mandag 30. mars 2015

Da jeg lagde havregrøt for guvernøren

Jeg holder meg som regel langt unna kjøkken i Afrika, fordi det er en slik inngrodd oppfatning her om at det er nettopp på kjøkkenet at kvinner hører hjemme. Kanskje er jeg litt overtroisk: Å trå over dørstokken til kjøkkenet ... vil få deg til å bli sittende fast der inne for bestandig!

Guvernøren av Sila, som jeg tilbringer noen dager hos nå, har dessuten en horde av tjenere som tar seg av alt husarbeid. Men han klager en kveld over at kvinnene her i Sila 'ikke vet hvordan man lager mat', og at assida-en vi spiser morgen og ettermiddag og kveld, er så tung. Han har problemer med fordøyelsen, forteller han. Og da kommer jeg naturligvis i hu vidundermaten fra studentdagene - den fyllende og sunne frokosten som får magen til å gå som et klokkeverk og visstnok motvirker diabetes og høyt kolesterol og en rekke andre onder: Havregrøt! 

Utrolig nok har jeg sett havregryn i en av butikkene i Gos Beida. Utrolig, fordi ingen spiser det her. Havre inngår ikke i det lokale kostholdet, eller i kostholdet til tsjadere eller afrikanere generelt. Og kvinner som lærte å kopiere kokekunsten til mødre og bestemødre er ofte ikke spesielt eksperimentelle - i hvert fall ikke så mye at de vil gå til innkjøp av noe de aldri har sett før for uttesting på kjøkkenet. Så hva gjør havregryn i Gos Beida? Kanskje er de en feilslått donasjon til flyktningleirene i omegn - de mange flyktningleirene som sprang opp under konflikten i Darfur. Eller en satsing på de mange ekspatriatene som en gang var her. Uansett er jeg sporenstreks ute og kjøper en boks Quaker hvite havregryn etter at jeg fikk ideen om å lage havregrøt til guvernøren. 

Guvernøren av Sila er, som så mange andre guvernører i Tsjad, general. Han ble utnevnt til guvernør av president Idriss Déby i 2012 for å gjenopprette lov og orden i dette grenseområdet mot Sudan som var kjent som lovløst. I dag kjemper han en innbitt kamp mot krypskyttere. Sist uke kom han slepende med fire krypskyttere fra villmarken som det forventes at vil ende opp Koro Toro, 'fengselet uten dører' i ørkenen i nord. Siden guvernørens innsettelse i 2012 har 52 militære blitt drept av krypskyttere, forteller han meg - ti av dem oberstløytnanter. Krypskytterne drar nytte av grensen de kan krysse med flodhest- og slangeskinn, elefantstøttenner og villsvintenner straks de har gjort raidene sine i Tsjad. Det er det klassiske forfølgelsesproblemet du har ved så mange afrikanske grenser. Men fanges de i Tsjad, ja, da venter harde dommer og harde soningsforhold. Mye kan sies om Idriss Déby, men de fleste er enige om at han vet hvordan man skal få folk til å respektere lovene. 

Guvernøren har vært ute i hardt vær før. I 1999, da han var Chef d'État-Major for bakkestyrkene, kjørte han på en landmine i Tibesti. Han har mistet fingre og førlighet, men sier alhamdulillah over at han er i live.

Guvernøren er snill. Blant annet setter han hver dag ut en bøtte med vann til skjærene som holder hus i neemtrærne på guvernøreiendommen. 'Det er varmt, så de må ha vann!' forklarer han meg. 

Å presentere et av mine lands retter for en mann vi alle kaller 'Excellence', er en ære. For å få havregrøten til å gli ned hos førstegangsbrukere trenger vi kanel. Masse kanel. Og sukker, men det sier seg selv (det skorter ikke på sukker i Afrika). Kanel finner jeg på markedet etter å ha funnet ut at det heter girfa på arabisk. Den finnes bare i form av bark. Juice å skylle ned grøten med var på listen, men guvernørens nevø - som fikk i oppgave å handle - presterer å glemme det.

Tjenestekvinnene maler opp kanelen i morter. De har ikke skjeer, men vi bruker noen suppeøser. 'Det er første gang vi lager dette', sier de om havregrøten, og ser på der jeg sitter på en sotet stein og rører rundt i noe som ligner bouillie, men som altså ikke er verken hirse eller mais. 'Courage', sier en forbipasserende mann om førstegangskontakten min med kjøkkenet i Gos Beida, og gjør damene som svetter her hver bidige dag ganske så forsmådde, innbiller jeg meg.

Til slutt er brettet til guvernøren ferdig. Endelig er jeg som de tusenvis av tsjadiske kvinner som kommer gående med et brett med tildekket mat på til mennene som sitter under et neem-/akasie-/mango- eller annet type tre. Det gir definitivt litt sommerfugler i magen. Og ikke er det noe godt jeg kommer med heller, er jeg redd. Havregrøten er så grå og enkel!

'Vi nordmenn har spist dette i tusenvis av år', forteller jeg når jeg setter ned fatet. 

Guvernøren tar noen skjefuller og sier at det er godt. 'Ha på sukker og kanel', anbefaler jeg. 'Jeg spiser vel ikke kanel!' sier guvernøren. Han spiser grøten som den er, og faktisk spiser han opp alt. 

'I dag er vi i Oslo!' proklamerer guvernørens nevø. 

Nevøen er ikke så diplomatisk som onkelen. 'Den har ingen smak', sier han om grøten. 'Den trenger virkelig juice ...' Når han hører at havre finnes i Frankrike, men stort sett brukes til å fôre hester, sier han at det virkelig er bedre å gi det til hester. 

'Dere liker ikke salt, dere liker ikke søtt', kommenterer en ung gjest som har tatt en munnfull. 

Jeg forteller at mange har salt i havregrøten. Og at man kan også ha smør i. Eller frukt. Mulighetene for variasjon er faktisk nesten endeløse! 

Dessuten er helsegevinsten det viktigste. Er det så mange nordmenn som spiser havregrøt fordi det er godt? Vi spiser det vel først og fremst fordi det er sunt. Men guvernøren sa faktisk at det var godt. Og guvernøren, må understrekes, er også general - en yrkesgruppe som ikke akkurat er kjent for å pynte på sakene!

Restaurantskilt, Gos Beida, Tsjad

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar