mandag 16. mars 2015

Norsk media: Ta et valg!

Mange snakker stygt om «klikkjournalistikk», og bruker begrepet om en bransje som i økonomisk nød tyr til enkle klikkvinnere for å øke trafikken på nettavisene side. Ikke helt uten grunn, i denne avisa har vi alltid dyrket både det høye og det lave, det lette og det tunge. Dagbladets schizofreni er vår identitet, skriver Martine Aurdal i en kronikk i Dagbladet den 25.12.2014.

Jeg fikk umiddelbart litt bakoversveis da jeg leste dette: At Dagbladets schizofreni skulle være en 'identitet.' Tenk om man overførte denne kravløsheten til andre typer yrker? Tenk om en forfatter sa at det er identiteten hans/hennes å skrive bøker av ujevn kvalitet? For kvalitetsbevisste lesere vil dette aldri være godt nok. Norges tre største aviser må etter min mening ta et valg: Skal de være kvalitetsaviser eller tabloidaviser? Og hvorfor kan de ikke være begge deler på én gang?

Jo, ved å ta tabloidsidesprangene mister de kredibilitet. Jeg kommer ikke til å betale for å lese artikler om hvordan jeg kan få sprettrumpe som håndballjentene eller om 'livet i skyggen av Kim', like lite som jeg kommer til å kjøpe en halvgod bok.

Vi som har fulgt avisene over tid, merker en urovekkende utvikling der man i stadig mindre grad kan benytte de tre største norske avisene som en kilde til informasjon. Informasjon er erstattet med 'pseudoinformasjon' som gjør oss mer til kikkere inn på andre folks privatliv (med sine sjokkuttalelser, nakne kropper, forhold og flauser) enn til opplyste samfunns- og verdensborgere som ser ut på verden og er i stand til å relatere til den.

Visjonen om media i Norge står i sterk kontrast til visjonen om media i de delene av verden som ennå ikke har hevet seg på, eller kanskje aldri kommet i kontakt med, tabloidbølgen. Og det er interessant å se hvilke misforståelser som oppstår når de to medieverdenene en sjelden gang møtes. Lokale kongolesiske myndigheter stilte for eksempel spørsmålstegn ved den enorme norske pressetilstedeværelsen i Kisangani under rettssaken mot Moland og French. Hvorfor ville norsk media være så opptatt av disse to guttene, om de ikke var viktige for Norge i politisk henseende? Kongoleserne forstod ikke at norsk media ikke er opptatt av nyhetsverdi så mye som av underholdningsverdi. Moland og French ble ufrivillig to underholdningsfigurer som norsk media skodde seg på - samtidig som spekulasjonene i norske tabloidaviser faktisk ble brukt av kongolesiske påtalemyndigheter i saken mot dem.

I Afrika regnes media fremdeles som den fjerde statsmakt. Og mens afrikanske journalister iblant risikerer livet for å få det frie ord på trykk, fortaper norske journalister seg i det Aurdal kaller 'klikkjournalistikk.' Forskjellen er markant for oss som beveger oss mellom de to ulike medieverdenene av folkeopplysning på det ene kontinentet og folkeunderholdning på det andre. Og jeg er ikke i tvil om hva jeg synes er sunnest og nyttigst - og hva jeg finner det verd å betale for.

Her i Tsjad, hvor jeg nå har reist i snart åtte måneder, er det i nesten hver landsby noen som investerer i et par liter bensin for å fyre opp et aggregat om kvelden. En tv hentes ut av huset og stilles på et bord, og folk kommer fra nær og fjern for å få med seg hva som skjer i landet, og utenfor. Med støyen fra aggregatet brølene i ørene ser de den statlige nyhetskanalen Télé Tchad. Hver setning den unektelig tørre nyhetsoppleseren leser opp - fra det som etter alt å dømme er et papirark - følges med interesse, enten det handler om en utenlandsk delegasjons besøk i Tsjad, eller en donasjon av traktorer, eller nye statlige dekreter. Ikke noe 'spriter opp' nyhetene her. Men det interessante er at folk er interesserte likevel. Er nordmenn så mye dårligere til å ta til seg 'skikkelig' informasjon enn tsjadere? Jeg tror at det i siste instans bare er en vanesak - og et spørsmål om bevissthet.

Norsk media har et useriøst preg, og jeg er lei meg for å si det, men om vi nordmenn bare leser VG, Dagbladet og Aftenposten i den form disse er i ferd med å anta i dag, særlig på nett, så vil en tsjadisk landsbybeboer etter hvert kunne knuse oss i debatt om nesten hvilke temaer som helst av verdensomspennende betydning. Det er ikke det at sistnevnte ikke kan gå i dagevis uten et radiosignal eller bensin å helle på aggregatet. Det er heller det at han ivrig søker kunnskap - og at mediene faktisk prøver å gi det til ham.

Bakgate i Kinshasa, DR Kongo

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar