tirsdag 7. april 2015

Hvorfor en ny president ikke alltid er drømmen i Afrika (blant annet i Tsjad)

Presidentvalget i Tsjad til neste år blir etter manges mening neppe så spennende som det valget som nettopp utspilte seg i Nigeria, der opposisjonspolitiker Muhammadu Buhari vant mot Goodluck Jonathan med 2,5 millioner stemmer. I Tsjad blir det neppe nødvendig å ta ned portrettet av president Idriss Déby fra de tusen kontorvegger med det første. 

Idriss Déby var mer forutseende enn sin kollega Blaise Compaoré i Burkina Faso da han allerede i 2005 fjernet den delen av grunnloven som begrenset antallet mandater en president kan sitte. Nå har han sittet fem perioder. Og sikter mot en sjette. Kanskje det ikke gjør noe? Afrikas politiske landskap er preget av farer vi ikke engang kan forestille oss i Vesten, og i dette landskapet blir demokratiske begreper iblant forvrengt til det ugjenkjennelige. Det er faktisk ikke alle afrikanere som ønsker alternering - akkurat slik det ikke er alle afrikanere som ønsker folkeavstemning!

Mange afrikanere jeg har snakket med gir uttrykk for engstelse over maktskifter. Ja, noen er utålmodige etter et maktskifte, men mange er også engstelige. Ingen vet hva en ny president vil bringe. Du vet hva du har, men ikke hva du får. I land preget av svake institusjoner og personifisert politikk er de skadene en président voyou kan forårsake potensielt uoverskuelige. 

Volden rundt presidentvalg på kontinentet er ofte knyttet til problematikken vinneren-tar-alt - tendensen til at presidentens etniske gruppe monopoliserer stillinger og ressurser. 'It's zaghawa time now', sa vennen min Omar til meg en gang om situasjonen i Tsjad: 'Før var vi konger, nå er det zaghawaene. Hvem som kommer etterpå, vet vi ikke.'

Omar tilhører goranfolket, gruppen den styrtede presidenten Hissène Habré tilhørte. Da Idriss Déby tok makten fra Hissène Habré i 1990 medførte det til og med skilsmisser, har jeg blitt fortalt: Enkelte kvinner tenkte at nå var det ingen vits i å være gift med en goranmann lenger, nå ville det bare gå nedover med goraner. Å forlate dem var som å forlate synkende skip. (Helt legitimt, for øvrig, for kvinner som først og fremst gifter seg av økonomiske årsaker.)

Men er det hold i anklagene om favorisering og nepotisme i én bestemt etnisk gruppes favør i dagens Tsjad? Det finnes (heldigvis) ingen formell oversikt over etnisitet i det tsjadiske statsapparatet. Kanskje er det sant at zaghawaer er mer representert i styringsorganer og administrasjon enn andelen deres på 2 % av Tsjads befolkning skulle tilsi. Men ser man på regjering og statsadministrasjon i Tsjad, så ser man likevel et etnisk mangfold. Opprørene mot Idriss Déby har til dels vært ført av presidentens egne familiemedlemmer, blant andre nevøen Timan Erdimi. Kanskje et tegn på at presidenten holdt igjen og ikke ga dem store nok stykker av kaka? 

Soldater i Bardaï feirer Idriss Débys kommen til makten 1. desember 1990 (også kalt Frihetens og Demokratiets Dag)

Mange tsjadiere jeg har snakket med uttrykker at de er lei av Idriss Déby som nå har vært ved makten i 25 år. Men det at de er lei av ham, betyr ikke nødvendigvis at de vil bytte ham ut. En positiv ting med den sittende presidenten er at han er 'mett.' Déby har vært president så lenge at han ikke lenger har behov for å berike seg. Han 'spiser' fremdeles, men han har egentlig samlet nok. Om en ny president kommer til makten, derimot ... Flere av vennene mine fra sørlige Tsjad (som ellers klager over marginalisering) håper at den sittende presidenten vil vinne valget: 'En ny president, en utsultet president, vil bare ha for øyet å spise. Han kommer til å sette Tsjad ti år tilbake i tid!'

Andre tsjadere argumenterer leende med at 'vi har harde skaller' (on a la tête dure). Her trengs en tilsvarende hard hånd for å få skikk på krypskyttere, gullgravere, janjaweed som rir inn fra Sudan i øst og Boko Haram som banker på døra i vest; noen som kan holde borgen mot det kollapsede Libya i nord og den like kollapsede Sentralafrikanske Republikk i sør. Internt trengs det noen som uten nåde sender drapsmenn og andre kriminelle til den forblåste og brennende Koro Toro-ørkenen der rømning betyr døden. En type god diktator - en sterk mann. Idriss Déby har nettopp disse kvalitetene. Å bytte ut en eksmilitær med en hvitsnipp-president vil kanskje være å åpne en Pandoras eske av væpnet opportunisme og uro? Stabilitet er viktigst, mener mange. Viktigere enn vestligimporterte ideer som alternering og demokrati. 

Der er ikke av kjærlighet at Idriss Déby eventuelt vil gjenvelges i 2016. Det er heller et fornuftsekteskap mellom makten og folket. Mange skulle gjerne ha sett en endring - nytt blod og nye tanker - men er rett og slett redde for å risikere det.

Man skal aldri si aldri, men når klokken kimer for Tsjads neste presidentvalg er det nok liten grunn til å holde pusten i spenning. 

Regjeringspartiet MPS sine partilokaler i Atti, Tsjad

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar