onsdag 11. mars 2015

Problemet med hellige kvinner og dyriske menn: Tanker i forbindelse med kvinnedagen

'For meg er kvinnen hellig. Hun er en engel. Hun er som gull!'

Har du hørt en mann si dette? Da har du kanskje vært i Pakistan, Afghanistan eller Iran. Men du kan like gjerne ha vært i Egypt, Libya eller Tunisia. Eller i Midtøsten. Eller på den arabiske halvøy. Eller i Norge, i multikulturelt selskap. Og det høres fint ut. At kvinnen er 'hellig', 'gull', 'en diamant' eller noe annet verdifullt, som må beskyttes og voktes deretter. 

På den andre siden er de dyriske mennene. Mennene som ikke kan kontrollere seg selv. Mennene du bør vokte deg vel for å provosere. Vi ser det på ekstremt vis i konservative muslimske land: I stedet for å jobbe med holdningen til menn som trakasserer kvinner, har man en tendens til å begrense kvinnenes bevegelsesrom. I Iran er kvinner utestengt fra fotballkamper, visstnok for å 'beskytte' dem mot dyriske mannlige fotballtilhengere. Holdningsproblemer 'løses' ved å utestenge kvinnen fra arenaer og/eller begrense henne til den hjemlige sfære, der hun er 'trygg.' Og det skjer ikke bare i muslimske samfunn heller. Vi så det i India i holdningen til en av mennene som voldtok en kvinnelig student til døden i desember 2012: 'En skikkelig jente er ikke ute klokka ni på kvelden. En jente er mye mer ansvarlig for en voldtekt enn en gutt. Gutter og jenter er ikke likeverdige. Jenter bør drive med husarbeid, ikke reke rundt på diskotek og utesteder' (Dagbladet 06.03.2015).

Kjønnsstereotyper er farlige. I samfunn som stempler menn som dyriske, tillater menn seg iblant å være dyriske. Folk blir ofte det man tror de er. 

Kvinneundertrykking er aldri så enkelt som 'menn mot kvinner.' Holdningene angår hele samfunn. Hvem oppdrar de dyriske mennene? Hvem gir dem verdiene deres? Kvinner undertrykker kvinner, også, eller bremser dem når de prøver å bryte ut av mønsteret. Saudiarabiske Rowdha Yousef startet for eksempel kampanjen 'My guardian knows what's best for me' da saudiarabiske kvinneaktivister kjempet for å bli behandlet som voksne.

Festpyntet telt i forbindelse med bryllup. Benghazi, Libya, 2012

Den kjønnssegregerte verdenen er ikke min verden. Jeg er kun en besøkende. Så hvorfor blir jeg provosert når en muslimsk mann vil ta seg en andrekone? 'Overlat det til min kone', sa en blivende polygamist til meg en gang. Jeg så poenget. Det er ikke min kamp. Og noen kvinner er faktisk fornøyde så lenge de blir ivaretatt økonomisk. Noen kvinner føler seg trygge i hendene på en 'guardian.' Jeg har også kjent på den varmende følelsen av å bli tatt vare på i samfunn der mannens konstante tanke er å beskytte kvinnen: En mann som løper etter deg gjennom hele nabolaget fordi du har gått ut alene litt sent på kvelden for å kjøpe tannkrem ... En mann som kommer hjem med et utvalg klær eller sko fra butikken så du kan velge uten å eksponere deg for den farlige utenforverdenen ... En mann som trekker for gardinet når du blir glodd litt mye på fra gata ... En mann som bestemt sier, 'Du går ikke ut nå!' Han bryr seg i alle fall om deg. Men jeg foretrekker likevel å være likeverdig. Likeverdig, selv om det skulle gå på bekostning av omsorg og oppmerksomhet. 

Hvorfor skriver jeg om dette? Når jeg igjen tilbringer kvinnedagen i en (relativt) mannssjåvinistisk kultur, så får det vel bli på denne kulturens premisser? Hvorfor kan jeg ikke bare akseptere at det er mange ting en kvinne ikke kan gjøre i denne virkeligheten? At hun blir betraktet som skapt for å føde barn, lage mat og gjøre mannen sin til lags? At kvinnens egen seksualitet anses for å ikke finnes? At hun ikke kan bestemme hvem hun skal gifte seg med, når, og hvor mange andre kvinner hun eventuelt vil dele mannen sin med? 

Det er relevant fordi vi lever i en stadig mer integrert verden. De største kollisjonene mellom den vestlige og den muslimske verden i dag, handler om kvinner. Det er på dette punktet at vi ikke kan forstå hverandre, og det er nesten ingenting som fremprovoserer sterkere følelser på begge sider (kanskje unntatt karikaturer av Profeten). Og som et reisende menneske - ikke minst reisende kvinne - angår kvinnesyn og mannssyn i vertslandene mine også meg. Jeg har også grudd meg for å gå på trikken i rushtiden fordi jeg ikke er sikker på at jeg ikke vil bli klådd på. Jeg har også møtt menn som tror at alt er tillatt fordi veggen ikke er der, gardinet ikke er der, det tomme setet imellom ikke er der, de fysiske barrierene av en eller annen grunn er borte. Jeg har også fått skråblikk fordi folk tror at en kvinne som er alene bare er på utkikk etter menn, at hun er 'dårlig.' Jeg har også levd månedsvis i verdener der menn er dyriske og kvinner er hellige. 

Derfor er ikke dette en debatt bare for kvinner fra andre kulturer. Jeg kan også være med. For de har kommet til min verden. Og jeg har kommet til deres. 

Å være hellig er veldig beærende, men det er også veldig begrensende. Så får kvinner velge hva de selv vil ha. Det viktigste er kanskje at valget ikke er påtvunget av diskriminerende lover eller sosial stigmatisering. En myndiggjøring av kvinner i Saudi-Arabia vil for eksempel ikke være til hinder for Rowdha Yousef, som fremdeles ønsker å underkaste seg formynderen sin, i å gjøre nettopp dette. Men mangel på slik myndiggjøring vil være et ganske stort hinder for de saudiarabiske kvinnene som mot formodning skulle ønske å ta livet i egne hender.

Utstillingsdukke, museet i Tobruk, Libya

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar