Sultanen som holder borgen

'Skal du besøke en sultan nå igjen? Du virker jo helt forelsket i sultaner. Du skulle gifte deg med en', sa min venn Ibrahim Chitou, fransk rådgiver til Utdanningsdepartementet i Tsjad, da jeg sa at jeg ville til Yao.

Jeg har kanskje møtt i overkant mange sultaner på denne reisen: Sultanen av Agadez (Niger), sultanen av Zinder (Niger), sultanen av Mao (Tsjad), sultanen av Gaoui (Tsjad), konger og høvdinger i hopetall, og selveste moro nabaen i Burkina Faso. Er ikke dette nok? Skulle man ikke etter hvert nå et metningspunkt hva konger og sultaner angår? 

Grunnen til at jeg ikke kunne glemme sultanen av Yao, er kanskje det områdets spesielle geografiske virkelighet - en virkelighet som lett pirrer fantasien. Yao er fullstendig avskåret fra resten av Tsjad i tre måneder hvert år - juli, august, og september - når Fitri-sjøen, næret av den regnsvulmende Bata-elven, stiger over sine bredder og lukker veien til Ambassatna. Hele administrasjonen, med prefekt, underprefekt og departementsutsendinger, forflytter seg fra Yao til Ambassatna 45 kilometer unna før vannet kommer og stenger veiene. Bare sultanen holder borgen. De som mot formodning skulle ønske å besøke Yao i regntiden, kan ta hest og kjerre et stykke sørover fra Ambassatna, og deretter kano. Men mange - deriblant et forskningsteam fra Helsedepartementet som jeg møtte på strekningen i august - mister motet når de ser den svulmende sjøen, og skriver i rapporten sin at 'Yao var utilgjengelig'.

Nær Ambassatna, der Yaos administrasjon oppholder seg i regntiden.
Her med forskningsteam som bokstavelig talt trakk meg opp av søla

Sjøen er ikke en hvilken som helst sjø. Naturligvis ikke! Den er bebodd av génies, ånder. Bilalafolket som lever i området er muslimer, men sjøen legger sitt beslag på forestillingsverdenen deres. Yaos skoleinspektør fikk for eksempel dokumentmappen sin sugd ned i sjøen fra en kanobunn en gang han - en født-igjen-muslim som skulle kvitte seg med sin animistiske fortid - hadde nektet å gjøre en foreskrevet ofring av rød hirse. Når de gamle forteller deg at du må gjøre noe, og du ikke gjør det, ja, da vil du få føle at sjøens ånder er virkelige, uansett hvor monoteistisk og rettroende du hevdet å være. 

Det er særlig folkene bak sjøen som ivaretar forholdet med åndene. Det er de som kommer til sultanen hvert år og forteller at 'Fitri har kommet.' De gjør det når vannet fra Bata-elven stiger og møter vannet fra Fitri-sjøen, så de to blir ett. Det kan skje så sent som mot midten av regntiden, for det tar tid for vannet å stige så mye at elven flyter inn i sjøen. Det er et betydningsfullt øyeblikk. Når sultanen får beskjed om at det har inntruffet, slår han på en tromme og gir en okse som blir ofret ved bredden av sjøen. Sjøen er alt her. Den er alfa og omega. 

Og når Bata-elven en sjelden gang ikke når Fitri-sjøen, fordi det ikke regner nok, ja, da blir det hungersnød. Slik som i 1984 og 1985. Dette er svarte år etset inn i det kollektive minnet i regionen. Men siden den gang har Fitri-sjøen hvert år fått sin livsviktige tilførsel av vann fra Bata-elven, og folk lever lykkelige, stort sett. 

Flåte på Bata-elven, som mater Fitri-sjøen i regntiden. Her ved byen Ati

Naturligvis møter jeg sultanen både én og to ganger i løpet av mitt opphold i Yao. Jeg treffer ham i palasset og i byen når han kjører forbi i den sølvgrå Toyota Hiluxen sin (med Sultan av Fitri skrevet på siden). Han er en ung mann i begynnelsen av trettiårene som leder en fem hundre år gammel institusjon. Sultanatet er politisk organisert med ministere ('utenriksminister', 'statsminister', 'justisminister', som bilalaene stolt ramser opp når du spør dem) og flere lag med høvdinger (khalifa, kaidala, boulama). Et parlament bestående av 120 medlemmer kommer sammen ved de store muslimske høytidene, og kan i tillegg holde ekstraordinære møter når det er påkrevet. Sultanen er også dommer. Alt i alt er oppgavene hans mange, og han forlater aldri Yao lenger enn nødvendig - i motsetning til enkelte andre autoriteter som ferierer i månedsvis i N'djamena og Frankrike om bare de får anledningen.

Mange tsjadiske administratorer affektert til en liten landsby ved presidensielt dekret - som ingen kan stille spørsmålstegn ved - klager over at vedkommende landsby er 'et fengsel.' Vel, Yao ER et fengsel, i tre måneder hvert år, men sultanen holder borgen selv når alle andre myndigheter vender nesen mot Ambassatna. Dette står det respekt av, synes jeg. 

Angående min venn Ibrahim Chitous forslag om at jeg burde gifte meg med en sultan, er det imidlertid neppe noe jeg har mindre lyst til. Sultaner, konger og annet afrikansk aristokrati er nemlig notorisk polygame. Dette ligger i forventningene folk har til en leder. En høvding må ha mange barn, som underprefekten i Yao sier ... 'Om jeg har fem barn og han har femti, hvem er sjefen?' Den forrige sultanen av Mao hadde for eksempel sytti barn og 294 barnebarn. Sultanen av Yao har bare fire koner - de som er tillatt av islam - men i mindre demokratiske tider kunne forgjengerne hans beordre en hvilken som helst ugift kvinne av kouka-stammen om å komme til palasset, for koukaene var et folk bilalaene hadde overvunnet i krig, og kvinnene deres, i generasjon etter generasjon, var som krigsbytte å regne. 

En ny generasjon sultaner er på plass i Sahel nå - unge menn som er 'intellektuelle' (det vil si utdannede) og som har lagt skikker med slaver, evnukker og krigsbytter bak seg. Slaver har blitt tjenere, mens palassfengslene som før var krydret med skorpioner og maur har blitt konvertert til varetektsfengsler der folk sitter toppen tjuefire timer før de sendes til underprefekt eller konvensjonelt rettssystem. Afrika er i endring, også på det tradisjonelle planet. Mest sannsynlig møter du en sultan som har flatskjerm og utfordrer deg på områder du minst ventet det. Uansett er det ikke hverdagskost å møte noen med en slik tittel. Jeg sier aldri nei til å møte en sultan!

På Fitri-sjøen, som er livsviktig for bilalaene