torsdag 23. april 2015

En uventet assosiasjonsrekke til Sudan

I mer enn ti år har Tsjad huset flyktninger fra Darfur, stort sett tilhørende folkegruppene fur og masalitt. Men landet har også en annen flyktningtilstrømming fra Darfur av mye nyere dato: Siden 2013 har en konflikt mellom misseriya- og salamat-folkene i Sudan fått tusenvis av salamat til å flykte til Tsjad.

Når jeg hører om dette får jeg sterke Sudan-minner. I 2011, da jeg var på vei mot Uganda for å skrive masteroppgave om den sentralafrikanske regnskogen, støtte jeg nemlig på misseriya-folket. De stanset bussen jeg var i med et skudd. Passasjerene, som for det meste var sørsudanske returneer på vei 'hjem' i lys av den nært forestående delingen av landet, hylte og kastet seg ned på bussgulvet. Jeg kan ikke akkurat si at det var mitt første møte med misseriyaer, for jeg hadde nettopp reist gjennom tettstedene deres Mugled og Meram. Men dette var misseriya på tokt. Med læramuletter bundet rundt overarmene, kalasjnikover og hjemmelagde geværer i hendene, noen av dem bærende på økser med små øksehoder. De var sinte. En av brødrene deres, som het Hamdan, var blitt arrestert i Barh el Ghazal-provinsen i det som nå er Sør-Sudan, angivelig fordi han hadde hatt på seg militærstøvler. Nå ville de bruke busspassasjerene i en byttehandel. 

Heldigvis for oss ble Hamdan løslatt. Og det hører med til historien at jeg ikke skrev masteroppgave om den sentralafrikanske regnskogen heller, men om nasjonsbygging i Sør-Sudan, en stat som ble til bare noen måneder senere. Kanskje var det de glohete dagene på reise gjennom et ennå udelt Sudan, da alt var vanskelig og uforutsigbart og intenst, som gjorde meg virkelig interessert i landet?

Med salamat-flyktninger i Kerfi (Tsjad)

I ettertid fortalte en professor i fredsstudier i Khartoum - som for øvrig var en av forhandlerne mellom misseriyaene og myndighetene den maidagen i 2011 - meg mer om misseriya-folket. At de er nomadiske kvegholdere som beveger seg over grensen til Sør-Sudan i tørketiden; at klimaendringer har gjort den allerede prekære overlevelsen deres enda mer prekær; at staten har 'sviktet' dem og at det er mer enn 300.000 små våpen i det området jeg reiste gjennom. Misseriya har over tid vært en regjeringsalliert folkegruppe som Khartoum-regimet indirekte har brukt i krigføringen mot sørsudanere - deriblant til å avfolke områder med oljeproduksjon. 

Nå har jeg altså igjen uventet funnet en forbindelse - om enn uheldig - til misseriyaene, i fordrevne medlemmer av salamat-folket. Leiren som er blitt dem tildelt i Kerfi i Sila-provinsen i Tsjad er så liten at den ikke engang kalles leir; den er en site, ifølge en hjelpearbeider fra Jesuit Refugee Service (JRS), og huser bare litt over 1300 personer. Tsjadiske myndigheter har gitt flyktningene denne plassen; før var de i Tissi helt på grensen til Sudan, men ifølge FN-direktiver* skal flyktninger av sikkerhetsårsaker flyttes minst 50 kilometer unna grensen.

Dessuten hører jeg fra flere hold - både tsjadiske myndighetspersoner og FN-organer - at salamat brukte leiren i Tissi som en bakholdbase hvor de samlet krefter til å angripe misseriya på ny. Tsjadiske myndigheter ga derfor det ultimatum å enten la seg flytte til Kerfi, eller miste humanitær assistanse. Mange valgte angivelig det siste - bushen i stedet for den nye leiren som er 'langt fra Sudan.' En hjelpearbeider fra African Initiatives for Relief and Development (AIRD) er ikke nådig mot disse hardhausene når han mumler til meg at 'Noen folk liker å lide.'

I Kerfi-leiren (Tsjad)

Flyktningene jeg prater med tegner på sin side et bilde av en sudansk sentralmakt som bevæpner ulike grupper, for så å sette dem opp mot hverandre. En ungdomsskoleelev sammenligner krigen i Darfur med en champions league. To stammer settes opp mot hverandre - den som er sterkest vil så kjempe mot andre. 

En telefonreparatør - som utøver yrket også i Kerfi - er inne på det samme: Først jaget 'de' (regjeringsallierte stammer) fur- og masalitt-folkene fra Darfur. Nå er det salamat som ikke er ønsket. 

Staten delte ut land til hver stamme, forteller telefonreparatøren når han prøver å nøste opp trådene og opprinnelsen til konflikten: Staten sa til de respektive stammene at 'dette er deres land.' Staten utpekte ledere i hver stamme, kalt omdaer, og sa til dem, 'Dere tilhører oss! Nå vil vi gi dere penger. Vi vil gi dere biler og våpen. Våpen til å forsvare landet deres med!' Omdaene visste ingenting, sier telefonreparatøren, så de tok imot. 

Utsendinger fra staten kan så for eksempel komme til salamat-folket og si, 'Folk fra den og den stammen har kommet til territoriet deres, og har ingen rett til å komme. Forsvar dere!' Samtidig kan de gå til den andre stammen og si det samme. 

Når det er vold og du går til politiet for hjelp, vil politiet toe sine hender og si, 'Dette er en stammekonflikt, vi blander oss ikke inn.' 

Om misseriya-folket sier telefonreparatøren at de hører til i Sør-Kordofan, ikke i Darfur. Det er i Sør-Kordofan at 'landet' deres befinner seg. 

En Pandoras eske, tenker jeg med meg selv.

Fest i Kerfi-leiren i forbindelse med omskjæring av to gutter i tiårsalderen

Salamat-flyktningene er generelt misfornøyde med situasjonen sin i Tsjad. Assistansen de får, dekker langt fra alle behovene: Sorghum, matolje og en såpe per måned er alt, ifølge de jeg snakker med. En av dagene jeg kommer til leiren er det i tillegg utdeling av plastbøtter. Noen flyktninger tjener litt penger ved å lade mobiltelefoner. Andre har små åkerlapper med sorghum og sesam. Noen av dem underviser på barneskolen i Kerfi med betaling fra JRS. Husene de bor i er høyst provisoriske: Ingen har komplette telt, slik det er vanlig å se i nye flyktningleirer, men krypinn sammenpuslet av UNHCR-presenninger og trestokker, eller strå, eller matter av plantefiber.

Flyktningene klager over Tsjads tilbakeståendehet i forhold til Sudan, det tsjadiske vertskapets landsbymentalitet, at mange av dem etter to år ennå ikke har fått flyktningbevis, og at det ikke er noen ungdomsskole i Kerfi. Men de virker likevel godt integrert sammenlignet med flyktningbefolkninger jeg har møtt i andre land (Tunisia, for eksempel). Når to av dem sier at de vil til Italia fordi de har hørt at det er en ngo der som tar seg av flyktninger, trekker jeg frem det positive i det at de allerede har greid å stable en slags business på beina i Kerfi. Vil de risikere livene sine på Middelhavet bare fordi de vil bli tatt vare på av en ngo i et kriserammet Italia? I Europa har vi noe som kalles euroflyktninger, forteller jeg; det er søreuropeere som rømmer fra arbeidsledighet i Sør-Europa.

De takker meg høflig for rådet. Det er ikke hva de ønsket å høre, men jeg kan ikke stryke dem med hårene, heller. Og når vi skilles gir de meg et av de fineste komplimentene jeg kan få, nemlig at besøket mitt har 'fått dem til å tenke på noe annet.'

Jeg har også hatt stor glede av å dele noen øyeblikk med folk fra Darfur som uventet brakte meg i kontakt med gamle Sudan-minner. 

Flyktningjente i  Kerfi lager og selger kissra

Det virker kanskje rart at jeg gleder meg over å gjenopplive minnene fra Sudan, når misseriyaene på ett tidspunkt satte meg i en situasjon der jeg ifølge en sudansk professor i fredsstudier hadde grunn til å frykte for livet mitt. Men busskapringen falmer litt mot den gjestfriheten jeg opplevde i Meram både før og etter episoden. Selve konflikten mellom misseriyaene og de sørsudanske returneene transformerte seg og tok former som fikk meg til å forstå at disse menneskene, selv om de iblant er i krig, også er i et forhold. Et langstående og komplekst forhold. De handler og forhandler med hverandre; de deler beitemarker og vannkilder; deres eldste kjenner hverandre og har kommet til enighet i mang en tvist. Enkelte av busskaprerne fulgte til og med den frigjorte bussen vår over Sudan/Sør-Sudan-grensen (ennå ikke offisiell, men absolutt reell!) for å passe på at vi var trygge. Noe vi ikke var, og ikke de heller, men dette er en annen historie.

* UNHCR: 'Operational Guidelines on Camps and Settlements.'

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar