mandag 23. februar 2015

Jeg gleder meg til vi kan snakke om kuer igjen

Jeg har gode minner fra Bol, byen ved bredden av Tsjad-sjøen hvor jeg for første gang i ro og mak - uten en militæreskorte i nakken - fikk stifte bekjentskap med den unike kouri-kua. Fra det øyeblikket kantonhøvdingen i Bol tok meg imot i palasset sitt, i en høy sal med himling av tepper og tverrstokker, var han helt på bølgelengde med prosjektet og sa at han ville hjelpe meg med å beundre den berømte kouri-kua på nært hold.

Det var slutten av september, og regntiden var ennå ikke helt over. Det var ennå ikke tid for kuene å vende tilbake til de mygginfiserte øyene i Tsjad-sjøen. Men noen flokker var i ferd med å nærme seg etter å ha beitet på savannen lenger nord. Høvdingen tok meg en dag tolv kilometer ut av Bol, til et sted som heter Tala, for å se flokker passere - kourier i alle farger, hundrevis av dem. Barn fulgte på esler med gjeteroppakning, eller til fots med pisker og gjeterstaver. 

Budumaene, oppdretterne av kouri-kua, tar kuene sine av øyene når myggen blir for plagsom idet regntiden setter inn. Når regnet stopper, svømmer kuene tilbake ut på øyene. Jeg fortalte kantonhøvdingen at det var blitt meg fortalt at budumaene til og med plasserer kuene sine i myggnett om natten i den verste perioden. Høvdingen lo og sa at dette utelukkende gjelder kalver. (Da jeg senere dro til øya Fitine, var den ene kua jeg så, beskyttet av myggrepellerende røyk. Myggen på øyene i Tsjad-sjøen i regntiden kan sammenlignes litt med myggen på Finnmarksvidda om sommeren - den er virkelig av en annen dimensjon. Men mange mennesker blir tross alt værende på øyene - mens dyrene evakueres!) 

På grunn av dårlig regnfall dette året, var beitetiden på fastlandet raskere over enn ventet. Høvdingen ringte meg da noen tidlige første flokker var i ferd med å krysse Bol og svømme over til den nærmeste øya. Uheldigvis var jeg i kirken på det aktuelle tidspunktet, men tok senere en kano og fotograferte kuer i sivet på den andre siden. Ei ku hadde dekorative snorer over forhode og øyne. Høvdingen forklarte at dette er kua som leder flokken når de svømmer fra én side til en annen. Det er denne kua som går først ut i vannet. Hun har naturlig nok en spesiell karakter ...

En ikke hvilken som helst ku

En dag satt høvdingen i besøkshallen med en gjest da jeg kom til palasset. En tjener viftet dem med en vifte av svarte cigogne-fjær, festet til et skaft av kuskinn. Jeg ble bedt om å slå meg ned. Gjesten var en militær, og de to snakket om Boko Haram. Sekten skapte allerede trøbbel på øyene i Tsjad-sjøen - først og fremst økonomisk. Grensen var stengt, og budumaene, som i tillegg til å være store kvegdrivere også er store fiskere (og som naturligvis lett kan finne omveier rundt en offisiell grensestenging), turte ikke lenger å sende den tørkede og røkte fisken sin til Nigeria, av frykt for å få varene stjålet.

Kantonhøvdingen i Bol (til venstre)

Nå har nesten fem måneder gått. Jeg ringer kantonhøvdingen i forbindelse med Boko Harams første angrep i Tsjad, i Ngouboua ved Tsjad-sjøen, om morgenen den 13. februar. Jeg ringer for å vise at jeg bryr meg, og for å kondolere, siden en annen kantonhøvding ble drept i angrepet. 

Dessuten er jeg igjen ved en sjø, Fitri, selv om denne riktignok ligger langt fra det urolige grenseområdet mot Nigeria. Mange budumaer - noen sier så mange som fem tusen - har forflyttet seg fra Tsjad-sjøen til Fitri-sjøen den siste tiden. De fisker her, siden deres eget område er utrygt for den type aktivitet. Men tilstedeværelsen deres skaper spenning med Fitris lokalbefolkning bilalaene. Budumaenes fiske oppfattes til dels som et rovfiske. Og selv om de er tsjadere, så regnes de som 'étrangères', 'utlendinger', her hvor dette ordet ikke bare dekker folk fra et annet land, men fra et annet område i eget land. 

Men hva skal budumaene gjøre? Faren har definitivt rykket mye nærmere i og rundt Tsjad-sjøen. Kantonhøvdingen i Bol sier på en sprakende linje at Bol har blitt en 'sone for militæroperasjoner.' Og at det er farlig å dra til øyene nå. Og at en høvding er død. 

Jeg gleder meg til Boko Haram er borte, så vi kan snakke om kuer igjen, tenker jeg idet vi avslutter samtalen. 
Kalv med eiermerke, Tala

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar