suksesshistorier, men maître vil likevel til Europa, via en dame. Kanskje finner han en tysk kvinne som vil ta ham med? Feilen til kompisene var at de dro 'uten referanser', uten å kjenne noen. Man må alltid stille seg mange spørsmål før man drar, mener maître: 'Dra til Tyskland, for å gjøre HVA?' Han tegner et stort spørsmålstegn i luften. 'Det jeg gjør her, finnes det der?' Spørsmålstegn i luften. Maître, for eksempel, vil fortsette kjøreskolen sin i Europa. 'Jeg har utdannet tusenvis av folk', sier han selvsikkert: 'Tusenvis av ungdommer, tusenvis av cadres. Siden de ikke kan kjøre, er de analfabeter; jeg har utdannet dem. Jeg vasker folks hjerner. Man kaller meg også doktor Ngue ...'

Maître vil ta ferie fra sine tre koner, Claudia, Justine og Fati. Han vil ta ferie fra sine 22 barn. 'Når barna dine ikke jobber, er det som om du har 0 barn', sier maître og former et null med fingrene. De er som mange-mille ('hirsespiser', en fugl som spiser hirse på åkrene og som tsjadiske jordbrukere bruker mye tid på å bekjempe, min anm.). Flere av sønnene hans fullførte ikke engang grunnskolen. Ungene 'har ikke noe nivå.' 'Kan man rette opp et tre som allerede er tørt?' spør maître. Nei, han er rede til å forlate dem alle for Europa! 

Det er ikke første gang maître tenker på Europa. I 1986 festet han fem hundre tusen sentralafrikanske franc i beltet og dro til Douala i Kamerun. Han ville hoppe på en båt til Frankrike. På havnen overtalte han kapteinen, en hvit franskmann, til å la seg bli med. 'Og kapteinen gikk med på dette?' lurer jeg. 'I 1986 var jeg ennå elegant', smiler maître. (Selv nå flasher han med slipsnål, flaggpin, fingerring, klokke og gullfarget kulepenn stikkende opp av dresslomma.) 

Det ble likevel ikke noe av turen, fordi broren hans overtalte ham til å ikke dra. 'Det er mange patruljer på båten, de kommer til å hive deg på sjøen, og haier vil spise kjøttet ditt!', sa broren. Så maître avblåste planene og dro tilbake til Tsjad, hvor han ble generalsekretær i landets datidige eneste parti, UNIR, samt kjøreskolelærer og etterhvert 'giftig rådgiver' for den store Déby-opposanten Kamougué. Til slutt så han seg nødt til å 'vende tilbake til den store baobaben', Débys parti MPS, et medlemskap som på ett tidspunkt gjorde ham til underprefekt i Logone Oriental. For alle vet at man ikke kan bli noe i den tsjadiske administrasjonen uten å være med i regjeringspartiet eller 'den store familien' - at politisk aktivitet på riktig side av makten er nøkkelen til suksess. 

Maître er nå blitt 50 år, og nå er det for sent for blindpassasjerturer. Nå er bare damene igjen. Kan ikke maître greie å sjarmere en europeisk dame så hun tar ham med til Europa? 

Mellom Sarh og Banda, Tsjad

Kelneren kommer og sier at noen - han peker mot et bord - spanderer en drink på oss. 'Svigersønnen min!' roper maître lykkelig. Han forklarer meg at han kaller mannen for 'svigersønn' fordi mannen en gang la an på en av døtrene hans (som han for øvrig ikke fikk). De har en annen forbindelse også: Begge er polygame, og på ett tidspunkt ble de begge plaget av førstekonene sine. Maître overtalte vennen til å inngå en pakt: 'Jeg sender bort min første kone; du sender bort din første kone.' Dette var avtalen. 'Men min kone kom tilbake, mens hans kone umiddelbart falt i armene på en annen mann!' Maître brøler av latter. 'Han spurte, 'Maître, hvorfor fikk du meg til å sende bort kona mi? Din kone kom jo tilbake!' Maître svarte at ikke alle tar ting på samme måte. 'Min kone dro til moren sin for å reflektere; din kone falt rett i armene på en annen mann ... Ha, ha, ha!' 

Vennen tok saken til gendarmeriet, og ekskonas nye mann refunderte brudeprisen i sin helhet. 'Og han inviterte meg ikke engang', storler maître, 'han satt og spiste opp brudeprisen alene! Og det var jeg som hadde hjulpet ham med å sende hjem kona si! Ha, ha, ha!'

N'djamena Bilala, Tsjad

Vi kjører tilbake mot Sarh. Den røde laterittveien som leder like til Den Sentralafrikanske Republikk, er kantet med digre mahognitrær og ildrøde flamboyanter. Termitt-tuer - veritable slott, høyere enn mennesker - og langstrakte, irrgrønne sukkerrøråkre setter sitt spesielle preg på landskapet. 'Hvorfor vil du egentlig til Europa?' spør jeg maître. 'Jeg vil oppdage verden, som deg', svarer han. 'Jeg søker å kaste meg ut i ulykkelige eventyr.' Han bruker disse ordene - se lancer dans des mésaventures. For eventyrene til de tre vennene hans som dro til Europa, var vel definitivt for ulykkelige å regne ...

Dette plager imidlertid ikke maître. Han tror ingenting kan bli verre enn oppførselen til andrekona Justine, som har nektet å håndhilse på tredjekona Fati siden 1995; ungene som er udugelige og ber sin far om penger; korrupsjonen i dagliglivet; de ubekvemme forholdene tsjadere lever under. 'De sier at vi ikke kommer tilbake til jorda etter vår død, men om jeg likevel skulle komme tilbake, så ville jeg sørge for å ikke havne i dette Tsjad!' sverger maître. 

Når jeg hører maîtres damehistorier, og damehistoriene til de forsvunne vennene hans, i forbindelse med Europa, ser jeg rik grobrunn for problemer. Maîtres kvinneforståelse ligger lysår unna europeiske kvinners selvforståelse. Og afrikaneres forståelse av Europa ligger ofte lysår unna realitetenes Europa. Og hva med europeiske kvinners forståelse av menn fra patriarkalske afrikanske samfunn? Ikke at slike forhold ikke kan bygges, men Europa alene virker som et tynt fundament å bygge dem på.

Det er nok ikke så helt enkelt, det Kjærlighetens Europa.

Tromsø

Mind your own business

For ti år siden satt jeg i en leilighet i New Delhi og skravlet med en trettiårig fransk kleshandler som jevnlig kom til India for å hente vareprøver av bomullsskjorter og shalwar kameezer, sarier og sjal til Frankrike. Over ristet loff og kaffekopper skravlet vi om mangt og mye, men det var én ting hun sa om livet i India som jeg bet meg spesielt merke i: Den franske damen var lei av spørsmål om hun var gift, for det var hun ikke - utenkelig for indiske kvinner på samme alder. Nylig hadde hun begynt å lyve og si at hun var gift, bare for å slippe å forklare hvorfor hun ikke var det, og dette mente hun å merke at lettet stemningen betydelig. Ikke bare det: Hun hadde også begynt å dikte opp et barn, dette 'alle' skal ha (og stort sett har), for å lettere gli inn i den sosiale virkeligheten. Og relasjonene hennes ble virkelig mye enklere, mye mindre anstrengte, ved hjelp av disse små konformitetsløgnene, lot hun meg forstå. 

Ti år senere begynner jeg å merke dette samme presset som den franske kvinnen snakket om. Afrika er et stort sprang unna det indiske subkontinentet, men kjønnsrollemønstrene er like sterke, og det er tungt å være tretti år i Afrika, ugift og barnløs. En del folk blir moraliserende og skal lede deg inn på den rette vei: 'Det er bedre for deg å jakte på en god mann og en vakker baby!' 'Du må sette noen til verden, slik foreldrene dine satte deg til verden!' 'Å være ugift er ikke bra!' Enda verre er de som kvalifiserer alle andre livsprosjekter enn det å få barn som 'unyttige', og får deg til å fremstå som egoistisk når du ikke gifter deg og produserer barn (enkelte bruker til og med det hyggelige ordet 'fabrikkere' - fabriquer des enfants). 'Hvorfor kan du ikke ta på deg ansvaret for ett eneste menneskelig vesen?' 'Hva venter du på?' 'Du må i det minste lage ett barn!' 'Hvilken mening har det å reise rundt slik?' Jeg føler ofte at moralistene mangler det globale perspektivet der flertallets reproduksjonsinnsats mer enn veier opp for et lite mindretalls frivillige barnløshet. Et barn er et gedigent prosjekt, og et barn, selv ett - 'bare ett', som de liker å si - vil jo endre kursen på livet ens fullstendig. 

En pastor i Kerfi i Tsjad, ung og gutteaktig, men alvorlig, som ser ut som han ikke eier nåla i veggen, begynner med det vanlige spørsmålet, om jeg er gift og har barn. Nei, sier jeg. (Han avholder seg fra å kommentere, takk og lov.) Selv er han trebarnsfar tross sin unge alder. 'Han har sju igjen', kommenterer en lyttende lærer, 'for at det skal bli ti.' 'Så pastoren vil ha ti barn?' lurer jeg. 'Gud har bedt oss om å fylle jorden, så det gjør vi', sier pastoren - 'om det så er tjue!' legger han til. 'Tror du ikke situasjonen har endret seg litt siden den gang?' spør jeg - 'barna må jo næres, også.' Pastoren smiler. 'Vi vil dyrke jorden med svette i ansiktene', sier han bibelsk. 

Jeg løfter blikket og ser på trekkdyrene som trekker tunge kjerrer på leirveien foran huset, de tørre hirseåkerlappene som baker i solen, ungene med pumpevann på hodet, veggene av poto poto. 'Mennesket multipliserer seg, men jorden multipliserer seg ikke', påpeker jeg. Den lyttende læreren er uventet enig: 'Jorda blir tvert imot fattigere', sier han. 

Senere lurer jeg på om jeg ikke gikk over streken. Folk drømmer under vanskelige omstendigheter like mye som under gode, og hvem har rett til å stille spørsmålstegn ved noens livsprosjekt basert på jordsmonn og økonomi? Nå er det heller ikke kalkulasjoner à la Malthus som ligger bak mitt eget valg om å ikke stifte familie, men snarere fraværet av akkurat den drømmen. Og den intense tilstedeværelsen av andre drømmer. Her i livet må vi gjøre det vi ønsker å gjøre, og ikke det vi ikke ønsker å gjøre, mener nå jeg. Så får jeg bare respektere at noen velger å spre seg tynt over koner og barn tross fattigdom, at noen ser bort fra oddsen og mangelen, med den refleksjonen (som jeg riktignok finner ganske halsbrekkende) at 'det er Gud som gir barn, og det er Gud som nærer dem.' En forutsetning for å bevege seg gjennom andre kulturer er å ikke dømme, men akseptere det faktum at vi har rett til å være forskjellige. Men kan jeg trekke den samme linjen - kan jeg også be om å ikke bli dømt? 

Er det én grunn til at jeg ikke kan se for meg å bo permanent i Afrika i fremtiden, så er det dette: Jeg vil ha respekt for mine livsvalg, som for tiden ikke omfatter mann og barn, og som kanskje aldri vil gjøre det. 

Jeg har begynt å forstå konformitetsløgnene. Hvor lettvinte de kan gjøre ting. Hvordan de ville ha fått oss ut av sporet. Og ut av mistenksomheten. 

'Ja, jeg er gift; ja, jeg har barn.'

Jeg har kommet til det punktet at jeg kjenner konformitetsløgnenes forlokkelse, og presset, det forutsigbare presset som nesten alltid følger når du sier sannheten. 

Dét hadde jeg ikke trodd, den gangen i New Delhi, for ti år siden. 

Plakat som oppfordrer til avstand mellom barnefødsler. Banda, Tsjad

Bilens mysterier dissekert

Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har sittet i bil, på tre kontinenter. Likevel har bilens verden på en måte vært gjemt for meg. Hver gang jeg har hatt en betydelig sum penger, har jeg nemlig foretrukket å dra utenlands i stedet for å ta lappen. Kanskje lå det dermed litt i kortene at det var i utlandet jeg skulle gripe oksen ved hornene og faktisk lære å kjøre? 

Kjørelæreren eller maître, 'mester' som jeg kaller ham, er morsom og jovial. Han har tre koner og 22 barn (jeg har sluttet å løfte på øyenbrynene over slikt). Han er en tidligere underprefekt i Bake i Logone Oriental. I Tsjad er det vanlig å høre om konflikter mellom pastoralister og jordbrukere, men maître hevder i tillegg i sin tid som underprefekt å ha løst konflikter mellom kvegholdere og hyener, samt mellom jordbrukere og elefanter. Fra underprefekteventyret har han med seg sekker med elefantbæsj, som det sies at kurerer sykdommer, og heder og ære. Han står ikke tilbake for å prise seg selv: Som underprefekt har han blant annet laget en vei til underprefekturet Bake, satt opp en mobilmast (før hans kommen hadde folk i området telefoner, men ikke noe nettverk), laget rundkjøringer, boret brønner, plantet flamboyanttrær 'som allerede bærer blomster.' 'Selv barn vet hvilken underprefekt som gjorde dette', oppsummerer maître stolt, 'og det er folk som kaller barna sine opp etter meg!' 

Men alas, som funksjonær i Tsjad kan du høre om din egen avsettelse på tv på en hvilken som helst dag, når presidensielle dekreter kommer fallende fra himmelen i N'djamena, og nå er maître her, tilbake i sin gamle kjøreskole i Sarh.

Illustrasjon på mur, Lycée d'enseignement technique industriel de Sarh

Kontoret hans er i en dilapidert gammel bygning som neppe har vært vedlikeholdt siden kolonitiden. Vegg-i-vegg er noen sveisere som bråker så mye at vi foretrekker å ha timene i barer eller på bilpanseret ute i terrenget. Arkene hans med bilder av trafikkskilt er et kapittel for seg selv. Ingen eselører - de er ikke vanskjøtt - men slitte til tusen. Han fikk dem tilsendt fra Paris i 1984, to år etter at han åpnet kjøreskolen, og han oppbevarer dem og bærer dem rundt som om de var laget av det reneste gull. 

Maître sier at vi må gjennomgå teorien først: 'Man kan ikke plassere vognen foran oksene!' resonnerer han. Men det ender likevel med at vi kjører først. De uformelle trafikkreglene i Tsjad er ganske enkle. Små kjøretøy viker for større. Og man må være årvåken, veldig årvåken, for dyr, mennesker og kjøretøy av alle slag kan komme fra alle kanter. 

Maître sørger over den generelle uvitenheten om trafikkregler i Tsjad. 'Folk som ikke kjenner trafikkreglene er verre enn dyr', hevder han. 'De er frie drapsmenn på veien!' Han sukker når motorsykler kjører forbi oss på feil side og når folk generelt oppfører seg 'som om veien tilhører dem.'

Maître har nettopp opplevd et dødsfall i familien, en svoger på motorsykkel som ble kjørt ned på veien mellom N'djamena og Sarh. Sjåføren stoppet ikke. 'Det er ikke så lett å stoppe, heller, når en folkemengde samler seg for å drepe en', påpeker jeg. Nei, innrømmer maître. Dessverre er det ikke uvanlig å ville drepe sjåføren av en ulykkesbil i Afrika, gjerne ved hjelp av et av vedkommendes egne bildekk, et henrettelsesmetode populært kalt 'necklacing.' 

Opplysningsplakat, Tsjads Røde Kors

Jeg tenker ofte at det må være litt absurd for maître å snakke om ting han aldri har sett, som sporvogner, bevegelige broer og planoverganger med bom, eller ting som neglisjeres fullstendig i Tsjad, som førstehjelpsskrin, brannslukningsapparat og så videre. Selv motorveier, hvem har sett dette i Tsjad? Han er likevel veldig pertentlig med alt dette når han går gjennom trafikkskilt og sikkerhetsforskrifter og alt som tilhører bilens verden med meg. 

Vi øvelseskjører til Doyaba, et sted franskmennene hevdet lå nøyaktig i midten av Afrika og der de satte opp et monument som minner mest om en gravstøtte. Her er det mange ånder, ifølge maître. Det er et veldig mystisk sted. Og denne mystikken manifesterer seg først og fremst i mange trafikkulykker. Maître er vanvittig redd for fem trær som står midt i veien og som nekter å la seg hugge. Du hogger dem, og morgenen etter står de der igjen. Det har ikke blitt noe av byens planer om å bulldosere og asfaltere den delen av veien ...

Vi øvelseskjører til nasjonalparken Manda, hvor parkvokterne viser oss alle konfiskasjonene de har gjort fra krypskyttere, samt over hundre haler fra kveg de har drept - parken er nemlig off limits for husdyr, noe pastoralistene nå tvinges til å forstå på den harde måten. 

Vi kjører rundt og bakover og mellom påler på eiendommen til Tsjads eneste tekstilfabrikk (som foreløpig bare produserer T-skjorter, fordi maskinene står strandet i India).

Bilen blir ofte overopphetet under utfluktene, vannet gurgler. Det er 40 grader i skyggen før regnet kommer. Siden maître ikke har forsikring er det svigerfamilien hans (én av dem) som sveiser sammen bilen når den går litt i stykker under kjøringen. Bakgården deres ligner en bilkirkegård, og nesten alle bilene som står strandet der tilhører maître og kjøreskolen hans. Kjørt i hjel av tidligere elever; presset til siste dråpe og levetime.

En av maîtres mange biler ...

Maître er tålmodig som bare 22-barnsfedre kan være, men det er ikke til å unngå at en del gnisninger oppstår mellom oss. Har du forsikring? spør jeg ham når kurset allerede er betalt (først nå kommer jeg på dette vitale spørsmålet) og det teknisk sett er for sent å snu. Jeg er kunstner, svarer maître svevende - jeg kan kunsten min! 

Du skulle ha forsikring, sier jeg anklagende. 

Forsikringen, det er deg, sier Maître - du kjenner politimesteren! 

Jeg ler: Om vi sneier borti noen må vi gjøre opp for oss, uansett om jeg kjenner politimesteren eller ikke. 

De vet at du er turist, at du ikke har mye penger, sier maître. Og kommer med en av sine pussige læresetninger: 'Er hodet bløtt må man promenere med penger, men er ikke hodet bløtt må man ha pengene i banken.' Altså utenfor rekkevidde for politimestre og fornærmede!

Bensinstasjon

Det er ikke helt enkelt å være kjørelærer når man er tidligere underprefekt. Det minner maître om hvilke høyder han har falt fra. Når maître lager hull i bakken med hendene for å sette opp pålene (fordi han ikke finner skrutrekkeren han vanligvis bruker til formålet), klager han langtrukkent, 'Fatou får meg til å jobbe. Meg, en underprefekt!'

Jeg er på min side oppgitt over at frontruta i bilen hans er knust for resten av evigheten og at sprekkene reflekterer sola i øynene når vi kjører. At speedometer, bensinmåler og vindusviskere ikke virker. Og at maître ikke har noen motforestillinger mot å bælme ned en øl eller to på et stopp underveis ('det er ikke jeg som kjører, det er bilen som kjører!' uttaler han spøkefullt). 

Han er oppgitt over meg også: 'Du kjører meg ned i hull etter hull etter hull! Du vil ødelegge alt før du drar! Du vil forkorte høyden min!' 

'Føtter som ikke har ører', sier han misfornøyd om pedalleringen min. Maître sier at jeg må anskaffe meg 'et mekanisk øre.' Og ta det mer med ro. 'Du har drept én person. Pålene representerer personer', sier han etter spissrotgangen min på fabrikktomten der nervøsiteten min vokser proporsjonalt med tilskuermengden som bestandig samler seg for å se på meg, nasaraen i aksjon, uansett hva jeg måtte føle om dette (og jeg er ikke glad for det). 

Men maître gir meg også mange gode tips, samt et nytt syn på trafikken generelt. 'Du er ikke en trillebår! Du er en bil, som han!' Ikke et dårlig selvtillitsdytt her i Afrika hvor might is right.

Kort oppsummert var det fint å få bilens mysterier dissekert litt i Afrika, selv om lappen fra Tsjad nok havner i albumet i stedet for i hanskerommet når jeg en dag kommer tilbake til den norske trafikkvirkeligheten.

Barna bak kuene

Bak kvegflokkene i Afrika går barn. Vi kan ikke la være å legge merke til dem. Dårlig kledde, ofte barbeinte, med gjeterstokker, en solhatt, en kniv, en vannflaske, en vannkanne på en stang, eller noen andre veldig enkle og grunnleggende objekter som skal hjelpe dem i deres konstante forflytning. 

I de store transmigrasjonene følger barna foreldrene sine. De er nomader på heltid. I hundrevis av kilometer. Med kokekar og full oppakning på eslene sine. For gjeting nær hjemstedet sendes barna imidlertid ut på egen hånd. To, tre, fem kilometer, i regntiden når det er vann og gress overalt.

Tala, Tsjad

Noen foreldre anser gjeting som en del av barnas oppdragelse, og selv når de har penger, sender de barna ut på gjeteroppdrag. Dette var tilfellet for den tsjadiske legestudenten Abdallah. Han tilbrakte sine første leveår i Saudi-Arabia; da han var seks dro familien tilbake til Tsjad for at barna skulle få skolegang (noe Saudi-Arabia nektet utenlandske barn på den tiden). Men foreldrene sendte ikke Abdallah på skole øyeblikkelig. De sendte ham til landsbyen og fikk ham til å gjete kuer i et år, 'de forvandlet meg til en éleveur', smiler Abdallah skjevt. Han passet på dyrene sammen med en eldre fetter. Det var ikke lett. De hadde med seg hirse som de la i vann underveis og drakk; dette var alt de fikk i seg hele dagen. 'Og det rare er at dette livet gjør deg veldig sterk', hevder Abdallah. 'Kanskje det er all bevegelsen', sier jeg; 'ja, bevegelsen', innrømmer han (for vi tviler begge på at det ensidige kostholdet teller noe positivt). Alt i alt ser Abdallah ikke ut til å mene at han tok skade av det året. Men han sier at han ikke vil sende sine egne barn til landsbyen på den måten.

Tala, Tsjad

En mann fra ngambay-folket i Tsjad forteller meg at det i hans kultur er vanlig at barn vokser opp med andre slektninger enn sine foreldre. Moren kan for eksempel betro barnet til søsteren sin. Disse slektningene vil ikke skjemme bort barnet - barnet vil bli nødt til å kjempe. Han må pumpe vann, han må gi hønene mat, og er det kuer må han ta dem med ut på beite. Barnets egen mor kan la ham slippe, fordi hun har ham kjær. Faren kan si, 'Nei, det er min sønn ...' Selv var ngambayen fem år gammel da moren overlot ham til søsteren sin og han måtte begynne å kjempe for de voksnes gunst. Hva synes han om denne tradisjonen? lurer jeg. Før syntes jeg ikke noe om det, men så begynte jeg å sette pris på det, sier han.

Tala, Tsjad

Ofte virker det hasardiøst for oss vestlige. Gjeterbarna går glipp av skolegang i kortere eller lengre perioder av barndommen. Og de er ofte uten voksent tilsyn. I Batha-regionen i Tsjad ser vi gjetergutter sove midt på veien fordi denne er sandete og mer behagelig enn den harde og tornete bakken ellers. En gjetergutt ligger i veien med skoene sine ved siden av og spretter opp når han hører bilen. Kvegflokken er like ved. Senere kommer vi over to andre barn som også sover på veien. Sjåføren roper til dem i misnøye. Forteller oss at han en kveld holdt på å kjøre på et barn i mørket. 

Det er andre farer også. Hvis de ikke passer godt nok på dyrene og disse går inn i åkrene til jordbrukere og tar for seg av avlingen, vil det føre til konflikt og erstatningskrav. I enkelte land, som Sør-Sudan, er væpnet kvegtyveri vanlig.

Tala, Tsjad

Jeg møter stadig det synet i Afrika at Afrika er annerledes. Folk vil ha respekt for polygame familiestrukturer, en mer hardhendt barneoppdragelse, overleverte hierarkier og faste kjønnsroller. At det ikke finnes noen livsmal og at det er ok å gjete kuer når man er gutt på sju, gifte seg når man er jente på tretten, og gå på skole eller jobbe alt ettersom foreldrenes ønske. 

De små gjeterbarna bak de digre dyrene er et gjennomgangstema i de nigerske og tsjadiske og sørsudanske landskapene, og antagelig mange andre afrikanske landskap. I noen tilfeller er kveg hele barndommen deres som deretter vil bli hele livet; i andre tilfeller er det et dannelsesprosjekt, en herding på noen år, eller en etter-skolen aktivitet eller ferieaktivitet.

I dette Afrika der foreldre og andre voksne fremdeles i stor grad råder over barna som de vil ... I dette Afrika der tradisjoner går tapt hver dag, men også holdes i hevd av mange ... i dette Afrika der folk vil være som sine forfedre, men også (noen av dem) 'være som de hvite' ... i dette Afrika ser du kampen og motsetningene og og meningsforskjellene hver dag.

Og i gjeterbarna, akkurat som i maraboutbarna, og i folks syn på disse, føler du æraene kjempe med hverandre.

Du føler tradisjoner vinne over lover. Lover ta tak på tradisjoner.

Og en viss laissez-faire - frivillig eller ufrivillig - fra statens side.

Hver i sin egen tidsalder og virkelighet.

Bol, Tsjad