En uventet assosiasjonsrekke til Sudan

I mer enn ti år har Tsjad huset flyktninger fra Darfur, stort sett tilhørende folkegruppene fur og masalitt. Men landet har også en annen flyktningtilstrømming fra Darfur av mye nyere dato: Siden 2013 har en konflikt mellom misseriya- og salamat-folkene i Sudan fått tusenvis av salamat til å flykte til Tsjad.

Når jeg hører om dette får jeg sterke Sudan-minner. I 2011, da jeg var på vei mot Uganda for å skrive masteroppgave om den sentralafrikanske regnskogen, støtte jeg nemlig på misseriya-folket. De stanset bussen jeg var i med et skudd. Passasjerene, som for det meste var sørsudanske returneer på vei 'hjem' i lys av den nært forestående delingen av landet, hylte og kastet seg ned på bussgulvet. Jeg kan ikke akkurat si at det var mitt første møte med misseriyaer, for jeg hadde nettopp reist gjennom tettstedene deres Mugled og Meram. Men dette var misseriya på tokt. Med læramuletter bundet rundt overarmene, kalasjnikover og hjemmelagde geværer i hendene, noen av dem bærende på økser med små øksehoder. De var sinte. En av brødrene deres, som het Hamdan, var blitt arrestert i Barh el Ghazal-provinsen i det som nå er Sør-Sudan, angivelig fordi han hadde hatt på seg militærstøvler. Nå ville de bruke busspassasjerene i en byttehandel. 

Heldigvis for oss ble Hamdan løslatt. Og det hører med til historien at jeg ikke skrev masteroppgave om den sentralafrikanske regnskogen heller, men om nasjonsbygging i Sør-Sudan, en stat som ble til bare noen måneder senere. Kanskje var det de glohete dagene på reise gjennom et ennå udelt Sudan, da alt var vanskelig og uforutsigbart og intenst, som gjorde meg virkelig interessert i landet?

Med salamat-flyktninger i Kerfi (Tsjad)

I ettertid fortalte en professor i fredsstudier i Khartoum - som for øvrig var en av forhandlerne mellom misseriyaene og myndighetene den maidagen i 2011 - meg mer om misseriya-folket. At de er nomadiske kvegholdere som beveger seg over grensen til Sør-Sudan i tørketiden; at klimaendringer har gjort den allerede prekære overlevelsen deres enda mer prekær; at staten har 'sviktet' dem og at det er mer enn 300.000 små våpen i det området jeg reiste gjennom. Misseriya har over tid vært en regjeringsalliert folkegruppe som Khartoum-regimet indirekte har brukt i krigføringen mot sørsudanere - deriblant til å avfolke områder med oljeproduksjon. 

Nå har jeg altså igjen uventet funnet en forbindelse - om enn uheldig - til misseriyaene, i fordrevne medlemmer av salamat-folket. Leiren som er blitt dem tildelt i Kerfi i Sila-provinsen i Tsjad er så liten at den ikke engang kalles leir; den er en site, ifølge en hjelpearbeider fra Jesuit Refugee Service (JRS), og huser bare litt over 1300 personer. Tsjadiske myndigheter har gitt flyktningene denne plassen; før var de i Tissi helt på grensen til Sudan, men ifølge FN-direktiver* skal flyktninger av sikkerhetsårsaker flyttes minst 50 kilometer unna grensen.

Dessuten hører jeg fra flere hold - både tsjadiske myndighetspersoner og FN-organer - at salamat brukte leiren i Tissi som en bakholdbase hvor de samlet krefter til å angripe misseriya på ny. Tsjadiske myndigheter ga derfor det ultimatum å enten la seg flytte til Kerfi, eller miste humanitær assistanse. Mange valgte angivelig det siste - bushen i stedet for den nye leiren som er 'langt fra Sudan.' En hjelpearbeider fra African Initiatives for Relief and Development (AIRD) er ikke nådig mot disse hardhausene når han mumler til meg at 'Noen folk liker å lide.'

I Kerfi-leiren (Tsjad)

Flyktningene jeg prater med tegner på sin side et bilde av en sudansk sentralmakt som bevæpner ulike grupper, for så å sette dem opp mot hverandre. En ungdomsskoleelev sammenligner krigen i Darfur med en champions league. To stammer settes opp mot hverandre - den som er sterkest vil så kjempe mot andre. 

En telefonreparatør - som utøver yrket også i Kerfi - er inne på det samme: Først jaget 'de' (regjeringsallierte stammer) fur- og masalitt-folkene fra Darfur. Nå er det salamat som ikke er ønsket. 

Staten delte ut land til hver stamme, forteller telefonreparatøren når han prøver å nøste opp trådene og opprinnelsen til konflikten: Staten sa til de respektive stammene at 'dette er deres land.' Staten utpekte ledere i hver stamme, kalt omdaer, og sa til dem, 'Dere tilhører oss! Nå vil vi gi dere penger. Vi vil gi dere biler og våpen. Våpen til å forsvare landet deres med!' Omdaene visste ingenting, sier telefonreparatøren, så de tok imot. 

Utsendinger fra staten kan så for eksempel komme til salamat-folket og si, 'Folk fra den og den stammen har kommet til territoriet deres, og har ingen rett til å komme. Forsvar dere!' Samtidig kan de gå til den andre stammen og si det samme. 

Når det er vold og du går til politiet for hjelp, vil politiet toe sine hender og si, 'Dette er en stammekonflikt, vi blander oss ikke inn.' 

Om misseriya-folket sier telefonreparatøren at de hører til i Sør-Kordofan, ikke i Darfur. Det er i Sør-Kordofan at 'landet' deres befinner seg. 

En Pandoras eske, tenker jeg med meg selv.

Fest i Kerfi-leiren i forbindelse med omskjæring av to gutter i tiårsalderen

Salamat-flyktningene er generelt misfornøyde med situasjonen sin i Tsjad. Assistansen de får, dekker langt fra alle behovene: Sorghum, matolje og en såpe per måned er alt, ifølge de jeg snakker med. En av dagene jeg kommer til leiren er det i tillegg utdeling av plastbøtter. Noen flyktninger tjener litt penger ved å lade mobiltelefoner. Andre har små åkerlapper med sorghum og sesam. Noen av dem underviser på barneskolen i Kerfi med betaling fra JRS. Husene de bor i er høyst provisoriske: Ingen har komplette telt, slik det er vanlig å se i nye flyktningleirer, men krypinn sammenpuslet av UNHCR-presenninger og trestokker, eller strå, eller matter av plantefiber.

Flyktningene klager over Tsjads tilbakeståendehet i forhold til Sudan, det tsjadiske vertskapets landsbymentalitet, at mange av dem etter to år ennå ikke har fått flyktningbevis, og at det ikke er noen ungdomsskole i Kerfi. Men de virker likevel godt integrert sammenlignet med flyktningbefolkninger jeg har møtt i andre land (Tunisia, for eksempel). Når to av dem sier at de vil til Italia fordi de har hørt at det er en ngo der som tar seg av flyktninger, trekker jeg frem det positive i det at de allerede har greid å stable en slags business på beina i Kerfi. Vil de risikere livene sine på Middelhavet bare fordi de vil bli tatt vare på av en ngo i et kriserammet Italia? I Europa har vi noe som kalles euroflyktninger, forteller jeg; det er søreuropeere som rømmer fra arbeidsledighet i Sør-Europa.

De takker meg høflig for rådet. Det er ikke hva de ønsket å høre, men jeg kan ikke stryke dem med hårene, heller. Og når vi skilles gir de meg et av de fineste komplimentene jeg kan få, nemlig at besøket mitt har 'fått dem til å tenke på noe annet.'

Jeg har også hatt stor glede av å dele noen øyeblikk med folk fra Darfur som uventet brakte meg i kontakt med gamle Sudan-minner. 

Flyktningjente i  Kerfi lager og selger kissra

Det virker kanskje rart at jeg gleder meg over å gjenopplive minnene fra Sudan, når misseriyaene på ett tidspunkt satte meg i en situasjon der jeg ifølge en sudansk professor i fredsstudier hadde grunn til å frykte for livet mitt. Men busskapringen falmer litt mot den gjestfriheten jeg opplevde i Meram både før og etter episoden. Selve konflikten mellom misseriyaene og de sørsudanske returneene transformerte seg og tok former som fikk meg til å forstå at disse menneskene, selv om de iblant er i krig, også er i et forhold. Et langstående og komplekst forhold. De handler og forhandler med hverandre; de deler beitemarker og vannkilder; deres eldste kjenner hverandre og har kommet til enighet i mang en tvist. Enkelte av busskaprerne fulgte til og med den frigjorte bussen vår over Sudan/Sør-Sudan-grensen (ennå ikke offisiell, men absolutt reell!) for å passe på at vi var trygge. Noe vi ikke var, og ikke de heller, men dette er en annen historie.

* UNHCR: 'Operational Guidelines on Camps and Settlements.'

På bøffelstier i Zakouma nasjonalpark (Tsjad)

Å besøke Zakouma nasjonalpark gikk med et skrik. Etter mange uventede avstikkere i Sila-provinsen var visumet mitt farlig nær ved å gå ut, og det så ut til at jeg bare måtte haste til mer sentrale deler av landet uten å se meg verken til høyre eller venstre. 

Myndighetene i Amm Timan syntes imidlertid det var ille at en turist bare skulle reise gjennom provinsen deres uten å besøke nasjonalparken, som er en av Tsjads stoltheter. Viseguvernøren av Salamat-provinsen sendte følgelig ut en radiomelding til alle administrative og militære myndigheter på strekningen Amm Timan-Sarh om å fasilitere gjennomreisen min selv etter utløpt visumdato. (Det er ikke så mange land som gjør slikt for turister, men Tsjad er eksepsjonelt på så mange måter!) Ikke bare dét: Turismedepartementsutsendingen forhandlet frem haik for meg til parken med en militærbil. Det er ikke lett å finne transport til en nasjonalpark med mindre man er på en organisert tur eller har mye mer midler enn hva jeg har, og da transportproblemet var løst lot jeg meg ikke be to ganger. 

Zakouma nasjonalpark i sørøstlige Tsjad representerer et av de siste intakte ekosystemene i det sahelo-sudanske beltet. Parken strekker seg over mer enn 3000 kvadratkilometer. Området ble et reservat i 1958 og en nasjonalpark i 1963. I regntiden er parken stengt fordi veiene forvandles til gjørme. Dessuten migrerer mange dyr nordover i regntiden, ut av parken. Slutten av den tørre sesongen (mars og april) er den beste tiden for besøk, fordi man kan være sikker på å se dyr ved vannkildene. Det er også da temperaturene er høyest og landskapet på sitt mest sprukne og brune.

Det er folksomt ved vannet mot slutten av den tørre sesongen

'Du er bevæpnet til tennene', spøker en militær ved kontrollposten ved utgangen fra Amm Timan. Jeg holder meg fast på planet i selskap med fire soldater. Tre andre sitter i førerhuset. De sier ikke hva misjonen deres består i, men jeg antar at det er å vokte parken mot krypskyttere. Zakouma nasjonalpark har blitt kalt en suksesshistorie i så måte: Krypskytterne som før kom hit i kamelkaravaner fra Sudan tør knapt komme hit mer (eller kanskje de bare drar til Den Sentralafrikanske Republikk i stedet, som i over to år har vært i full oppløsning, med alle mulighetene for malfaiteurs som dette innebærer). 

Landsbyen Zakouma 65 km unna Amm Timan er nasjonalparkens 'hovedkvarter.' Her er en base med kommunikasjonsutstyr, småfly i hangarer, samt befaringsbiler som er åpne terrengbiler med skyggegivende tak. Den sørafrikanske direktøren har elefanter ved huset sitt, ser jeg i forbifarten - den heldiggrisen! 

Sju kilometer unna Zakouma ligger Tinga, hvor turistene bor. Manageren fra Sarh heter Bienvenu, eller Velkommen, et navn som neppe kunne ha passet bedre på en som jobber med turister til daglig. 

På veien til Tinga så vi uten anstrengelse galopperende sjiraffer, og vannbukker hvorav hannen har lange rillete horn. 

På befaring eller vision den ettermiddagen ser vi:

Vannbukker. 

Bubal-antiloper (også kalt hippotragus eller hesteantilope fordi den ligner på en hest).

Vortesvin, opptil flere ganger. 

Mungo, liten og i flukt.

Bavianer med lyserøde rumper, overalt. 

Traner (særlig kjent i Tsjad som statskanalen Télé Tchad sitt emblem), hvis store hvite felter på vingene kommer særlig til sin rett når de letter. 

Gribber og noe som ser ut som marabustorker, med pose under haken, som sitter på toppen av trær i taus relieff mot himmelen. 

Storker, hegrer og fugler jeg bare kan drømme om navnene på. 

Løver i det fjerne - kanskje tre.

Bøfler, hundrevis av dem (parken har elleve tusen ifølge Bienvenu). De begynner å løpe i flokk når de ser oss. Støvet de virvler opp gjør det vanskelig å ta bilder. 

Vi møter også noen forvillede ungdommer fra Amm Timan som forfulgte tyven av en stjålet motorsykkel til en landsby på sørsiden av parken. Så tok de feil vei tilbake og havnet i parken, til sin store skrekk. En av dem er skadet i foten og blør. De er ikke redde for løver - de er redde for at vaktene skal tro de er krypskyttere og løsne ild mot dem, forteller Bienvenu etter å ha snakket med dem på arabisk.

I utgangspunktet virket en medpassasjer fra World Wide Fund for Nature - vi er kun fire på befaring - ganske sur på ungdommene fordi de skremte bort løvene vi var i ferd med å nærme oss. Men etter å ha hørt om deres prekære situasjon går han med på at vi leder dem på rett vei mot Amm Timan. 

Det er mørkt nå. En ugle skvetter opp foran oss i lyset fra billyktene. Bienvenus lyskaster er ødelagt, ellers kunne vi ha sett mange nattedyr, forteller han: Snikekattedyr, pinnsvin, mungo med hvit hale, mungo med svart hale, og hyener, blant annet.

Radiooperatøren Zakaria

Dagen etter har jeg bestilt en spasertur med guide. Radiooperatøren Zakaria kommer i full militærmundur. Gevær, kniv og halvannenlitersflasker med vann i bukselommene. Jeg får ham til å slå av walkietalkien fordi den bråker. 

Jeg hadde trodd det ville være lettere å komme nærmere dyrene til fots enn i bil. Dette viser seg å ikke stemme. Kanskje biler ikke er på dyrenes 'radar' over farer, mens mennesker er det? Bienvenu sier imidlertid senere at det heller skyldes at dyrene er vant til biler på befaring. Folk til fots, derimot, er de mye mindre kjent med. 

Vi kommer likevel over mye spennende. Vi ser bøffelhorn, elefantbæsj og en hyenes hule. Og mengder av ville perlehøns. Vi følger bøflers sti mot elven Bahr Salamat og studerer elefantfotspor som virker som støpt i bakken, fra regntiden da alt var leire. 

Zakaria hiver leirklumper på et lalob heglig-tre for å få frukten til å falle ned. Denne frukten er savannens egne karameller, med et skall du tar av så lett som papir. 

Ved Salamat-elven ligger et titalls krokodiller og solbader. Krokodillehuler pryder breddene av elven på begge sider. De rømmer raskt inn i hulene sine når de ser oss, men jeg ser stadig krokodilleneser i vannet. Zakaria spaserer ubekymret langs vannet og peker på hulene akkurat som om han vil at jeg skal titte inn i dem: Jeg spaserer imidlertid på oversiden av hulene. 'Ikke vær urolig! Du har din beskytter!' påpeker han og rasler med geværet. Jeg lurer på om Zakaria ikke overvurderer sin evne til å beskytte oss mot ville dyr. 'Krokodillene våre er ikke farlige! De spiser bare fisk!' hevder han videre. Det er imidlertid neppe mye fisk i de små pyttene av vann som er igjen nå. Jeg forteller Zakaria om krokodillesjøene Yamoussokro i Elfenbenskysten og hvordan krokodillene der spiste sin egen dyreoppasser, samt en håndfull andre mennesker, for noen år tilbake. Man kan aldri kjenne en krokodille, mener nå jeg.

Krokodillehuler ved Salamat-elven. (Jeg lurer på om Zakaria ikke overvurderer sin evne til å beskytte oss mot ville dyr!)

Zakaria peker stadig inn i buskene og retter oppmerksomheten min mot dyr. Hesteantiloper og vannbukker som stirrer årvåkent på oss. Mungo som piler over savannen. Bøfler som bråsnur og flykter, men også noen få som venter illevarslende på oss. Man må aldri nærme seg en bøffel som venter på en. De er farligere enn løver, ifølge Zakaria. 

'Vennene dine', sier Zakaria om vortesvinene. Jeg liker ansiktene deres, og er det noen jeg har lyst på nærbilder av, så er det vortesvin, men de er som bøflene og står aldri stille etter at de har oppdaget oss. Elefantene, derimot, virker ikke redde for noe. De lar deg slippe tett innpå seg.

Tilbake til Amm Timan sitter jeg på med parkarbeidere som skal til byen for helgen (det er fredag). På veien ser vi stor kudu, som Bienvenu sier er sjelden. 

Det har vært en fantastisk tur, fylt med det som er alles lidenskap her: Ville dyr. Jeg skulle ønske jeg var en rikere turist som kunne bli lenger og legge igjen mer penger, for det fortjener parken virkelig. Det er delvis takket være sin økonomiske avkastning at slike parker kan eksistere. Det rene og flotte hotell Tinga var mye tommere enn det burde ha vært i høysesong. Så besøk gjerne denne parken - som opererer på dyrenes premisser! 

Kontaktinformasjon for de som skulle være interessert i å besøke Zakouma nasjonalpark i Tsjad: 

Parkadministrasjonen:

tingacamp@african-parks.org (henvendelser på engelsk)

assani.habib@yahoo.fr (henvendelser på fransk)

zakoumatourism@african-parks.org (henvendelser på fransk)

Tlf. +235 66 36 91 00, +235 99 97 12 47 

Reisebyråer som arrangerer turer til Tsjad: 

Point-Afrique: www.point-afrique.com

Tchad Evasion: tchad.evasion@intnet.id

RJM Aviation: rjm.aviation@intnet.td

SVS: www.svstchad.com, inf@svstchad.com

MAF: chad-flightbooking@maf.org

Ekspatriat og turist, et sjeldent møte

Her forleden havnet jeg uventet på en ekspatriatfest i Gos Beida i østlige Tsjad. Plutselig vanket eksotisk pizza og bruschetta med parmesan. Og kald øl i tre sorter. Noen dukket opp i selskapskjole. Plutselig ble jeg veldig selvbevisst det faktum at jeg har bodd månedsvis i telt, at de en gang sterke France au revoir-sandalene mine nå er ganske slitte, og at jeg ikke har hatt så mange forsyningsmuligheter i klesveien heller den siste tiden.

Ekspatriatene er her fordi regionen grenser til Sudan og fremdeles huser to store leirer med darfurske flyktninger: Jebel og Gos Amir. Disse leirene har etter ti år riktignok antatt et mer permanent ansikt: Teltene og presenningene fra UNHCR er erstattet med stråhytter, og områdene rommer skoler, butikker, markedsplasser og fotballbaner. Hadde det ikke vært for eksistensen av matutdelinger og annen støtte ville det ha vært lett å forveksle disse flyktningleirene med hvilke som helst tsjadiske landsbyer - i hvert fall utseendemessig.

Reisende og ekspatriater har ikke så mye med hverandre å gjøre, og ofte er det å komme inn i ekspatriatverdenen for en reisende litt som å komme inn i en parallellverden. Dere kan eksistere i samme by uten noensinne å møtes. Du ser dem bak rattet på biler - de ser deg 'der ute.' Ngo-arbeidere har ofte mange sikkerhetsrestriksjoner som segregerer dem fra lokalsamfunnet. Organisasjonen(e) er deres fremste informasjonskilde. Som uavhengig reisende, derimot, er jeg helt avhengig av informasjon fra lokalfolk og lokale myndigheter. Der er de som forteller meg hvor jeg kan bo, hvordan jeg kan ta meg videre, og om sikkerhet. Uten dem ville jeg ikke klart å reise i disse delene av Afrika. Naturligvis har jeg penger, men penger kan ikke gjøre alt for meg. Jeg trenger folks knowhow. Som det store flertall heldigvis er mer enn villige til å dele med meg. 

Foran vannpumpe, Gos Beida, Tsjad

En amerikaner helt uten norske aner, som heter Bjørn fordi faren hans likte vikinger, er på festen. Bjørn jobber for FNs høykommissær for flyktninger. Bjørn kaller meg 'a very dedicated tourist ... or traveller, rather.' De spør hvordan det er å reise rundt i Tsjad og er overraskede over å høre at jeg har forlenget oppholdet mitt flere ganger fordi jeg simpelthen ikke kan få nok av landet. 'Vi ser ingen av de sidene av Tsjad', sier Bjørn. 'For oss er det bare jobbing og problemer på kontoret. Alt vi vil er å bli ferdige og komme oss ut av Tsjad så fort som mulig!'

Det mest sjokkerende ved ekspatriater er at ingen av dem faktisk ser ut til å ha lyst til å være her. Jeg kan betale for å være her ... de får betalt for å være her. I dyre dommer, virker det som. Kanskje er det likevel jeg som er heldigst? 

'Happy Burundian', sier Bjørn om en ekspatriat fra Burundi som nynnende svinser rundt med ølglasset sitt. 'He seems so enthusiastic about Gos Beida. I wonder how long it will last, though.'

Bjørn forteller om det rareste stedet han har jobbet på: Kapoeta i Sør-Sudan. Det er som å være på månen. Ikke noe telefonnettverk, ikke noe internett. Hvis du ser en satellitt kan du sikte på den med en Orbit Gun og prøve å fange opp signalene dens, og dette kan tillate deg å laste ned e-posten din. Byen er bare ruiner, helt utbombet, og folk bor rundt den i stedet for i den. Mennene i Kapoeta er nakne, bortsett fra noen halssmykker og noe fottøy, og er konstant fulle på et lokalt brennevin kalt sicko. 'Unnskyld meg for å være politisk ukorrekt', sier Bjørn, 'men det er det mest primitive, fiendtlige folket jeg har møtt... De er fiendtlige mot alle som kommer utenfra, både andre stammer og utlendinger... De stjeler andre folks kuer ... Vi hadde R&R (Rest & Recuperation) der de sender deg ut hver sjette uke, til Kenya for eksempel.' Men Bjørn gir ut uttrykk for at det var et pokker så vanskelig arbeidsoppdrag. Dette var i 2007. Ikke engang lenge siden, mener han. 

Hytter, Gos Beida, Tsjad

Bjørn spør om jeg betaler for å bo hos guvernøren. Jeg rister på hodet: 'Slikt finnes ikke i Tsjad.' Bjørn og alle folkene fra UNHCR, Oxfam og Coopi (en italiensk ngo - opphavet til pizzaen og bruschettaen) måper. 'Kanskje jeg også en gang skal ta teltet mitt og banke på hos guvernøren', sier Bjørn. 'Og spørre, 'Husker du den teite fyren fra alle møtene?''

Som vanlig i Tsjad finnes det ikke noe hotell i Gos Beida. Barene i byen leier riktignok ut noen rom, men disse er bare for å ha sex i og leies ut på timebasis til dette formålet. Ikke akkurat et sted du har lyst til å bo på - og ingen tsjadere vil at du skal bo der, heller. 'Vaut mieux rester chez le gouverneur!' Det er hos autoritetene man bor når man er på reise i Tsjad, det er dit du blir sluset av politiet fra og med inngangen til byen/landsbyen. Slår du deg ned et annet sted - dans le quartier - vil de mest sannsynlig komme og hente deg, for at de skal være trygge på at du er trygg. Det er ikke noe hokuspokus over dette i Tsjad, det er bare slik det er.

Hest og vogn, Gos Beida, Tsjad

En av de første dagene av oppholdet mitt i Gos Beida - dette ble meg fortalt senere av en journalist - kalte guvernøren til seg hele Gos Beidas elite. Generalsekretær, kabinettdirektør, protokoll, prefekt, politimester, og en horve andre viktige folk. Guvernøren, som er den høyeste autoriteten i regionen og representerer republikkens president, sa til dem: 'Fatou er søsteren deres.' (Fatou, det er meg.) 'Hun har samme far, samme mor som dere. Ta vare på henne og hold henne slik' (journalisten klemte fingrene som rundt et usynlig egg for å demonstrere guvernørens håndbevegelse). 

Jeg ble ganske rørt da jeg hørte at guvernøren hadde sagt dette. Er det rart at jeg føler at hele verden smiler til meg her i Gos Beida? 

Du skal lete lenge etter et mer takknemlig land å være turist i. Dette handler ikke minst om Tsjads ønske, etter noe slikt som fire borgerkriger, om å normalisere imaget sitt utad. Det Tsjadiske Turismekontoret OTT har vært fantastiske mot meg. Kanskje er det litt mer frustrerende å jobbe her enn å reise her, skal man tro Bjørn og de andre ekspatriatene på festen. Men det kan ha like mye å gjøre med det at de har livene sine (ektefelle, barn, hus) et annet sted, eller at de konstant sammenligner - og derfor konstant mangler - i stedet for å ta til seg det som faktisk finnes her.

Det er naturligvis viktig å ha i bakhodet at flertallet av tsjadiske myndighetspersoner tilhører presidentpartiet MPS og kanskje fremstiller landet sitt som tryggere enn det faktisk er ('de vil selge deg landet sitt', sier en UNOCHA-ansatt til meg). Men jeg opplever også at jeg er fri til å snakke med hvem jeg vil når jeg reiser i Tsjad, ekspatriater inkludert. Det er ikke slik at jeg hindres i å snakke med noen eller hindres i å bevege meg til visse områder, slik tilfellet er i nabolandet Sudan. Og tsjadiske myndigheter sjenerer seg ikke for å si at Lac-regionen nå er farlig, med Boko Harams herjinger.

Det er ikke lenger åpenbart at alle hvite som kommer til Tsjad skal komme hit i relasjon til bistand eller nødhjelp. Det er nettopp denne stereotypen tsjadiske myndigheter ønsker å bryte nå da de føler at de går inn i en ny æra av fred og stabilitet (og vi håper det varer). Jeg har lyst til å spøke med Bjørn: Mens turister er et tegn på fred er ekspatriater et tegn på krig, satt litt på spissen. De forteller meg ganske riktig at de er i ferd med å pakke sammen og dra til Boko Haram-truede Lac fordi 'behovet der er større.'

Vi er på samme sted, men i hver vår verden. Men som det gamle afrikanske ordtaket sier: 'Fjell og åser møtes ikke, men mennesker møtes.'

Ekspatriat og turist skilles begge litt klokere den kvelden.

Åstopp, Gos Beida, Tsjad

Hvorfor en ny president ikke alltid er drømmen i Afrika (blant annet i Tsjad)

Presidentvalget i Tsjad til neste år blir etter manges mening neppe så spennende som det valget som nettopp utspilte seg i Nigeria, der opposisjonspolitiker Muhammadu Buhari vant mot Goodluck Jonathan med 2,5 millioner stemmer. I Tsjad blir det neppe nødvendig å ta ned portrettet av president Idriss Déby fra de tusen kontorvegger med det første. 

Idriss Déby var mer forutseende enn sin kollega Blaise Compaoré i Burkina Faso da han allerede i 2005 fjernet den delen av grunnloven som begrenset antallet mandater en president kan sitte. Nå har han sittet fem perioder. Og sikter mot en sjette. Kanskje det ikke gjør noe? Afrikas politiske landskap er preget av farer vi ikke engang kan forestille oss i Vesten, og i dette landskapet blir demokratiske begreper iblant forvrengt til det ugjenkjennelige. Det er faktisk ikke alle afrikanere som ønsker alternering - akkurat slik det ikke er alle afrikanere som ønsker folkeavstemning!

Mange afrikanere jeg har snakket med gir uttrykk for engstelse over maktskifter. Ja, noen er utålmodige etter et maktskifte, men mange er også engstelige. Ingen vet hva en ny president vil bringe. Du vet hva du har, men ikke hva du får. I land preget av svake institusjoner og personifisert politikk er de skadene en président voyou kan forårsake potensielt uoverskuelige. 

Volden rundt presidentvalg på kontinentet er ofte knyttet til problematikken vinneren-tar-alt - tendensen til at presidentens etniske gruppe monopoliserer stillinger og ressurser. 'It's zaghawa time now', sa vennen min Omar til meg en gang om situasjonen i Tsjad: 'Før var vi konger, nå er det zaghawaene. Hvem som kommer etterpå, vet vi ikke.'

Omar tilhører goranfolket, gruppen den styrtede presidenten Hissène Habré tilhørte. Da Idriss Déby tok makten fra Hissène Habré i 1990 medførte det til og med skilsmisser, har jeg blitt fortalt: Enkelte kvinner tenkte at nå var det ingen vits i å være gift med en goranmann lenger, nå ville det bare gå nedover med goraner. Å forlate dem var som å forlate synkende skip. (Helt legitimt, for øvrig, for kvinner som først og fremst gifter seg av økonomiske årsaker.)

Men er det hold i anklagene om favorisering og nepotisme i én bestemt etnisk gruppes favør i dagens Tsjad? Det finnes (heldigvis) ingen formell oversikt over etnisitet i det tsjadiske statsapparatet. Kanskje er det sant at zaghawaer er mer representert i styringsorganer og administrasjon enn andelen deres på 2 % av Tsjads befolkning skulle tilsi. Men ser man på regjering og statsadministrasjon i Tsjad, så ser man likevel et etnisk mangfold. Opprørene mot Idriss Déby har til dels vært ført av presidentens egne familiemedlemmer, blant andre nevøen Timan Erdimi. Kanskje et tegn på at presidenten holdt igjen og ikke ga dem store nok stykker av kaka? 

Soldater i Bardaï feirer Idriss Débys kommen til makten 1. desember 1990 (også kalt Frihetens og Demokratiets Dag)

Mange tsjadiere jeg har snakket med uttrykker at de er lei av Idriss Déby som nå har vært ved makten i 25 år. Men det at de er lei av ham, betyr ikke nødvendigvis at de vil bytte ham ut. En positiv ting med den sittende presidenten er at han er 'mett.' Déby har vært president så lenge at han ikke lenger har behov for å berike seg. Han 'spiser' fremdeles, men han har egentlig samlet nok. Om en ny president kommer til makten, derimot ... Flere av vennene mine fra sørlige Tsjad (som ellers klager over marginalisering) håper at den sittende presidenten vil vinne valget: 'En ny president, en utsultet president, vil bare ha for øyet å spise. Han kommer til å sette Tsjad ti år tilbake i tid!'

Andre tsjadere argumenterer leende med at 'vi har harde skaller' (on a la tête dure). Her trengs en tilsvarende hard hånd for å få skikk på krypskyttere, gullgravere, janjaweed som rir inn fra Sudan i øst og Boko Haram som banker på døra i vest; noen som kan holde borgen mot det kollapsede Libya i nord og den like kollapsede Sentralafrikanske Republikk i sør. Internt trengs det noen som uten nåde sender drapsmenn og andre kriminelle til den forblåste og brennende Koro Toro-ørkenen der rømning betyr døden. En type god diktator - en sterk mann. Idriss Déby har nettopp disse kvalitetene. Å bytte ut en eksmilitær med en hvitsnipp-president vil kanskje være å åpne en Pandoras eske av væpnet opportunisme og uro? Stabilitet er viktigst, mener mange. Viktigere enn vestligimporterte ideer som alternering og demokrati. 

Der er ikke av kjærlighet at Idriss Déby eventuelt vil gjenvelges i 2016. Det er heller et fornuftsekteskap mellom makten og folket. Mange skulle gjerne ha sett en endring - nytt blod og nye tanker - men er rett og slett redde for å risikere det.

Man skal aldri si aldri, men når klokken kimer for Tsjads neste presidentvalg er det nok liten grunn til å holde pusten i spenning. 

Regjeringspartiet MPS sine partilokaler i Atti, Tsjad

Kjerringa mot strømmen

En søndag går jeg langs bunnen av den tørrlagte Batha-elven med politikvinnen Delfin. Vi har vært i kirken og ristet kroppene til lyden av kastanjetter. Nå spaserer vi langs elvebunnen tilbake til byen. Delfin skifter fra spisse finsko til sandaler som hun har med seg. Det er stekende hett. Ved noen mursteinmakere ser hun en brønn og trekker opp vann i en svart plastbøtte som hun drikker direkte av. Vannet er leirete, men Delfin virker ubekymret. 'Vi barn av bønder drikker dette', ler hun mot meg.

Det er mye mursteinmaking på den tørrlagte elvebunnen nå. Mursteinmaking og fotballspilling. Elvebunnen hvor vi fløt rundt på håndtrukkede flåter for åtte måneder siden ligner nå bare en lang slette. Delfin har tidligere snakket til meg om Batha-elvens mysterier. Det er en elv som forsvinner fullstendig i tørketiden, da nomaders temporære stråhytter kommer opp og kjerrespor går på kryss og tvers mellom breddene. Delfins venninne kalte det 'et mirakel': Når vannet kommer, kommer det på én dag, og med fisk. Og når vannet forsvinner, er det borte nesten like raskt. Som om det aldri var der! 

Batha-elven munner for øvrig ut i Fitri-sjøen lenger vest, hvor sultanen av Yao holder til.

Flåter, Batha-elven, Tsjad

Noen mursteinmakere begynner å le når vi passerer. Delfin stanser. 'Er det forbudt å gå her?' spør hun. 'Nei ...' Men når vi snur ryggene til, ler de. Delfin stanser og vender seg mot dem. 'Hva er det?' De ler åpenlyst foran oss nå. En av dem sier, 'Vi er Boko Haram.' Delfin ser ut som hun har sett noen uskikkelige smågutter og ikke en gjeng fullvoksne menn. 'Kom', sier hun til meg (jeg lurer i hemmelighet på om hun har tjenestevåpenet sitt i vesken). Hun nærmer seg mennene. 'Dere gjør arbeidet deres, og vi går forbi! Hva er et som forener oss?' Mennene blir stille og vet ikke hva de skal si. 'Ingenting', svarer de til slutt. 'Dere er voksne folk', sier Delfin. 'La vie n'est pas comme ça!' Til slutt sier de khalas og unnskyld. De vil nok tenke seg om to ganger før de ler bak ryggen på forbipasserende kvinner neste gang. 

'De vet ikke at jeg er politikvinne', fnyser Delfin når vi går derfra, 'og de sier at de er Boko Haram ... Jeg kan få kollegene mine til å komme med én gang og hente dem inn!'

Delfin er den eneste kvinnelige politiet i Atti. Ja, i hele Batha-regionen. Jeg møtte henne for første gang i regntiden da jeg kom hit for å se kuer krysse elven på flåter. Delfin er enke og mor til ei jente på ni. Hun forteller at mannen hennes ble drept ved magi for ti år siden av sin egen onkel på farssiden. Mannen jobbet i en NGO og var i ferd med å lykkes, og onkelen var sjalu. Når jeg spør hvordan de vet at onkelen stod bak dødsfallet (for dette er en type historie jeg alltid trekker i tvil), sier Delfin at onkelen sa det selv. 

Det er så mye magi der hun kommer fra, hevder hun: Tandjilé-regionen i sørvestlige Tsjad. Delfin er fra en fattig familie og del av en søskenflokk på fem. Hun er den eneste som er funksjonær. Hun kjempet seg opp og inn på politiskolen. Nå er hun familiens håp. Men det som hindrer utvikling i Afrika er sjalusien, gir hun uttrykk for. Når noen er i ferd med å lykkes, vil andre, gjerne i den nærmeste familiekretsen, være sjalu og prøve å drepe vedkommende. Ikke direkte, men på magisk vis. Det er derfor folk ikke snakker så mye om suksess og kommende suksess i denne delen av Afrika. Noen kan stikke kjepper i hjulene på deg og sette deg mange nivåer tilbake, eventuelt eliminere deg helt.

Flåter, Batha-elven, Tsjad

Det er søndag og markedsdag i Atti. Vi møter mange kvinner på esler med brennved som de har kommet for å selge. Neemtrær gjør Atti deilig skyggefull. Delfin kjøper flueomsvermet kjøtt av slakteren og grønnsaker av bondekvinner. Til slutt kommer vi til Delfins bopel. Politikvinnen bor alene på et rom der lukten av tørrfisk sitter igjen i veggene. Det er sjelden å se en tsjadisk kvinne på hennes alder bo utenfor en familiestruktur. Den niårige datteren bor hos den avdøde farens familie. Delfin har nå tilbrakt ti år uten mann. Tenker du på å gifte deg igjen? spør jeg. Det er litt vanskelig, sier Delfin, for mannen min sin død gjør fremdeles vondt. 

Jeg er overbevist om at Delfin får frierier nesten daglig. Men hun er en kvinne som følger sitt eget hode. En kvinne som bryter mønstre, kjemper seg inn i en karriere, motstår giftepress, og ikke lar mannfolk pirke seg på nesen. Et friskt pust her hvor størstedelen av kvinnene er femmes au foyer (husmødre) som ikke ser noe reelt alternativ til hus og hjem og barn og det overleverte kjønnsroller ellers måtte diktere.

Batha-elven, Atti, Tsjad

Delfin tilbereder kjøttsuppe med brød og grønn salat. Hun viser meg lianer som man lager saus av og som også brukes i bryggingen av hirseøl. Hun snakker om polygami og om politiet. Og om extension-hår. Utenfor løfter støvet seg idet eselkaravaner og ryttere passerer på vei tilbake til omliggende landsbyer etter en endt markedsdag. Fordi det er markedsdag er byen livlig. Hadde elven vært der, ville folk ha krysset på flåter av trestokker og oljetønner.

Tiden er inne for å gå. 

'Jeg hadde ikke trodd at noen som Dem ville komme hit til meg', ender Delfin med å si.

'Hvorfor ikke?' spør jeg. 'Det er en ære for meg å komme til deg!'

Og jeg mener det virkelig. Delfin er en pionér i Batha. I denne regionen hvor få kvinner jobber og uttrykker seg, viser Delfin at det er mulig å være kjerringa mot strømmen og samtidig bli beundret og verdsatt.

Flåtetrekker, Batha-elven, Tsjad