søndag 12. april 2015

Ekspatriat og turist, et sjeldent møte

Her forleden havnet jeg uventet på en ekspatriatfest i Gos Beida i østlige Tsjad. Plutselig vanket eksotisk pizza og bruschetta med parmesan. Og kald øl i tre sorter. Noen dukket opp i selskapskjole. Plutselig ble jeg veldig selvbevisst det faktum at jeg har bodd månedsvis i telt, at de en gang sterke France au revoir-sandalene mine nå er ganske slitte, og at jeg ikke har hatt så mange forsyningsmuligheter i klesveien heller den siste tiden.

Ekspatriatene er her fordi regionen grenser til Sudan og fremdeles huser to store leirer med darfurske flyktninger: Jebel og Gos Amir. Disse leirene har etter ti år riktignok antatt et mer permanent ansikt: Teltene og presenningene fra UNHCR er erstattet med stråhytter, og områdene rommer skoler, butikker, markedsplasser og fotballbaner. Hadde det ikke vært for eksistensen av matutdelinger og annen støtte ville det ha vært lett å forveksle disse flyktningleirene med hvilke som helst tsjadiske landsbyer - i hvert fall utseendemessig.

Reisende og ekspatriater har ikke så mye med hverandre å gjøre, og ofte er det å komme inn i ekspatriatverdenen for en reisende litt som å komme inn i en parallellverden. Dere kan eksistere i samme by uten noensinne å møtes. Du ser dem bak rattet på biler - de ser deg 'der ute.' Ngo-arbeidere har ofte mange sikkerhetsrestriksjoner som segregerer dem fra lokalsamfunnet. Organisasjonen(e) er deres fremste informasjonskilde. Som uavhengig reisende, derimot, er jeg helt avhengig av informasjon fra lokalfolk og lokale myndigheter. Der er de som forteller meg hvor jeg kan bo, hvordan jeg kan ta meg videre, og om sikkerhet. Uten dem ville jeg ikke klart å reise i disse delene av Afrika. Naturligvis har jeg penger, men penger kan ikke gjøre alt for meg. Jeg trenger folks knowhow. Som det store flertall heldigvis er mer enn villige til å dele med meg. 

Foran vannpumpe, Gos Beida, Tsjad

En amerikaner helt uten norske aner, som heter Bjørn fordi faren hans likte vikinger, er på festen. Bjørn jobber for FNs høykommissær for flyktninger. Bjørn kaller meg 'a very dedicated tourist ... or traveller, rather.' De spør hvordan det er å reise rundt i Tsjad og er overraskede over å høre at jeg har forlenget oppholdet mitt flere ganger fordi jeg simpelthen ikke kan få nok av landet. 'Vi ser ingen av de sidene av Tsjad', sier Bjørn. 'For oss er det bare jobbing og problemer på kontoret. Alt vi vil er å bli ferdige og komme oss ut av Tsjad så fort som mulig!'

Det mest sjokkerende ved ekspatriater er at ingen av dem faktisk ser ut til å ha lyst til å være her. Jeg kan betale for å være her ... de får betalt for å være her. I dyre dommer, virker det som. Kanskje er det likevel jeg som er heldigst? 

'Happy Burundian', sier Bjørn om en ekspatriat fra Burundi som nynnende svinser rundt med ølglasset sitt. 'He seems so enthusiastic about Gos Beida. I wonder how long it will last, though.'

Bjørn forteller om det rareste stedet han har jobbet på: Kapoeta i Sør-Sudan. Det er som å være på månen. Ikke noe telefonnettverk, ikke noe internett. Hvis du ser en satellitt kan du sikte på den med en Orbit Gun og prøve å fange opp signalene dens, og dette kan tillate deg å laste ned e-posten din. Byen er bare ruiner, helt utbombet, og folk bor rundt den i stedet for i den. Mennene i Kapoeta er nakne, bortsett fra noen halssmykker og noe fottøy, og er konstant fulle på et lokalt brennevin kalt sicko. 'Unnskyld meg for å være politisk ukorrekt', sier Bjørn, 'men det er det mest primitive, fiendtlige folket jeg har møtt... De er fiendtlige mot alle som kommer utenfra, både andre stammer og utlendinger... De stjeler andre folks kuer ... Vi hadde R&R (Rest & Recuperation) der de sender deg ut hver sjette uke, til Kenya for eksempel.' Men Bjørn gir ut uttrykk for at det var et pokker så vanskelig arbeidsoppdrag. Dette var i 2007. Ikke engang lenge siden, mener han. 

Hytter, Gos Beida, Tsjad

Bjørn spør om jeg betaler for å bo hos guvernøren. Jeg rister på hodet: 'Slikt finnes ikke i Tsjad.' Bjørn og alle folkene fra UNHCR, Oxfam og Coopi (en italiensk ngo - opphavet til pizzaen og bruschettaen) måper. 'Kanskje jeg også en gang skal ta teltet mitt og banke på hos guvernøren', sier Bjørn. 'Og spørre, 'Husker du den teite fyren fra alle møtene?''

Som vanlig i Tsjad finnes det ikke noe hotell i Gos Beida. Barene i byen leier riktignok ut noen rom, men disse er bare for å ha sex i og leies ut på timebasis til dette formålet. Ikke akkurat et sted du har lyst til å bo på - og ingen tsjadere vil at du skal bo der, heller. 'Vaut mieux rester chez le gouverneur!' Det er hos autoritetene man bor når man er på reise i Tsjad, det er dit du blir sluset av politiet fra og med inngangen til byen/landsbyen. Slår du deg ned et annet sted - dans le quartier - vil de mest sannsynlig komme og hente deg, for at de skal være trygge på at du er trygg. Det er ikke noe hokuspokus over dette i Tsjad, det er bare slik det er.

Hest og vogn, Gos Beida, Tsjad

En av de første dagene av oppholdet mitt i Gos Beida - dette ble meg fortalt senere av en journalist - kalte guvernøren til seg hele Gos Beidas elite. Generalsekretær, kabinettdirektør, protokoll, prefekt, politimester, og en horve andre viktige folk. Guvernøren, som er den høyeste autoriteten i regionen og representerer republikkens president, sa til dem: 'Fatou er søsteren deres.' (Fatou, det er meg.) 'Hun har samme far, samme mor som dere. Ta vare på henne og hold henne slik' (journalisten klemte fingrene som rundt et usynlig egg for å demonstrere guvernørens håndbevegelse). 

Jeg ble ganske rørt da jeg hørte at guvernøren hadde sagt dette. Er det rart at jeg føler at hele verden smiler til meg her i Gos Beida? 

Du skal lete lenge etter et mer takknemlig land å være turist i. Dette handler ikke minst om Tsjads ønske, etter noe slikt som fire borgerkriger, om å normalisere imaget sitt utad. Det Tsjadiske Turismekontoret OTT har vært fantastiske mot meg. Kanskje er det litt mer frustrerende å jobbe her enn å reise her, skal man tro Bjørn og de andre ekspatriatene på festen. Men det kan ha like mye å gjøre med det at de har livene sine (ektefelle, barn, hus) et annet sted, eller at de konstant sammenligner - og derfor konstant mangler - i stedet for å ta til seg det som faktisk finnes her.

Det er naturligvis viktig å ha i bakhodet at flertallet av tsjadiske myndighetspersoner tilhører presidentpartiet MPS og kanskje fremstiller landet sitt som tryggere enn det faktisk er ('de vil selge deg landet sitt', sier en UNOCHA-ansatt til meg). Men jeg opplever også at jeg er fri til å snakke med hvem jeg vil når jeg reiser i Tsjad, ekspatriater inkludert. Det er ikke slik at jeg hindres i å snakke med noen eller hindres i å bevege meg til visse områder, slik tilfellet er i nabolandet Sudan. Og tsjadiske myndigheter sjenerer seg ikke for å si at Lac-regionen nå er farlig, med Boko Harams herjinger.

Det er ikke lenger åpenbart at alle hvite som kommer til Tsjad skal komme hit i relasjon til bistand eller nødhjelp. Det er nettopp denne stereotypen tsjadiske myndigheter ønsker å bryte nå da de føler at de går inn i en ny æra av fred og stabilitet (og vi håper det varer). Jeg har lyst til å spøke med Bjørn: Mens turister er et tegn på fred er ekspatriater et tegn på krig, satt litt på spissen. De forteller meg ganske riktig at de er i ferd med å pakke sammen og dra til Boko Haram-truede Lac fordi 'behovet der er større.'

Vi er på samme sted, men i hver vår verden. Men som det gamle afrikanske ordtaket sier: 'Fjell og åser møtes ikke, men mennesker møtes.'

Ekspatriat og turist skilles begge litt klokere den kvelden.

Åstopp, Gos Beida, Tsjad

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar