Da jeg lagde havregrøt for guvernøren

Jeg holder meg som regel langt unna kjøkken i Afrika, fordi det er en slik inngrodd oppfatning her om at det er nettopp på kjøkkenet at kvinner hører hjemme. Kanskje er jeg litt overtroisk: Å trå over dørstokken til kjøkkenet ... vil få deg til å bli sittende fast der inne for bestandig!

Guvernøren av Sila, som jeg tilbringer noen dager hos nå, har dessuten en horde av tjenere som tar seg av alt husarbeid. Men han klager en kveld over at kvinnene her i Sila 'ikke vet hvordan man lager mat', og at assida-en vi spiser morgen og ettermiddag og kveld, er så tung. Han har problemer med fordøyelsen, forteller han. Og da kommer jeg naturligvis i hu vidundermaten fra studentdagene - den fyllende og sunne frokosten som får magen til å gå som et klokkeverk og visstnok motvirker diabetes og høyt kolesterol og en rekke andre onder: Havregrøt! 

Utrolig nok har jeg sett havregryn i en av butikkene i Gos Beida. Utrolig, fordi ingen spiser det her. Havre inngår ikke i det lokale kostholdet, eller i kostholdet til tsjadere eller afrikanere generelt. Og kvinner som lærte å kopiere kokekunsten til mødre og bestemødre er ofte ikke spesielt eksperimentelle - i hvert fall ikke så mye at de vil gå til innkjøp av noe de aldri har sett før for uttesting på kjøkkenet. Så hva gjør havregryn i Gos Beida? Kanskje er de en feilslått donasjon til flyktningleirene i omegn - de mange flyktningleirene som sprang opp under konflikten i Darfur. Eller en satsing på de mange ekspatriatene som en gang var her. Uansett er jeg sporenstreks ute og kjøper en boks Quaker hvite havregryn etter at jeg fikk ideen om å lage havregrøt til guvernøren. 

Guvernøren av Sila er, som så mange andre guvernører i Tsjad, general. Han ble utnevnt til guvernør av president Idriss Déby i 2012 for å gjenopprette lov og orden i dette grenseområdet mot Sudan som var kjent som lovløst. I dag kjemper han en innbitt kamp mot krypskyttere. Sist uke kom han slepende med fire krypskyttere fra villmarken som det forventes at vil ende opp Koro Toro, 'fengselet uten dører' i ørkenen i nord. Siden guvernørens innsettelse i 2012 har 52 militære blitt drept av krypskyttere, forteller han meg - ti av dem oberstløytnanter. Krypskytterne drar nytte av grensen de kan krysse med flodhest- og slangeskinn, elefantstøttenner og villsvintenner straks de har gjort raidene sine i Tsjad. Det er det klassiske forfølgelsesproblemet du har ved så mange afrikanske grenser. Men fanges de i Tsjad, ja, da venter harde dommer og harde soningsforhold. Mye kan sies om Idriss Déby, men de fleste er enige om at han vet hvordan man skal få folk til å respektere lovene. 

Guvernøren har vært ute i hardt vær før. I 1999, da han var Chef d'État-Major for bakkestyrkene, kjørte han på en landmine i Tibesti. Han har mistet fingre og førlighet, men sier alhamdulillah over at han er i live.

Guvernøren er snill. Blant annet setter han hver dag ut en bøtte med vann til skjærene som holder hus i neemtrærne på guvernøreiendommen. 'Det er varmt, så de må ha vann!' forklarer han meg. 

Å presentere et av mine lands retter for en mann vi alle kaller 'Excellence', er en ære. For å få havregrøten til å gli ned hos førstegangsbrukere trenger vi kanel. Masse kanel. Og sukker, men det sier seg selv (det skorter ikke på sukker i Afrika). Kanel finner jeg på markedet etter å ha funnet ut at det heter girfa på arabisk. Den finnes bare i form av bark. Juice å skylle ned grøten med var på listen, men guvernørens nevø - som fikk i oppgave å handle - presterer å glemme det.

Tjenestekvinnene maler opp kanelen i morter. De har ikke skjeer, men vi bruker noen suppeøser. 'Det er første gang vi lager dette', sier de om havregrøten, og ser på der jeg sitter på en sotet stein og rører rundt i noe som ligner bouillie, men som altså ikke er verken hirse eller mais. 'Courage', sier en forbipasserende mann om førstegangskontakten min med kjøkkenet i Gos Beida, og gjør damene som svetter her hver bidige dag ganske så forsmådde, innbiller jeg meg.

Til slutt er brettet til guvernøren ferdig. Endelig er jeg som de tusenvis av tsjadiske kvinner som kommer gående med et brett med tildekket mat på til mennene som sitter under et neem-/akasie-/mango- eller annet type tre. Det gir definitivt litt sommerfugler i magen. Og ikke er det noe godt jeg kommer med heller, er jeg redd. Havregrøten er så grå og enkel!

'Vi nordmenn har spist dette i tusenvis av år', forteller jeg når jeg setter ned fatet. 

Guvernøren tar noen skjefuller og sier at det er godt. 'Ha på sukker og kanel', anbefaler jeg. 'Jeg spiser vel ikke kanel!' sier guvernøren. Han spiser grøten som den er, og faktisk spiser han opp alt. 

'I dag er vi i Oslo!' proklamerer guvernørens nevø. 

Nevøen er ikke så diplomatisk som onkelen. 'Den har ingen smak', sier han om grøten. 'Den trenger virkelig juice ...' Når han hører at havre finnes i Frankrike, men stort sett brukes til å fôre hester, sier han at det virkelig er bedre å gi det til hester. 

'Dere liker ikke salt, dere liker ikke søtt', kommenterer en ung gjest som har tatt en munnfull. 

Jeg forteller at mange har salt i havregrøten. Og at man kan også ha smør i. Eller frukt. Mulighetene for variasjon er faktisk nesten endeløse! 

Dessuten er helsegevinsten det viktigste. Er det så mange nordmenn som spiser havregrøt fordi det er godt? Vi spiser det vel først og fremst fordi det er sunt. Men guvernøren sa faktisk at det var godt. Og guvernøren, må understrekes, er også general - en yrkesgruppe som ikke akkurat er kjent for å pynte på sakene!

Restaurantskilt, Gos Beida, Tsjad

Norsk media: Ta et valg!

Mange snakker stygt om «klikkjournalistikk», og bruker begrepet om en bransje som i økonomisk nød tyr til enkle klikkvinnere for å øke trafikken på nettavisene side. Ikke helt uten grunn, i denne avisa har vi alltid dyrket både det høye og det lave, det lette og det tunge. Dagbladets schizofreni er vår identitet, skriver Martine Aurdal i en kronikk i Dagbladet den 25.12.2014.

Jeg fikk umiddelbart litt bakoversveis da jeg leste dette: At Dagbladets schizofreni skulle være en 'identitet.' Tenk om man overførte denne kravløsheten til andre typer yrker? Tenk om en forfatter sa at det er identiteten hans/hennes å skrive bøker av ujevn kvalitet? For kvalitetsbevisste lesere vil dette aldri være godt nok. Norges tre største aviser må etter min mening ta et valg: Skal de være kvalitetsaviser eller tabloidaviser? Og hvorfor kan de ikke være begge deler på én gang?

Jo, ved å ta tabloidsidesprangene mister de kredibilitet. Jeg kommer ikke til å betale for å lese artikler om hvordan jeg kan få sprettrumpe som håndballjentene eller om 'livet i skyggen av Kim', like lite som jeg kommer til å kjøpe en halvgod bok.

Vi som har fulgt avisene over tid, merker en urovekkende utvikling der man i stadig mindre grad kan benytte de tre største norske avisene som en kilde til informasjon. Informasjon er erstattet med 'pseudoinformasjon' som gjør oss mer til kikkere inn på andre folks privatliv (med sine sjokkuttalelser, nakne kropper, forhold og flauser) enn til opplyste samfunns- og verdensborgere som ser ut på verden og er i stand til å relatere til den.

Visjonen om media i Norge står i sterk kontrast til visjonen om media i de delene av verden som ennå ikke har hevet seg på, eller kanskje aldri kommet i kontakt med, tabloidbølgen. Og det er interessant å se hvilke misforståelser som oppstår når de to medieverdenene en sjelden gang møtes. Lokale kongolesiske myndigheter stilte for eksempel spørsmålstegn ved den enorme norske pressetilstedeværelsen i Kisangani under rettssaken mot Moland og French. Hvorfor ville norsk media være så opptatt av disse to guttene, om de ikke var viktige for Norge i politisk henseende? Kongoleserne forstod ikke at norsk media ikke er opptatt av nyhetsverdi så mye som av underholdningsverdi. Moland og French ble ufrivillig to underholdningsfigurer som norsk media skodde seg på - samtidig som spekulasjonene i norske tabloidaviser faktisk ble brukt av kongolesiske påtalemyndigheter i saken mot dem.

I Afrika regnes media fremdeles som den fjerde statsmakt. Og mens afrikanske journalister iblant risikerer livet for å få det frie ord på trykk, fortaper norske journalister seg i det Aurdal kaller 'klikkjournalistikk.' Forskjellen er markant for oss som beveger oss mellom de to ulike medieverdenene av folkeopplysning på det ene kontinentet og folkeunderholdning på det andre. Og jeg er ikke i tvil om hva jeg synes er sunnest og nyttigst - og hva jeg finner det verd å betale for.

Her i Tsjad, hvor jeg nå har reist i snart åtte måneder, er det i nesten hver landsby noen som investerer i et par liter bensin for å fyre opp et aggregat om kvelden. En tv hentes ut av huset og stilles på et bord, og folk kommer fra nær og fjern for å få med seg hva som skjer i landet, og utenfor. Med støyen fra aggregatet brølene i ørene ser de den statlige nyhetskanalen Télé Tchad. Hver setning den unektelig tørre nyhetsoppleseren leser opp - fra det som etter alt å dømme er et papirark - følges med interesse, enten det handler om en utenlandsk delegasjons besøk i Tsjad, eller en donasjon av traktorer, eller nye statlige dekreter. Ikke noe 'spriter opp' nyhetene her. Men det interessante er at folk er interesserte likevel. Er nordmenn så mye dårligere til å ta til seg 'skikkelig' informasjon enn tsjadere? Jeg tror at det i siste instans bare er en vanesak - og et spørsmål om bevissthet.

Norsk media har et useriøst preg, og jeg er lei meg for å si det, men om vi nordmenn bare leser VG, Dagbladet og Aftenposten i den form disse er i ferd med å anta i dag, særlig på nett, så vil en tsjadisk landsbybeboer etter hvert kunne knuse oss i debatt om nesten hvilke temaer som helst av verdensomspennende betydning. Det er ikke det at sistnevnte ikke kan gå i dagevis uten et radiosignal eller bensin å helle på aggregatet. Det er heller det at han ivrig søker kunnskap - og at mediene faktisk prøver å gi det til ham.

Bakgate i Kinshasa, DR Kongo

Kan jeg bli tsjadisk statsborger?

Jeg liker Tsjad - dette store og for nordmenn ganske ukjente landet i midten av Afrika som overraskende nok har vist seg å være en perle. I månedsvis har jeg reist rundt fra landsby til landsby, fra by til by, og overalt funnet både hjerterom og husrom. Gradvis har det gått opp for meg at jeg liker Tsjad. Jeg liker Tsjad så mye at jeg gjerne skulle ha blitt tsjader!

Fordelene vil først og fremst være bevegelsesfriheten. Med tsjadisk statsborgerskap vil jeg kunne komme og gå som jeg vil uten tidsbegrensninger, og alle land som er tilgjengelig for tsjadere uten visum, vil være tilgjengelige for meg også. Iblant har jeg misunt folk med to pass som bruker hvert av dem som det passer seg. Dessuten er et statsborgerskap symbolsk betydningsfullt. Det vil konsolidere forbindelsen min med Tsjad og Afrika for bestandig.

Utlendinger er i Tsjad veldig satt pris på. Om du tropper opp på immigrasjonsskontoret og sier at du har lyst til å bli tsjader, så kommer de mest sannsynlig bare til å bli glade. Som en svensk-kongoleser en gang sa til meg i Kinshasa (i sin glede over å finne en annen skandinaver på det minst tenkelige av steder): 'Tenk att någon åker därifrån för att komma hit. Tack så mycket!'

Jeg vil naturligvis aldri gi slipp på mitt norske statsborgerskap, for det er veldig godt å være norsk. Men å være tsjader i tillegg vil være et ekstra pluss. Og det er ikke noe enten-eller i Tsjad, sånn som i DR Kongo hvor myndighetene ikke godtar dobbelt statsborgerskap (de tror kanskje at du blir en slags 'femtekolonne' for utenlandske interesser?). I Tsjad kan du få i både pose og sekk. Du kan bli en del av familien uten å gi slipp på ditt opprinnelige fedreland.

Som norsk immigrant i Tsjad ser jeg for meg en strålende fremtid. Jeg vil fortsette å få helikopterhaik til avsondrede fjellregioner, bli invitert til å bo hos guvernører, reise rundt med landets fremste forskere, og drikke te med statsråder. Jeg vil kanskje ikke bli materielt rik av å bo i Tsjad, men jeg vil bli så rik på opplevelser og vennskap at det fint vil veie opp for de materielle ulempene.

Hvordan går man så frem for å bli tsjader? En jurist forteller at det ikke er så komplisert: Man starter med å skrive et brev til le procureur de la République (som jeg attpåtil kjenner, fordi jeg drakk en øl med ham hos borgermesteren i Bol), vedlagt en kopi av passet og et passbilde. Deretter vil denne vise veien videre gjennom prosessen som antagelig handler mer om kontakter enn om papirer. Og kontakter, de har jeg - dette Afrikas menneskelige gull som vi Afrikafarere raskt begynner å samle opp når vi forstår verdien av det.

Et klikk inn på sidene til UDI setter imidlertid en brå stopper for drømmene. Jeg har mange venner i Norge med dobbelt statsborgerskap, så jeg hadde ikke trodd at norsk lovverk skulle være restriktivt på området. Nå viser det seg at Norge ikke er så mye mer demokratisk enn Den Demokratiske Republikken Kongo hva gjelder dobbelt statsborgerskap. Norge tillater det nemlig ikke!

Dette er hva som står på sidene til UDI:

Du kan ha dobbelt statsborgerskap hvis

- du ønsker norsk statsborgerskap, men av ulike grunner ikke kan løse deg fra det tidligere statsborgerskapet ditt.

For å bli norsk statsborger, må du i utgangspunktet løse deg fra det tidligere statsborgerskapet ditt, men noen kan få unntak fra kravet om å løse seg. 

- du fikk ett statsborgerskap fra hver av foreldrene dine da du ble født.

Hvis en av foreldrene dine er norsk, ble du sannsynligvis automatisk norsk statsborger ved fødselen. Hvis landet til den andre forelderen har samme regel, får du også dette statsborgerskapet og du kan da ha dobbelt statsborgerskap. Dette gjelder bare hvis du automatisk ble statsborger av begge landene da du ble født, ikke hvis foreldrene dine gjorde noe aktivt (for eksempel leverte en søknad eller melding) for at du skulle få det andre statsborgerskapet. 

- du har norsk statsborgerskap, og senere får statsborgerskap i et annet land uten selv å ha bedt om det. 

Du vil ikke miste det norske statsborgerskapet hvis du får et nytt statsborgerskap uten at du selv har bedt om det, og du vil i slike tilfeller få dobbelt statsborgerskap. Dette kan skje i noen land, for eksempel fordi du giftet deg. Hvis du derimot har søkt om, eller tydelig godtatt å få statsborgerskap i et annet land, vil du som hovedregel miste det norske statsborgerskapet ditt.

Jeg kan altså bli tsjadisk statsborger og samtidig beholde mitt norske statsborgerskap ved å bli gitt tsjadisk statsborgerskap uten at jeg selv har bedt om det.

Litt vanskelig å begynne på et brev til le procureur de la République da.

Det var uansett bare en tanke.

Faya-Largeau, Tsjad

Problemet med hellige kvinner og dyriske menn: Tanker i forbindelse med kvinnedagen

'For meg er kvinnen hellig. Hun er en engel. Hun er som gull!'

Har du hørt en mann si dette? Da har du kanskje vært i Pakistan, Afghanistan eller Iran. Men du kan like gjerne ha vært i Egypt, Libya eller Tunisia. Eller i Midtøsten. Eller på den arabiske halvøy. Eller i Norge, i multikulturelt selskap. Og det høres fint ut. At kvinnen er 'hellig', 'gull', 'en diamant' eller noe annet verdifullt, som må beskyttes og voktes deretter. 

På den andre siden er de dyriske mennene. Mennene som ikke kan kontrollere seg selv. Mennene du bør vokte deg vel for å provosere. Vi ser det på ekstremt vis i konservative muslimske land: I stedet for å jobbe med holdningen til menn som trakasserer kvinner, har man en tendens til å begrense kvinnenes bevegelsesrom. I Iran er kvinner utestengt fra fotballkamper, visstnok for å 'beskytte' dem mot dyriske mannlige fotballtilhengere. Holdningsproblemer 'løses' ved å utestenge kvinnen fra arenaer og/eller begrense henne til den hjemlige sfære, der hun er 'trygg.' Og det skjer ikke bare i muslimske samfunn heller. Vi så det i India i holdningen til en av mennene som voldtok en kvinnelig student til døden i desember 2012: 'En skikkelig jente er ikke ute klokka ni på kvelden. En jente er mye mer ansvarlig for en voldtekt enn en gutt. Gutter og jenter er ikke likeverdige. Jenter bør drive med husarbeid, ikke reke rundt på diskotek og utesteder' (Dagbladet 06.03.2015).

Kjønnsstereotyper er farlige. I samfunn som stempler menn som dyriske, tillater menn seg iblant å være dyriske. Folk blir ofte det man tror de er. 

Kvinneundertrykking er aldri så enkelt som 'menn mot kvinner.' Holdningene angår hele samfunn. Hvem oppdrar de dyriske mennene? Hvem gir dem verdiene deres? Kvinner undertrykker kvinner, også, eller bremser dem når de prøver å bryte ut av mønsteret. Saudiarabiske Rowdha Yousef startet for eksempel kampanjen 'My guardian knows what's best for me' da saudiarabiske kvinneaktivister kjempet for å bli behandlet som voksne.

Festpyntet telt i forbindelse med bryllup. Benghazi, Libya, 2012

Den kjønnssegregerte verdenen er ikke min verden. Jeg er kun en besøkende. Så hvorfor blir jeg provosert når en muslimsk mann vil ta seg en andrekone? 'Overlat det til min kone', sa en blivende polygamist til meg en gang. Jeg så poenget. Det er ikke min kamp. Og noen kvinner er faktisk fornøyde så lenge de blir ivaretatt økonomisk. Noen kvinner føler seg trygge i hendene på en 'guardian.' Jeg har også kjent på den varmende følelsen av å bli tatt vare på i samfunn der mannens konstante tanke er å beskytte kvinnen: En mann som løper etter deg gjennom hele nabolaget fordi du har gått ut alene litt sent på kvelden for å kjøpe tannkrem ... En mann som kommer hjem med et utvalg klær eller sko fra butikken så du kan velge uten å eksponere deg for den farlige utenforverdenen ... En mann som trekker for gardinet når du blir glodd litt mye på fra gata ... En mann som bestemt sier, 'Du går ikke ut nå!' Han bryr seg i alle fall om deg. Men jeg foretrekker likevel å være likeverdig. Likeverdig, selv om det skulle gå på bekostning av omsorg og oppmerksomhet. 

Hvorfor skriver jeg om dette? Når jeg igjen tilbringer kvinnedagen i en (relativt) mannssjåvinistisk kultur, så får det vel bli på denne kulturens premisser? Hvorfor kan jeg ikke bare akseptere at det er mange ting en kvinne ikke kan gjøre i denne virkeligheten? At hun blir betraktet som skapt for å føde barn, lage mat og gjøre mannen sin til lags? At kvinnens egen seksualitet anses for å ikke finnes? At hun ikke kan bestemme hvem hun skal gifte seg med, når, og hvor mange andre kvinner hun eventuelt vil dele mannen sin med? 

Det er relevant fordi vi lever i en stadig mer integrert verden. De største kollisjonene mellom den vestlige og den muslimske verden i dag, handler om kvinner. Det er på dette punktet at vi ikke kan forstå hverandre, og det er nesten ingenting som fremprovoserer sterkere følelser på begge sider (kanskje unntatt karikaturer av Profeten). Og som et reisende menneske - ikke minst reisende kvinne - angår kvinnesyn og mannssyn i vertslandene mine også meg. Jeg har også grudd meg for å gå på trikken i rushtiden fordi jeg ikke er sikker på at jeg ikke vil bli klådd på. Jeg har også møtt menn som tror at alt er tillatt fordi veggen ikke er der, gardinet ikke er der, det tomme setet imellom ikke er der, de fysiske barrierene av en eller annen grunn er borte. Jeg har også fått skråblikk fordi folk tror at en kvinne som er alene bare er på utkikk etter menn, at hun er 'dårlig.' Jeg har også levd månedsvis i verdener der menn er dyriske og kvinner er hellige. 

Derfor er ikke dette en debatt bare for kvinner fra andre kulturer. Jeg kan også være med. For de har kommet til min verden. Og jeg har kommet til deres. 

Å være hellig er veldig beærende, men det er også veldig begrensende. Så får kvinner velge hva de selv vil ha. Det viktigste er kanskje at valget ikke er påtvunget av diskriminerende lover eller sosial stigmatisering. En myndiggjøring av kvinner i Saudi-Arabia vil for eksempel ikke være til hinder for Rowdha Yousef, som fremdeles ønsker å underkaste seg formynderen sin, i å gjøre nettopp dette. Men mangel på slik myndiggjøring vil være et ganske stort hinder for de saudiarabiske kvinnene som mot formodning skulle ønske å ta livet i egne hender.

Utstillingsdukke, museet i Tobruk, Libya

Smedenes arvesynd - hva er den egentlig?

Smedene er Tsjads lavkaste. Det er ikke urimelig å bruke nettopp denne betegnelsen, fordi mye fører tankene hen på lavkastene i India.

En smed har ikke rett til å sette seg på samme matte som andre. Han har ikke rett til å gå inn med sko der alle andre går inn med sko. Tar han på en gjenstand, vil ingen bruke den igjen. Tar han på maten, vil ingen spise den. En smed blir ikke gift med andre enn smededøtre, og en smededatter blir ikke gift med andre enn smeder. Smeder har sine egne kvartaler der andre folk ikke går. De, og slavene. 

Hva er årsaken til smedenes lave status? Når jeg spør, får jeg legender som strekker seg tilbake til de respektive etniske gruppenes tidlige tid, Profetens tid, eller til og med før-kristen tid. Noen sier at forfedrene til smedene drepte kamelen til profeten Salomo. Andre at de drepte en gasell som ammet kalven sin, enda profeten Muhammed ettertrykkelig hadde sagt at dette var haram. Enkelte mener at profeten Muhammed lå i krig og ba smedene om å smi våpen til et nært forestående slag. Smedene sa at de skulle gjøre det, men holdt ikke ord, og da slaget kom, stod profeten uten våpen. En lignende variant er at smedene smidde våpen til profetens fiender.

Gorankvinnen Aisha spurte en gang bestemoren sin, 'Hvorfor gjør man forskjell på smeder og andre goran? Hvorfor gir man ikke datteren sin til en smed? De har jo den samme nesen og det samme språket som oss. Folk som kommer utenfra, ser ikke forskjell på oss.'

Bestemorens svar var at goranene før i tiden gikk på tokt, og hver gang de kom hjem, ga de smedene noe. For det var smedene som smidde lansene, sverdene og knivene deres (og som fremdeles gjør dette). Men en gang hadde de ikke funnet noe krigsbytte, så de hadde ingenting å gi. Smedene krevde like fullt betaling for arbeidet sitt. Man sier derfor at de har en dårlig personlighet. Smeder er glade i penger. Slavene, derimot - de ble fanget og tvunget til å være slaver, det hadde ikke noe med karakteren deres å gjøre. Slaver er også en lavkaste, men mindre uglesett enn smeder. 

En araber i Atti underbygger denne tolkningen. 'Hvem foretrekker du, slaver eller smeder?' spør jeg i et fortrolig øyeblikk. 'Jeg vet ikke', sier han og ler av tankeeksperimentets absurditet. Men så sier han at slaver kan være av god familie, de har bare blitt tatt til fange mot sin vilje - smeder, derimot, årsaken til statusen deres er 'iboende.'

Smedenes lave status er basert på ideen om en slags arvesynd. Mange er enige i at det bare er myter. Men å endre status quo er vanskelig fordi ingen kan handle alene blant de etniske gruppene - goran, kanembo og tsjadiske arabere - som har utstøtt smedene. Jeg tenker ofte at dette er Afrikas tveeggede sverd. Sammen er vi sterke. Men sammen er vi også veldig, veldig langsomme. 

Smeder er heldigvis ikke utestengt fra utdanningssystemet. Barna deres kan sette seg på samme benk som andre skolebarn, ifølge departementutsendingen for utdanning i Atti. Og det er også sant at smeder til tider er rike, fordi de jobber. Mange av palmehagene i Faya tilhører nettopp smeder. 'Men en smed kan aldri noensinne bli president', er departementutsendingens personlige mening - 'hvem vil høre på ham?'

Og hvem vil stemme på ham?

Kanskje folk i sør kan stemme på ham, tenker jeg. Mens ordet 'smed' er en blodig fornærmelse i nordlige Tsjad - så fornærmende at personen du har kalt 'smed', til og med kan drepe deg for å ha kalt ham det - ler folk av dette i sør. 'Smed er ingen fornærmelse, det er et yrke', sier de. 'Hvis du ikke kan fornærme, så ...'

Jeg tenker ofte at det er det etniske mangfoldet som bringer sirkulasjon og friskhet i den tsjadiske tankestrømmen. Alle etniske grupper virker knyttet til sine respektive tradisjoner, men tradisjoner varierer stort mellom de etniske gruppene. Derfor er tsjadere ofte konfrontert med landsmenn som tenker annerledes enn seg selv. Derfor har de lang trening i toleranse. Og derfor kan alle - selv smeder - vite at ingen kulturell størrelse er absolutt, og at anakronismer om arvesynd og pariastatus bare gjelder i en spesifikk og begrenset kontekst. 

Dét er i det minste noe, om smedenes utsikter til likestilling i egne samfunn i den nærmeste fremtid ellers ser ganske mørke ut.

Smeder i Djedda i Tsjad viser frem spyd.
Det er mandag og markedsdag i Djedda.